USA Øvre middelklasse

Rikdomsfellen


Sosial ulikhet er blitt en eksplosiv politisk sak i USA. Men ulikhetsretorikken retter seg ofte mot den ene prosenten på toppen, som om de 99 prosentene på «bunnen» alle er i samme situasjon.
Av

I slutten av januar 2015 opplevde Barack Obama en pinlig politisk episode. Et budsjettforslag han hadde sendt til Kongressen døde før det rakk å komme fram – og det ble drept av presidenten selv.

Ideen var fornuftig, enkel og progressiv. Obama ville fjerne skattefordelene for familier som sparte til framtidig utdannelse for sine sønner og døtre, en ordning som først og fremst kom velstående familier til gode.1 Over 90 prosent av skattelettene i denne ordningen går til de 25 prosent rikeste holdningene i landet. Se «An analysis of section 529 college savings and prepaid tuition plans», Det amerikanske finansdepartementet, 9. september 2009. I stedet ville han bruke pengene på et bredere og mer rettferdig system med skattefritak. Ideen var kort fortalt en no-brainer. Men presidenten undervurderte vreden til USAs øvre middelklasse.

Fienden er journalister, akademikere, tekno-krater, bedriftsledere og byråkrater.

Så snart administrasjonen hadde presentert planen, begynte demokrater å mobilisere mot den i det stille, blant andre Maryland-representanten Christopher Van Hollen (i dag senator) og hans kollega i California Nancy Pelosi, demokratenes leder i Representantenes hus. Pelosi var tilfeldigvis sammen med Obama om bord i Air Force One på vei fra India til Saudi-Arabia da Van Hollen ringte. Sammen overtalte de Obama til å droppe reformen.

Episoden var en kraftig påminnelse om at fornuftig politikk ikke alltid er lett å få gjennom, spesielt ikke når nesten alle som skriver om, analyserer eller kommenterer et forslag tjener på det eksisterende systemet. Pelosi og Van Hollen representerer begge valgkretser med liberale og velstående velgere med høy utdannelse. Nesten halvparten av velgerne deres har en inntekt over 100 000 dollar. Jeg kjenner miljøet godt, for Van Hollen var min kongressrepresentant på den tiden.

Som Paul Waldman bemerket i sin blogg hos Washington Post 28. januar 2015, var Obamas forslag «rettet mot det som muligens er den verste velgergruppen å hisse opp: den øvre middelklassen, de som er rike nok til å ha innflytelse og mange nok til å utgjøre en betydelig velgermasse». Som en røntgenstråle avslørte kontroversen den viktigste bruddlinjen i det amerikanske samfunnet: den mellom den øverste femtedelen i inntektshierarkiet og resten.

 

Den privilegerte femtedelen

Sosial ulikhet er blitt en eksplosiv politisk sak. Men for ofte peker ulikhetsretorikken ut «den øverste ene prosenten» som problemet, som om de 99 prosentene på «bunnen» alle er i samme situasjon. Svært ofte synes det å være de som er nokså nær toppen av inntektspyramiden som er mest sinte på de som er på selve toppen: Mer enn en tredjedel av deltakerne i Occupy Wall Streets 1. mai-tog i 2011 hadde en årsinntekt på over 100 000 dollar.2 Adam Levine, American Insecurity: Why Our Economic Fears Lead to Political Inaction, Princeton University Press, 2017. Mye av den politiske energien bak både Bernie Sanders på venstresiden og Tea Party på høyresiden kom fra den øvre middelklassen. Denne besattheten av overklassen lar den øvre middelklassen overbevise seg selv om at den er i samme båt som resten.

Mange amerikanere føler at den øvre middelklassen stikker av fra resten, og de har rett. Den øverste femtedelen amerikanske husholdninger, med en inntekt over 112 000 dollar, lever stadig mer avskåret fra resten av befolkningen. Denne atskillelsen viser seg ikke bare i banksaldoene og på lønnslippene, men også i utdannelse, familiestruktur, helse og levealder, og selv i samfunnslivet og nærmiljøet. Det økonomiske gapet er bare det mest tydelige tegnet på økende klasse­skiller.

Ved første øyekast kan Trumps oppslutning i den hvite middelklassen virke overraskende, gitt hans formue. Men det dreide seg om klasse, ikke penger. Trump utstrålte og anerkjente arbeiderklassekultur og ble likt for det. Tilhengerne hans har ingen problemer med de rike. Snarere tvert imot, de beundrer dem. Fienden er journalister, akademikere, teknokrater, bedriftsledere og byråkrater. Kort fortalt, den øvre middelklassen, klassen jeg tilhører, samfunnets privilegerte og anerkjente øvre femtedel.

Det er her det blir vanskelig, for uansett hvor rotete kritikken mot min klasse er, så stemmer den. Vi hyller frihandel, teknologiske framskritt og innvandring, vel vitende om at det er vi som i all hovedsak tjener på det. Utstyrt med en solid beholdning menneskelig kapital lykkes vi i den globale økonomien. Byene vi bor i er utformet for å beskytte rikdommen vår, og hindre de mindre heldige fra å ta del i den. Profesjonssystemet og innvandringspolitikken rammer de med lite utdanning og verner oss for den intense konkurransen ufaglærte opplever på arbeidsmarkedet. Det er ikke rart andre blir sinte.

 

Den øvre middelklassens festninger

Mange politikere og akademikere bekymrer seg for mangelen på sosial mobilitet i USA. Sjansene et barn fra lavere lag har for å få det bedre enn foreldrene sine en dag, er statistisk sett ikke særlig gode. Enda mer slående er stillstanden på toppen. «Snarere enn en fattigdomsfelle, synes det enda lettere å bli fanget i den andre enden: en rikdomsfelle, om du vil,» skriver økonomen Gary Solon.3 Gary Solon, «What we didn’t know about multigenerational mobility», Ethos, nr. 14, Boston, februar 2016.

Vi er mektige, vi har det Bertrand Russell kalte «makt over opinionen».

Det finnes en klar fare for en ond sirkel her. Når ulikheten mellom den øvre middelklassen og resten vokser, vil vi bli mer opptatt av å sikre at barna våre holder seg nær toppen. Vi vil arbeide for å installere et «glassgulv» under dem for å hindre at de faller ned. Når vi hamstrer muligheter, hjelper vi barna våre, men reduserer andres sjanse til å få de samme mulighetene. Hver universitetsplass eller praksisplass som går til et av våre barn på grunn av sosial arv eller personlige forbindelser, er en mindre til andre. Vi trekker stadig mer av teppet bort under beina på de som ikke har vår bakgrunn.

Som klasse er vi en mektig gjeng. For det første fordi vi er pliktoppfyllende velgere, med en valgdeltakelse på nesten 80 prosent. Men vi har også stor innflytelse utenfor valglokalene. Vi er mektige, vi har det Bertrand Russell kalte «makt over opinionen». Nesten alle stillinger i påvirkningsbransjen er fylt av folk fra øvre middelklasse: Mediene, akademia, forskning, markedsføring, meningsmåling, forlag og kunsten er alle nesten per definisjon festninger for den øvre middelklassen, hvor vi bruker mye av vår makt til å forsterke våre posisjoner og privilegier.

 

Første betingelse for endring

I sin bok Coming Apart, om det hvite USAs nyere historie, etterlyser den konservative statsviteren Charles Murray en «stor borgeroppvåkning» som vil få øvre middelklasse til å «se nærmere på livsstilen sin» og å «reflektere over mulighetene til å endre den».4 Charles Murray, Coming Apart: The State of White America, 1960–2010, Crown Forum, New York, 2012. Murray sier ikke noe nærmere om hva han forventer av oss, bortsett fra at vi må gjenfinne USAs tradisjonelle verdier og være mer voksne i forbruket vårt. «Jeg er ikke i ferd med å foreslå at de må ofre sine personlige interesser», er han påpasselig med å legge til. Hvorfor ikke? Ofre våre interesser – bare litt, bare for å se – vil ikke nødvendigvis være så dumt.

Det er lett å gjette hvorfor Murray er så velvillig innstilt til oss. Det er tross alt vi som leser bøkene hans og oppfordres til å følge rådene hans. Hvis du ønsker å bygge en politisk kraft som kan endre landet, er det uklokt å angripe en så innflytelsesrik velgergruppe som øvre middelklasse. Det er smartere å peke seg ut en mer splittet gruppe eller en som ikke har noe den skal ha sagt. Det er grunnen til at de konservative gir de fattige og innvandrerne skylden for alt som er galt, mens venstresiden til stadighet messer om at det er den ene superrike prosenten som ødelegger USA. Den øvre middelklassen er uansett sikker på at den vil bli værende utenfor skuddlinjen. Og frykten for å støte denne samfunnsgruppen gjør at den fortsetter å leve godt mens flertallet får stadig større problemer. Å erkjenne denne realiteten er første betingelse for å skape et politisk klima for reell endring.

Denne teksten er et utdrag fra Dream Hoarders, Brookings Institution Press, Washington, DC, 2017. Oversatt av redaksjonen.

Richard V. Reeves er økonomiforsker ved Brookings Institution.

(Visited 230 times, 1 visits today)

Fotnoter   [ + ]