Frankrike /

Front national vil ikke forsvinne


Årsakene bak Front nationals oppslutning. Front national er på frammarsj. Velgerne er ikke bare tiltrukket av fremmedfiendtlig retorikk. Partiet synes å gi ulike samfunnsgrupper et bedre svar på spørsmål som økonomisk usikkerhet, og arbeidsledighet enn en fraværende venstreside.
Av

Medieeuforien etter at Emmanuel Macron ble valgt til Frankrikes president 7. mai har dekket over at nesten en fjerdedel av velgerne, 22,4 prosent, stemte på Marine Le Pen i andre runde av presidentvalget. Disse 10,6 millioner franskmennene var ikke nødvendigvis enige med de 144 forslagene i Le Pens program. Mange grep stemmeseddelen med navnet hennes for å uttrykke sinne, en slags rehabilitering av forhåpningene de har til livene sine, til forholdene på jobben og i nærmiljøet. Ikke alle kjente til Front nationals program, eller var enige i alt. Noen ønsket heller ikke å ha Le Pen som president.

Det utskjelte Front national har i valgtider klart å samle folk fra ulike samfunnslag, folk som føler seg utestengt, diskvalifisert, utstøtt, holdt på avstand fra godene i dagens verden.1 For mer om denne homologi-effekten, se Pierre Bourdieu, «La représentation politique», Actes de la recherche en sciences sociales, vol. 36, nr. 1, Paris, 1981. Disse ulike gruppene stemmer ofte med motstridende motiver.

 

Bilmekanikeren og aristokratsønnen

Blant velgerne finner vi den 58-årige bilmekanikeren i byen Draguignan i Sør-Frankrike, som har hatt et turbulent yrkesliv, som «har kommet seg ut av konkurser tre ganger», ved å «jobbe, jobbe, jobbe, uten noe hjelp fra det offentlige, ingenting, samtidig som man hele tiden betaler, alt, for lathanser som aldri sliter seg ut». Og, legger han til «heldigvis vil Le Pen kutte trygden til slubbertene», men «pensjonsalder på 60 år, det skjønner jeg ikke, det er en oppfordring til latskap». Han har «ingenting imot utlendinger», hans «to svigersønner er algeriere som får bilverkstedet til å gå rundt, uten dem ville alt vært håpløst».

Eller den 43-årige barnehageassistenten som har vært arbeidsledig lenge – «hver gang jeg har en sjef, flyr jeg i strupen på ham». Han bor i en sosialbolig i Laon i Nord-Frankrike, og raser mot «skokken med utlendingunger, som alltid er i trappeoppgangen, hele natta utenfor og styrer på med scooterne eller det som verre er, og som gir vilt med trygdepenger til foreldrene, […] mens vi måtte vente i seks år på en sosialbolig, og trygd kan du bare drømme om». Han mener «det triste med Marine er at hun gir for mye til sjefene, sjefene har alt og du har ingenting, du har bare med å adlyde».

Eller den fattige aristokratsønnen fra Versailles, underdirektør i et fengsel og skilt fra den kolombianske kona han måtte forsørge, for hun var «lege i hjemlandet og ingenting her». Han valgte å «stemme på Le Pen fordi François Fillon ikke har vært ærlig», og mener at «det først og fremst er utlendinger som er kriminelle». Han ønsket «ikke en seier for Front national: å forlate euroen eller arbeidsreformen er idiotisk», men ville ha «et sjokk, at utlendingene skal respektere Frankrike, respektere oss, og at vi finner tilbake til verdiene, framfor alt storheten.»

 

Fragmentert fellesskap

Velgerne som stemte på Front national, er en homogen gruppe i den forstand at de har lite penger og utdannelse og bor i periferien. Men ellers har de lite til felles.2 Se Gérard Mauger og Willy Pelletier, Les Classes populaires et le FN. Explications de votes, Éditions du Croquant, Vulaines-sur-Seine, 2016, spesielt bidragene til Daniel Gaxie og Patrick Lehingue. Her finner vi folk i frie yrker som er prinsipielt imot offentlige stønader side om side med arbeidstakere som misliker «trygdemisbruket» til «utlendingene», men på ingen måte vil fjerne stønadene, ettersom de er avhengige av dem. Selvstendig næringsdrivende som stemmer på Le Pen har ikke samme syn som arbeidstakere på lønn, arbeidsvilkår og stillingsvern. Heller ikke på arbeidsledighetstrygd eller sykepenger og offentlige tjenester.

Front nationals oppslutning vil ikke svekkes så lenge det finnes en generell mistillit mot ens nærmeste, i ulike former, på jobben i de fattige strøkene. Følelsen av avmakt, usikkerhet og intens konkurranse det skaper, gir stemmer til Le Pen.

Liberalistisk «modernisering» ødelegger karrierer og gjør det umulig å forestille seg en framtid. Den splitter opp fellesskapene på arbeidsplassene, murer alle inne i sine egne problemer og gjør de andres usynlige. I dagligvarekjedene endrer ledere fra handelshøyskolene supermarkedene til «sentre for maksimal, umiddelbar profitt».3 Se Marlène Benquet, Encaisser! Enquête en immersion dans la grande distribution, La Découverte, Paris, 2013. Lengre, varierende åpningstider, sjefer bak speilvinduer, kolleger som oppfordres til å angi hverandre og forbud mot å snakke sammen over kassene skaper mistro mellom de ansatte. De unge studentene på midlertidige kontrakter som legger lite i jobben har ikke noe til felles med den eldste kassabetjeningen. De eldste er desillusjonerte og motsetter seg ordrene om overarbeid. I generasjonen imellom kjemper de mot de andre to, og mot seg selv, for å få noen minimale fortrinn (faste skift, fast jobb, bonuser).

 

Rivalisering om hjelp

I fabrikkene blir det stadig færre arbeidsplasser, høyere arbeidstempo og flere trusler om oppsigelser. Konfliktene vokser mellom de gamle arbeiderne og de som er på gjennomgang eller på midlertidige kontrakter, tvunget til å vise iver og en viss underdanighet for å beholde den hardt tilkjempede jobben. De eldste føler seg foraktet av nykommerne som diskvalifiserer dem og ødelegger det sosiale samholdet.4 Se Stéphane Beaud og Michel Pialoux, Retour sur la condition ouvrière. Enquête aux usines Peugeot de Sochaux-Montbéliard, La Découverte, 2012.

Tidligere så kollegaene, også de unge og arbeidsinnvandrerne, seg som del av samme lag. Nå gjøres alt for å hindre at en felles interesse smis mellom arbeidstakerne. Diskusjoner blir praktisk talt umulig, arbeidet må gå kontinuerlig, med minimalt med pauser. I disse universene uten en synlig sjef, hvor alle føler seg konstant usikre, vet man ikke hvor det fatale slaget som fører til oppsigelse vil komme fra, derfor ender man med å frykte alle. Front nationals oppslutning skyldes mye disse tause konfliktene på jobben.

De liberalistiske «moderniseringene» forsterker også rivaliseringen om offentlig hjelp. Sosialarbeiderne gjennomføre innstrammingene de kritiserer, og krenkede brukere protesterer mot dem, med vold. Budsjettkuttene reduserer ytelsene, mens barn av innvandrere, som blir diskriminert på arbeidsmarkedet, blir gitt praksisplasser på lokale sysselsettingstiltak. «De er overrepresentert i sysselsettingstiltakene og det gir inntrykk av at offentlig støtte til sysselsetting (og støtte generelt) går stadig oftere til innvandrere (’Det er bare de som får’),» skriver Stéphane Beaud og Michel Pialoux.5 Se Stéphane Beaud og Michel Pialoux, «Les ouvriers et le FN. L’exacerbation des luttes de concurrence», i Les Classes populaires et le FN, se over.

Med de fattiges krig mot de fattigste, som sprer seg i ulike former utover Frankrike, øker Le Pens oppslutning. For konfliktene rundt arbeidet blander seg med konflikter i nærmiljøet og forsterker fiendskapet mellom de som står hverandre nærmest.

 

Le Pens villavelgere

I de byområdene man i Frankrike kaller quartiers sensibles klarte enkelte familier tidligere å legge av penger og komme seg ut av sosialboligene. Nå binder kronisk arbeidsledighet og fallende lønninger dem fast til de nedslitte boligene. Skolen gjør sønnene deres til tapere. Og levekårene deres ligner nå på grupper de trodde de hadde, og var stolte av å ha, fjernet seg fra (ofte innvandrere). Å stemme på Le Pen er en siste og fullstendig symbolsk motstand mot denne deklasseringen: en symbolsk distansering fra de som er blitt deres nærmeste i samfunnet.

Front national har stor oppslutning blant de fattige på landsbygda, hvor skoler, butikker, kafeer og kirker stenger, hvor togstasjoner og bussruter legges ned. I Picardie i Nord-Frankrike har de lokale festene forsvunnet, i likhet med korpsene, drillpikene, idrettslagene, jaktlagene og de frivillige brannkorpsene. Det rurale samholdet smuldrer opp og med det de lokale anseelsene og den «kapitalen» det gir. Nye folk kommer (teknikere, ledere) og kjøper husene deres på billigsalg. Disse nyrurale nedvurderer det og de som var der fra før. Den eneste positive identiteten som er igjen er nasjonalfølelsen: å være fransk, å være der man hører hjemme.

I villastrøkene stemmer stadig flere på Le Pen. Her bor arbeidsledere og teknikere. Huseiere som har opplevd en liten yrkesmessig forfremmelse og alle frustrasjonene som kommer med det. Kunnskap deres blir nedvurdert av bedriftsledere som ydmyker dem. Lønningene stagnerer og lånene koster. Barna deres lykkes sånn middels, i mangel av kulturell arv. De har stemt til høyre og til venstre, uten at det har endret noe i deres øyne. Å stemme på Le Pen er et uttrykk for deres harme mot alle de rundt dem som har plassert dem i en uholdbar situasjon.

 

Nye verdenssyn

Om de antirasistiske og antifascistiske mobiliseringene ikke først og fremst retter seg mot disse ulike sosiale årsakene, vil de bare overbevise dem som allerede er overbevist.6 Se «Min nabo stemmer på Front national», Le Monde diplomatique, januar 2017. Tidligere samlet venstrepartiene arbeidere og arbeidstakere. Det franske sosialistpartiet (PS) er blitt et parti for ledere og yrkespolitikere.7 Se Rémi Lefebvre og Frédéric Sawicki, La Société des socialistes, Éditions du Croquant, 2006. I Kommunistpartiet, sier Julian Mischi, har «skoleringen av partimedlemmer i bedriftene forsvunnet».8 Se Julian Mischi, «Comment un appareil s’éloigne de sa base», Le Monde diplomatique, januar 2015. Og jo flere folkevalgte og medlemmer Front national får, jo flere stillinger og tjenester vil partiet gi til sine «kunder».

I Aisne i Nord-Frankrike var det mye oppstyr da Marie-Jeanne Parfait, vaskedama hos kommunen i Marle, slo sosialistordføreren og senatoren Yves Daudigny i departementsvalget i 2015. Hun bodde i to gamle togvogner. Før hun ble med i Front national forsøkte hun i to år å få sendt barnebarnet sitt til en legeundersøkelse i Paris. Ingen av partiene hun henvendte seg til kunne hjelpe henne, før Front nationals ordfører i en by i nærheten tok tak i saken. I Marle fikk Le Pen 59,4 prosent av stemmene i andre runde i presidentvalget. I kommunene rundt fikk hun mellom 62 og 74 prosent.

Front nationals oppslutning vil fortsette å vokse hvis de fattige områdene blir overlatt til Front national, og særlig med den nye regjeringens løfter om enda flere liberalistiske moderniseringer (spesielt en reform av arbeidsledighetstrygden). Men å bygge venstrepartier for arbeiderne og arbeidstakerne, som snakker deres språk og kan hjelpe dem vil ta tid. Jean-Luc Mélenchon har fått et fotfeste hos disse velgerne i byene og forstedene, men i mindre grad på landsbygda og i regionene som er i ferd med å avindustrialiseres. Å gjenreise fagorganiseringen vil også ta tid. Men det haster.

Hvordan gjenskape en felles interesse og fremme et nytt verdenssyn blant disse velgerne, et syn som ikke basert på etnisitet, men på sosial identitet? På 1900-tallet passerte arbeiderne bistroen på vei hjem fra fabrikken. Her tok de et glass sammen, de spilte sammen og fortalte hverandre, bittert eller lattermildt, om arbeidsdagene, konfliktene med sjefen, de utvekslet ideer for å endre forholdene. Bistroene bidro til å politisere folk. De må gjenskapes, kanskje med sosiale sammenkomster i bydelene, landsbyene, bedriftene, foran arbeidskontorene. Slik kan man gjenskape et samhold og en praktisk solidaritet som nå er ute av ledd. Disse sammenkomstene kunne vært utgangspunktet for konkret gjensidig hjelp, lån av verktøy, felles hager, overraskende kjærlighet, juridisk og administrativ hjelp. Iblant skal det lite til for å endre hvem folk stemmer på. Disse sammenkomstene kunne skapt forståelse for grunnene deres for å stemme på Le Pen og fått fram en felles diagnose mot omorganiseringen av arbeidsplassen som setter arbeidstakere opp mot hverandre, mot innstrammingene som legger ned postkontorer, skoler, legesentre, rettstjenester, sosialboliger, togstasjoner og reduserer overføringene til lokalmyndighetene.

Oversatt av redaksjonen

Willy Pelletier er medredaktør for antologien Les Classes Populaires et le FN. Explications de votes, Éditions de croquant, 2016.

Fotnoter   [ + ]