Å diskutere forholdet mellom antroposofi og antisemittisme er å stikke hånda inn i et vepsebol. Et brennende spørsmål er hva antroposofiens opphavsmann Rudolf Steiner (1861-1925) selv tenkte om jøder og jødedom. Steiner har mange dyktige forsvarere. Blant dem finner vi hans biograf Kaj Skagen, som hevder at Steiner ikke var antisemitt, men assimilist: Assimilistene ønsket at jødene i det tyske kulturområdet skulle gå opp i den tyske befolkningen. De mer rendyrkede antisemittene mente på sin side at jødene ikke lot seg assimilere, men beholdt sin «rasekarakter» selv om de tok til seg tysk kultur og konverterte til kristendommen. Dette er et viktig skille, for som Skagen understreker, var assimilisme helt alminnelig i Østerrike og Tyskland på Steiners tid, også i jødiske miljøer.1 Kaj Skagen, «Rudolf Steiner og antisemittismen», Morgenbladet 5. juni 2015.
Foto: NTB SCANPIX.
Men dermed er ikke alt sagt. For blant Steiners mange etterfølgere finnes det utvilsomt regelrette antisemitter, blant dem «norsk litteraturs største antisemitt», som idéhistoriker Jan-Erik Ebbestad Hansen kaller Alf Larsen (1885–1967), en av sin tids store norske poeter og intellektuelle. I boka En antisemitt trer frem skisserer Ebbestad Hansen opp den idéhistoriske bakgrunnen for Larsens etterlatte manuskript Jødeproblemet og går langt i å se Larsen som representativ for en større antroposofisk strømning.
Antroposofenes rekker teller utvilsomt mange antirasistiske hedersmenn. Også den folkekjære dikteren André Bjerke (1918–1985) var influert av Steiner. Men var også Bjerke påvirket av sin samtids antisemittisme?
Søte, små jødehistorier
La oss se på noe den femten år gamle Bjerke skrev i desember 1933, som referat fra et møte i gymnasiesamfunnet på Fagerborg skole:
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
«Næste post på aftenens program, eller rettere sagt: næste aftenpost på programmet var Karl Evangs lange foredrag om raseteori og reaksjon. Så lenge foredraget var videnskapelig var det interessant, ja sogar meget godt, – men det hele viste sig å være et forsvar for jødene. Særlig på slutten serverte han noen rædselshistorier fra Tyskland som vakte munterhet blant den nasjonale front, bakerst i salen. Hvis noen fortalte lignende eller verre redselshistorier fra Russland til hr. Evang, vilde han sikkert ryste på hodet, le hånlig og bemerke at slike historier bare kan lages i ‘Aftenposten’. Men kom endelig ikke og fortell at disse søte, små jødehistoriene, som nu er gjenstand for slik masseproduksjon ikke er den komplette og ophøide sannhet!»
Her kan det være på sin plass å minne om den amerikanske litteraturforskeren Fredric Jamesons kjente motto: Alltid historisér! Det vil dertil være urettferdig å bruke noe Bjerke skrev som tenåring for å kaste lys over hans syn på jøder og jødedom. Likevel er det, i etterpåklokskapens lys, noe rystende ved selve lettheten i dette avsnittet – hvordan «rædselshistorier fra Tyskland» blir avfeid som «søte, små» jødehistorier.
Det var noe lett ved André Bjerke. Ikke dermed sagt at han ikke slet med sine demoner. Alkoholen ikke minst. Men det var noe spøkefullt og lystig ved ham likevel, kjent blant annet fra de såkalte moroversene, og diverse nokså vittige påfunn med kompanjongene Carl Keilhau og Odd Eidem og andre.
Det er ikke noe feil med humor, men at det er samtidig noe nesten tragisk ved at Bjerke for eksempel underskrev brevene sine fra rekruttskolen med «fange nr. 4939», hvorpå han, kort tid etterpå, rent faktisk havner i tysk fangenskap. Bjerke holder humøret oppe. Også idet han nå sender et brevkort til foreldrene sine, fra Calmeyergatens misjonshus der han er internert av den tyske okkupasjonsmakten, undertegner han med «Hjertelig eders 4939».
Bjerke ble sittende som fange fra 18. april til 13. mai 1940. Paradoksalt nok skulle han etter krigen bli idømt ett års karantene av Den norske Forfatterforenings såkalte æresrett i 1945, fordi han under krigen hadde hjulpet faren med en oversettelse for det da nazistiske Stenersens Forlag. Etter at Bjerke anket, ble kravet frafalt året etter.
Klebrig tysk metafysikk
André Bjerke var ikke bare lett. I biografien utgitt i anledning Bjerkes 100-årsjubileum gjengir Petter Normann Waage denne oppsummeringen fra Henning Hagerup: «André Bjerke har lidd den triste skjebne at så å si alt han fant på av tøv og tull er blitt behørig protokollert, mens de fleste av hans seriøse utspill enten er blitt oversett eller fordreid.»2 Henning Hagerup, «Fugler i fikserbildet. Om André Bjerkes essayistikk», Vagant, Bergen, nr. 2–3 2007.
Det var som gjendikter av klassisk drama, Shakespeare, Goethe og fransk 1600-tallsklassisisme, at Bjerke viste sitt format. Hans egen lyrikk vies også relativt stor plass i Waages biografi: Den er tidvis dypsindig, men vil nok framstå datert for de fleste lesere. Som biografen kommenterer, var Bjerke uansett en mann med mange roller: Han var ikke bare lyriker og gjendikter, men «polemiker, vitenskapsteoretiker, humorist, barnebokforfatter, riksmålsforkjemper, spøkelsesjeger og kriminalforfatter». Han virket tidlig som billedkunstner, på 1950-tallet forsvarte han pornografi, og han var en «meget dyktig sjakkspiller», som skrev den selvbiografiske boka Spillet i mitt liv (1968) om sin fascinasjon for sjakken.
Bjerke hadde mange roller. Men ifølge biografen hadde han også et bestemt «livssyn», nemlig antroposofien. At Bjerke skulle ende opp med en positiv holdning til antroposofi, var slett ikke åpenbart. Han var tidlig på vei i helt andre retninger. Allerede 20 år gammel leste han utdrag av Karl Marx’ Kapitalen i Erling Falks oversettelse: «Verket grep ham som om det skulle ha vært en roman», heter det i biografien. Faktisk omtalte Bjerke våren 1938 som preget av en «fullstendig overgang til rasjonalisme (og marxisme)» for sin egen del, innbefattet et «opgjør med ‘skjønnånderiet’, med estetiske, romantiske og irrasjonalistiske synsmåter».
Samme år som han leste Marx, begynte Bjerke å lese Freud, og etter hver også psykoanalytikere som Alfred Adler og Wilhelm Reich. Vennen Karl Brodersen delte Bjerkes interesse for psykoanalysen, men gikk fra Carl Gustav Jung videre til Rudolf Steiner, og oppfordret Bjerke til å gjøre det samme. I utgangspunktet var Bjerke skeptisk: «Hva var antroposofi for noe? Var det ikke en blanding av østerlandske opiumssyner og vesterlandsk kristendom, klistret sammen med en passende uklar og klebrig tysk metafysikk – og med en pikant majones av moderne vitenskapelighet på toppen av sandwichen?» Likevel satte Bjerke seg etter hvert fore å lese Steiner, men da «med en klar og kjølig kritikk», som han skrev i dagboka si i 1942.
I hvilken grad Bjerke ble antroposof, kan diskuteres. Waage går langt i retning av å antyde at han ble det: «Rudolf Steiners antroposofi kom til å prege Bjerke i alle fall i 40 år av hans liv og spiller i bakgrunnen for hans lyrikk og polemikk, hans ABC og hans offentlige opptredener.» Dette er å ta hardt i. Sikkert er det at fascinasjonen for Marx ga seg nokså tidlig. Freud, derimot, var en fortsatt innflytelse, ikke minst da Bjerke skrev sine kriminalromaner. Men på 1950-tallet hadde både Marx og Freud falt for det biografien kaller Bjerkes «kamp mot reduksjonismen». Det er denne kampen som er vesentlig hvis vi skal forstå hvorfor Bjerke ble trukket mot antroposofien.
Protest mot moderne materialisme
I Spillet i mitt liv skriver Bjerke at han har «regnet med muligheten av en ny kvalitativ metode i naturvitenskapen», og selv gjort en innsats for å forsvare Goethes farvelære «mot den newtonske optikk». Han omtaler innsatsen sin som en «Evansgambit». Evansgambiten er en åpning i sjakk, som Bjerke selv kalte «den romantiske spilleåpning som ble likvidert av moderne, vitenskapelig sjakkteori engang i 90-årene».
I et intervju med Adresseavisen i 1967 forteller Bjerke om hva Evansgambiten avstedkom i ham: «Jeg fikk [gjennom å spille Evansgambiten] simpelthen øye på Den blå blomst. Og når man først har sett den, tror man ikke lenger på ‘vitenskap’. Det vil si – man begynner å søke etter en helt annen vitenskap, som også regnet med mysteriet. En forskning som står på miraklenes faste grunn.» Som Waage kommenterer, symboliserer Den blå blomst hele den tyske romantikken.
Her er vi inne på noe vesentlig: Det er tydelig at det for Bjerke var viktig hva antroposofien sto i motsetning til. Som han skrev: «Den fremtrer som en energisk protest mot den moderne materialisme: at mennesket er en maskinell framtoning, at dets bevissthetsliv er reflekser av kjemiske prosesser, at livet overhodet lar seg avlede av den anorganiske natur.»
Det er hevet over tvil at Bjerke balte inngående med Steiner. Men det virker viktigst for ham at han og Steiner hadde felles motstandere. Selv Waage må innrømme at Bjerkes «lange, vitenskapskritiske essays er kjemisk frie for antroposofiske påstander».
Åndenes makt
I Ebbestad Hansens bok om Alf Larsen nevnes Bjerke et par ganger. Forbindelseslinjene mellom de to forfatterne er rett nok ikke så mange, men Bjerke var helt klar på at Gabriel Mørk, redaktøren for kulturtidsskriftet Svøpen i kriminalromanen De dødes tjern (1942), er kalkert over Alf Larsen. Fra 1947 bidro Bjerke flere ganger til tidsskriftet Spektrum, som Larsen hadde vært en av initiativtakerne til i tiden like etter okkupasjonen.
Innledningsvis i boka si skriver Ebbestad Hansen om seg selv og sine intellektuelle orienteringsøvelser i unge år: «Antroposof ble jeg altså ikke. Men interessen var vakt for spiritualistiske alternativbevegelser.» Her går det et avgjørende skille – mellom antroposofi spesielt og alternativbevegelser generelt. Og er det ikke i en mer generell alternativbevegelse vi også burde plassere Bjerke?
Bjerke laget tidlig på 1970-tallet tv-serien Streiftog i grenseland sammen med Harald Tusberg. De to ble i Dagbladet døpt til «okkultismens Helan og Halvan». Programmet var lørdagsunderholdning, skriver Waage, men legger til at Bjerke «håpet å belyse fenomener som aldri tidligere var tatt opp i noe tv-program», så som tankeoverføring, synskhet, hypnotisk bedøvelse, UFO-er, sjøormen i Loch Ness og spøkelser. Å antyde at programmet var sin tids variant av TV Norges «Åndenes makt» er nok ingen overdrivelse. Kanskje virker det underlig å plassere Bjerke i en slik tradisjon, men det er nettopp slik han framstår i biografien – som trukket mot den type «mysterier» som stadig kjennetegner vår tids alternativbevegelser.
Ikke en enslig avviker
Alf Larsen var derimot en ledende antroposof. Han var, med Ebbestad Hansens ord, en «svoren tilhenger av Rudolf Steiners antroposofi, og baserte seg på Steiners historiesyn og form for kristendom». Dette livssynet var i utgangspunktet fullt forenlig med å være kritisk til nazistenes behandling av jødene. Allerede i 1933 skrev Larsen følgende i tidsskriftet Janus, som han redigerte i perioden 1933-1941: «Jødeforfølgelsen er en skamflekk på det tyske folks historie, en uavtettelig skamflekk».
Larsens etterlatte manuskript Jødeproblemet, som er utgangspunkt for hele Ebbestad Hansens bok, skrev han på gjennom hele 1950-tallet. Larsen ønsket etter alt å dømme å utgi manuskriptet på Cappelens forlag, men fikk nei. I testamentet hans heter det at penger fra boet skulle finansiere utgivelsen av «mine etterlatte skrifter og brever». Dette har ikke blitt gjort.
I Jødeproblemet framgår det at Larsen mente jødene «styrte og drev frem den russiske revolusjonen», skriver Ebbestad Hansen, mens de samtidig «sto […] bak den vestlige kapitalismen». I manuskriptet går Larsen «svært langt i å ‘forstå’ Hitlers forsøk på å utrydde jødene», heter det videre.
Ellers er Larsens forståelse av jødedom og jødiskhet ikke helt lett å bli klok på. Etter krigen hevdet blant annet Larsen at «Hitlers raceteori var et lån fra jødefolkets». Han henviste til «gaskamrene» som en kjensgjerning, men antydet også at det var gjort falske fotomontasjer av konsentrasjonsleirene, at tallet seks millioner var forfalsket, og at Anne Franks dagbok var et falsum.
Hva har så alt dette med antroposofi å gjøre? Saken er at Larsen i år 1925 skal ha opplevd en «omvendelse» til Steiners lære. Ifølge Ebbestad Hansen var omvendelsen å likne med Arild Asnes’ omvendelse til marxist-leninist slik den er beskrevet av Dag Solstad, eller med «forfatteren Kaj Skagens beskrivelse av sin vei fra en indremisjonskristendom over et søkende rotløst bohemeri til lyset han så i Rudolf Steiners tekster». Hva så? Jo, ikke bare hevder Ebbestad Hansen at Larsens antisemittisme var «ideologisk begrunnet i antroposofien», han påstår endog at flere av de toneangivende antroposofene forsto det jødiske folket og jødedommen på samme måte som Larsen. Her virker det som om Ebbestad Hansen tar lovlig hardt i, som om målet er å insistere på at antisemittisme rent faktisk kan begrunnes ideologisk i antroposofi. Det er ikke innlysende at den faktisk kan det. Et annet sted i boka heter det:
«Det finnes altså flere eksempler på at den høyreradikale orienteringen, antisemittismen og den germanske folkeåndtenkningen i den antroposofiske bevegelsen ble videreført selv etter krigen. Poenget her er ikke å hevde at dette var den dominerende tendensen innenfor bevegelsen i etterkrigstiden, men å tydeliggjøre at Alf Larsen ikke var en enslig avviker.»
Flere av disse påstandene fremmet Ebbestad Hansen i Morgenbladet i 2009, og boka framstår i grunnen som en lang utdypning av poengene derfra. Kaj Skagen kommenterte i sin tid påstandene i et intervju med Klassekampen, som Ebbestad Hansen henviser til: Skagen anså da Larsens antisemittisme for å være hans «privatsak», og uttalte at han ikke kjente til antisemittisme blant antroposofer i Norge.
I en note til årets utgivelse skriver Ebbestad Hansen at Skagen likevel, i sin biografi Morgen ved midnatt fra 2015, «redegjør […] inngående for den unge Steiners antisemittisme». Her er det som om Ebbestad Hansen ikke aksepterer Skagens poeng om at det er forskjell på antisemittisme og assimilisme. Innledningsvis garderer riktignok Ebbestad Hansen seg og skriver at han bruker begrepet antisemittisme «i en utvidet forstand». Det er ellers mye som tyder på at Larsen i mellomkrigstiden holdt på en assimilistisk posisjon, men at han i etterkrigstiden kom til at jødene ikke lar seg assimilere – de er og blir annerledes.
Veltalende venner og fiender
Bøkene om André Bjerke og Alf Larsen må regnes som noen av de viktigste sakprosabøkene på norsk så langt i år. Det er da også en svært solid biografi Peter Normann Waage har skrevet.3 Bildet av Bjerke på forsiden av biografien er samme bilde som på et av flyselskapet Norwegians fly, med en vesentlig forskjell, nemlig at sigaretten Bjerke holder mellom to av fingrene på høyre hånd, er retusjert bort av Norwegian, mens biografien beholder det ikoniske bildet av den nikotinavhengige Bjerke fra kjederøykingens æra. Det er ellers vesentlig å merke seg det Waage skriver om at Bjerke «ikke [var] spesielt konservativ i politisk henseende». Han var motstander av NATO, og stemte nei til norsk medlemskap av EEC i 1972. Andre biografer ville nok lagt større vekt på disse standpunktene enn det Waage gjør, for de kan like mye leses som tegn på et udogmatisk politisk «livssyn» som det angivelige antroposofiske livssynet biografen utstyrer Bjerke med.
Boka til Ebbestad Hansen er òg nokså god, men den inneholder hovedsakelig kjent stoff for den som har lest tidligere verker om nordisk antisemittisme. Det er i grunnen litt skuffende at Alf Larsen selv spiller så liten rolle: Ett sted nevner Ebbestad Hansen at Larsen «ble regnet som en betydelig lyriker», og ett sted går han faktisk så langt som å si at Larsen «diktet så vakkert» om Kristus-lyset – ellers blir Larsens mange roller i denne framstillingen neglisjert. Han er og blir antisemitt først og fremst. Det virker som Ebbestad Hansen undervurderer Larsens betydning som nordisk intellektuell betraktelig.
Uaktet Ebbestad Hansens fortjenstfulle innsats for å belyse eventuelle sammenhenger mellom antroposofi og antisemittisme, er det vanskelig å godta at antroposofien i seg selv bereder grunnen for de antisemittiske holdningene hos enkeltindivider som valgte å slutte seg til Steiners åndsretning. Rett nok var flere antroposofer i mellomkrigstiden og den tidlige etterkrigstiden også antisemitter, men antisemitter fantes i en rekke grupper i samme tidsrom. Uansett er siste ord neppe sagt i dette spørsmålet. Steiner har for mange veltalende venner og fiender til at diskusjonen vil opphøre med det første.
© norske LMD
Espen Grønlie er kritiker.
Peter Normann Waage, André Bjerke: I kampens glede.
En biografi, Aschehoug, 2018.
Jan-Erik Ebbestad Hansen, En antisemitt trer frem.
Alf Larsen og Jødeproblemet, Forlaget Press, 2018.
- 1Kaj Skagen, «Rudolf Steiner og antisemittismen», Morgenbladet 5. juni 2015.
- 2Henning Hagerup, «Fugler i fikserbildet. Om André Bjerkes essayistikk», Vagant, Bergen, nr. 2–3 2007.
- 3Bildet av Bjerke på forsiden av biografien er samme bilde som på et av flyselskapet Norwegians fly, med en vesentlig forskjell, nemlig at sigaretten Bjerke holder mellom to av fingrene på høyre hånd, er retusjert bort av Norwegian, mens biografien beholder det ikoniske bildet av den nikotinavhengige Bjerke fra kjederøykingens æra.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
