Litteratur /

Fabeldyr for framtidens barn


Den viktigste måten vi forholder oss til dyrene på er gjennom historier, argumenterer litteraturviteren Ursula K. Heise i Imagining Extinction. Vi trenger beretningene om tragiske tap, men også inspirerende fortellinger om overlevelse, oppvåkning og om livet som
Av

Antropocen, menneskehetens geologiske tidsalder, er også en evolusjonshistorisk unntakstilstand med en menneskeskapt masseutryddelse av dyr og planter, også kjent som den sjette utrydningskatastrofen i Jordas historie. Som fortelling om oss selv, om fortid og framtid, er overgangen til antropocen blitt en historie som endrer menneskets selvforståelse, men som også utvider det «vi» historien handler om. Ursula K. Heises Imagining Extinction: The Cultural Meaning of Endangered Species (2016) retter seg dermed ikke bare mot den kjente subkulturen av dyrevernere, men tar utgangspunkt i at vern av artsmangfoldet er i ferd med å bli noe som angår alle.

Den første masseutryddelsen – for 450 millioner år siden – ble forårsaket av nye plantearter som spredde seg så raskt at den økte oksygenmengden i atmosfæren førte til massedød for artene som var tilpasset andre forhold. Den siste og mest kjente masseutryddelsen kom etter et meteornedslag for 65 millioner år siden og gjorde slutt på dinosaurenes lange storhetstid.

Foto: Shutterstock.

Verket som mest av alt har spredd begrepet om den sjette utryddelsen er journalisten Elisabeth Kolberts The Sixth Extinction: An Unnatural History (2014). I bokas prolog følger vi en liten, men framgangsrik art som vandrer ut fra det afrikanske kontinentet i en gradvis kolonisering av verdens landmasser. Denne etter hvert velkjente historien om Homo sapiens får så en uhyggelig vending, for parallelt med vår egen suksesshistorie utfoldes beretningen om desimeringen av en lang rekke andre arter. Først forsvant istidens mest ettertraktede vilt, som mammuten og det ullhårede neshornet. Siden tiltar massedøden hos andre arter gjennom avskoging, jordbruk og husdyrhold, inntil den eksploderer med den moderne tids forurensning, sprøytemidler, overfiske og industrialisert jordbruk. Artenes evne til å overleve over tid, selve målet og mekanismen i evolusjonsspillet, har i vår tid blitt et spørsmål om å overleve Homo sapiens.

Merker vi noe til den «tause våren»? Kan vi høre det om en sangfugl eller ti er blitt borte?

Den menneskeskapte masseutryddelsen akselererer drastisk, men kunnskapen om katastrofen har meldt seg langsomt. Erkjennelsen av dyreartenes bortfall er noe vi tilegner oss indirekte gjennom lesning og kulturell formidling. Betegnelsen «den sjette utryddelsen» er et middel for å gjøre denne enorme prosessen til en sjokkerende nyhet. Likevel går denne desidert største hendelsen i vår tid oss for det meste hus forbi, nettopp fordi den er for stor: Masseutryddelsens virkelige omfang blir først synlig i enorme tidsperspektiv og åpner opp et uoverskuelig samspill mellom komplekse årsakssammenhenger.

I vår mer direkte erfaring melder et annet problem seg: Som i Kims lek er det vanskelig å legge merke til hva som er forsvunnet. Merker vi noe til den «tause våren»? Kan vi høre det om en sangfugl eller ti er blitt borte? Merker vi fraværet av en bille, eller et sjeldent rovdyr vi uansett aldri har møtt i villmarken? Utryddede dyrearter er vanskelige å forholde seg til, nettopp fordi fraværet er usynlig. Det kan bare gripes i form av en fortelling, påpeker Heise.

 

Store og små fortellinger

Som fortelling forskyver masseutryddelsene og antropocen vår forståelse av både tid og rom. Heise har tidligere behandlet den postmoderne tidsforståelsen i Time, Narrative and Postmodernism (1997), og i et mer uttalt miljøperspektiv skrev hun om vår oppfatning av rommet i Sense of Place and Sense of Planet: The Environmental Imagination of the Global (2008). Gjennom en rekke seminarer ved universitetet UCLA i Los Angeles har hun vært med på å etablere miljøhumaniora som et eget fagfelt. Den nye utgivelsen hennes demonstrerer hvor viktig dette feltet er. Langt fra å være en sekundær undersøkelse av miljøproblemenes kulturelle ringvirkninger, viser Imagining Extinction at i vår «postnaturlige» epoke står slaget om naturen i kulturen. I en tid der så å si all natur er påvirket av mennesket, blir det også klart at for mange arter er menneskets vitnesbyrd og hjelp avgjørende. For de mest sårbare artene avhenger overlevelsen av at de kan veves inn i våre menneskelige verdier, rettsbegreper, forestillinger og følelser. Miljø- og naturvern er dermed ikke bare snakk om å omsette vitenskapelige innsikter til politisk praksis, men å la innsiktene transformere kulturen. Kampen for å berge naturen er langt på vei en kulturell kamp, som krever en forståelse av naturen som kulturell forestilling, argumenterer Heise.

Etter én generasjon framstår et desimert viltmangfold som helt naturlig.

Om naturens nesten tragiske avhengighet av mennesket er den ene grunninnsikten i antropocen, ligger den andre i vår egen avhengighet av naturen. Som biologen E. O. Wilson sier i The Future of Life (2002), tilhører biosfæren ikke oss, det er snarere slik at vi tilhører biosfæren. Her ligger kimen til et utvidet «vi» som inkluderer det ikke-menneskelige.

På terskelen til antropocen-paradigmet har flere filosofer problematisert skillet mellom menneske og dyr. Heise knytter an til Jacques Derridas posthume tekst L’Animal que donc je suis (2006), hvor den franske filosofen viser hvordan vi grupperer alle dyr under det samme begrepet, og med det også gir en forvrengt framstilling av oss selv. I samme perspektiv gjør Gilbert Simondon i Deux leçons sur l’animal et l’homme (2004), en annen posthum tekst, det bedragerske forsøket på å skille mennesket fra dyrene til en nøkkel for å gjenlese store deler av filosofihistorien – fra førsokratikerne opp til Descartes og hans kritikere. En enda mer dyptpløyende kritikk av en kartesiansk reduksjon av naturen som ting, finnes hos Heidegger, men siden dyrene mangler språk og en menneskelig bevissthet om døden, blir de stående som «fattige på verden».

 

Framtidens fabeldyr

Giorgio Agamben, som er en viktig referanse hos Heise, bearbeider Heideggers tanker i L’aperto: L’uomo e l’animale (2002). Han kritiserer Heideggers skarpe skille mellom dyr og menneske og antyder at distinksjonen er en slags metafysisk svindel: Vi plasserer oss over (meta) naturen (fysis). Skillet mellom mennesket og dyr er ifølge den italienske filosofen vår kulturs mest fundamentale konflikt: Politikken i den vestlige verden er i sin essens en biopolitikk. Det som står på spill er om livet skal reduseres til et objekt, eller om det dyriske – som er felles for mennesket og andre livsvesener – skal betraktes som noe som også har livets rett. Heise framhever at i en verden der anslagsvis 55 milliarder dyr oppfostres for å spises hvert år, og der mennesker og deres husdyr utgjør 97 prosent av landdyrenes biomasse, slår biopolitikken over i det Agamben kaller en thanatopolitikk, en «dødspolitikk», det vil si en skånselløs forvaltning av død og tvang, der også den ville naturen fortrenges.

Heise åpner med å reflektere over et sett med lekefigurer hun snublet over i en Muji-butikk i Hong Kong. Figurene forestiller, sjokkerende nok, utryddede dyrearter. I en provoserende blanding av folkeopplysning og design, sorgarbeid og lekenhet, er figurene et eksempel på en ny kulturtilstand, der historiene og avbildningene av eksotiske dyr får en presserende etisk dybde.

Den nordamerikanske vandreduen som
ble utryddet i 1901.

Heise forteller at hennes egen interesse for dyr og planter vokste fram parallelt med at hun leste om utryddede og truede dyrearter. Disse bøkene tok ofte form av sørgmodige beskrivelser av «den siste X» og sensasjonelle beretninger om «letingen etter Y». Slikt gjør inntrykk, men effekten falmer når formelen gjentas. Heise innså snart at selv de mest engasjerte beretninger om kampen for å bevare naturen først blir ladet med betydning når de settes i sammenheng med andre kulturelle verdier og med de historiene vi allerede forstår oss selv ut fra. Vi lar oss berøre av historier om truede arter fordi naturen – og særlig andre dyr – er en del av vår egen selvforståelse.

Miljøveteranen Paul Shepard skrev i The Others: How Animals Made Us Human (1996) om det påfallende kulturelle fellestrekket at vi i Vesten – og i mye av verden for øvrig – lar dyrene i Afrika være det første barna lærer om. Dyrene inntar en dyp rolle i menneskets psyke som vi nesten instinktivt formidler videre selv i en moderne og urban sivilisasjon – et minne om savannen, kanskje, der vi hadde et intimt samliv med fantastiske og fascinerende dyr, som vi opprettet ulike symbolske og rituelle slektskap med: løven, elefanten, sjiraffen, neshornet og leoparden. Disse artene har i dag forsvunnet fra mange områder, og noen er i ferd med å forsvinne for alltid. Dyrene i Afrika risikerer å bli fabeldyr for framtidens barn.

Heises tilnærming kan kaste lys over en av de mest desperate og kjente frontene innen naturforvaltningen: kampen for å redde det afrikanske neshornet fra total utryddelse. Her foregår ikke bare arbeid for vern av individer og habitater, men også en desperat opplysningskampanje. For eksempel har regissøren Eline Jongsma vist sin Virtual Reality-film om neshornene til Hillary Clinton og andre innflytelsesrike personligheter. Den fulle sansestimulansen i The Ark (2016) lar publikum medoppleve de siste fire ville hvite neshornene, som om vi var der sammen med dem som virkelige vitner, om enn i en slags elektronisk drøm. I et annet VR-prosjekt, The Protectors (2017), lar Kathryn Bigelow publikum medoppleve parkvaktenes forvirrende kamp mot krypskyttere i det høye gresset i Garamba-parken. Med VR-masken kan du vende blikket til høyre og venstre mens maskingeværene knatrer – og velge om du skal se bort når du oppdager et forlatt neshorn som har fått ansiktet saget av mens det fortsatt var i live. Her blandes thrilleren med reality-showets estetikk: fascinerende nye underholdningsteknologier sukrer pillen og intensiverer samtidig sjokkeffekten.

En annen narrativ inngang er den dokumentariske biografien. Aktivisten Damien Mander har i en rekke foredrag brukt sin egen historie som middel for å framstille langt større sammenhenger: Han gikk fra å være snikskytter i Irak-krigen og eventyrlysten leiesoldat, til å bli trukket inn i en kamp som han ikke følte han hadde rett til å desertere fra – eller tjene penger på. Det er rom for heroisme, klassisk guttebokspenning og kriminalmysterier i denne sanne historien om en geriljakrig mot krypskyttere, som er finansiert av terrororganisasjoner som selger neshornenes horn som potensmiddel i Asia for å kjøpe våpen. På et dypere plan handler beretningen om en spontan følelse av slektskap og ansvar for de truede dyrene, og om den opprivende uansvarligheten hos de som utrydder dem.

 

Nyanser av usynlighet

De enorme, men utilstrekkelige anstrengelsene som settes inn for å redde neshorn, tigre, gorillaer og løver, blir ofte begrunnet med at disse dyrene er ikoniske. Slik kan det forsvares å redde dyr selv i områder med humanitær nød. Dyrene har en symbolsk verdi for dyrebeskyttelsen, og dessuten fungerer de som trekkplaster for safariindustrien, som i neste omgang finansierer naturparkene. Mange naturvernere kritiserer derimot det ensidige fokuset på den «karismatiske megafaunaen». Hva med frosker og salamandre som mer enn noen andre dyrefamilier dør ut i vår tid? Eller insektene som utgjør fundamentet for mange næringskjeder?

Her ligger et av Heises hovedargumenter. Skal vi forstå hva det innebærer at naturens skjebne er et kulturelt anliggende, må vi ikke ty til kjappe slutninger fra er til bør. At en art som er truet må vernes med alle midler, virker intuitivt riktig når det gjelder neshornet eller den sibirske tigeren. Problemet er at vi ikke lar de samme intuisjonene gjelde, i det minste ikke med den samme styrken, for slanger og pungdyr. Et annet poeng er at det å beskytte arter mot utryddelse ofte ikke er nok: Vi må verne populasjoner. Og populasjoner blir i praksis beskyttet i den grad de betyr noe for noen. Istedenfor å spørre hva truede dyrearter betyr for oss, må vi derfor, mener Heise, spørre hvordan de får betydning. Vi må forstå hvordan kulturen innlemmer utrydningstruede dyr.

Noe av grunnen til at tapet av biologisk mangfold ikke vekker mer oppsikt skyldes det man i konserveringsbiologien kaller shifting baseline syndrome: Den naturen enhver generasjon mennesker vokser opp med, oppleves som normal. Etter én generasjon framstår dermed et desimert viltmangfold som helt naturlig. Dermed blir historien om tapte og truede dyrearter avgjørende. Historiene kan være fiksjoner, dyrefabler og romaner, men på et mer vesentlig plan er de store kulturelle fortellinger som vever dyrenes skjebne sammen med historien om våre egne samfunn – og den historiske utviklingen.

Postmodernismen har lært oss å vende et kritisk blikk mot historiene vi forteller om oss selv – med øye for hvordan vi bruker fortellinger for å rettferdiggjøre visse politiske agendaer og framheve noen gruppeinteresser på bekostning av andre. Enhver historie kan fortelles fra ulike perspektiver og i ulike sjangre. Hayden White tok litteraturteorien i bruk for å forstå historiefaget og minnet oss om at den franske revolusjon kan framstilles som tragedie, komedie eller farse. Fra et slikt sjangerperspektiv er det klart at historien om utryddede dyrearter først og fremst innbyr til tragiske og elegiske toneleier.

 

Misantropi og modernitetskritikk

Fortellingene Heise tar utgangspunkt i skriver seg ofte inn i en større forfallshistorie der moderniteten, globaliseringen og industrialiseringen presser og ødelegger naturen. I form av oppramsinger av tapte arter og sammenligninger av fortidens naturrikdom med dagens ofte utarmede økosystemer, får historien om dyrenes gradvise desimering episke og apokalyptiske dimensjoner. Beskrivelser av fortidens naturrikdom, for eksempel av de enorme flokkene av den nordamerikanske vandreduen (anslått til fem milliarder på begynnelsen av 1800-tallet) som ble utryddet i 1901, blir mer enn en markering av en tapt art. Vandreduene blir i en større sammenheng også et bilde på moderniseringens pris – en påminnelse om det som har blitt borte.

Fortellingen om dyrenes utryddelse er dermed ikke bare modernitetskritisk, men tenderer mot en misantropisk kritikk av sivilisasjonen som sådan. En fattig trøst for misantroper kunne selvsagt være at dyreutryddelsene er en tragedie som – i likhet med tragedier flest – har sprunget ut av menneskelig blindhet. I dag, kunne man hevde, er vi i en helt annen situasjon: Vi har lært av fortiden og vi har en viss oversikt over truede dyrearter. Dermed burde vi også snart kunne fortelle en annen historie – om hvordan menneskeheten har gått fra et uansvarlig naturpress til en ansvarlig forvaltning av naturen.

Til tross for en stadig større kunnskap, øker mengden av utdødde dyrearter som aldri før. Argumentet om vår egen uvitenhet og uskyld, kommer i grelt relieff hvis vi belyser det ut fra det snedige begrepet agnotologi, læren om funksjonell blindhet.1 Begrepet basert på det greske agnosis (ikke-viten) er blitt skapt av vitenskapshistorikeren Robert N. Proctor sammen med lingvisten Iain Boal. Overgrepene mot naturen – enten det er gjennom sprøytemidler eller ødeleggelse av habitater – blir aktivt fortiet, tildekket og bagatellisert. Ofte er det også slik at uvitenheten om miljøødeleggelser oppstår, spres eller i det minste opprettholdes av parter med tvilsomme interesser.

Likevel gjenstår poenget at utryddelsene bare unntaksvis skjer aktivt og planlagt. Langt oftere sniker de seg inn som statistiske økologiske ubalanser som ingen har riktig ståsted til å få øye på. Desimeringen av arter går for det meste over hodet på den enkelte stamme av jegere eller nomader, på den enkelte bonde som skyter rovdyr eller bruker insektmidler, det enkelte lokalsamfunn som selger landområder til utbygging. Overfor den sjette utryddelsen er de fleste ubekymret – fordi de også er uinformerte.

 

Overlevelsens komedie

Til tross for behovet for formidling av denne menneskeskapte naturkatastrofen, ofte omtalt som allmenningens tragedie, framhever Heise at det er rom for andre fortellinger og andre sjangre. Inspirert av Joseph W. Meekers The Comedy of Survival: Literary Comedy and Play Ethic (1974) mener hun at vi må åpne for at naturen opererer på uventede måter – overlevelse og tilpasning er tross alt naturens bærende prinsipp. Som komedien i litterære dramaer, hevder Meeker at en forstyrret likevekt som vinnes tilbake er grunnmønsteret i naturen.

Heise finner eksempler på en slik lykkelig utgang i dyr som overlever og endog trives i moderne byer, eller som finner nye måter å overleve på i habitater som endrer seg. Forstår vi overlevelsens komedie rett og slett som en historie med en lykkelig utgang, kan vi også trekke fram scenarier der mennesker hjelper naturen tilbake i likevekt. Spørsmålet som gjenstår blir likevel hva vi ser som lykke og en god tilstand for naturen.

I praksis er det et spørsmål om hvordan dyr, planter og mennesker skal sameksistere. Som regel mangler midlene, men også når midlene er der, er det usikkert hva vi ideelt sett søker å oppnå. Det mest ekstreme forsøket på å snu utryddelsestrenden er tanken om en de-extinction, foreslått blant annet av molekylærbiologen George Church i Regenesis: How Synthetic Biology Will Reinvent Nature and Ourselves (2012). Gjennom syntetisk biologi kan utdødde dyr som vandreduen og mammuten vekkes til live. Dette er science fiction foreløpig, men teknologien finnes. Argumentet er at vi ikke kan nøye oss med å verne, men aktivt må restaurere ødelagt natur. Gjenoppvekkelse av arter kunne være en positiv vending og en ny historie, men Heise stiller seg likevel skeptisk: Er det fortsatt plass til de utryddede dyrene i en verden som har endret seg og der andre arter har overtatt deres økologiske nisjer? Ville ikke vandreduen og mammuten i dag bli invasive arter? Og er det forsvarlig å bruke ressurser på slike prosjekter når andre naturlige arter trenger kostbart vern og kartlegging?

Et mindre ekstremt tiltak er rewilding, der man søker å gjenopprette villmark og dyrebestander i områder der veier og industrielt jordbruk har domestisert naturen. Heise ser også disse initiativene i en narrativ ramme. Enten, sier hun, kan de forstås som forsøk på å føre naturen tilbake til en opprinnelig og jomfruelig tilstand, basert på en slags nostalgisk syndefallsberetning. Men tilstandene vi ser som opprinnelige er ofte bare et tidligere stadium av en sameksistens mellom flora, fauna og mennesker – som i det førcolumbianske Nord-Amerika. I siste instans ser Heise det som reaksjonært og dessuten umulig å snu utviklingen på denne måten. Det er også noe innbilsk og dypt urealistisk å tro at vi bør eller kan ta fullstendig kontroll over naturen i en slags total forvaltning. Ethvert forsøk på å endre økosystemer må være forberedt på uforutsette former for samspill – og konflikter – mellom ulike arter, mellom mennesker og andre arter – og dessuten mellom ulike grupper med forskjellige ideer om naturen.

 

Fortellinger om framtiden

Til tross for alle forbehold og alle nyanser av skepsis, er Heises bok preget av et ønske om å overvinne den tragisk-romantiske grunnholdningen som ofte preger natur- og dyrevern. Poenget med å søke mer oppløftende fortellinger er ikke så mye å la noen fattige solskinnshistorier stå som motvekt til den sanne beretningen om tapte arter. Snarere må det elegiske og tragiske finne sin motsats i en historiefortelling som ikke vender blikket bakover, men som i stedet utforsker hva framtiden kan bringe.

Som Frederic Jameson har vist i sin Archeologies of the Future: The Desire Called Utopia and Other Science-Fictions (2006), er utopiske fantasier ofte revet mellom forestillingen om en ideell by og drømmen om et arkadisk liv på landet og naturidyller. En løsning som forbinder disse to finnes i Paul Shepards The Tender Carnivore and the Sacred Game (1973), der han forestiller seg en dobbel utopi: Alle mennesker bor i byene langs kysten, mens innlandet er ført tilbake til en rikholdig villmark der befolkningen kan leve et tilnærmet steinalderliv med jakt og fiske – en ekstremvariant av vår tids villmarkslivstradisjoner. Gitt de fortsatte tendensene til urbanisering, har dette synet fått en renessanse med E. O. Wilsons Half Earth (2015), der han går inn for at halvparten av landjorda bør fredes.

Heise ser et stort potensiale i spekulativ fiksjon, sjangeren som gir rom for fortellinger om framtiden. Hun henter eksempler blant annet fra Kim Stanley Robinsons romaner, som byr på utopiske elementer som kan motvirke historiens traumer. I årets New York 2140 forbinder han et halvveis druknet, men likevel gjenstridig blomstrende Manhattan med et nordamerikansk innland befolket av antiloper, bøffelflokker og ulver – og luftskip som overvåker og hjelper dyrenes trekk. Slike framtidsfantasier, der forfallet får en motvekt i håpefulle revolusjoner, er noe vi kan unne oss, på den betingelse at vi virkelig påtar oss å lære av historien.

Det første skrittet er å anerkjenne den historien som har ført opp mot den sjette utryddelsen som vår egen. En slik ny fortelling medfører en forskyvning av menneskets identitet og av hvordan vi forstår både tiden og rommet: For det første må vi utvide den historiske selvforståelsen vår til å innbefatte urtiden og den globaliseringen av naturen som mennesket har gjennomført gjennom vandringer, jordbruk og handel – fram mot vår tids industrialiserte naturforvaltning. For det andre må vi utvide sivilisasjonsbegrepet vårt til å omfatte natursystemene og habitatene vi deler med andre arter.

Vi lever i en planetær unntakstilstand. Den sjette utryddelsen er ikke et problem som simpelthen vil «gå seg til». Hvis Jordas økosystemer virkelig rakner, viser evolusjonshistorien at det tar lang tid før artsmangfoldet kommer tilbake til nivået før katastrofen – anslagsvis ti millioner år. Siden vårt århundre er en evolusjonshistorisk flaskehals, er alle anstrengelser uvurderlige – for dette århundrets naturkatastrofer vil unektelig bli en avgjørende del av vår egen historie. Det gjelder å hjelpe flest mulig arter forbi den krisen vi selv representerer, til en framtid der den selvstendige og ville naturen har mer rom til å klare seg ved egen hjelp. Her ligger også Heises sluttpoeng: En slik innsats krever en omfattende kulturell omstilling, båret fram av små og store historier som vever våre egne liv sammen med naturen – vår egentlige kontekst.

© norske LMD
Ursula K. Heise, Imagining Extinction: The Cultural Meaning of Endangered Species, University of Chicago Press, 2016.

Anders Dunker er litteraturviter.

Fotnoter   [ + ]