USA Seksuell trakassering

Weinsteins venstreside


At Clinton-stiftelsens og Demokratenes liberale verden tiltrekker seg hyklere som Weinstein, bør ikke komme som noen overraskelse, mener Thomas Frank.
Av

Da anklagene mot Harvey Weinstein havnet på alle avisforsider, hadde jeg aldri hørt om ham. Sannsynligvis var jeg den eneste journalisten i USA som var så komplett uvitende. Hvem var denne filmprodusenten som blir anklaget for seksuelle overgrep og trakassering mot et enormt antall kvinner?

Da jeg leste meg opp på ham, oppdaget jeg at han en gang i tiden var kjent for noe helt annet, nemlig hans tette bånd til lederne i Det demokratiske partiet og sin sjenerøse støtte til progressive politikere og saker. Han kritiserte iherdig rasisme, sexisme og sensur. Han arrangerte overdådige fester for å samle inn penger til arbeidet mot HIV/Aids. I 2004 var han en framtredende støttespiller for feministgruppen Mødre mot Bush.1 Mothers Opposing Bush ble startet for å hindre gjenvalg av en president de mente skadet amerikanske verdier som «redelighet, medfølelse, samhold og patriotisme». I kjølvannet av terrorangrepet mot det franske bladet Charlie Hebdo i Paris, hevet han ytringsfrihetens fane høyt: «Ingen kan noensinne beseire de store kunstnernes evne til å vise oss vår verden», erklærte han 11. januar 2015 i magasinet Variety.

Ikke minst var han en entusiastisk tilhenger av Barack Obama og Hillary Clinton. Med det var han representativ for tvetydighetene i Clinton-stiftelsens og Demokratenes sosialliberale verden. I likhet med stiftelsens veldedighetsarrangementer, fungerte hans engasjement som en slags sosial adling.

Skoleeksempel på hybris

Clinton-stiftelsens arrangementer er godhet på høyoktan, med kjendiser som hylles for å være gode samaritaner, ofte folk som bare er kjent med ett navn, som Bono eller Malala. Folk med en helgenlignende glorie. Og en transaksjon finner sted: De barmhjertige kjendisene er der for å kaste moralsk glans over næringslivsfolk som gir penger til alle de solidariske formålene. I midten står Bill og Hillary som seremonimestre med en fot i hver leir: én i den høymoralske, helgenaktige leiren og én i den skitne, fæle forretningsverdenen. Weinstein er et godt eksempel på denne moralske transaksjonen.

Den tidligere kvinneforkjemperen blir nå anklaget for omfattende seksuell trakassering og overgrep. Den innbitte forsvareren av pressefriheten hadde også en uforlignelig evne til å manipulere pressen, og skal dessuten ha banket opp journalister som stilte plagsomme spørsmål.2 Det fikk Observer-journalisten Andrew Goldman erfare i november 2000. Se Rebecca Traister, «Why the Harvey Weinstein sexual-harassment allegations didn’t come out until now», The Cut, 5. oktober 2017. Men han visste å presentere et elskverdig ansikt, skape nettverk og utveksle tjenester.

I Weinsteins verden sammenfalt politisk engasjement ofte med prangende forbruk.

I 2012 kjøpte han USA-rettighetene til Serment de Tobrouk (2011), en dokumentar den forfengelige franske skribenten Bernard-Henri Lévy laget for å mobilisere det internasjonale samfunnet til å bombe Muammar Gaddafis regime i Libya sønder og sammen. I USA blir bombingen av landet kalt «Hillarys krig», og sju år senere har Libya ennå ikke kommet seg.

Weinsteins beskrivelse av filmen er et skoleeksempel på hvor mye hybris og vanvidd som kan presses inn i ett eneste avsnitt: «Denne vidunderlige filmen viser Bernard-Henri Lévys utrolige mot, og styrken til tidligere president Nicolas Sarkozy, og belyser også det uvurderlige lederskapet til president Barack Obama og utenriksminister Hillary Clinton. Amerikanske seere vil få se hva som skjedde i kulissene da vår regjering og Frankrikes jobbet sammen for å stanse massakren på uskyldige sivile, og med glans klarte å styrte en regjering.»3 «Weinstein Co. to release Gadhafi doc», United Press International, 21. mai 2012.

Lévy svarte svulstighetene med: «For meg er Harvey Weinstein ikke bare produsenten bak The Artist. Han er også mannen som bidro til å lansere Amnesty International i USA, som kjempet mot dødsstraff med filmen som våpen, og som forsvarte Roman Polanski [regissøren som er anklaget for voldtekt av mindreårige] fra de som ville lynsje ham.»

Brutalt militaristisk

Weinsteins progressive engasjement dreide seg om mest priser og lovprisninger. Produksjonsselskapet hans, Miramax, sopte inn Oscar- og Golden Globe-statuetter. Selv vant han til og med journalistikk-priser. I juni 2017, fire måneder før anklagene om trakassering, overgrep og truslene mot ofrene ble kjent, tildelte presseklubben i Los Angeles ham sin «Truthteller Award».

Kanskje var hans progressive holdninger bare en fasade. Hans politiske bevissthet briljerte sikkert og visst verken med konsistens eller dybde. Han gikk sterkt imot kandidaturet til Bernie Sanders i Demokratenes primærvalg i 2016. På valgkvelden i november 2008 hyllet han Obamas nært forestående seier med den besynderlige begrunnelsen at «børskursene vil stige verden over».

Filmmogulen kunne tidvis også være brutalt militaristisk. På premieredagen til Miramax-filmen Seal Team Six – en film som glorifiserer de amerikanske kommandosoldatene som drepte Osama bin Laden – ga han følgende hyllest til en av de mest diskrediterte mennene bak Irak-krigen:

«Colin Powell, vår tids største militærgeni, støtter president Obama. Og militæret elsker ham. Jeg laget denne filmen. Jeg kjenner militæret. De respekterer denne mannen for det han har gjort. Han drepte flere terrorister på sin korte tid enn George Bush gjorde på åtte år. Han er den sanne hauken.» (CNN, 5. november 2012.)

Smisking eller syndsforlatelse

I Weinsteins verden sammenfalt politisk engasjement ofte med prangende framvisning av luksusvarer: å skåle for en kandidat eller samle inn penger til en god sak var noe man gjorde på jetsetsteder som Martha’s Vineyard, den franske rivieraen eller Hamptons. Filmkritikeren Rogert Ebert har fortalt om et arrangement Weinstein holdt i Cannes i 2000 for å samle inn penger til Aids-forskning:

«Den private auksjonen og moteshowet ble etterfulgt av en middag og en offentlig auksjon utklekket av Miramax-sjef Harvey Weinstein, som i år ikke bare tilbød en massasje fra [supermodellen] Heidi Klum, men også overtalte [skuespillerne Kenneth] Branagh og [James] Caan til å kaste skjortene for at hun skulle demonstrere sine ferdigheter. Massasjen gikk for 33 000 dollar. ‘Karl Marx er død’, bemerket regissøren James Gray.»4 Roger Ebert, «Elizabeth Taylor helps host surreal AIDS benefit», 21. mai 2000.

Det finnes råtne epler i alle partier. Donald Trump minner oss om det støtt og stadig. Men Weinstein stikker seg ut: en militant og høyrøstet forsvarer av en overbevisning han brutalt har krenket. Hvorfor identifiserte han seg i det hele tatt med venstreideer?

Kanskje handlet det bare om å smiske med makten, om spenningen i å være en av Bill Clintons venner. Kanskje handlet det om syndsforlatelse – rangeringer av «selskaper som bryr seg» ender som kjent alltid opp med å ha Walmart, Goldman Sachs eller ExxonMobil på toppen. I de rikes verden er progressive holdninger noe man viser fram for å oppveie for aggressiv og grisk atferd i andre sfærer. Det er ikke tilfeldig at Weinstein i sitt første desperate svar på anklagene lovet kamp mot National Rifle Association, og å dele ut stipender til kvinner (New York Times, 5. oktober 2017).

Venstresidens blindhet

Men det finnes også noe her som stikker dypere. De fleste på venstresiden anser seg som skeptiske til autoriteter, men for noen av dens ledere er moderne sosialliberalisme bare en måte å legitimere og utøve klassemakt på. Spesielt makten til den «kreative klassen», de velstående lederne på Wall Street, i Silicon Valley og i Hollywood. Dyrkingen av disse kapitalistiske idolene er doktrinen som har gjort at Demokratene har klart å samle inn nesten like mye penger som deres republikanske rivaler, og det har økt partiets oppslutning i alle velstående forsteder i USA.

At denne venstresiden også tiltrekker seg hyklere som Weinstein – med sin gudbenådede evne til å samle inn penger og sin beundring for «de store kunstnerne» – bør egentlig ikke komme som noen overraskelse. Han synes å passe rett inn i disse kretsene, hvor selvgodhet blandes med følelsen av at de fortjener å være privilegerte, hvor man dyrker fiksjonen om et tett og tillitsfullt forhold mellom vanlige folk og showbiz-kjendisene.

Mange som burde visst bedre, erklærer seg overrasket over anklagene mot Weinstein. Det gjør blindheten deres enda mer påfallende. De har gått seg vill i et moralsk speilkabinett, hvor de gråter en skvett i beundring over sine egne dyder og gode smak.

Oversatt av redaksjonen

Thomas Frank er journalist og forfatter.

Fotnoter   [ + ]

Siste fra USA

Hvem vet hva de vet

Myndighetene har lenge tolerert datagigantenes brudd på skatteregler, åndsverk og personvern. Men

Alt gikk så bra

Å bruke persondata til skjult overtalelse er nettmarkedsføringens grunnprinsipp og ble et
0 kr 0
Gå til Toppen