Barnearbeidere på et skipsverft i Dhaka, Bangladesh, 17. januar 2018. Sosiale og politiske rettigheter henger uløselig sammen, mener Amnesty Internationals generalsekretær, Kumi Naidoo. Foto: Dietmar Temps, Shutterstock.
Politikk Ytringsfrihet

Ingen frihet uten likhet


10. desember 1948 ble 58 land for første gang enige om prinsippene for at alle mennesker skulle kunne leve i frihet, likhet og verdighet. Når truer økende sosiale ulikheter og passive stater de politiske rettighetene så vel som de økonomiske og sosiale.
Av Posted on

Alle som ikke har lest Verdenserklæringen om menneskerettighetene bør gjøre det, for selv 70 år etter at den ble vedtatt av FN i Paris inneholder erklæringen den mest progressive visjonen om hvordan verden kan se ut.

Ved 70-årsmarkeringen er det på sin plass å feire hvor langt vi har kommet i å gjøre visjonen til virkelighet. Samtidig ser vi nå økende intoleranse, sosiale ulikheter og regjeringer som ikke klarer å handle sammen mot dagens globale trusler. Vi befinner oss i nøyaktig samme situasjonen som landene som signerte Menneskerettserklæringen lovet at vi skulle unngå. Vi må dermed ikke nøye oss med bare å feire framskrittene, men også gripe denne historiske anledningen til å gjøre opp status og justere kampen for å gjøre menneskerettighetene til en realitet for alle.

Artikkel 2 i Menneskerettserklæringen slår fast at disse rettighetene tilhører oss alle, uansett om vi er rike eller fattige, uansett kjønn eller hudfarge, uansett hvilket land vi bor i eller hvilket språk vi snakker, uansett hva vi tenker eller tror. Denne universalismen har ikke blitt en realitet og vi ser i dag at dette kjerneprinsippet for alle menneskerettigheter, er under angrep. Amnesty International og mange andre organisasjoner har gjentatte ganger advart mot at stigmatiserende retorikk, hat og frykt griper om seg i et omfang verden ikke har sett siden 1930-tallet.

Uløselig forbundet

Jair Bolsonaros seier i det brasilianske presidentvalget på tross av hans åpenlyse forakt for grunnleggende rettigheter, viser utfordringene vi står overfor. Hvis han mener alvor med den dehumaniserende retorikken fra valgkampen, vil det gå hardt utover landets urfolk, tradisjonelle bondesamfunn (quilombos), LGBTI-personer, svarte ungdommer, kvinner, aktivister og sivilsamfunn.

Vi må derfor spørre oss hvordan vi har havnet i nøyaktig den situasjonen som Menneskerettserklæringen skulle forhindre, der menneskerettighetene angripes med påstander om at de beskytter «de andre» og ikke oss alle.

Årsakene til at vi befinner oss her er mange og sammensatte, men en utvilsomt viktig grunn er at vi ikke har klart å behandle menneskerettighetene som en udelelig helhet av uløselig forbundne rettigheter som gjelder for alle. Menneskerettserklæringen skilte ikke mellom de politiske rettighetene på den ene siden og de sivile, kulturelle, økonomiske og sosiale på den andre. Den skilte ikke mellom retten til mat og ytringsfriheten, men fastslo – slik vi nå vet – at de to henger uløselig sammen.

Mat eller medisin

I tiårene etter at Menneskerettserklæringen ble vedtatt skilte regjeringer disse to typene rettigheter fra hverandre og skapte en ubalanse i hvordan de ble oppfattet og beskyttet. Internasjonale menneskerettsorganisasjoner, inkludert Amnesty International, må også påta seg deler av ansvaret for denne skjevheten. Organisasjonen vår er framfor alt kjent for å forsvare samvittighetsfanger – det vil si personer som er fengslet på grunn av hvem det er eller hva de tror på – og for vårt arbeid mot tortur og dødsstraff, og vårt forsvar av ytringsfriheten. Vi begynte først å se på og fremme aktivt økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter på 2000-tallet. Siden har vi jobbet globalt mot brudd på retten til anstendig bolig, helse og utdanning. Vi vet at det gjenstår mye arbeid.

Den globale økonomiske krisen og dens langvarige konsekvenser er det tydeligste eksempelet på hvorfor det er nødvendig å ta opp disse utfordringene i et menneskerettsperspektiv. Utviklingen i mange europeiske land viser hvor sårbar eller praktisk talt ikke-eksisterende det sosiale sikkerhetsnettet er. Og i de hardest rammede landene har også økonomiske og sosiale rettigheter ofte blitt innskrenket. Det betyr at borgerne ikke kan kreve sine rettigheter i rettsvesenet, selv om de blir åpenlyst brutt.

I flere land har regjeringene valgt å møte den økonomiske krisen med innstramminger. Disse har hatt store menneskelige kostnader og svekket folks tilgang til grunnleggende nødvendighetsgoder som helsetjenester, bolig og mat. Spania er et godt eksempel. Da krisen slo ut for fullt kuttet regjeringen i de offentlige budsjettene, inkludert for helsevesenet. Gode helsetjenester ble mindre tilgjengelig og dyrere. Det rammet særlig folk med lav inntekt og ikke minst de med kroniske sykdommer, funksjonshemminger og psykiske problemer.

En mann vi intervjuet for vår rapport om emnet sa at han var tvunget til å velge mellom mat eller medisiner, fordi helsetjenestene var blitt så dyre: «Jeg kan ikke leve med smertene, jeg må ta medisinene mine. Enten tar jeg dem, eller så tar jeg livet av meg. Så, om jeg må sulte, gjør jeg det, for jeg må kjøpe medisiner.»1«Wrong prescription: the impact of austerity measures on the right to health in Spain», Amnesty International, London, 24. april 2018.

Eksplosiv polarisering

Måten regjeringene har valgt å svare protestene mot de økonomiske innstrammingene på, er et annet bevis på at de politiske, økonomiske, sosiale og kulturelle rettighetene henger uløselig sammen. I Tsjad kastet myndighetenes innstramminger befolkningen ut i enda dypere fattigdom. De svekket adgangen til grunnleggende helsetjenester og plasserte utdanning utenfor de flestes rekkevidde. Det har vært store demonstrasjoner og streiker i hele landet, men i stedet for å lytte til kravene, har regjeringen valgt å slå hardt ned på protestene med overdreven vold og arrestasjoner, og dermed undergravd deres rett til fritt å delta i fredelige møter.

Om den globale krisen synes å være over, sliter vi fortsatt med de sosiale og økonomiske ringvirkningene. Ulikhet, korrupsjon, arbeidsledighet og økonomisk stagnasjon danner fruktbar jord for polariserende ledere som sår splid og hat, med de eksplosive konsekvensene vi alle kjenner til.

Frankrikes president Emmanuel Macron forsøker å framstille seg som gallionsfigur i kampen mot denne splittende politikken som synes å få stadig mer fotfeste. «Europa tipper nesten overalt mot ekstremene og gir igjen etter for nasjonalisme», sa han i en tv-tale 16. oktober. «I disse trøblete tidene trenger vi all kraften i nasjonen […] Jeg stoler på dere, på oss.» Men i Frankrike er folk urolige for at Macron skal svekke arbeidstakernes rettigheter, pensjonene og adgangen til universitetene. Amnesty International har tidligere dokumentert hvordan franske myndigheter har lagt begrensninger på folks rett til å demonstrere under dekke av unntakstilstanden som ble innført etter terrorangrepene i Paris i november 2015. Miljøvernere, fagforeningsaktivister og andre har urettmessig blitt nektet å delta i demonstrasjoner. I år har demonstrasjonene for lover som respekterer de økonomiske, sosiale og kulturelle rettighetene i beste fall blitt ignorert av den franske presidenten, og i verste fall møtt med politivold.

Solidaritet og allianser

Det er et mønster ser vi over hele verden. Det haster med å holde regjeringene ansvarlige for at de ikke sørger for at alle typer rettigheter blir respektert. Hvis vi skal lykkes i å gjøre det til en realitet, må vi bevege oss forbi kampanjer for retten til å ytre seg og protestere: Vi må også se hvorfor folk ytrer seg og protesterer.

Ta for eksempel Jamal Khashoggi, den saudiske journalisten som ble brutalt drept på Saudi-Arabias konsulat i Istanbul i oktober. Som mange menneskerettsforkjempere i hjemlandet hans, var han i myndighetenes sikte fordi han valgte å bruke ytringsfriheten sin. I sin siste artikkel i Washington Post skrev han at mange i den arabiske verden ikke kan diskutere fritt saker som angår deres hverdag. «Vi lider under fattigdom, vanstyre og et elendig skolevesen», skrev han. «Gjennom et internasjonalt forum, uavhengig av nasjonalistiske regjeringer som sår hat gjennom propaganda, kunne vanlige borgere i den arabiske verden fått mulighet til å ta opp de strukturelle problemene i sine samfunn.»2Jamal Khashoggi, «What the Arab world needs most is free expression», The Washington Post, 17. oktober 2018.

Khashoggi fanget tydelig hvorfor menneskerettighetene utgjør et hele. Ytringsfriheten er vesentlig, fordi vi med den kan kreve våre andre rettigheter, men ytringsfrihet alene er ikke nok. Det var nettopp derfor egypterne demonstrerte for «Brød, frihet og sosial rettferdighet!» under den arabiske våren i 2011. Det vi ennå ikke erkjenner fullt ut, var smertelig selvinnlysende for demonstrantene på Tahrir-plassen i Kairo for sju år siden: Menneskerettighetene er alt eller ingenting. Enten kan du utøve alle, eller så har du ingenting.

Hvis vi virkelig vil at menneskerettighetene skal bli en realitet for alle er det dermed åpenbart hva som må gjøres. Som menneskerettsbevegelse må vi ikke bare fortsette å forsvare folks rett til å ytre seg og å protestere. Vi må også få fram hvordan våre lederes økonomiske og finansielle beslutninger påvirker menneskerettighetene. Vi må samarbeide med partnerorganisasjoner for å kreve at politiske ledere redegjør for hva offentlige midler brukes til, for å bekjempe korrupsjon, ulovlige kapitalbevegelser og internasjonale skattesmutthull. Vi må angripe de strukturelle problemene i våre samfunn.

Det er ingen liten oppgave, og det vil bare bli mulig om vi forener krefter og bygger allianser med venner og partnere på tvers av bevegelser: menneskerettsaktivister, advokater, fagforeningsaktivister, sosiale bevegelser, økonomer og religiøse ledere. Og med våre venner over hele verden må vi forsterke stemmene til de som mest trenger å bli hørt.

Bare gjennom solidaritet kan vi nå en verden uten ulikhet og urett, en verden som lever opp til forpliktelsene i Verdenserklæringen om menneskerettighetene.

Oversatt av redaksjonen

Kumi Naidoo er generalsekretær for Amnesty International.

Fotnoter   [ + ]

Siste fra Politikk

Placeholder

Kollektiv kollaps

Konkurranse avler konflikter, snarere enn samarbeid, og når klimakrisen strammer seg til

For Assange

Grunnen til at Assange sitter innesperret på Ecuadors ambassade i London er
0 kr 0
Gå til Toppen