Syria Syrias demokratiske styrker

En uunnværlig styrke


Om borgerkrigen i Syria skiftet kurs da Russland involverte seg militært i september 2015, har også de kurdiske styrkene og deres allierte i Syrias demokratiske styrker (SDF) spilt en sentral rolle i å presse tilbake Den islamske stat (IS). Da USA i begynnelsen av juli annonserte at de ville stanse…
Av og

Om borgerkrigen i Syria skiftet kurs da Russland involverte seg militært i september 2015, har også de kurdiske styrkene og deres allierte i Syrias demokratiske styrker (SDF) spilt en sentral rolle i å presse tilbake Den islamske stat (IS). Da USA i begynnelsen av juli annonserte at de ville stanse hjelpen til opprørsmilitsene, bekreftet det en kjensgjerning som har blitt stadig mer åpenbar siden slaget om Kobane i 2014: De vestlige bombeangrepene mot jihadistene er ikke effektiv uten en styrke på bakken og bare SDF er i stand til å fylle denne rollen.

Med russisk luftstøtte og hjelp fra utenlandske militser (libanesiske Hizbollah, iranske og irakiske brigader) har Assad-regimet klart å få kontroll over grenseområdene vest i Syria, hvor en stor del av landets befolkning bor. Opposisjonen har tapt de fleste byene med unntak av Idlib hvor tidligere Al-Nusra, som nå kaller seg Hayat Tahrir al-Sham (Organisasjonen for frigjøringen av Levanten), slåss om kontrollen over provinsen mot en annen salafistgruppe, Ahrar al-Sham (Den islamske bevegelsen i Levanten), sammen med det lille som gjenstår av Den frie syriske hær (FSA).

Fra deres skanser i nord og i vest har SDF gradvis erobret store deler av Syria øst for Eufrat. Med unntak av en kortvarig episode i Hasakah (som de vant), har SDF ikke vært i åpen konflikt med regimestyrkene, men kjører sitt eget løp. Tyrkia fryktet at et varig Kurdistan skulle oppstå hvis de to kantonene i øst ble forent med Afrin i vest, og gikk derfor inn i Syria i august i fjor for å hjelpe FSA. Ankara hevdet at de gjorde det for å delta i slaget om Raqqa, men den tyrkiske hæren brukte hele tre måneder på å ta den lille byen Al-Bab fra IS. I mellomtiden falt Øst-Aleppo, dermed kunne lojaliststyrkene blokkere Tyrkia og FSA i sør og forpurre tyrkernes pretensjoner om å innta en hovedrolle i erobringen av Raqqa.

De syriske kurderne har ikke vært invitert til fredsforhandlingene i Astana og Genève, men har etablert kontakt med stormaktene, blant annet med representasjonskontorer i Berlin, Paris, Moskva, Washington og flere andre hovedsteder. Russland holder en god tone med Tyrkia samtidig som de indirekte beskytter status quo for Afrin og lar krigere dra gjennom de regimekontrollerte områdene. Til tyrkernes store skuffelse støtter vestmaktene stadig mer åpenlyst SDF, ikke bare med luftstøtte, men også med avanserte våpen og spesialstyrker – hovedsakelig amerikanske, men også britiske og franske. Om mosaikken av fiender i Syria har blitt mindre kompleks de siste to årene på bekostning av FSA og jihadistene, gjenstår spørsmålet om Den demokratiske føderasjonen Nord-Syria kan inngå i en varig løsning for hele landet.

Oversatt av redaksjonen

Mireille Court er engelsklærer og medlem av Solidarité Kurdistan.
Chris Den Hond er journalist.

(Visited 26 times, 1 visits today)