Ett språk, mange varianter

«Serbokroatisk» blir ofte framstilt som et kunstig språk, som en politisk konstruksjon fra 1800-tallet. Og viljen til å forene og normere dagligtalen til de slaviske folkene i Sør-Europa var i sin tid uløselig knyttet til etableringen av en felles identitet for folkegruppene som den gang var fordelt mellom ulike riker. I 1850 underskrev serbiske og kroatiske intellektuelle Wien-avtalen som hadde som mål å forene variantene av det språket som skulle få navnet serbokroatisk. Normeringen ble ledet av serberen Vuk Karadzic (1787–1864) og kroaten Ljudevit Gaj (1809–1872), som sto i spissen for den illyriske samlingsbevegelsen. Bevegelsen valgte dialekten stokavisk til sine aviser og til å bygge et kroatisk litterært språk, selv om det ikke var den dialekten man snakket i Zagreb.

Med unntak av fransk, som ble påbudt i kongedømmet allerede i 1539 med Villers-Coterêts-ediktet og svært tidlig gitt offisielle normer med opprettelsen av Académie française i 1634, var mange språk i Europa ikke normert på denne tiden. Finsk og tysk ble først normert på slutten av 1800-tallet, mens moderne svensk ikke oppsto før på begynnelsen av 1900-tallet. I Hellas erstattet den lenge nedvurderte moderne gresken, dimotiki, den arkaiske katharevousa først i 1976. Serbokroatisk er faktisk et av de europeiske språkene som ble tidlig normert. (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler. Allerede abonnent? Logg inn.