Da verdensrevolusjonen møtte realpolitikken

I sitt første tiår revurderte Sovjetunionen stadig sin utenrikspolitikk, revet mellom ambisjonen om å spre revolusjonen og behovet for å sikre makten i hjemlandet.

I begynnelsen voktet bolsjevikene seg for å formulere en klar utenrikspolitikk. I deres øyne var Russland i fare så lenge revolusjoner i de industrialiserte vestlige landene ikke hadde fjernet trusselen om en imperialistisk intervensjon. I siste instans mente de at sosialismen i det økonomisk tilbakestående Russland var avhengig av disse landenes økonomiske og teknologiske støtte.

Av den grunn så Lev Trotskij ned på posten som folkekommissær for utenrikssaker som han fikk etter erobringen av Vinterpalasset i oktober 1917. Fortaleren for «permanent revolusjon» så ingen grunn til å etablere diplomatiske forbindelser med kapitalistregimene han mente snart ville forsvinne. Han sa til og med til sine ansatte at han ville offentliggjøre de hemmelige avtalene tsarregimet hadde inngått med imperialistregjeringene og så «stenge sjappa» og si opp hele staben. Knappe ti år senere ble den «solide, strenge og tause» Stalin partiets ubestridte leder og det britiske utenriksdepartementet pustet lettet ut. «Det er ikke overraskende,» kommenterte en britisk diplomat, «at nederlaget til den fanatiske bolsjevikopposisjonen [trotskistene] innvarsler en utenrikspolitikk basert på klassiske ’nasjonale redskaper’.» (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler. Allerede abonnent? Logg inn.
Digitalt abonnent
Fra 49Kr.
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Årsabonnement
649Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Kvartalsabonnement
159Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Forrige sak

Masseutdannelse

Neste sak

Da de revolusjonære tvilte

Andre saker om Russland

Hva vil Russland?

Utfordrer Russland Vesten for å vende oppmerksomheten bort fra interne problemer eller

0 kr 0