De fleste som har hatt befatning med moderne universitetsliv, vet at det der finnes ikke så rent lite såkalt lingo, altså innforståtte språklige koder og talemåter. Blant dem finner vi det tilsynelatende tilforlatelige uttrykket «å bruke en teoretiker». Som for eksempel i setningen: «Jeg skriver om sosiale medier, og bruker Bourdieu.» Ideen er altså at den franske sosiologen Pierre Bourdieu er spesielt egnet til å kaste lys over spørsmål om sosiale medier. Og det kan godt hende han er det. Men hvor kompetent er den mer eller mindre avanserte norske akademikeren til å «bruke ham»?
Noe tilsvarende lurer idéhistorieprofessor Espen Schaanning på. I sitt kapittel i Grep om fortiden, den nyutgitte boka som er ment å fungere som en innføring i idéhistorisk metode, skriver han følgende:
«Når folk som skriver masteroppgaver eller doktorgrader, i metodekapitlet hevder at de skal ‘bruke Foucault’, blir jeg […] nokså skeptisk. Svært ofte består slike metodekapitler av mer eller mindre overflatiske beskrivelser av hva Foucault har sagt i ulike sammenhenger, fremfor alt om begreper som genealogi, vitensarkeologi, diskurs, makt, biopolitikk og selvforholdsteknologier. Hvordan disse beskrivelsene skal munne ut i en metode, blir i regelen uklart, og slike metodekapitler blir derfor gjerne mer eller mindre hengende i luften. Det er de færreste som klarer å operasjonalisere hans perspektiver, det vil si omdanne dem til en oppskrift som man kan følge i analysen av et bestemt kildemateriale.»
Tradisjon og fornyelse
Så hva skal en stakkar gjøre? Tanken bak Grep om fortiden må være at man skal lese bidragene nettopp som forsøk på å gi noen slike analytiske «oppskrifter». De skal selvsagt ikke følges slavisk, men kanskje først og fremst lære studentene hvor mange ulike metodiske tilnærminger som er mulige innenfor faget idéhistorie. Og slik fungerer denne boka: Idéhistorie virker i sannhet som et broket fag fullt av ulike analytiske redskaper. Men står ikke dermed faget også i fare for å miste enhver identifiserbar identitet?
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
Første setning i redaktørenes innledning treffer spikeren på hodet: «Idéhistorie kan være så mangt, og det har sine ulemper.» Noe av problemet med å bestemme fagets identitet, består i at mange idéhistorikere tydeligvis vil at faget også skal fungere som et samtidsorientert fag. Men hva er vår samtids vesentlige «ideer»? Det er slett ikke åpenbart, og idéhistorie risikerer å bli en konturløs humanistisk versjon av sosiologi så fort studentene slippes løs på samtidens allehånde kildematerialer. Det som redder faget fra å fortape seg i utallige nåtidige forgreninger, er at det har en tradisjonell kanon av tenkere og tekster som studentene fortsatt er nødt til å forholde seg til. Det er en god ting. Idéhistorie må ikke slutte å være historisk.
Grep om fortiden viser at det heller ikke er noen umiddelbar fare for det. Her er antikken, middelalderen og renessansen behørig representert. Første kapittel er imidlertid faghistorisk: Vidar Enebakk, for tiden redaktør i Nytt norsk tidsskrift, skriver om bakgrunnen for opprettelsen av idéhistoriefaget i Norge. Det er fornuftig å innlede boka med denne materien, for er det noe studenter ikke får for mye av i dagens akademia, er det faghistorie.
Formelt sett ble faget idéhistorie etablert i 1946, da professoratet til Andreas Hofgaard Winsnes i europeisk litteraturhistorie ble omgjort til idéhistorie. I De nasjonale strateger (1998) gjorde Rune Slagstad en innsats for å løfte fram Winsnes og «den annen front», et navn allerede Lars Roar Langslet brukte for å omtale kretsen rundt Winsnes. Navnet var opprinnelig hentet fra studien Winsnes ga ut i 1932: Den annen front: Engelske idealister. Målet med studien var, som Enebakk skriver, å mobilisere 1800-tallets åndshumanisme mot nyere kulturradikalisme, marxisme og psykoanalyse. Festskriftet til hans 70-årsdag i 1959 hadde tittelen Tradisjon og fornyelse, og Enebakk observerer at «hos Winsnes er det liten tvil om at tradisjonen kom først».
I utgangspunktet var idéhistorie i liten grad et forskningsfag. Det var først og fremst knyttet til ex.phil.-undervisningen ved Universitetet i Oslo. Enebakk ser opprettelsen av faget som et «universitetspolitisk grep» for å sikre at utdannelsen i europeisk åndshistorie ikke ble kvalt av Arne Næss’ logiske positivisme. Nettopp den voldsomme innflytelsen Næss hadde, og hans til dels scientistiske oppfatning av hva som var humanistiske fags oppgave, er utvilsomt forklaringen på at den gamle sosialisten Slagstad velger å framheve langt mer konservative, hvis ikke regelrett reaksjonære, figurer som Winsnes.
Vestens tenkere
Sammen med Winsnes redigerte Eiliv Skard trebindsverket Vestens tenkere (1962). Kapitlene var viet enkelttenkere, fra Sokrates, Platon og Aristoteles og fram til nyere skikkelser som fortsatt var i live da verket ble utgitt, slik som Heidegger og Sartre. Drøyt 30 år senere, i 1993, kom en sterkt revidert utgave redigert av Trond Berg Eriksen. Enkelte kapitler ble riktignok bevart, men det var også gjort nye og ukonvensjonelle grep. Enebakk oppsummerer noen av de viktigste:
«Klassiske filosofer som Heidegger og Gadamer ble utlevert til yngre forskere som Eivind Tjønneland og Espen Schaanning. Per Strømholm introduserte matematikere og naturvitere som Euklid, Ptolemaios, Kopernikus, Galilei og Newton. Dessuten var verket, spesielt det tredje bindet, fylt med introduksjoner til irrasjonalisme og postmodernisme fra de Sade, Nietzsche og Freud til Foucault, Derrida og Baudrillard.»
Akk, den beryktede postmodernismen, som angivelig herjet i de humanistiske fagene på Blindern på 1990-tallet! Like vesentlig er det nok at idéhistorie, som i akkurat dette tidsrommet var et spesielt populært fag, nå viet stor oppmerksomhet til vitenskapshistorie: Faget var blitt langt mindre idealistisk og metafysisk orientert.
Men når han tar for seg de som har blitt ansatt på faget i dette årtusenet, mener Enebakk å kunne konkludere med at «det tematiske fokuset [er] nesten uforandret siden Winsnes og den annen front». Fagmiljøet av i dag presenterer faget gjennom Vestens idéhistorie (2012). Et fjerde bind var i utgangspunktet påtenkt, men det foreligger bare tre bind: Christine Amadou har skrevet bindet om antikken og middelalderen, Else Marie Lingaas det om renessansen og reformasjonen, og Ellen Krefting det om «modernitetens fødsel». I Grep om fortiden skriver Amadou, som også har utgitt en bok om antikken i Hva er-serien til Universitetsforlaget, om antikkforskning, mens Krefting skriver moteriktig om «bokhistoriske perspektiver» i idéhistorien.
Enebakk ser en linje som går fra den første utgaven av Vestens tenkere i 1962, via den andre, og til den ferske Vestens idéhistorie: Hele veien er fokuset på den europeiske kulturarven. Skal dette poenget forstås som en slags refs av idéhistoriefaget? En slik refs står i hvert fall idéhistorikeren Dag Herbjørnsrud for. I fjor utga han boka Globalkunnskap: Renessanse for en ny opplysningstid. Her framhever han at nettopp Arne Næss, som idéhistorie altså trolig ble opprettet som et motsvar til, har noe å lære vår tids idéhistorikere: For i sitt verk Filosofiens historie fant Næss plass til både klassisk indisk og klassisk kinesisk filosofi, så vel som til senere arabisk filosofi og vitenskap.
Ser vi slutten på idéhistorie forstått som studiet av vestlig tenkning? Er det på tide å vende perspektivet utover, til andre sivilisasjoner?
Sivilisasjon?
Hvis vi skal få et mindre navlebeskuende forhold til vår egen, vestlige sivilisasjon, gjør vi nok lurt i å lytte til Helge Jordheim, som i sitt kapittel i Grep om historien skriver at selve begrepet «sivilisasjon», og særlig flertallsformen «sivilisasjoner», har fått en annen betydning i og med angrepene 11. september 2001 og den såkalte krigen mot terror.
Rimeligvis går Jordheim idéhistorisk til verks for å illustrere dette poenget, blant annet ved å konsultere et tidlig norsk leksikon, Norsk Haandlexikon (1881), og slå opp på ordet «Civilisation» der:
«Civilisation (av det latinske civis, Borger), Dannelse, Forædling, i Almindelighet det Trind af Udvikling, paa hvilket et Folk er skikket til at danne et ordnet Borger-samfund, beskjeftige seg med Kunster og Videnskaper osv. – Civilisere, danne, forædle, bringe fra en barbarisk og raa til civiliseret Tilstand.»
Som Jordheim kommenterer, inneholder definisjonen en fullt utviklet historiefilosofi: Her finnes det et løp med flere «Trind av Udvikling», og det går framover, mennesket blir foredlet fra det «barbarisk[e] og raa» til det siviliserte. Mot dette kan vi sette Samuel Huntingtons påstand fra 1993 om at vår tid kjennetegnes av en clash of civilisations, der «sivilisasjon» ikke lenger er noe positivt ladet begrep, men en generell merkelapp som forenkler verdens sosiokulturelle diversitet til den primært blir en fattbar binær konflikt mellom vestlig modernitet og reaksjonær islam.
I kapittelet «Interkulturell og global idéhistorie» siterer John Ødemark noe Peter N. Waage skrev i en debatt om æresdrap og arrangerte ekteskap: «Vi [må kreve at] de som har bakgrunn i […] førmoderne samfunn tar spranget inn i moderniteten.» Slik Ødemark ser det, baserer denne talemåten seg på en implisitt forutsetning om at «det liberale demokrati» er en «naturgitt norm som samfunn både bør og vil strekke seg etter».
Men da har vi kanskje forlatt idéhistorien igjen, for i stedet å konsentrere oss om samtidens debatter? Det vesentlige Grep om fortiden kan lære oss, er at vi alltid bør tenke historisk også når vi skal forstå vår samtid. Hvorvidt vi gjør dette ved hjelp av «begrepshistorie» (som Reinhart Koselleck), «talehandlingsteori» (som Quentin Skinner) eller «diskursanalyse» (som Michel Foucault), er kanskje mindre viktig.
Det tredje rikes språk
Det soleklare høydepunktet i Grep om fortiden er under alle omstendigheter Nils Giljes kapittel om Victor Klemperer som diskursanalytiker. Klemperer er ikke minst kjent for boka han utga i 1947: LTI: En filologs notisbok. «LTI» var Klemperers forkortelse for Lingua Tertii Imperii, altså «Det tredje rikes språk». Boka ble opprinnelig utgitt i Øst-Tyskland, og var basert på forfatterens dagbøker fra perioden 1933–1945, som i 1995 ble utgitt i sin helhet.
Klemperer ble født i 1881, i en jødisk familie, men konverterte som ung til protestantisk kristendom. Han giftet seg med en tysk kvinne, og klarte å overleve i Hitlers Tyskland. Der kunne han gjøre sine frapperende observasjoner av sammenhengen mellom språk og mentalitet. For slik Klemperer så det, skriver Gilje, tok nazismen kontroll over folks følelser og tenkemåter gjennom «ord, symboler og talemåter som ofte ble overtatt på en ubevisst måte og deretter brukt i ulike hverdagslige sammenhenger». Et eksempel kan være den inverterte bruken av ordet «fanatisk» og «fanatisme», som nasjonalsosialistene ga en positiv valør. Klemperer skriver: «Ordene ‘fanatisk’ og ‘fanatisme’ er ikke oppfunnet av Det tredje rike. Det har bare forandret deres verdi og brukt dem oftere i løpet av én dag enn tidligere tider gjorde i løpet av ett år.»
Klemperer henviste til Schillers tese om at språket dikter og tenker for mennesket. Senere skulle Wilhelm von Humboldt utvikle en beslektet idé, som deretter fant uttrykk hos historikeren Johann Droysen. I 1868 skrev Droysen: «Ethvert språk, uansett hvor rikt eller fattig det er, er en helhetlig og fullstendig verdensanskuelse.» Gilje mener å finne et tilsvarende syn hos Nietzsche og Heidegger, og er slett ikke ukritisk til at Klemperer har et slikt «romantisk» språksyn. Likevel ser han analysen av Det tredje rikes språk som «et pionerarbeid innen diskursanalysen».
Gilje er beundringsverdig tvisynt. Han skriver at Klemperer var «blind for at antisemittismen spilte en betydelig rolle i de delene av tysk kultur som han satte høyest – nemlig i lutherdommen og den tyske opplysningsfilosofien». Som kontrast siterer Gilje filosofen Karl Jaspers, som i et foredrag i 1954 uttalte følgende: «Nazitidens program er allerede foregrepet hos Luther».
Om ikke annet viser Klemperers arbeid at idéhistorie ikke trenger å være løsrevet fra realhistorie. Selv om vi gir Vidar Enebakk rett i at det finnes stor kontinuitet i idéhistorien fra fagets opprinnelse til i dag, kan det ikke være tvil om at det over tid har blitt lagt større vekt på sammenhengen mellom de tilsynelatende høytsvevende ideene og mer «materialistisk» historieskrivning. I dag er det vel ikke lenger lov å si høyt at dette må ha en viss sammenheng med marxismens popularitet på 1970-tallet, og kanskje er det like greit: Marxismens faglige seire overlever nok bedre under andre navn.
De tusen blomster
Grep om fortiden er en god tittel på denne boka, hvor søkelyset er satt ikke så mye på kildene som på redskapene for å analysere dem. Disse redskapene er ofte beundringsverdig spesifikke. Jeg lar meg eksempelvis imponere av hvordan Reidar Aasgaard skriver om kapittelinndeling, versmarkering og øvrige typografiske særegenheter i bibelutgaver gjennom tidene. Også Anne Helness’ diskusjon av «sjanger som nøkkel i historisk lesning» gir nyttige tips.
Ellers blir det ganske teknisk – og anglifisert – noen steder, som når Kristin B. Aavitsland henviser til teoretikere som har tatt til orde for å «sidestille grafiske ferdigheter (graphicacy) med lese- og skriveferdigheter (literacy)», eller Line Cecilie Engh skriver om hvordan det kan oppstå «nye mentale rom (kalt blends eller blended spaces) hvor ny mening (emergent meaning) skapes». Det er mulig disse begrepene er av verdi for forskere, men jeg frykter at de først og fremst lærer nye studenter verdien av enda mer lingo.
Mindre kaudervelsk er Unn Falkeid i kapittelet «Kampen om fortidens stemmer: Birgitta av Sverige og senmiddelalderens politiske kanon». Avgrensningen kan virke smal, men Falkeid viser at hyllede verk som Quentin Skinners The Foundations of Modern Political Thought (1978) og Janet Colemans A History of Political Thought: From the Middle Ages to the Renaissance (2000) på en påfallende måte lar menn som Dante Alighieri, Marsilius av Padova og William av Ockham definere senmiddelalderens syn på politikk, mens kvinner som Birgitta av Sverige og Katarina av Sverige overhodet ikke nevnes: «Nyere forskning viser imidlertid at både Birgitta og Katarina var minst like viktige bidragsytere til samtidens politiske debatter som sine mannlige kolleger. […] Både Birgitta og Katarina […] nøt stor respekt som debattanter i den heftige striden mellom pavemakt og verdslige myndigheter på 1300-tallet.» Falkeids metode er nok tradisjonell, men hun evner å formidle nyere forskning i et klart språk, noe som i seg selv er prisverdig.
Språk og historie
Alt i alt må Grep om fortiden sies å ligne mer på en hvilken som helst akademisk artikkelsamling enn på en utgivelse som en gang for alle forklarer det uklare feltet «idéhistorisk metode». For avgrensingene av fagets emner og analytiske teknikker er og blir nokså vage også i denne boka. Med en spissformulering: Faget framstår som metodepluralistisk inntil det selvutslettende.
Så kanskje blir studentene sittende igjen like kloke. Men forhåpentlig har de fattet at det finnes to humanistiske kjernedisipliner: språk og historie. Beklager filosofer, beklager medievitere – det er studiet av språk og historie som utgjør humanistiske fakulteters eksistensberettigelse. Faget idéhistorie er på sitt beste når det ikke mister noen av disse to kjernedisiplinene av syne.
© norske LMD
Ellen Krefting, Espen Schaanning og Reider Aasgaard (red.), Grep om fortiden. Perspektiver og metoder i idéhistorie, Cappelen Damm akademisk, 2017.
Espen Grønlie er doktorgradsstipendiat i litteratur, UiO.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
