Demokratisk brudd

I Skottland vant det sosialdemokratiske Scottish National Party (SNP) i 2015 fram ikke bare ved å spille på tilhørighet til en forestilt skotsk nasjon, men også med sin opposisjon til høyrepolitikken til den britiske regjeringen, på bekostning av Labour. I Flandern har nasjonalistpartiet Nieuw-Vlaamse Alliantie (N-VA) ikke hatt noen stor folkebevegelse bak seg, men klart å vinne makten, i allianse med den nederlandsktalende økonomiske eliten, med sin kombinasjon av flamsk nasjonalisme og økonomisk liberalisme (se «Det perfekte diktaturet»). Partiets nasjonalliberalisme spiller direkte på Vallonias økonomiske problemer siden industrinedgangen på 1960-tallet og den fransktalende regionens mer venstreorienterte politikk. Den ideologiske konflikten som splitter de to belgiske regionene ble tydelig i fjor da det vallonske parlamentet stemte imot frihandelsavtalen CETA mellom EU og Canada. Oppsvinget til det venstreradikale Arbeiderpartiet (PTB/PvdA) i år, viser også at økonomiske og ideologiske faktorer er vel så viktige som språkfellesskap (se «Noen stemmer, andre jukser»).

Situasjonen i Catalonia er langt mer komplisert selv om den har flere likhetstrekk ved at regionen allerede har utstrakt selvstyre og er langt rikere enn resten av landet og snittet i EU. Tradisjonelt har det økonomiske establishmentet i Catalonia støttet uavhengighetskravet, i håp om en mer næringslivsvennlig politikk og en idé om at sentralmakten i Madrid, slik som Vallonia i Belgia, er en byrde for regionen. Men før eurokrisen slo innover Spania i 2009 og 2010 var knappe tolv prosent av katalanerne for et uavhengig Catalonia. (…)