Filosofi /

Menneskets sabbat


Hvordan tenke fellesskap uten klasse, tilhørighet og identitet?
Av

«Det er livets søndag, som gjør alt likt og fjerner all ondskap,» skriver Hegel om nederlandsk malerkunst hvor scenene er så gjennomboret av naivitet og glede at uansett hvor vulgære eller brutale motivene de tar for seg er, så «har ondskap ingen plass». Hegel vender tilbake til metaforen i en helt annen kontekst, i Historiefilosofien. Her gir han filosofien i oppgave å overskride motsetningen mellom vitenskapene og religionen og «forene livets søndag der mennesket i ydmykhet avstår fra seg selv og arbeidsdagen når det står opp selvstendig, er sin egen herre og er opptatt med sine egne interesser». Utover helligdagen som metafor for en større mening for mennesket enn dets hverdagslige bekymringer, står søndagen også for lediggangen, den frie tiden, som gir arbeidet mening. I de fleste politiske utopier, selv kapitalismens enkle idé om å tjene seg rik, har livets søndag, friheten fra arbeidet, vært en viktig del av et stadig fjernere endemål.

I «Nattens tiqqun», etterordet til Fellesskapet som skal komme som nå foreligger på norsk, skriver den italienske filosofen Giorgio Agamben at boka henvender seg «til menneskets shabbath», en allusjon til Hegel-fortolkeren Alexandre Kojèves lesning av Raymond Queneaus roman La dimanche de la vie («Livets søndag», 1952).1 Alexandre Kojève, «Les romans de la sagesse», Critique, nr. 60, Paris, 1952. Kojève ser Queneaus roman som illustrasjonen på livet etter at motsetningene som ifølge Hegel drev historien framover, har blitt opphevet, men i stedet for å ende i en lykkelig slutt, har historien endt i en kjedelig småborgerlighet, hvor livet går videre uten mål eller mening. Kojève omtaler tilstanden som désœuvrement, uvirksomhet, der mennesket ikke lenger har noe å arbeide for, intet verk å fullføre, bare midler uten mål.

Denne tilstanden er også utgangspunktet for Fellesskapet som skal komme, der Agamben forlater ideen om et kall, om et folk eller om en historisk oppgave som tillegges en klasse, og mener at selve grunnlaget for fellesskap må tenkes på en radikalt ny måte. Men der Kojève ser uvirksomheten som en uttømt tilstand hvor det ikke lenger finnes noen større mening, ser Agamben sin innfallsvinkel, litt spøkefullt, som messiansk, som «en hittil uhørt generalisering av den messianske tilstand, der det som i begynnelsen ikke var annet enn en hypotese – fravær av verk, hvilken-som-helst-singulariteten, the bloom – har blitt virkelighet».

Det nakne liv

Giorgio Agamben (f. 1942) er en av vår tids mest særpregede filosofer. Han studerte juss før han gikk over til filosofi, men jussen dukker stadig opp i bøkene hans. I andre halvdel av 1960-tallet fulgte han flere seminarer med Heidegger og var også med i kretsen rundt Pier Paulo Pasoloni – han har blant annet en liten rolle som disippelen Filip i Pasolinis film Matteusevangeliet fra 1964. Hans første bøker handlet mest om estetiske og språkfilosofiske problemstillinger, men et slags vendepunkt kom i 1990 med Fellesskapet som skal komme, som nå, sammen med Catherine Malabous Hva skal vi gjøre med hjernen vår? og Peter Sloterdijks I samme båt, er utgitt i den nye filosofiserien til forlaget H//O//F.

Med Fellesskapet som skal komme tok Agamben tenkningen sin i retning av det vi kan kalle politisk ontologi, det vil si å undersøke og reformulere de grunnleggende begrepene og forestillingene om væren, og hva det vil si å være, for å vise muligheter for andre måter å leve sammen, for et annet samfunn. Eller som oversetter Espen Grønlie skriver i sitt informative etterord: «I Agambens perspektiv er og blir det ontologien som er filosofiens grunnlag – først når vi har tenkt gjennom spørsmål om meningen med det å være og meningen med det at noe er, kan vi stille normative spørsmål.»

Bloom er likegyldig til det meste, han simpelthen er.

Denne omkalfatringen av grunnkategorien for samfunnet, og især staten, blir framtredende i Homo Sacer (1995) som Fellesskapet som skal komme peker fram mot i sin avsluttende henvisning til termen sacer.2 Giorgio Agamben, Homo Sacer Den suverene makten og det nakne livet, Overs. Birgit Owe Svihus, Valdisholm forlag, Rakkestad, 2010. I romerretten er det betegnelsen på en fredløs som kan drepes uten at det blir ansett som mord, men ikke ofres. Homo sacer er dermed i Agambens lesning et menneske som blir satt utenfor både samfunnet og den guddommelige orden i en slags permanent unntakstilstand. Fra sacer utleder Agamben begrepet om «det nakne liv» med utgangspunkt i det greske skillet mellom zoé, det livet som alle levende vesener har til felles, og bios, det spesifikke, kvalifiserte livet til enkeltindivider eller grupper i samfunnet. I dette skillet lokaliserer Agamben den politiske makten i statsformen, nemlig som makten til å ekskludere på innsiden, altså frata mennesker bios og redusere dem til nakent liv innad i samfunnet, det være seg flyktninger eller mennesker plassert i ulike leirer som kan eksistere som særegne juridiske regimer innad i moderne samfunn.

Selv om Homo Sacer først og fremst innsirkler «det nakne liv» og hvordan statsmakten er bygd rundt det, skimtes også begrepet som ville bli drøftet i neste bok i den etter hvert voluminøse Homo Sacer-serien, Midler uten mål (1996),3 Giorgio Agamben, Midler uten mål, Overs. Kristin Gjerpe, Cappelen, Oslo, 2008. nemlig livs-form: Et liv som ikke kan skilles fra sin form, det vil si en livsform der zoé og bios, liv og form, er uatskillelig. Dette begrepet skal bli stadig mer sentralt utover i serien, især i Altissima povertà (2011) og siste bind L’uso dei corpi (2014), hvor Agamben forsøker å lage en ontologi basert på bruk, snarere enn eiendom (å besitte egenskaper) som den ontologiske tenkningenisjonelt har hatt som utgangspunkt. Ansatsen til disse tankene finner vi i Fellesskapet som skal komme.

Småborgerskapet

Hoveddelen av Fellesskapet som skal komme består av 19 korte, tidvis nærmest aforistiske, tekster hvor Agamben gjennom drøftinger av alt fra middelalderfilosofi til demonstrasjonene på Den himmelske freds plass i 1989 forsøker å utlegge «den væren som skal komme, […] en hvilken-som-helst-væren». I motsetning til det meste av ontologisk tenkning som forsøker å nagle fast et eller annet definerende trekk ved mennesket – alt fra Aristoteles’ «fjærløst dyr som går på to bein» til endeligheten (dødsbevisstheten) hos Heidegger, forsøker Agamben å tenke væren-slik. Det vil si fritatt fra å ha den ene eller andre egenskapen som identifiserer tilhørighet til en eller annen helhet eller mengde – til «de røde, franske, muslimene», som er Agambens eksempel. Han skriver i stedet om «hvilke-som-helst singulariteter», enkeltindivider der identiteten er fullstendig likegyldig, uten noen identifiserbar tilhørighet, samtidig som denne likegyldigheten paradoksalt nok er det som individualiserer dem.

Et eksempel er den Bloom Agamben henviser til i sitt etterord fra 2001. Etterordet er en mer eller mindre åpen dialog med det franske kollektivet Tiqqun (som senere utviklet seg til Den usynlige komité og ble berømt og beryktet for boka Den kommende opstand4 Den usynlige komité, Den kommende opstand, Antipyrine, Århus, 2013 (2007). Boka ble en uventet bestselger da den ultrakonservative amerikanske tv-programlederen Glenn Beck advarte mot den og de antatte forfatterne ble arrestert av det franske sikkerhetspolitiet som hadde gjort en særdeles bokstavelig lesning av boka og mente kollektivet hadde begått terrorhandlinger ved å hekte av kjøreledningen på en hurtigtoglinje. Først i fjor innrømmet påtalemyndighetene at de ikke hadde noen bevis og la saken død for godt. som spiller direkte på Fellesskapet som skal komme). I boka Théorie du Bloom gjør Tiqqun den hverdagslige antihelten Leopold Bloom i James Joyces Ulysses (1922) til en begrepsskikkelse for mennesket i varesamfunnet som er ribbet for all substans og erfaringsmuligheter, en ren avspeiling av reklamebilder og vareideologi, «i ham er enhver substansiell forskjell fra andre mennesker fullstendig avskaffet».5 Tiqqun, Théorie du Bloom, La Fabrique, Paris, 2000. Bloom, mannen uten egenskaper som vandrer hvileløst rundt i Dublin uten å etterlate seg noen spor hos de han møter, kunne vært hvem som helst og det gjør ham til et godt eksempel på tanken om hvilken-som-helst. Bloom er likegyldig til det meste, han simpelthen er, men samtidig er han fanget i massesamfunnets kategorier og flyter med i dem.

Bloom-en må ses som en personifisering av småborgeren Agamben utlegger i Fellesskapet som skal komme: «Småborgeren opphever alt det som finnes, i samme bevegelse som han tilsynelatende hardnakket slutter seg til det: Han kjenner bare det uegentlige og det ikke-autentiske, og avviser til og med ideen om et eget språk.» Men nettopp i småborgeren finner Agamben kimen til det fellesskap som skal komme. Småborgerskapet finner en uhørt anledning i menneskehetens historie, ifølge Agamben, som menneskeheten ikke for noen pris bør overse:

«For hvis menneskene, i stedet for å søke enda en egen identitet i den nå uegentlige og meningsløse individualitetsformen, lykkes i å nå denne uegentligheten som sådan, å ikke gjøre sin egen væren-slik til en identitet og en individuell egenskap, men til en singularitet uten identitet, en felles og absolutt eksponert singularitet – hvis menneskene altså bare kunne unngå å være-slik, i den eller den spesifikke biografiske identitet, men bare være selve slikheten, sitt eget singulære ytre og sitt eget ansikt, da vil menneskeheten for første gang nærme seg et fellesskap uten forutsetninger og uten subjekter, nærme seg en kommunikasjon som ikke lenger kjenner til det ikke-kommuniserbare.»

Fra hva til hvordan

En antydning til dette fellesskapet finner Agamben i demonstrasjonene på Den himmelske freds plass i Beijing i 1989, i det relative fraværet av krav med bestemt innhold. Demonstrantenes krav om demokrati og frihet var for generiske og diffuse, som Agamben påpeker, til å skape virkelig konflikt. Desto mer uforklarlig virket statens voldelige reaksjon. Her ser Agamben et tegn på en ny politikk som skal komme, hvor «denne ikke lenger vil være en kamp for erobring av og kontroll over staten, men en kamp mellom staten og ikke-staten (menneskeheten), en uoverstigelig atskillelse mellom hvilke-som-helst-singulariteter og statlig organisering.»

Tjue år etter utgivelsen av Fellesskapet som skal komme kunne man tenke at politikken som skulle komme var kommet. Både Occupy Wall Street i USA og plass­okkupasjonen i Spania hadde de samme generiske og vage kravene om mer demokrati og en avvisning av politikken og dens tilhørighetskategorier. Men bevegelsene forsvant like fort som de oppsto eller ble absorbert i de tradisjonelle institusjonene de opponerte mot. Samtidig kan man si disse bevegelsene snarere enn å danne et eget fellesskap uten tilhørighet, var mer opptatt av å etterape institusjonene med sine egne former for demokrati og dermed fortsatt var fanget i en gammel politisk praksis. Men her ligger også problemet med å gå fra tenkning til liv, som store deler av Agambens forfatterskap etter Fellesskapet som skal komme har forsøkt å svare på ved å omformulere spørsmålet fra «hva bør gjøres?» til «hvordan bør det gjøres?», slik han avslutter i etterordet: «Uvirksomhet innebærer ikke latskap, men ’opphevelse’ (katargesis) – det vil si en virksomhet der hvordan fullstendig erstatter at, der livet uten form og formene uten liv sammenfaller i en livsform.»

© norske LMD

Remi Nilsen er redaktør, norske Le Monde diplomatique.

Fotnoter   [ + ]