Industrireligionen

I april sa Frankrikes kommende president Emmanuel Macron i en valgkamptale at «effektivitet er det som skaper reelle politiske endringer», en idé politikerne henger seg desperat på. Politikken opplever en tosidig krise: en teknokratisering på den ene siden og en utvanning av dens symbolske fundament i folkesuvereniteten på den andre. Derfor forsøker politikerne å støtte seg til næringslivet med en permanent lovprisning av oppstartsselskaper, kjærlighetserklæringer til bedriften og nesegrus beundring av Silicon Valley. Men hva er poenget med effektivitet og kan et samfunn grunnes på et slikt krav?

Det vanlige svaret i Vestens selvforståelse sender oss tilbake til industrialiseringen etter 1800. Men den industrielle revolusjonen forutsatte at man hadde et felles verdenssyn som utelukket enhver transcendent referent og hyllet det skapende og produktive mennesket. Denne prosessen, som vi kan kalle «industriering», gikk forut for industrialiseringen. Den skjedde innenfor en kristen ramme og la grunnlaget for en sekulær religion.

Arbeidets verdi

Industrireligionens opprinnelse i Vesten går gjennom tre korsveier. Den første er den gregorianske reformen, som på 1100- og 1200-tallet skapte en «første industriell revolusjon» med møller langs elvene som en forløper til fabrikkene. Den andre korsveien kom med den moderne vitenskapen og René Descartes’ program om å «gjøre oss til herrer over og eiere av naturen» i framskrittets navn. Den tredje og viktigste korsveien er industrialiseringen i 1800 og den samtidige formuleringen av en «ny kristendom» som var både jordisk og vitenskapelig.

Ved hver av disse korsveiene har industrieringen forvandlet seg sammen med produksjonsinstitusjonen den inkarnerer: klosteret, manufakturen, fabrikken, bedriften. Hver av disse institusjonene uttrykker en meningsgivende tro og en lov som organiserer et arbeidsfellesskap.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Bestill nå

Fornyes til 199,- per kvartal

Munkevesenet er sannsynligvis verdens eldste multinasjonale virksomhet.

Alt begynner i klostrene, stedene for ettertanke og lesning, men også for arbeid. Fellesskapet forenes i bønn (ora) og organiserer det manuelle arbeidet (labora) etter Benedikts regel med en streng liturgi for hver time av døgnet. Klokkene som gradvis ble installert fra 1200-tallet av på toppen av kirkene, gjorde at munkene kunne være mer «effektive» og frigjøre mer tid til bønn. Klosteret var institusjonen som forente inkarnasjonens mysterium,¹ Guds inkarnasjon i verden, med rasjonalisering gjennom å kalkulere og måle tid. Slik ledsager klokken hele den vestlige industriens historie. Den bestemmer rytmen og farten på arbeidet, fabrikken og byen. I dag er denne rollen tatt over av datamaskinen, en superkalkulator og -klokke.

Munkevesenet innså tidlig «arbeidets verdi», som et tillegg til bønnen og ettertanken. Arbeidet representerte både et verktøy for askese, et middel til å bekjempe lediggang, en produktiv aktivitet og et svar på plikten til å drive veldedighet. Fortsatt den dag i dag er organiseringen av det kollektive livet etter Benedikts regel en ledelsesmodell. Noen ser til og med benediktinerklostrene som pionerer innen effektiv ledelse. Benediktinermunken Dom Hugues Minguet, som var med på å grunnlegge instituttet Sens et Croissance («Mening og Vekst») i 2001, sier: «Benediktinermunkevesenet er sannsynligvis verdens eldste multinasjonale virksomhet. Det viser at vår munkanagement, Benedikts regel, er effektiv.»²

Paradoksal industriånd

På slutten av 1000-tallet forvandlet økt pengesirkulasjon og handel klostervesenet. To modeller sto mot hverandre: klostrene Cluny mot Cîteaux, hovedsetene for henholdsvis benediktinerne og cistercienserne. Cluny blomstret etter hvert som handelsaktiviteten utviklet seg og munkene levde i overflod. Men munkeordenen forvitret: Appetitten på luksus og akkumulasjonen av rikdom gjorde at pengegiverne vendte seg bort fra klosteret. I Cîteaux avsverget munkene luksus og brukte lite. Samtidig ga eiendommene de forvaltet stadig større avkastning og skapte en rikdom som sto i skarp kontrast til munkenes asketiske livsførsel. Her ble all nødvendig infrastruktur for produksjon etablert – drenering, møller, transportveier, verksteder, smier, frukt- og vinpresse, kornkammer, og boliger for lekfolk som arbeidet der. Klosteret ble en «fabrikk».

Klosteret som bare skulle være et sted for bønn, ble til et produksjonssenter, forløperen til manufakturen og fabrikken. Cistercienserne og fransiskanerne skapte også en økonomisk tenkning og en teknisk handling. På 1100-tallet utviklet det seg en produksjonsånd hos munkene i Cîteaux og på 1200-tallet en handelsånd hos disiplinene til Frans av Assisi. Cistercienserne spredte nye nyttevekster, teknologi og handelsnettverk over hele Europa. Fransiskanerne fordømte ågerkarlenes penger, men ikke pengene som sirkulerte mellom handelsmennene, penger laget for handel og investering. Slik standardiserte fransiskanerne markedet og anerkjente nytten til økonomiske aktører som reinvesterer rikdommen sin. Det er paradoksalt nok gjennom sin motsats at industriånden, virketrangen, blir dannet: med bønnens forrang i Benedikts regel og dyrkingen av fattigdom hos cistercienserne og fransiskanerne.

Filosofisk konfrontasjon

En annen korsvei kom på 1500-tallet med reformasjonen og senere den vitenskapelige revolusjonen. Naturen ble det nye «høyeste vesen» som åstedet for inkarnasjonens mysterium, illustrert med alkymien som utforsket naturens indre metamorfoser. Selve ideen om naturen, som inntil da hadde blitt forbundet med Gud, endret seg: Mennesket var ikke lenger i, men sto overfor naturen, og forsøkte å forstå den gjennom å gjøre den til matematikk. Mot 1620–1630 dannet det seg en ny mekanistisk verdensoppfatning. Kunnskap var ikke lenger kontemplasjon, men eksperimentering og framstilling. Å tenke var å handle. Industrireligionens store profet, filosofen Francis Bacon, annonserte at menneskeheten måtte «seire over naturen gjennom industrien». Dette idealet ble inkarnert av Royal Society, som ble etablert i London i 1660.

Den store vendingen som foregriper forvandlingen av industriering til industrialisering inntreffer rundt 1750 med framveksten av den politiske økonomien og konfliktene mellom liberale industrialister, fysiokrater (som mente at all rikdom kom fra jorda) og merkantilister (som mente rikdom kom fra utenlandshandel).

I bakgrunnen foregår det en stor konfrontasjon mellom to av filosofiens giganter: Jean-Jacques Rousseau og David Hume. Rousseau forsvarer industria som selvdannelse gjennom å jobbe med seg selv, mens Hume og hans venn Adam Smith vil utvide industrien til en verdensdannelse gjennom arbeidet og manufakturen. I Political Discourses (1752) skriver Hume at «all virkelig makt og rikdom» består i «å holde i live en virketrang [spirit of industry] og å øke arbeidskraften».

Nasjonen som verksted

Den tredje korsveien for industrieringen inntreffer på 1800- og 1900-tallet i to øyeblikk: rundt 1830 med den industrielle revolusjonen og mellom 1880 og 1940 med ledelsesrevolusjonen. Der den første formulerer den teknologisk-vitenskapelige troen, fastsetter den andre lover for organiseringen av arbeidet. Og fabrikk-bedriften binder dem tett sammen. I troen på et nytt «høyeste vesen», menneskeheten, hentes inkarnasjonens mysterium fram igjen av den positivistiske tenkeren Auguste Comte (1798–1857), denne nye religionens far.

Mens fabrikkene popper opp formulerer de første sosialistene den nye religionen. Henri Saint-Simon annonserer «det vitenskapelige og industrielle systemet […] som ikke er annet enn legemliggjøringen av det guddommelige prinsipp» (1821). Den allmektige skaperen er ikke lenger Gud i himmelen, men mennesket som realiserer seg selv. Denne faustiske tanken om en jordisk og rasjonell religion har framskrittet og løftet om framtidig velstand som ledestjerne. Vi ser det på verdensutstillingene med iscenesettelsen av denne troen og dens trossetning: «Vitenskapen oppdager, industrien appliserer, og mennesket følger etter.» (Chicago, 1933).

Rundt 1900 blir industrireligionen normativ med ledelsesteoriene til ingeniører som Frederick Taylor og Henri Fayol. Mekanikken finner sin mystikk i the gospel of efficiency som The Engineering Magazine hyller i april 1909. I 1941 gir den tidligere trotskistlederen James Burnham ut The Managerial Revolution, hvor han hevder at lederne og bedriftene har overskredet sosialismen og kapitalismen. Ledelsesrevolusjonen viser, ifølge Burnham, at bedriften er overlegen staten og politikken, som har falt i kurs etter to verdenskriger. Politikerne bør derfor erstattes av bedriftsledere. Kimen til dette synet finner vi allerede hos anarkister som William Godwin og Pierre-Joseph Proudhon, og Saint-Simon som hevdet at «politikkens sannhet er produksjonsvitenskapen».

Etter andre verdenskrig forenes ledelsesteori med kybernetikk, doktrinen om effektiv handling ved hjelp av datamaskiner. Kybernetikken sammenligner menneske og maskin, hjerne og datamaskin, og forsøker å styre menneskene med automatiske instrukser, tall og algoritmer, slik dagens finansmarkeder er et eksempel på. Siden politikken har feilet lover sammensmeltingen av ledelsesteori og kybernetikken i cybermanagement å endelig bringe absolutt rasjonalitet inn i de politiske beslutningene.

Slik blir bedriften den nye dominerende institusjonen. Den er hovedsetet for den materielle og intellektuelle produksjonen. Den blir ofte for raskt redusert til en sosioøkonomisk organisasjon, mens dens politisk-kulturelle dimensjon overses. Antonio Gramsci har påpekt at «hegemoniet fødes i fabrikken» og allerede i 1817 sa Saint-Simon at vi måtte «se på nasjonen som et stort industrielt verksted».³ Dette synet er blitt plukket opp igjen av Macron, som vil bygge «en oppstartsnasjon».⁴ Bakenfor politikkens import av ledelsesfilosofisk nytale og ideen om landets leder som en direktør, triumferer industrireligionen.

Siliconismen

Slik har en religion skjult en annen i det kristne Vesten. Helliggjøringen av politikken og staten har stått forrest på scenen, hvor begge har kjempet for sekularisering og avfortrylling av verden. Men i kulissene har det utviklet seg en «avsekularisering» i forvandlingen av hva det vil si å være religiøs. Etter et langt svangerskap i klostrene sprang industrireligionen ut i de industrielle revolusjonene som har avløst hverandre i to århundrer og nådd sitt høydepunkt i dagens digitale revolusjon.

I en tale på Harvard i slutten av mai presenterte Facebook-grunnlegger Mark Zuckerberg et prosjekt for verdenssamfunnet. Han mente at næringslivet måtte gi mål og mening til verden: «Mål og mening er det som skaper sann lykke. […] Jeg vil snakke om tre måter å skape en verden på hvor alle har en følelse av mål og mening: gjennom å påta seg store meningsfulle prosjekter sammen, gjennom å redefinere likhet slik at alle har friheten til å søke mål og mening, og gjennom å bygge fellesskap over hele verden.» Og han la til: «Nå er vi alle gründere, uansett om vi starter prosjekter eller finner vår rolle. Vår entreprenørskapskultur er måten vi skaper nye framskritt på.»

Macron importerer bedriftstenkning for å gi nytt liv til politikken, mens Zuckerberg eksporterer sitt næringslivssyn for å gi mål og mening til det globale samfunnet. En av Silicon Valleys guruer, som har vært med på å starte det Google-finansierte University of Singularity, Peter Diamandis, forklarer denne byttehandelen på følgende vis: «Jeg tror mer på bedriftsledernes makt enn politikernes, og selv politikken.»⁵ Slik inkarnerer siliconismen den ultimate liberal-libertarianske varianten av industriens absorpsjon av politikken.

Oversatt av redaksjonen

Pierre Musso er professor emeritus ved universitetet Rennes 2.

1
Den kristne tanken om at Guds ord «ble menneske» (Joh. 1,14) med Jesus, som dermed er både menneske og Gud.
2
Sitert i Michel Feltin, «Les hommes d’affaires à l’école du moine-agement», La Croix, Paris, 8. desember 1998.
3
Henri Saint-Simon, «L’Industrie» (1817), Œuvres complètes, PUF, Paris, 2013.
4
På det andre «Toppmøtet for oppstartsselskaper» i Paris 13. april 2017.
5
Fabien Benoit, «À Palo Alto, au royaume des radieux», Libération, Paris, 9. januar 2017.