Tea Party-demonstrasjon i Los Angeles i 2009. Foto: Joseph Sohm, Shutterstock.
USA Trumpismen

Fremmede i eget land


I det lutfattige og oljesølrammede Louisiana stemmer flertallet på politikere som angriper velferdsordninger og miljøvern. Like før Trump ble valgt, intervjuet sosiologen Arlie Hochshild Tea Party-medlemmer i delstaten for å forsøke å finne et svar på paradokset.
Av Posted on

En dypfortelling er fortellingen følelsene forteller, men formidlet i symbolenes språk. Dyp­fortellingen fjerner bedømmelsen. Den fjerner fakta. Den forteller oss hvordan noe oppleves. En slik fortelling lar begge sider av den politiske skalaen ta et skritt tilbake slik at man kan utforske det subjektive prismet den andre siden ser verden gjennom.

Dypfortellingen her, om Tea Party-bevegelsen, handler om forholdene mellom samfunnsgrupper i USA. Jeg laget den for å få fram – i metaforisk form – hva de jeg har snakket med håper og frykter, hva de er stolte av og hva de skammer seg over, hva de misliker og hva de engster seg for i livene sine. Så testet jeg den på venner i bevegelsen for å se om de mente den stemte overens med deres opplevelse. Det gjorde den.

Som et teaterstykke, utspiller den seg i scener.

 

Venter i kø

Du står tålmodig i en lang kø opp en ås, som i en pilegrimsferd. Du er midt i køen, sammen med andre hvite, eldre og kristne. De fleste rundt deg er menn. Noen har høyere utdannelse, andre ikke. Like over åskammen ligger den amerikanske drømmen, målet for alle i køen. Bakerst i køen er det mange fargede – fattige, unge og gamle, de fleste uten høyere utdannelse. Det er nifst å snu seg, det er så mange bak deg. I prinsippet ønsker du dem vel, men du har ventet så lenge, jobbet så hardt, og køen rører knapt på seg. Du fortjener å rykke framover litt fortere. Du er tålmodig, men engstelig. Du holder blikket festet på det som er foran deg, spesielt på de som er på toppen av åsen.

Den amerikanske drømmen er en drøm om framskritt – ideen at om du har det bedre enn dine forfedre slik de overgikk sine foreldre før deg – og handler om mer enn ting og penger. Du har lidd deg gjennom lange arbeidsdager og oppsigelser. Du har vært eksponert for farlige kjemikalier på arbeidsplassen. Pensjonen din har blitt redusert. Du har vist karakterstyrke i ildprøven, og den amerikanske drømmen om velstand og trygghet er belønningen for anstrengelsene. Den viser hvem du har vært og hvem du er. Den amerikanske drømmen er en æresbevisning.

Svarte, kvinner, innvandrere og brune pelikaner har alle hoppet inn i køen foran deg.

Sola steiker og køen står stille. Eller beveger den seg bakover? Du har ikke fått en lønnsøkning på årevis, og ingen har så mye som antydet at det er på trappene. Faktisk, hvis du ikke har fullført videregående eller ikke har en bachelorgrad, har inntekten din falt de siste tjue årene. Det har skjedd med vennene dine også. Noen av dem har til og med sluttet å lete etter gode jobber – de har konkludert at det ikke finnes gode jobber for folk som dem.

Du har tatt de dårlige nyhetene med fatning, for du er en positiv person. Du er ikke en som syter. Du skulle gjerne hjulpet familien og kirken din mer, for det er de som betyr mest for deg. Du ville likt at de følte takknemlighet for din sjenerøsitet. Men køen står bom stille. Og etter alt du har gjort, alt du har ofret, begynner du å føle deg fastlåst. Du tenker på det som gjør deg stolt – som din kristne moral. Du har alltid stått opp for en sømmelig livsførsel, for monogamt og heteroseksuelt ekteskap. Du har vært gjennom en seperasjon selv, og nær – eller faktisk – blitt skilt. Venstreliberalerne sier at ideene dine er utdaterte, sexistiske, homofobe, men det er ikke helt klart hva deres verdier er. Og dagens sekulære toleranse får deg til å tenke på en annen tid, da du som barn ba morgenbønn på den offentlige skolen og sverget troskap til flagget – før kritiske røster begynte å kreve at «under God» måtte tas ut av eden.

 

Sympatiens grense

Se! Folk hopper inn i køen foran deg! Du følger reglene. Det gjør ikke de. Hvordan kan de gjøre det? Hvem er de? Noen er svarte. Med føderalmyndighetenes tiltak for positiv diskriminering får de reservert plasser på høyskolene og universitetene, de får lærlingplasser, jobber, pengestøtte og gratis skolelunsj. Kvinner, innvandrere, flyktninger, offentlig ansatte – når skal det ta slutt? Pengene dine faller gjennom en sil av venstresympatier som du verken har kontroll over eller er enig i. Du ville likt å ha fått slike muligheter selv – enten burde du hatt dem da du var ung eller så burde ikke de unge få dem nå. Det er ikke rettferdig.

Og Obama, hvordan kom han seg så langt? En sønn av en svart far og en hvit alenemor ble president i verdens mektigste land. Du så ikke det komme. Og hvis han klarte det, hva slags latsabb fikk hans framgang deg til å føle deg som, du som angivelig er så privilegert? Eller kom Obama seg dit på hederlig vis? Hvordan kom han inn på et dyrt universitet som Columbia? Hvordan fikk Michelle Obama råd til å gå på Princeton, og senere Harvard Law School, med en far som jobbet i et kommunalt vannverk? Du har selv aldri sett noe sånt på nært hold. De føderale myndighetene må ha gitt dem penger. Og Michelle burde vært takknemlig for alt hun har, i stedet virket hun ofte rasende. Hun hadde ingen rett til å føle seg sint.

Kvinner er en annen gruppe som sniker seg foran deg i køen, hvis du er mann. Kvinnene krever retten til mennenes jobber. Faren din måtte ikke konkurrere med kvinner om de få stillingene som fantes på kontoret. Også overbetalte offentlig ansatte hopper inn i køen foran deg – de fleste er kvinner og har minoritetsbakgrunn. Det virker også for deg som at de har kortere arbeidsdager i tryggere og overbetalte jobber, og høyere pensjon enn deg. Den offentlige saksbehandleren har komfortabel arbeidstid, en feit pensjon venter på henne, hun er ansatt på livstid – og hun sitter sannsynligvis foran skjermen og handler på nettet. Hva har hun gjort for å fortjene goder du ikke har?

Og innvandrerne? Nå er filippinere, meksikanere, arabere, indere og kinesere med spesialvisum eller grønt kort foran deg i køen. Eller kanskje snek de seg inn. Du har sett menn med meksikansk utseende bygge brakkene som skal huse filippinske rørleggere. Du ser meksikanerne jobbe hardt – og du beundrer dem for det – men de jobber for mindre, og presser ned lønna for hvite amerikanere.

Og flyktningene? Fire millioner syrere er på flukt fra krig og kaos. Flere tusen dukker hver dag opp på strendene i Hellas. Obama aksepterte å bosette 10 000 av dem, to tredjedeler kvinner og barn, i USA. Men ryktene sier at 90 prosent av dem er unge menn, muligens IS-terrorister, som vil komme foran deg i køen og stikke av med skattepengene dine. Og hva med deg? Har ikke du lidd under flom, oljesøl og kjemiske lekkasjer? Enkelte dager føler du deg selv som en flyktning.

Utrolig, foran deg i køen står en brun pelikan og flagrer med lange oljetrukne vinger. Delstaten Louisianas fugl, som er på delstatsflagget, lever i mangrovetrærne langs kysten. Den brune pelikanen holdt på å bli utryddet av kjemisk forurensning, men i 2009 ble den fjernet fra lista over truede dyrearter – et år før BP-katastrofen i 2010. For å overleve trenger den nå ren fisk å spise, rent vann å dykke i, oljefrie våtmarksområder, og vern fra kysterosjon. Det er grunnen til at den står foran deg i køen. Men pelikanen er bare et dyr, og du er et menneske!

Svarte, kvinner, innvandrere, flyktninger og brune pelikaner har alle hoppet inn i køen foran deg. Men det er folk som deg som har gjort dette landet stort. Det må sies: Køsnikerne irriterer deg. De bryter reglene. Du misliker dem, og du føler du har all rett til det.

Du er en person med empati og medfølelse. Men nå har du blitt bedt om å utvide sympatien din til folk som har hoppet inn foran deg. Så du er på vakt mot krav om sympati. Folk klager. Rasisme. Diskriminering. Sexisme. Du har hørt historier om undertrykte svarte, underkuede kvinner, engstelige innvandrere, skaphomofile og desperate flyktninger, men på et eller annet tidspunkt, sier du til deg selv, må du stenge grensen for menneskelig sympati – spesielt hvis noen av dem kan skade deg. Du har selv lidd en god del, men du syter ikke om det.

 

Forrådt og fremmed

Så blir du mistenksom. For hvis folk sniker seg inn i køen foran deg, må det være fordi noen har hjulpet dem. Men hvem? En mann holdt oppsyn med køen tidligere, gikk opp og ned, sørget for at det var orden i rekken og at adgangen til drømmen var rettferdig. Denne mannen het Barack Hussein Obama. Men hei! – du så ham vinke til køsnikerne. Han hjalp dem. Han følte en sympati for dem som han ikke hadde for deg. Han var på deres side, og ville at du også skulle være det.

Du følte deg forrådt. Denne presidenten var deres president, ikke din president. Den store stoltheten du føler over å være amerikansk kunne ikke formidles gjennom ham. Å være amerikansk, en kilde til ære, ble viktigere for deg enn noensinne, fordi køen til den amerikanske drømmen gikk så sakte, og fordi så mange snakket respektløst om hvite og menn og bibeltroende kristne.

Du hadde kanskje ikke det største huset, men du var sikkert og visst stolt over å være amerikansk. Og alle som kritiserer Amerika, vel, de kritiserer deg. Hvis du ikke lenger følte stolthet over USA gjennom landets president, måtte du føle deg amerikansk på en ny måte – gjennom å slutte deg til andre som føler seg som fremmede i sitt eget land.

 

Drømmemaskinens stans

Dypfortellingen til de hvite, kristne og eldre høyrefolkene jeg møtte i Louisiana var et svar på en reell skvis: På den ene siden det nasjonale idealet om den amerikanske drømmen, det vil si framskritt; på den andre siden en stadig mer begrenset sosial mobilitet. Fortellingen sa ingenting om de svarte i samme situasjon, de som i likhet med dem ventet på å bli rettmessig belønnet for sine anstrengelser.

For de nederste 90 prosentene av befolkningen har drømmemaskinen på den andre, ikke-synlige siden av åskammen stanset opp som følge av automatisering, utflytting av industri og de store internasjonale selskapenes stadig økende makt over arbeidstakerne. Innad hos disse 90 prosentene har konkurransen mellom hvite menn og alle andre – om jobber, anerkjennelse og statlige midler – økt.

Drømmemaskinen stanset for de 90 prosentene i 1950. De som er født før det året har i snitt høyere inntekt jo eldre de er. For de som er født senere er det omvendte tilfellet.

Oversatt av redaksjonen

Denne teksten er et redigert og aktualisert utdrag fra Strangers in Their Own Land: Anger and Mourning on the American Right, The New Press, 2016.

Arlie Hochschild er sosiolog ved University of California, Berkeley.

Siste fra USA

En litt bedre Nafta

Den reviderte nordamerikanske frihandelsavtalen begrenser investorenes makt og krever høyere lønninger. Men
Placeholder

Skuffende reforhandling

Etter 14 måneder med en tidvis bitter dialog ble United States-Mexico-Canada Agreement (USMCA)

California-effekten

Californias klimaoffensiv kan framstå som selvsmiger fra optimismens uoffisielle verdenshovedstad, men den
Placeholder

Demokratiet i Amerika

Valget 6. november kan markere en ny etappe i polariseringen av amerikansk
0 kr 0
Gå til Toppen