Israel / Palestina Likestilling

Israels glasstak


På tross av progressive lover på 1990-tallet er israelske kvinners rettigheter og levekår truet av machokultur, militarisme og religiøs ortodoksi.
Av

Etter å ha sluppet kvinnene til i jagerflyene vurderer den israelske hæren nå å tillate dem å kjøre panservogner. Israel er et av få land hvor militærtjeneste ikke er forbeholdt menn og de militære lederne bruker sine kvinnelige soldater aktivt i markedsføringen av det de kaller «verdens mest moralske hær». «Det eneste demokratiet i Midtøsten» fikk også en kvinnelig statsminister allerede i 1969 med Golda Meir.

På sine nettsider har den israelske hæren en egen seksjon om «kvinnene i IDF», hvor den skryter uhemmet av de «modige» og «tøffe» kvinnelige soldatene som patruljerer grensen. I historiebøkene sidestilles bilder av unge, atletiske soldater med Uzier og kamuflasjemalte ansikt med fotoene av de kvinnelige pionerene som pløyde jordene, brola veier og holdt vakt i kibbutzene. Bildeseriene fremmer en mytologi om en egalitær og moderne sionisme, men er begge mangelfulle og glatter over kvinnenes tvetydige status i det israelske samfunnet.

Kvinner i svart

«Selv i de første kibbutzene ble kvinnene langt oftere satt til å arbeide på kjøkkenet, i grønnsakhagen, barnehagen og fellesvaskeriet enn i åkrene og fabrikkene», forteller forskeren Sarai Aharoni ved Feministsenteret i Haifa. Både Uavhengighetserklæringen i 1948 og loven fra 1951 om kvinners rettigheter slår fast at kjønnene er likestilt, men zionist-pionerene var garantert ikke feminister.

Landets grunnleggere mente kvinnenes fremste oppgave i den nye staten var å sørge for at det jødiske folket overlevde. Å ikke sette til verden «minst fire barn» var å forråde det «jødiske oppdraget», advarte statsminister David Ben Gurion. I 1949 innførte han programmet «Heroiske mødre» for å belønne kvinner som fødte ti barn. Fram til 1960-tallet hyllet fødselsnotisene i avisene ankomsten av en «ny soldat til de israelske styrkene». Fødselspresset i det demografiske kappløpet med palestinerne har gitt resultater: Med i snitt 3,1 barn per kvinne hadde Israel i 2015 den høyeste fruktbarheten blant OECD-landene og i Middelhavet (sammen med Egypt), ifølge Verdensbanken og FNs befolkningsavdeling.

Kvinnene hadde ingen plass i den krigerske retorikken til sionismens far, Theodor Herzl. Deres oppgave var reproduktivt arbeid på «hjemmefronten». I dagboken sin spør Herlz seg om de europeiske jødene – «de stillferdige, ordentlige, beskjedne skapningene fra ghettoen» – ville forstå hans appell om frihet og manndom. En ny sterk og muskuløs jøde skulle støpes gjennom kamptrening i en mektig borgerhær. Kvinnene måtte pent nøye seg med å være krigernes kjærlige mødre og koner.

De hierarkiske og autoritære verdiene til hæren, landets sentrale institusjon, trengte seg inn i alle maktinstanser etter hvert som pensjonerte offiserer ble ledere i departementer, bedrifter, på universitetene og selv i landets største fredsbevegelse, Fred Nå, som ble startet av tre hundre reserveoffiserer.

«For at organisasjonen skulle være troverdig i sikkerhetsspørsmål, måtte høyere offiserer snakke for den. Bare menn fikk lov til å signere underskriftskampanjen til støtte for den», forteller feministen, homoaktivisten og antisionisten Hannah Safran i Haifa. Hun er med i Kvinner i svart som hver fredag demonstrerer mot okkupasjonen av de palestinske områdene. «Det er grunnen til at kvinnene måtte starte sine egne fredsorganisasjoner», forklarer hun. «Og selv da skjønte noen av dem at det var i deres interesse å snakke som soldatmødre, slik som bevegelsen Fire Mødre, som jobbet for at Israel skulle trekke seg ut av Sør-Libanon på slutten av 1990-tallet.»

Oppdatert feministvokabular

Foto: Alex Lerner, Shutterstock.

Da den krigerske machokulturen ble enda mer intens etter seieren i seksdagerskrigen i 1967 og okkupasjonen av Vestbredden og Gaza, trakk feministene en parallell mellom volden til soldatene som slo ned den første intifadaen i de okkuperte områdene i 1987 og vold i hjemmet – fortsatt den dag i dag blir over tjue kvinner drept av partneren hvert år. «En av feministenes første store kampsaker var partnervold, som ble valgt nettopp fordi den gikk hånd i hånd med en macho mannsrolle som beskytter av kvinnen», forteller den israelsk-amerikanske forskeren Galia Golan, som i 1981 startet landets første program for kvinnestudier ved Det hebraiske universitetet i Jerusalem.

På slutten av 1980-tallet trengte sakene som forskere og aktivister hadde tatt opp i tiåret før, inn i institusjonene. «90-tallet var tiåret for en feministisk juridisk revolusjon», forteller Golan. «Knesset hadde bare en tredjedel så mange kvinner som i dag, men de var alle feminister.» Over hundre lover ble vedtatt, spesielt om likestilling i arbeidslivet og hæren, og mot seksuell trakassering. Opprettelsen av krisetelefoner og -sentre for ofre for familievold gjorde samfunnet mer bevisst problemet.

I 1995 aksepterte landets høyesterett Alice Millers begjæring om å få ta piloteksamen i luftforsvaret. 92 prosent av stillingene i militæret er nå åpne for kvinner, og i snart ti år har de fått lov til å tjenestegjøre i tre blandede stridsavdelinger. En avdeling opprettet i 2001 gir hærsjefen råd om «kjønnssaker», snarere enn «kvinnesaker», en navneendring som viser at institusjonen er oppdatert på feministvokabularet.

«Knuse statsmonopolet»

På bakken tjenestegjør bare sju prosent av de kvinnelige soldatene i stridsavdelinger. «Vi er krigere. Vi forsøker å bevare et krigerimage», sa brigadegeneral Guy Hasson til avisen Times of Israel i november i fjor for å forsvare sin beslutning om ikke å tillate kvinner i panservogner. Ettersom stridsavdelingene er veien til forfremmelse, sliter kvinnene med å klatre oppover i hierarkiet. Bare én kvinne er blitt general, Orna Barbivai, som fikk hærens nest høyeste grad før hun pensjonerte seg i 2014.

I praksis har lovene ennå ikke fått konkrete utslag i samfunnet: Lønnsgapet for fulltidsansatte er 22 prosent, noe gjør Israel til landet med fjerde størst lønnsulikhet i OECD. «Samlet går situasjonen for kvinnene framover», sier Rachel Azaria, representant i Knesset for sentrum-høyrepartiet Kulanu som er med i regjeringskoalisjonen. På kontoret hennes henger det et stort bilde av forbildet, Hillary Clinton. «For første gang er en fjerdedel av representantene i Knesset kvinner. Karnit Flug er sentralbanksjef, Rakefet Russak-Aminoach leder storbanken Leumi, og de få partiene som bare har menn blir hengt ut offentlig», sier den tidligere viseborgermesteren i Jerusalem. I 2008 ble hun kjent for sin kamp mot transportselskapene som fjernet en valgkampplakat med bilde av henne fra bussene i de ultraortodokse strøkene.

Azaria er del av en «moderne» ortodoks strømning som mener at de ortodokse reglene og skikkene er forenlig med deltakelse i dagens samfunn og med sionismen. Strømningen skiller seg fra de 830 000 ultraortodokse haredim («de gudfryktige») som forsøker å unngå all kontakt med det sekulære samfunnet og har strenge kleskoder.

Azaria er glad for framveksten av det hun kaller «ortodoks feminisme»: «Siden landet ble grunnlagt har Overrabbinatet alltid hatt en ortodoks – eller ultraortodoks tilnærming – til den religiøse loven (halaka), som er lite likestilt og forbeholder flere religiøse ritualer for menn», forteller hun. «Men de siste årene har feministorganisasjoner, som Kolech, klart å tøye noen av reglene. I dag står kvinnene sterkere i bet midrash (toraskolene) og synagogene. Flere krever retten til å studere Talmud og synge bønner. I 2014 resiterte Rachel Frankel, den ortodokse moren til en av tenåringene som ble kidnappet og drept av Hamas, offentlig kaddish i sønnens begravelse, en sørgebønn bare menn vanligvis har rett til å utsi hos de ortodokse. Rabbinerne som var til stede kunne ikke nekte henne det. Slik går ting framover.»

Den ortodokse feministen Tehila Nahalon er med i tenketanken Shaharit i Jerusalem og mener «man må knuse statsmonopolet til Overrabbinatet og åpne de religiøse tjenestene for konkurranse fra reformistiske og mindre strenge konservative strømninger, slik at alle kan velge sin rabbiner, som i USA».

«De er glad jeg ikke er deres datter»

Likestillingsarbeidet i den israelske hæren står i skarp kontrast til de ortodokse samfunnenes strenge kjønnssegregering.
Foto: Shutterstock.

Selv blant haredim finnes det nå en gryende strømning som kaller seg feministisk. «Vi henger langt etter de ortodokse feministene», forklarer Racheli Ibenboim (30) som jeg møter på en kafé i Den tyske kolonien, et av få strøk i Jerusalem hvor sekulære og religiøse jøder fortsatt omgås hverandre.

18 år gammel ble hun forlovet til en mann hun bare hadde møtt i tjue minutter. Hun bor i det ultraortodokse nabolaget Mea Shearim og er fullstendig klar over at det er mye hun ikke kan gjøre. «Det er helt utenkelig å komme med krav til den religiøse praksisen, for eksempel likestilling i bønn. Derimot kan vi slåss for de sekulære delene av livene våre, det vil si å få bli med i de ultraortodokse partiene eller kjempe for likelønn og utdannelse.»

I 2013 ville hun stille til kommunevalget i Jerusalem, men trakk seg etter at hun mottok trusler. «Over halvparten av haredim-mennene arbeider ikke, for å vie seg til bibelstudier, og familiestønadene har blitt redusert, dermed er konene deres nå forsørgerne i familiene», forteller hun. «80 prosent av haredim-kvinnene arbeider. Det er samme andel som de sekulære kvinnene, men de tjener 40 prosent mindre fordi de ofte har ufaglærte stillinger og arbeidsgiverne utnytter konkurransen om jobbene. Men bare tanken om at de som tidligere var lukket inne i hjemmet nå kan ha en interessant karriere, er et enormt framskritt.»

Mens haredim-kvinnene tidligere ble presset til å bli skolelærere eller barnehageassistenter for å holde seg innenfor det ortodokse samfunnet og ikke utsette seg for det sekulære livet, har mangelen på slike stillinger fått dem til å søke andre jobber eller å studere videre, spesielt innen teknologi. «I min omgangskrets takker alle meg, samtidig som de sier at de er glad jeg ikke er deres datter», sier Ibenboim.

«Lenkede kvinner»

Den religiøse tvangen er usynlig for de som lever i den sekulære boblen i Tel Aviv, men kvelende i visse deler av Jerusalem og resten av landet, hvor reglene for hvordan kvinner skal oppføre seg og kjønnssegregasjonen blir stadig strengere.

«Det er lett å være for mangfold og toleranse hvis du bor i Tel Aviv, hvor det er eksotisk å se en ultraortodoks», sier Azaria. Det er vanlig å legge skylden på de ultraortodokses strenge regler, men roten til problemet er at ingen regjering, verken til høyre eller til venstre, noensinne har vurdert å skille stat og religion. Og ville det i det helt tatt vært mulig? Siden sionistprosjektet om jødenes rett til å vende tilbake forsvares ut fra Bibelen, sørget Israels gjennomsekulære landsfedre for å beholde båndet til den jødiske tradisjonen. De lot de religiøse autoritetene få noen privilegier og ga en relativ selvstendighet til det lille ultraortodokse samfunnet, selv om det betød at kvinnene ville bli underlagt mange forbud.

Ettersom de store partiene ikke har klart å danne stabile regjeringskoalisjoner uten støtte fra de religiøse småpartiene, har disse deltatt i nesten alle regjeringene i bytte mot ulike garantier. Blant garantiene Ben Gurion i 1947 tilbød Agudat Israel for at partiet skulle anerkjenne staten Israel, var at de religiøse myndighetene skulle råde over familieretten – i tråd med en tradisjon arvet fra det osmanske millet-systemet. Selv om foreldrerett og barnebidrag siden 2001 også kan avgjøres av konkurrerende sivile organer, er det fortsatt bare rabbinerdomstolene som har lov til å godkjenne ekteskap og skilsmisser mellom jøder.

Disse ultraortodokse domstolene er fullstendig mannsdominerte: Kvinner har ikke lov til å være rabbinere og kan dermed ikke bli rabbinerdommere. De kan heller ikke vitne i disse domstolene. Enda verre er det at de ikke får skilsmisse­attest (get) uten samtykke fra ektefellen, noe som gir ham et sterkt pressmiddel. Hvis han nekter, kan ikke kvinnen gifte seg igjen, og om hun har andre barn, vil de bli ansett som mamzer, uekte. Rundt hundre tusen «lenkede kvinner» (agunah) befinner seg i en situasjon der de enten må avstå fra skilsmisse eller akseptere urettferdige betingelser.

Rigid trosutøvelse

Likestillingsarbeidet i den israelske hæren står i skarp kontrast til de ortodokse samfunnenes strenge kjønnssegregering.
Foto: Shutterstock.

De ultraortodokses insistering på kjønnssegregering og «sømmelighet» brer om seg. Byen Bet Shemeshm, hvor den demografiske balansen ble snudd opp ned etter at et stort haredim-samfunn flyttet dit på slutten av 90-tallet, fikk mye medie­oppmerksomhet i 2011 da ekstremister fra fundamentalistgruppen Edah Haredit angrep en åtte år gammel jente på vei til skolen. Fembarnsmoren Nili Philipp, som opprinnelig kommer fra Canada, forteller at hun ble spyttet på og at de kastet stein på henne da hun løp eller syklet gjennom byen hvor hun bor. «Som moderne ortodoks var jeg ikke provoserende kledd, jeg hadde håret tildekket og gikk ikke i shorts. Men bare det å se en kvinne løpe var uakseptabelt for dem.»

Fra SUV-en hennes viser hun meg strøkene som er blitt tatt over av «mennene i svart». Hun peker på skiltene over boligblokkene som forbyr kvinner å gå i bukser og å «henge» på fortauene. Hun er i en rettslig strid med kommunen for å få fjernet skiltene som rettsvesenet i 2015 fastslo var ulovlige. Hun dekker ikke lenger til hodet. «Da jeg ble angrepet var det ingen haredim som hjalp meg. Jeg forsto at jeg måtte forsvare meg selv. Hvis de vil være patriarkalske, så må de beskytte oss. Klarer de ikke det, kan de ikke forvente at jeg skal være en passiv liten kvinne.»

De ultraortodokse utgjør bare elleve prosent av befolkningen, og har ikke alene skylden for religionens stadig tettere grep om hverdagen. De religiøse nasjonalistene, rundt ti prosent av befolkningen, er mer integrerte i samfunnet. De tilbringer ikke hele dagen med bibelstudier. De jobber og utfører militærtjeneste på linje med de sekulære jødene, men de blir stadig mer rigide i sin trosutøvelse. De tvinger døtrene til å gå med like lange skjørt som haredim og har kjønnsdelte skoleklasser, butikkøer, helsesentre og busser, samt kjønnssegregasjon i hæren. For om det har vært store framskritt for likestilling i hæren, er den også utsatt for en offensiv fra ortodokse rabbinere. Disse har fått gjennomslag for at religiøse soldater ikke skal være alene sammen med en kvinne, verken på vakt eller i en bil, at de ikke skal trenes av kvinnelige instruktører og at de skal få tjenestegjøre i stridsavdelinger som bare består av menn.

Nedbygget velferd

Israels befolkning er så sammensatt og de regressive kreftene så sterke at det er vanskelig å si seg fullstendig enig med Azarias påstand om at situasjonen for landets kvinner blir stadig bedre. «Generelt har askenaser [av europeisk opprinnelse] som bor i bysentrene vært bedre stilt enn mizrahimjøder1 I Israel brukes mizrahim om jødene som opprinnelig kommer fra den arabiske verden og sefardim (sefarder) mer spesifikt om de som ble utvist fra Spania på 1400-tallet. i utkantene, selv om de har det mye bedre enn palestinerne», forteller forskeren Orly Benjamin ved universitetet Bar-Ilan. Siden 90-tallet har de unektelige framskrittene innen kvinners rettigheter, og synligheten i militæret, politikken og religionen, sammenfalt med økende økonomisk usikkerhet.

Den økonomiske liberaliseringen og budsjettkuttene Likud gjennomførte etter at partiet kom til makten i 1977, en politikk som ble ytterligere styrket i 1985 under påskudd om å bekjempe inflasjonen, kom samtidig med at etterspørselen etter offentlige tjenester eksploderte med de mange innvandrerne fra Russland og Etiopia.

Oslo-prosessen på begynnelsen av 90-tallet innledet en periode med kraftig økonomisk vekst. Samtidig ble mizrahim­jøder og palestinske kvinner rammet av det diplomatiske tøværet, fordi det gjorde at Israel kunne omfavne globaliseringen og flytte tekstilproduksjonen sin til tidligere fiendeland: Fabrikkene som sysselsatte palestinske kvinner i Galilea og mizrahimkvinner i Negev ble flyttet til Jordan og Egypt. Med tilstrømningen av utenlandsk arbeidskraft ble de mange israelsk-palestinske kvinnene som jobbet som hushjelper, pleieassistenter eller landbruksarbeidere i kibbutzene erstattet av filippinske og thailandske innvandrere, som ble oppfattet som tryggere etter den første intifadaen. Sysselsettingsgraden blant palestinske kvinner med israelsk statsborgerskap (rundt 20 prosent av kvinnene i Israel) er nå blant de laveste i verden: 31 prosent har arbeid, mot 79 prosent for sekulære jøder.

I 2003 opplevde Israel en enestående resesjon. Daværende finansminister Benjamin Netanyahu innførte nye strukturreformer. Mens staten ikke la noen begrensninger på pengebruken på hæren, bosetningene og byggingen av separasjonsmuren, ble sosialbudsjettet drastisk kuttet. Bakenfor fasaden som gründernasjon har Israel de største sosiale ulikhetene i noe industrialisert land. 20 prosent av familiene lever under fattigdomsgrensen. «Israel er ikke et land hvor man lever godt, selv ikke jødiske menn», sier feministen Revital Madar. «Hvis du ikke er rentenist eller banksjef, er livet hardt.»

Nedbyggingen av velferdsstaten rammer kvinnene gjennom en svekkelse av barnehagesystemet som tidligere gjorde at mødre kunne jobbe, i det minste deltid: Bare 20 prosent av de halvannen million barna under tre år har tilgang til en offentlig subsidiert barnehage. Kutt i familiestønader har også gjort situasjonen vanskeligere for kvinnene, spesielt alenemødre: 81 prosent av dem jobber, men en fjerdedel lever under fattigdomsgrensen. Og ikke minst har de blitt rammet av fjerning av gode jobber i det offentlige: Mens 70 prosent av de yrkesaktive kvinnene på 1970-tallet jobbet for staten, var tallet nede i 17 prosent i 2013. Hvordan har feministene unngått å få med seg denne forverringen?

Nasjonalhelt og voldtektsmann

«De første feministgruppene i Israel besto mest av askenaser fra middel- og overklassen. Frontfigurene var konene og døtrene til den militære og politiske eliten, som Yael Dayan, datteren til den tidligere hærsjefen og politikeren Moshe Dayan. De var ofte aktive i fredsbevegelsen, og mer interessert i de palestinske kvinnene enn de sosiale problemene til mizrahimjødene, som utgjør halvparten av befolkningen og fortsatt møter rasisme og paternalisme fra askenaser-eliten», sier Henriette Dahan-Kalev, forsker ved Universitetet Ben Gurion i Beer Sheva.

Dahan-Kalev er med i mizrahim-feministgruppen Achoti («Min søster») som ble startet i 1999 for å rette søkelyset mot de som den liberale feminismen hadde glemt: mizrahimjødene, men også de etiopiske og palestinske kvinnene, beduinene og de afrikanske innvandrerne.

«Protestene mot kutt i sosialstønader i 2003 ble ikke ledet av askenaser-intellektuelle, men av Vicky Knafo, en mizrahim­jødisk alenemor fra arbeiderbyen Mitzpe Ramon i sør», forteller Dahan-Kalev. Da Knafo fikk vite at stønaden hun supplerte sin deltidsjobb som kokk med, ville bli halvert, startet hun en to hundre kilometer lang marsj mot Jerusalem for å sette Netanyahu på plass. «I dag kan askenaser-feministene kjempe for likestilling i den religiøse sfæren, for å bli rabbinere, studere Talmud», sier hun. «Mizrahim-kvinnene må fortsatt kjempe på det økonomiske feltet, mot globaliseringens herjinger, for å kunne studere, få en jobb, en bolig og støtten de har krav på.»

«Så lenge Israel er en etnisistisk og kolonialistisk militærmakt i halvpermanent krigstilstand, vil sikkerhet ha forrang foran alle andre hensyn som miljø, arbeid og kvinnesak», sier Madar. Beleiringsmentaliteten viser seg spesielt i situasjoner hvor kvinnenes ve og vel havner i direkte motsetning til sikkerhetstanken, som i sakene om seksuell trakassering i hæren, som sjelden blir straffet i rettsvesenet. Den nyeste skandalen er brigadegeneral Ofek Buchris som har blitt nedgradert til oberst etter å ha blitt anklaget for voldtekt av to vernepliktige i 2016. Divisjonsgeneral Gershon Hacohen har forsvart ham og gått så langt som å sammenligne Buchris med David, som forble Israels konge på tross av at han forgrep seg på Batseba, kona til soldaten Uria. «Han er først og fremst en nasjonalhelt, dernest en voldtektsmann», sier Madar.

Kobler sammen kampene

Den politiske holdningen til partnervold er et annet eksempel på at sikkerhet har forrang. Terrortrusselen gjør at mange private sikkerhetsvakter bærer skytevåpen, som de iblant bruker på sine ektefeller. Mellom 2002 og 2013 ble 33 personer, hvorav 18 kvinner, drept på denne måten. Da en lov som ble vedtatt i 2013, etter feminist-kampanjen «Ingen våpen på kjøkkenbordet», forbød dem å ta med våpenet sitt hjem ble tallet redusert til null. En flyktig parentes, for etter «knivintifadaen» i 2015 oppfordret myndighetene igjen israelerne til å bevæpne seg, og Knesset endret loven i mars 2016.

Israel-Palestina-konflikten er et dilemma for mange av de kvinnelige ofrene for partnervold. Spesielt de israelsk-palestinske kvinnene nøler med å anmelde. Selv om de bare utgjør ti prosent av befolkningen, var en fjerdedel av de som ble drept av partneren i 2009 og 2013 israelsk-palestinske kvinner. Da de palestinske kvinnene i 1994 startet bevegelsen Al-Fanar («Fyrtårnet») for å knuse tabuet rundt «æresforbrytelser», ble de behandlet som forrædere. I likhet med partnervold og seksuell trakassering, blir også økonomiske og sosiale problemer ansett som sekundære: Mediene dekket protestmarsjen til Knafo inntil et palestinsk selvmordsangrep lagde store overskrifter og overdøvet saken til alenemødrene, som ikke oppnådde noe som helst.

Det er vanskelig å hevde at situasjonen for kvinner i Israel blir bedre, for alt avhenger av kriteriene man bruker. Kvinner som gjennomfører militærtjeneste kan få strålende karrierer, men de står også i stor fare for å oppleve en mer eller mindre alvorlig form for seksualisert vold – som rammer én av åtte kvinnelige soldater, ifølge en parlamentsrapport fra 2013. De gir også avkall på retten til å protestere mot militarismen i det israelske samfunnet.

«Det er ikke tilfeldig at de største rettslige framskrittene kom under Oslo-årene da samfunnet til en viss grad ble demilitarisert: Vi fikk lov til å snakke om andre saker enn sikkerhet», sier Safran. Mange aktivister kobler kvinnefrigjøring med kampen mot okkupasjonen. For Safran er de to uløselig forbundet. Da sønnen hennes ville utføre militærtjenesten publiserte hun en kronikk hvor hun erklærte at hun ikke ville vaske uniformen hans.

Oversatt av redaksjonen

Laura Raim er journalist.

Fotnoter   [ + ]

Siste fra Israel

Trumps fundamentale feil

Få land støtter Trumps beslutning om å anerkjenne Jerusalem som Israels hovedstad.
0 kr 0
Gå til Toppen