Tysk medieoffensiv fra ytre høyre

Resepsjonen til ukeavisen Junge Freihets lokaler i et velstående strøk i Vest-Berlin er dekorert med et veggmaleri hvor et tjuetalls personer marsjerer som en allegori over Tysklands historie: bønder og konger, soldater og fordrevne kvinner. Karl Marx finnes der også, og helt på slutten en atommotstander. Men ingen nazister. Det eneste sporet etter de tolv årene med nasjonalsosialistisk diktatur er et flagg med hakekors som ligger på bakken, sammenkrøllet og tråkket på. Avisens grunnlegger og sjefredaktør, Dieter Stein, har utsmykket kontoret sitt med et portrett av Claus von Stauffenberg, Wehrmacht-offiseren som organiserte et mislykket kupp mot Hitler 20. juli 1944.

«Det finnes en langvarig, men ikke spesielt mangtallig tysk strømning som er nostalgisk for det tredje riket. Vi er ikke del av den.» Stein (50) er tydelig på den redaksjonelle linjen til avisen han startet som videregåendeelev i 1986: nasjonalkonservativ, men uten bånd til det nynazistiske Nationaldemokratische Partei Deutschlands (NPD).

På de noen og tretti sidene i fullformat med gammeldags typografi og en litt stiv stil, er det få reportasjer i den selvtitulerte debattavisen. Derimot er det mange politiske analyser og kommentarer fulle av historiske og filosofiske referanser. Noen er iblant overraskende, som når en spaltist 6. januar i år siterer den amerikanske poeten og slaverimotstanderen Henry David Thoreau for å forsvare sivil ulydighet mot Angela Merkel. Ukeavisen følger tett Alternative für Deutschland (AfD) og de livlige interne debattene i det nye ytre høyre-partiet som ble startet i 2013 med en innvandrerfiendtlig, euroskeptisk, antifeministisk og ultraliberal retorikk.¹ I forbundsdagsvalget i 2013 klarte ikke AfD å komme seg over sperregrensen på fem prosent, men partiet har senere fått representanter i 12 av de 16 delstatsparlamentene, med en oppslutning fra 5,5 til 24 prosent.

Avisen slåss også mot feminismen, abortretten, seksualundervisningen i skolen og kjønnsstudier.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Bestill nå

Fornyes til 199,- per kvartal

Med valgsuksessene har AfD oppdaget en vennligsinnet mediekonstellasjon med røtter i det tyske ytre høyres kulturscene. Denne scenen ble allerede mer synlig i 2010, da den tidligere sosialdemokraten Thilo Sarrazin ga ut bestselgeren Deutschland schafft sich ab (Tyskland avskaffer seg selv). På samme tid kom første nummer av det konspiratoriske månedsmagasinet Compact, et «magasin for suverenitet». Opplaget til Junge Freiheit har skutt i været fra 1000 abonnenter i 2005 til 20 000 i 2014 og 25 000 i fjor. Avisen sier den nå selger 30 000 eksemplarer hver uke. Compact og Junge Freiheit arrangerer også konferanser og selger egne bøker og bøkene til ideologisk beslektede forlag. Leserne er folk som sympatiserer med Pegida – «Patriotiske europeere mot islamisering av Vesten» – som i likhet med AfD, men på mindre institusjonelt vis, hevder å kjempe mot regjeringspartienes politiske hegemoni. Høsten 2014 fikk Pegida flere tusen til å marsjere i Dresden mot «islamiseringen av Vesten», hvor mange av demonstrantene ropte ut mot die Lügenpresse, løgnpressen.

Piperøykernes comeback

Compact og Junge Freiheit hevder at de sikrer et politisk mangfold i en homogen tysk presse som de mener er for ensporet i visse samfunnsspørsmål. «Journalistikken i Tyskland har et barnepikeproblem,» mener Dieter Stein. «De passer på leserne, som om disse er for dumme til å forstå hvor det går. De filtrerer informasjonen for at leserne ikke skal få ideer som journalistene mener er feil, om innvandring, om det multikulturelle samfunnet.» Han legger ikke skjul på at han fører en ideologisk kamp: «Mediene er for venstrevridde,» mener han og trekker fram en undersøkelse som viser at flertallet av de tyske journalistene vil stemme på Tysklands sosialdemokratiske parti (SPD).

Ikke overraskende er mange av journalistene i Junge Freiheit AfD-velgere. Partiet har også hentet inn flere av avisens skribenter. Dieter Stein hevder at han har ventet i over to tiår på et parti til høyre for Kristeligdemokratisk union (CDU), på et ikke-nazistisk parti som kunne høste mange stemmer i valgurnene. Etter å ha vært innom ungdomspartiet til CDU ble Stein på midten av 80-tallet med i et høyreradikalt parti, Republikanerne. Da det gled ut mot ytre høyre, gikk han over til Freiheitliche Volkspartei, som han så forlot etter et valgnederlag. «De store mediene ignorerte først disse nye høyrepartiene, eller snakket bare negativt om dem og jaktet på skandaler,» sier han. «Det fantes ikke medier som var vennlig innstilt til dem, slik som med De grønne og venstrepartiet Die Linke da disse partiene ble dannet.» Det er oppgaven Junge Freiheit har gitt seg med AfD.

Det dreier seg mindre om å lovprise partiet og partilederne enn å bringe deres favorittsaker inn i den offentlige debatten: flyktninger, innvandring, islam. Migrasjonsbølgen som har pågått i Tyskland siden 2015, vinkler Junge Freiheit utelukkende som en trussel – terrorisme, kriminalitet, seksuelle overgrep. Det betyr lite om trusselen er potensiell eller imaginær. Og de politiske affinitetene er økonomisk lukrative. «Vi opplevde et byks i salget og spesielt antall besøkende på nettsiden vår, da Merkel åpnet grensene,» forteller sjefredaktøren.

7. oktober i fjor skrev ukeavisen «Islam vil ha makten» på forsiden og fulgte opp på innsiden med «Slik er sharia på frammarsj i Europa», hvor de siterte den verdikonservative franske ukeavisen Valeurs actuelles for sin påstått inngående kjennskap til de franske forstedene. Junge Freiheit slåss også mot feminismen, abortretten, seksualundervisningen i skolen og kjønnsstudier – avisen har laget en brosjyre om «die Gender-Wahnsinn» som «truer deg, barna og barnebarna dine».² Kultursidene legger vekt på historiebøker om forsvunne sivilisasjoner, herskere og krigene i forrige århundre. Filmanmeldelsene kan dvele ved DVD-utgivelsen til en film av Veit Harlan uten å nevne at han er den mest kjente naziregissøren, samtidig som Joseph Goebbels’ lovord brukes som bevis på talentet hans (6. januar). På baksiden kan leserne slappe av med en artikkel om piperøykernes comeback som en trend i herremoten.

Glorifisert historie

Om han liker tobakk eller ikke er den typiske leseren til Junge Freiheit en eldre mann (over halvparten av leserne er over 60 år og 90 prosent er menn) som har nokså god råd og høy utdanning (46 prosent har høyere utdanning), ifølge informasjonen til potensielle annonsører. Jeg møter et utsnitt av leserne i slutten av mars, på Die Bibliothek des Konservatismus som sjefredaktøren har startet for å huse bøkene han liker. Denne dagen arrangeres det et foredrag om «Kapitalismens sosiale varme, velferdsstatens sosiale kulde». Foredragsholderen, en ivrig tilhenger av den nyliberale økonomen Friedrich Hayek, latterliggjør ideen om omfordeling og skryter av at kapitalismen skal ha «gitt kvinnene vaskemaskiner slik at de slipper å vaske i elva, selv om det var romantisk».

Bakerst i salen lytter sekstiåringene Ulrike og Alf konsentrert. Hun er lege. Han er pensjonert fransk- og gymlærer. Paret har lest Junge Freiheit i femten år. «Mange aktive i AfD leser avisen. For mange har studert mye, de er intellektuelle,» forklarer Alf. «Det er en klassisk kvalitetsavis med et godt språk,» legger ektefellen til. «Og Junge Freiheit er ikke politisk korrekt slik som de andre avisene. AfD og Pegida blir ikke diskriminert. Jeg mener også at Junge Freiheit omtaler Russland mer objektivt. De andre mediene driver en heksejakt. De sier alle det samme, de kritiserer verken regjeringen eller flyktningstrømmen.»

Vi opplevde et byks i salget da Merkel åpnet grensene.

Avisen er ikke billig, den koster 4,40 euro i løssalg og et årsabonnement koster 200 euro. Men utover papiravisen når Junge Freiheit stadig flere tyskere via nettsiden, Youtube-kanalen og sosiale medier. Dieter Stein sammenligner avisen med ultrakonservative Breitbart i USA, som er grunnlagt av Donald Trumps rådgiver Steve Bannon. Men med en viktig forskjell, påpeker han: «Vi krever alltid at det vi publiserer på nettstedet vårt er reelle nyheter, og helst saker vi har gravd fram selv, og at det blir tydelig merket hva som er kommentarer.» På tross av sin glorifiserte versjon av tysk historie, sin støtte til Trump og Putin, og islamofobien framstår Junge Freiheit som en moderat stemme i det nye medielandskapet på ytre høyre, også utenfor Tyskland.

Ideologisk laboratorium

Månedsmagasinet Compact er langt mer ekstremt. Det ble startet i 2010 av Jürgen Elsässer, en tidligere venstreradikal journalist som har gått over til Pegida og konspirasjonstenkning. Det har i dag et opplag på rundt 40 000. Januarnummeret hadde Merkel med hitlerbart på forsiden og følgende overskrift: «Merkels siste kamp. De siste dagene i forbundskanslerens bunker». «I stedet for nasjonalsosialisme har vi i dag en antinasjonal sosialisme, som deler ut Tysklands rikdom til hele verden,» forklarer Elsässer i sin leder mot «masseimporten av muslimer». AfDs tidligere partileder Frauke Petry ble derimot presentert i marsnummeret i fjor som «den beste forbundskansleren». Compact viser også sin forkjærlighet for franske Front national. Februarnummeret hadde Marine Le Pens niese og partikollega Marion Maréchal-Le Pen på forsiden under overskriften «Europas døtre mot islamisering».

Tablået over den brunflekkede pressen i Tyskland er ikke komplett uten tidsskriftet Sezession, som har blitt utgitt siden 2003 av et «Institutt for statspolitikk» ledet av Götz Kubitschek, en av Pegidas hovedtalere. Med et papiropplag på to tusen virker slagkraften til tidsskriftet som kommer ut seks ganger i året, heller beskjeden. Men det arrangerer en rekke seminarer og konferanser, og har med årene blitt et viktig møtested for ytre høyre-tenkning i Tyskland og andre steder. Her fordufter Dieter Steins magre forsvarsverk. På seminarene og konferansene til utgiverinstituttet, med base på landsbygda i Sachsen-Anhalt, finner du AfD-ledere side om side med veteraner fra det nynazistiske NPD, den amerikanske maskulinisten og tribalisten Jack Donovan, og østerrikske identitære. Et ideologisk laboratorium som Trumps suksess har overbevist om at det ikke bare er mulig å komme seg ut av skyggen, men også å innta sentrum av debatten.