Roland Emmerichs The Day After Tomorrow (2004) smurte tjukt på med klimatiske vippepunkter, der konflikten mellom klimavarslere og skeptikere kokes ned til noen hektiske timer i påvente av en superstorm.

Sivilisasjonen som friluftseksperiment

Det at vi alle er avhengige av den samme atmosfæren kunne tenkes å samle oss til enighet og felles innsats, men klimapolitikken viser at luftas allmenning også kan rammes av tragiske interessekonflikter.

I en tid preget av ekstremvær og høyst reelle tragedier, må katastrofefilmene trappe opp til det parodiske for å tilfredsstille publikums lengsel etter å få omformatere klimaproblemene til et underholdningsshow med moralske alibier. Roland Emmerichs The Day After Tomorrow (2004) smurte tjukt på med klimatiske vippepunkter, der konflikten mellom klimavarslere og skeptikere kokes ned til noen hektiske timer i påvente av en superstorm. I den nye kalkunfilmen Geostorm (Dean Devlin) befinner vi oss i en framtid der været kontrolleres av satellitter. Ikke bare er de villeste stormene pasifisert med svermer av kjemiske ampuller sluppet fra satellitter, men selv drivhuseffekten er motvirket gjennom avansert klimateknologi. Problemet er selvsagt at når klimaet tilsynelatende har blitt temmet, ender det opp med å bli brukt som et våpen. Totalforvaltningen av atmosfæren bærer i seg muligheten for total luftkrig.

I boka Luftbeben – An den Quellen des Terrors («Luftskjelv – ved terrorens kilde», 2002) skriver den tyske filosofen Peter Sloterdijk om hvordan de første gassangrepene demonstrerte at krigen, som så langt hadde vært forstått som en kamp om jorda under føttene våre, må suppleres med en annen kamp: kampen om atmosfæren. Selve lufta vi puster i har blitt et eksistensielt anliggende, og det er først gjennom trusselen mot dette elementet som vi tar for gitt, at menneskets ytterste livsbetingelser virkelig blir merkbare. Jordskjelvet ryster grunnlaget, mens luftskjelvet viser at vi ikke bare trenger et fundament, men lever innhyllet i en sfære som betinger alt vårt liv. Menneskets livsbetingelser synes stadig mer komplekse og tilværelsens tilforlatelighet viser seg å være en innbilt trygghet som snart byttes mot en velinformert frykt og nye sikkerhetstiltak. Som alle andre fenomener den tekniske vitenskapen avdekker, fra luftbårne virus til kosmisk stråling, endrer bevisstheten om atmosfærens sårbarhet vår egen situasjon. Luftskjelvet er en rystelse som tvinger oss til å bevege oss fra landjordas synlige og avgrensede livsrom til et nytt sett livsbetingelser, som forbinder vårt eget verdenshjørne med fjerne himmelstrøk.

Det er en lang vei fra konvensjonene mot gasskrig til dagens klimaforhandlinger, men det underliggende premisset for begge er at atmosfæren politiseres. I strømmen av klimalitteratur refereres det iblant til prosjekter fra den kalde krigen. Både Sovjetunionen og USA så på muligheten for å ramme motparten med stormer og hetebølger. Hvis teknologier som kan modifisere været og atmosfæren virkelig blir utviklet, kan meteorologiske interessekonflikter utarte til en ny form for luftkrig. Science fiction-scenarier der skypumper blir brukt som terrorvåpen blir likevel ikke annet enn et overtydelig symbolsk uttrykk for den klimastriden som allerede pågår. I motsetning til ville planer om militariserte stormer, er det i dag snakk om fredelige atmosfæriske teknologier og justeringer, men de kan likevel gjøre lufta til et stridens eple.

 

Atmosfærisk fellesskap

De atmosfæriske fellesproblemene har ikke bare vært kilde til konflikt: Bekjempelsen av hullet i ozonlaget på slutten av 1980-tallet var et paradeeksempel på internasjonal samarbeidsvilje. Allerede den gangen satte KFK-gassprodusentene i gang lobbykampanjer og leide inn alternative eksperter som trakk forskningen bak effektene på ozonlaget i tvil. Likevel sto forskersamfunnet samlet, de nådde ut til politikerne og problemet ble langt på vei løst gjennom Montrealprotokollen i 1985. Hullet i ozonlaget begynte å lukke seg. Betingelsen for denne nesten forbløffende suksessen var vel å merke at det fantes økonomisk gangbare alternativer til de skadelige freongassene.

Det begynner å sige inn hos de fleste at drivhuseffekten er et langt større problem. Mange ser togradersmålet fra klimatoppmøtet i Paris som en farlig slapp ambisjon, fastsatt mer for å være overkommelig enn for å gi en trygg margin. Like fullt viser grensemerket seg vanskelig å leve opp til. Selv med store utslippskutt, vil karbonoverskuddet i atmosfæren forbli en klimatisk faktor i tusenvis av år. De siste årenes stabilisering av utslippene har til forskernes store forvirring vært ledsaget av en ufortrøden vekst i mengden CO2 i atmosfæren. Både omleggingen til utslippsfrie energikilder og helbredelsen av karbonkretsløpet synes å gå for langsomt.

Mens febersymptomene blir stadig mer ekstreme, foregår en febrilsk leting etter en kur.

Mens de atmosfæriske febersymptomene – fra orkaner til tørke, hetebølger og skogbranner – blir stadig mer ekstreme, foregår en tilsvarende febrilsk leting etter en kur som kan holde temperaturen lav nok til å unngå ukontrollert eskalering og dødelige terskelpunkter: tap av reflekterende polaris, nedsmelting av isbreer i høyfjellet og permafrosten som gir fra seg drivhusgassen metan. Kjemikeren Paul J. Crutzen, som var sentral i å spre kunnskap om ozonlaget og fikk nobelprisen for sitt arbeid, har fortsatt å jobbe med de menneskeskapte effektene på atmosfæren. Det var også han som i 2005 for alvor foreslo antropocen som betegnelse for epoken der menneskeheten er blitt en geofysisk kraft. Allerede året etter sjokkerte Crutzen klimaforskere ved å støtte direkte inngrep i atmosfæren, det som på engelsk kalles geoengineering eller climate engineering – og som vi i mangel av et bedre ord på norsk kaller geoingeniørkunst.

 

Vanskelige drømmeløsninger

Vitenskapelige gigantprosjekter er et yndet science fiction-tema, og ofte er ingeniøren helten i den største – og mest klisjéartede – historien som kan tenkes: kampen for å redde verden og menneskeheten. I den virkelige verden er ideen om å kjøle ned atmosfæren omgitt av en lignende aura av dristig megalomani og en teknologisk-kirurgisk heroisme. Kritikerne aner på sin side et potensiale for tragisk ironi: Hva om teknologiske løsninger ender opp med å gjøre vondt verre?

Det er vanskelig for et allment publikum å forholde seg til sensasjonelle påstander om «morgendagens teknologier», men vi kan heller ikke være passive ofre for gårsdagens teknologier. Mye tyder på at geoingeniørkunst vil bli et av århundrets største internasjonale stridsspørsmål. Så hva trenger vi å vite?

Først og fremst må vi ta inn over oss alvoret og unngå falske forhåpninger om at drivhuseffekten vil kunne dempes før uopprettelige skadevirkninger inntreffer: et høyere havnivå, tap av korallrev og en mulig kollaps i det som er igjen av tropiske regnskoger. I den forsiktig teknologivennlige boka The Planet Remade – How Geoengineering Could Change the World (2015) åpner vitenskapsjournalisten Oliver Morton med to spørsmål: «Tror du risikoene for klimaendring krever drastiske tiltak?» og «Tror du at det er svært vanskelig å redusere industriøkonomiens karbonutslipp til nesten null?». Den som svarer ja på disse to spørsmålene er rede til å ta inn over seg at geoingieniørkunst kan være den eneste redningen.

Den australske etikkprofessoren Clive Hamilton legger noe av det samme til grunn i Earthmasters – The Dawn of the Age of Climate Engineering (2009): Folk klynger seg til falske håp og en uoverveid optimisme – og ser dermed ikke at kirurgiske inngrep i atmosfæren kan være nødvendige tiltak. Selv er han ekstremt skeptisk, men gjør seg til talsmann for en slags opplyst ambivalens: Også de som frykter og avskyr tanken på geoingeniørkunst bør vurdere disse drastiske alternativene.

Den mest tiltalende formen for geoingeniørkunst er å gripe direkte inn i karbonkretsløpet, å rense bort utslippene. Men det viser seg at den menneskeskapte mengden av overskytende karbon, opptil åtte milliarder tonn i året, er en monstrøs rest som vanskelig kan stues bort. Forslagene om storstilt karbonlagring innebærer en elementveksling, der karbonet så å si fjernes fra ild og luft for å overlates til vannet og jorda.

Økonomien anses som en ukontrollerbar jernlov, mens naturen kan omdannes etter behov.

Omstridte forslag går ut på å spre brent kalk i havet for å binde karbonet til sjøvannet eller gjødsle havet med jernstøv som gjennom organiske prosesser trekker karbonet med seg til havbunnen. Prisen er uforutsigbare forstyrrelser i havets økologi, og dessuten er økonomien i prosjektet i en utfordring: selv en en flåte på tusener av skip vil knapt klare å gjøre opp for en tiendel av hvert års overskudd av karbondioksid i atmosfæren. Lagring på landjorda er enda mer komplisert, siden CO2 vil måtte trekkes ut fra atmosfæren direkte. Ifølge Hamilton vil bare det å suge opp utslippene fra ett vanlig kullkraftverk kreve seks kvadratkilometer med kjemiske anlegg. Selv hvis teknologien blir forbedret, vil karbonlagring forutsette at vi bygger en gigantisk og kostbar infrastruktur for å motvirke effektene av den infrastrukturen vi allerede har – og prosessen vil gå langsomt.

 

Marerittaktige hestekurer

Drivhuseffekten er et samspill mellom solvarmen og CO2 i atmosfæren. Flere forskere, og med dem politikere og forretningsfolk, vender derfor også blikket mot sola. Å dempe sollysets oppvarming er riktignok bare å gjøre noe med symptomet og ikke årsaken, men det er en fristende plan, siden både utslippskutt og karbonfangst er dyrt og tar lang tid. Å dempe sollyset kan derimot gjøres raskt og rimelig. Det var dette Crutzen foreslo med inspirasjon fra utbruddet til vulkanen Pinatubo i 1991. Utbruddet senket den globale temperaturen med en halv grad og gjorde at våren kom senere. Zoologer i Arktis så da at isbjørnungene vokste seg sterke på grunn av den sene våren og de gode jaktforholdene, og kalte dem Pinatubo-unger. Hvem kan unngå å drømme om at noen flere vulkanutbrudd skal forhindre ekstreme temperaturøkninger?

Effekten av vulkanutbrudd kan gjenskapes ved å spre svoveldioksid (SO2) i de øvre lagene av atmosfæren med en liten flåte av høytflyvende droner. Vi ville i årtier leve under en sløret himmel, en slags meteorologisk unntakstilstand. Så langt har forslagene skapt en opphetet debatt mellom forskere – og bare i liten grad nådd ut til offentligheten. En grunnleggende diskusjon har faktisk vært om ideen i det hele tatt bør diskuteres offentlig – siden tanken om kjappe klimateknologiske løsninger kan svekke insentivene til utslippskutt.

Problemene står for øvrig i kø. Hvem skal bestemme hva som slippes ut og hvor? Hvordan skal vi forholde oss til at de ønskede effektene vil komme noen områder til gode, mens andre vil bli rammet av uønskede effekter – som en endring av monsunen og dermed jordbruket på det indiske subkontinentet, eller endringer i havets økosystemer? Hva med faren for helt uforutsette virkninger? Hvem vil eventuelt ta initiativet til denne typen eksperimenter, og hvem skal ha vetorett?

Det tegner seg allerede opp ulike fraksjoner: Vitenskapelige rådgivere og politikere slår hodene sammen for å utarbeide klimaløsninger som tilsynelatende lar oss omgå klimakutt og beholde vekstøkonomien. Selskaper og investorer tar patenter på ulike klimateknologiske instrumenter. Noen interessegrupper har allerede foretatt småskala-eksperimenter med gjødsling av havområder og spraying av svovel og andre kjemikalier – ledsaget av indignerte protester.

 

Hemningsløshet som metode

Hvordan reagerer vi på tanken om slike totale naturinngrep? Som den franske teknologihistorikeren Jean-Baptiste Fressoz påpeker i L’Apocalypse joyeuse – Une histoire du risque technologique (2012), vant moderniseringen fram ikke bare på grunn av fortreffeligheten til de nye teknologiene, men også gjennom en ideologisk kamp mot menneskets hemninger og ærbødigheten overfor naturen. Fressoz kaller dette en «avhemning», der en egenartet hemningsløshet blir promotert sammen med nye og fremmedartede teknologier. Folk blir fortalt at de må overvinne sine moralske og estetiske skrupler mot moderniseringen, i bytte mot komfort, helse og praktisk nytte. Samtidig blir sjokket ved nye teknologier og deres mulige farer imøtegått ved å vise til at også politiske farer – interessekonflikter der alle vil ha sin del av kaka – bare kan løses ved å bake mer kake. Rikdommen er den eneste garantien for fred. I begge argumentene er det forbrukerkulturens fortrinn som fjerner hemningene: Framskrittets ånd er utenkelig uten en resolutt og usentimental risikovilje i omgangen med naturen. Paradoksalt nok har den moderne framskrittsideologien endt opp med å anse økonomien som en ukontrollerbar jernlov, mens naturen kan forandres etter behov. En slik prinsipiell hemningsløshet bæres også fram av noen av geoingeniørkunstens forsvarere.

Istedenfor å lære av naturen og korrigere industriøkonomien, vil de fortsette i samme spor og korrigere og modifisere naturen. Denne fraksjonen, ofte kalt «økomodernister», snur Bill McKibbens tragiske begrep om det «postnaturlige» om til et fribrev: Hvis det ikke lenger finnes noen natur, fordi alt liv på Jorda er påvirket av mennesket, så er det heller ingen natur å beskytte eller respektere. Jorda er menneskets prosjekt og med tilstrekkelig kunnskap og freidig eksperimentalisme kan vi «hacke» klimasystemene. Til forskjell fra de mer moderate tilhengere av klimadesign, ser økomodernistene klimakontroll som mulig og ønskelig, mens de mer kritiske mener dette er desperate tiltak som medfører enorme farer og som er dømt til å forbli ekstremt omstridte. Problemene er ikke bare teknologiske, men miljøpolitiske.

 

Klimakrigen

Forsøk på kontrollerte inngrep i atmosfæren krever i prinsippet koordinerte avgjørelser, siden alle berøres. Det finnes mange nasjoner, men bare én atmosfære. Som Garret Hardin skisserte i sin klassiske artikkel om «allmenningens tragedie» (1968), vil et sett av nyttemaksimerende aktører være i en konkurransesituasjon i forvaltningen av enhver fellesressurs. Hver fisker vil tjene på å overfiske, hver fabrikkeier vil tjene på å forurense – på bekostning av kollektive interesser og framtiden. I atmosfærens allmenning foregår spillet på ulike premisser, og selv velmente inngrep har bivirkninger for noen spillere. Siden partene her er nasjoner med ulike geografiske og økonomiske interesser, berøres de også ulikt. En internasjonal konferanse om klimaintervensjon i Asilomar i California i 2010, fastholdt at klimateknologisk forskning bør være offentlig, internasjonalt planlagt og koordinert. I 2011 vedtok også FN et forbud mot unilaterale inngrep i atmosfæren.

Å unnlate å gjøre noe med drivhus­gassutslipp kan også sees som en unilateral handling. Som Bruno Latour har påpekt, er den amerikanske beslutningen om å trekke seg ut av Paris-avtalen allerede en slags krigserklæring mot alle dem som går inn for drastiske utslippskutt. Selv om atmosfæren er i alles interesse, er vi ikke alle i samme situasjon. Hvis vi alle hadde bodd på stillehavsatoller en meter over havet, ville vi antagelig handlet mer unisont.

I boka Face à Gaïa – Huit conférences sur le nouveau régime climatique (2015) videreutvikler Latour sin kritikk av det moderne naturbegrepet som setter det aktive mennesket opp mot en passiv natur. Vi konstruerer og avdekker naturens matters of fact, men tingene vi undersøker gir seg også aktivt til kjenne som matters of concern. Om vi har hatt en tendens til å avsjele naturen, er det imidlertid en fare for at vi i vår iver etter å finne veien tilbake til den, faller tilbake i en slags guddommeliggjort natur som vi forestiller oss at kan frelse, tukte, belære og samle oss.

Latour mener vi heller må innse at den naturen vi forholder oss til i dag mer ligner den naturtilstanden Thomas Hobbes beskriver – det fryktinngytende forstadiet til samfunnskontrakten, der alle kjemper mot alle. Først når vi har anerkjent konflikten som grunnbetingelse, kan vi få til en troverdig form for fred. I sin filosofiske nylesning av James Lovelocks Gaia-teori påpeker Latour, halvt spøkefullt, at gudinnen Gaia fra gresk mytologi på ingen måte var en fredelig skikkelse. Så skal besjelingen av planeten heller ikke tas helt bokstavelig, mener Latour: Poenget er at naturen ikke er et passivt objekt og at mennesket ikke er den eneste aktive aktøren. De geofysiske og økologiske systemene er også aktører i en titanisk brytekamp, der ulike land, befolkninger, dyr og organismer kjemper for sin rett til å utfolde seg – eller i det minste overleve.

«Klimakrigen» foregår ikke mellom en opplyst avantgarde av forskere og en uopplyst allmenhet. Langt mer foregår den innad i forskersamfunnet – der konflikten mellom klimaskeptikere og engasjerte varslere har blitt utvidet til en konflikt mellom de som er åpne for geoingeniørkunst og de som ikke er det. På et overordnet nivå er det en kamp mellom alle berørte parter i den geofysiske omkalfatringen menneskeheten har frambrakt gjennom drøyt to århundrer med moderne industrisamfunn.

 

Ekstrem kortsiktighet

Når vi er blitt klare over at drivhusgassene påvirker atmosfæren, blir det stadig mindre rimelig å snakke om den globale oppvarmingen som en uintendert effekt. Intensjonen har ikke vært å varme opp atmosfæren, men oppvarmingen er nå en kjent implikasjon av vår samfunnsform, som involverer oss alle i et enormt friluftseksperiment, der vi både er eksperimentatorer og forsøkspersoner. Det er åpenbart for de fleste at det ikke finnes noen vei «tilbake til naturen». Kunnskapen om klimaets iboende ustabilitet gjør at «naturen» er blitt en saga blott: Vi har erkjent at selve «naturens natur» ikke er stabilitet, men forandring. Den betryggende og tilforlatelige naturen vi lengter tilbake til har knapt noen gang eksistert. For de som benekter alvoret i den globale oppvarmingen har dette blitt et argument for at «naturen» klarer seg fint, og at selv menneskeskapte klimaendringer i en viss forstand må sees som naturlige.

At mennesket har forsterket en iboende labilitet i klimasystemene er uansett dårlig nytt: Det fulle omfanget av antropocen kommer klarere fram hvis vi tar inn over oss paleoklimatologen David Archers forutsigelser i boka The Long Thaw (2009): Mengden CO2 vi allerede har sluppet ut, vil antagelig forårsake at den istiden som ellers skulle ha inntruffet om 50 000 år til, ikke blir noe av. Antagelig har vi også uforvarende avlyst den neste istiden om 130 000 år. Selv om vi stopper utslippene før 2050, vil utslippene mellom 1950 og 2050 påvirke klimaet de neste 500 000 årene. For de som tenker at det kan være bra å unngå en istid, snakker vi om klimaendringer som vil komme så raskt at store deler av naturen vil ha problemer med å tilpasse seg. I det lange løp kan vi ende opp med en verden helt uten is på polene og i høyfjellet – med femti meter høyere hav, ekstremt vær og ekstreme temperaturer.

Selv om de fleste er bekymret for global oppvarming, er de færreste informerte nok til å ta stilling til hvor drastiske prognosene er, hvor liten tid vi har og hvor langt vi er fra å gjøre virksomme utslippskutt. Dermed er vi også langt fra å ta inn over oss hvor nærliggende geoingeniørkunst vil framstå om noen tiår. Først når de irreversible klimaendringene kommer, vippepunkter som smelting av permafrosten, vil den politiske desperasjonen bli stor nok til å åpne for en full diskusjon. Problemet er at en kunstig nedkjøling først og fremst er aktuell for å forhindre nettopp slike vippepunkter.

Om de korte perspektivene brukes som rettferdiggjørelse, så har også de lange perspektivene blitt trukket inn. Hvis vi nå opplever uintenderte effekter av teknologi basert på fossile brennstoffer, må vi kunne få til en overgang til en tidsalder for intenderte effekter – en god variant av antropocen. I sin grelleste form snur dette argumentet menneskets fatale innvirkninger på klima og økosystemer til en smakløs selvgratulasjon. I en mer nedtonet form kan likevel argumentet ha noe for seg: Antropocen er ikke en krise som vil gå over. Hvis vi reduserer utslippene for å begrense drivhuseffekten er det allerede en intendert virkning – og slik sett en form for geoingeniørkunst. Fra nå av vil det være et vekselspill mellom atmosfærens tilstand og menneskelige tiltak. Menneskene har mer eller mindre uforvarende snublet inn i en forvirrende dobbeltrolle som trussel mot og vokter av planeten.

 

Experimentum crucis

Fortellinger om helter som forsøker å redde verden har ikke uten grunn blitt en gjenganger i populærkulturen. I det klassiske oppsettet finnes det en helt, en trussel og en hjelpeløs menneskehet – som ikke kan gjøre annet enn å håpe på det beste. Ved å forandre overlevelseskampen til et actiondrama mellom noen få personer, passiviseres også publikum i en komfortabel tilskuerrolle. Katastrofefilmen vitner ikke så mye om frykten for å rammes av katastrofen, som den røper en lyst til å være tilskuere og å gjøre katastrofen til en fiksjon. Samtidig uttrykker katastrofefilmen en slags naiv masochistisk fryd ved naturens hevn over menneskelig overmot, «Gaias hevn», for å sitere den dramatiske tittelen på en av Lovelocks bøker. 1 James Lovelock, The Revenge of Gaia, Penguins, New York, 2007.

Det sentrale med Gaia-hypotesen til Lovelock er selvsagt ikke at Jorda er en slags gudinne, men at atmosfæren er et produkt av biosfæren – og at organismene på Jorda og selve atmosfæren sammen utgjør et symbiotisk selvregulerende system. Denne selvreguleringen har innebåret voldsomme endringer, så vel som perioder av stabilitet. Når kritikere av tanken om klimaingeniørkunst advarer mot en prometeisk vitenskap, der man som den mytiske titanen stjeler ilden fra gudene, kunne man påpeke at vi har stjålet ilden for lenge siden. Hvis geoingeniørkunsten innebærer å leke gud, går det også an å hevde, slik Lovelock selv gjør i sin siste bok A Rough Ride to the Future (2014), at det heller dreier seg om å handle på Gaias vegne – å på sikt gjøre det selvregulerende systemet intelligent, følsomt og raskt nok til å la planeten leve med oss om bord. Den menneskeskapte oppvarmingen av atmosfæren skjer jevnt over for fort til at økosystemene kan tilpasse seg. Den eneste løsningen for å unngå en katastrofal klimatisk krampetrekning, kan være å ta i bruk et helt spekter av teknologiske løsninger gjennom målrettet innovasjon kombinert med en nitid overvåkning av atmosfæren. Som i medisinen er det sykdommen som setter en på sporet av sunnhetens betingelser. Kirurgi og medisinering er ikke ideelt, men der balansen har gått tapt må alle alternativer vurderes.

I bunn og grunn står vi mellom to ytterligheter: å tilpasse oss miljøet eller å tilpasse miljøet til oss selv. Det er ingen tvil om at vi må gjøre det første. Det er fortsatt høyst tvilsomt hvor langt vi kan gå når det gjelder det andre. Å lære av naturen krever en lyttende og ærbødig holdning, som er vanskelig – om enn ikke umulig – å forene med en klimateknisk aktivisme. Siden det bare finnes én atmosfære, vil klimateknologiske tiltak i stor skala kunne ende opp som et avgjørende eksperiment – et experimentum crucis – som omfatter hele menneskeheten og planeten. Om dette høres uansvarlig ut, så må vi også ta inn over oss at eksperimentet allerede er i gang – under navnet industriell sivilisasjon.

© norske LMD

Anders Dunker er litteraturviter.

Fotnoter   [ + ]

Forrige sak

Kaffe uten melk

Neste sak

Tegnerens troverdighet

Andre saker om Litteratur

0 kr 0