Berlin, en by i blekk

I en av fjorårets sterkeste tegneserier, Drawn to Berlin, minnes den amerikanske serieskaperen Ali Fitzgerald hva som trakk henne til den tyske hovedstaden: Liza Minnelli som den frigjorte Sally Bowles i Cabaret (1972). For Fitzgerald var musikalens dekadente intriger fra Weimartiden en forførende og trygg verden. Nåtidens Berlin er mer komplisert, forteller hun, og «full av konkurrerende virkeligheter».

Tom Tykwers forrykende tv-serie Babylon Berlin har gitt den grå byen en aura i populærkulturens bildeverden, som den ikke har hatt siden Cabarets glansdager. Samtidig er Berlins historiske ballast konfliktstoff for en rekke nye tegneseriebøker, som behandler både skyldfølelse for nazismen og kulturell identitet i dagens Tyskland. I 2017 ga også tegneren Arne Jysch ut tegneserie-versjonen av Volker Kutschers roman Der Nasse Fisch (2007) som Babylon Berlin er basert på. Tegneserien har beholdt romanens tittel (Nasse Fisch, «våt fisk», er en betegnelse på en uoppklart drapssak) og er ikke like overveldende som tv-serien, men er en solid og stemningsfull krim noir.

Weimarrepublikken

Sylvia Ofili fra Nigeria og tyske Birgit Weyhe reiser spørsmålet om opprinnelse er det samme som identitet. Ill.: *German Calendar No December*, tysk utgave.

Fitzgeralds Drawn to Berlin og den historiske mursteinen Berlin av Jason Lutes er gjengangere i kåringer av fjorårets beste tegneserier, deriblant listene til Publishers Weekly og Forbes. De to tyske tegneserie-romanene German Calendar No December og Belonging, som begge er oversatt til engelsk, hadde ganske sikkert også preget listene hvis flere hadde lest dem.

Etter over tjue års arbeid, har amerikanske Lutes fullført sin Berlin-trilogi med bindet City of Light. Hele serien på drøyt 500 sider er samtidig utgitt i en samlebok. Berlin skildrer politiske spenninger i de siste årene av Weimarrepublikken, fra 1928 til 1933, gjennom et stort og sammensatt persongalleri.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Bestill nå

Fornyes til 199,- per kvartal

Oppbyggingen av militære styrker og brudd på Versaillestraktaten, organiseringen av kommunistbevegelser og personer traumatisert av første verdenskrig er noen elementer i serien. Den er med andre ord ikke ulik Babylon Berlin, men uten krimintrigen.

Stilbevisstheten kommer tydelig fram i et kapittel om skrifttypers innvirkning på politisk retorikk.

Det mest slående ved Berlin er de flotte og presise bybildene, men historiefortellingen er fullt på høyde med de stilsikre tegningene. Lutes belyser de historiske brytningene med personer som representerer ulike deler av samfunnet. Det er journalisten Kurt fra Carl von Ossietzkys nazikritiske avis Die Weltbühne, kunstneren Marthe som bryter med sin besteborgerlige familiebakgrunn, revolusjonære Irwin, brunskjorten Otto og gatejenta Silvia, for å nevne en del av ensemblet. Serien handler også om betydningen av individuell frihet og personlig ansvar.

Den dramatiske ironien henger tungt over Berlin, og det utnytter Lutes for å forsterke medfølelsen for figurene. Som lesere kjenner vi tragedien som venter. Uvitende forfølger hovedpersonene sine behov og drømmer, og forsøker å gjøre det gode.

Lever i limbo

Ali Fitzgerald holder tegneverksted for flyktninger i et av Berlins store mottaksanlegg. Tegningene blir et redskap for å bearbeide opplevelser og traumer. Ill.: *Drawn to Berlin*.

Ali Fitzgeralds Drawn to Berlin handler om flyktninger i nåtidens Berlin, men også denne serien trekker linjer til mellomkrigstiden. Fitzgerald beskriver tilstrømningen den gangen av østeuropeiske jøder, og med journalisten Joseph Roth som hovedkilde skildrer hun tilværelsen deres som flyktninger i Berlin. Det var et liv på siden av samfunnet, med usikre arbeidsmuligheter og fattigdom.

Fitzgerald, som bidrar blant annet i The New Yorker og Berlin Quarterly, holder tegneverksted for flyktninger i et av Berlins store mottakssentre. Menneskene hun møter kommer især fra Syria og Afghanistan. I verkstedene får vi se hvordan tegning blir et redskap for å bearbeide opplevelser og traumer. Fitzgerald skildrer det flyktningene tegner. Det er flåter som synker i havet og tanks i krig, men også Eiffeltårnet og blomster. Vold og vonde opplevelser er blandet med håp og pågangsmot.

Både i ord og bilde er Fitzgerald en tilstedeværende forteller, og hun drøfter og tviler på sitt eget prosjekt. Det er særlig en moralsk motforestilling hun reiser, nemlig om hun kan forsvare å bruke flyktningenes sterke historier for å lage sine serier. Ambivalensen er på ingen måte kokett, tvert imot understreker den hvor nennsom og respektfull boka er. Drawn to Berlin er et humanistisk prosjekt om flyktningenes behov og rett til å skape seg et liv i Berlin.

Tegningene i svart-hvitt er markante og følsomme. Fine skraveringer og myke linjer står mot harde svarte flater. Fitzgerald vet dessuten å beholde åpne, hvite flater som gir lys og luft i sidene. Stilen er en slags ekspressiv realisme, der personene bærer følelsene utenpå uten at det blir overtydelig. Tegnerens stilbevissthet kommer tydelig fram i et kapittel om skrifttypers innvirkning på politisk retorikk. Fitzgerald beskriver hvordan det bombastiske typesnittet Fraktur ga nazismen en typografi, som etter krigen ble forlatt til fordel for slankere skrifter. I dag bruker for eksempel ytre høyre-partiet Alternativ for Tyskland skrifttypen Futura, som ble skapt nettopp som en motsats til Fraktur.

Skyld og fordom

Drevet av skyldfølelse for nazismen, selv om hun er født i 1977, undersøker Nora Krug hva bestefaren og andre i familien gjorde under krigen. Ill.: *Belonging*.

Birgit Weyhe er en av det siste tiårets mest sentrale tyske serieskapere, og har i flere bøker behandlet tysk 1900-tallshistorie og nasjonal identitet. For eksempel forteller hun besteforeldrenes historie i Im Himmel ist Jahrmarkt (2013), og knytter familiefortellingen til hendelser i tysk historie. Hennes siste bok German Calendar No December er et samarbeid med den nigerianske forfatteren Sylvia Ofili. Hovedpersonen Olivia er også fra Nigeria, men moren er tysk, og boka skildrer nært og humoristisk brytningene mellom afrikansk og europeisk kultur.

Olivia er en sterk og frihetssøkende person, men også en outsider som møter rasisme dobbelt opp. Hun er for hvit i Nigeria og for mørk i Tyskland. Som student i Hamburg blir hun involvert i hjelpearbeid for flyktninger og papirløse innvandrere. Boka er en sterk skildring av utenforskap og stiller tankevekkende spørsmål om hvorvidt arv og fødested er det samme som identitet.

Weyhe tegner vanligvis i svart-hvitt, men bruker her farger – angivelig fordi hudfarge er et så sentralt tema. Fargeleggingen er dekorativ, uttrykksfull og mer enn rent beskrivende. Et annet fint grep i serien er tegnede symboler som knytter an til europeisk og afrikansk kultur.

Nora Krugs bok Belonging er et overflødighetshorn av virkemidler. En håndskrevet tekst utgjør tråden i fortellingen, som i en dagbok, men Krug utbroderer med illustrasjoner, skisser, foto, avisklipp og tegneserieruter. Det er en bragd at de mange og ulike elementene fungerer så godt sammen.

Undertittelen angir bokas tema og ambisjon: «A German Reckons with Home and History». Med utgangspunkt i egen skyldfølelse for nazismen, selv om hun er født i 1977, undersøker Krug hva bestefaren og andre i familien gjorde under krigen. Boka er bygd opp som en etterforskning, der Krug søker etter spor i arkivene og intervjuer slektninger og historikere. Hun gransker familiehistorien, men dypest sett handler Belonging om henne selv og hennes forhold til «Heimat», hjemstedet, som er bokas originaltittel. Heimat er et sentralt begrep i tysk selvforståelse. Nazistpartiet brukte det til propagandaformål og Heimat-romanen er en egen sjanger, som Krug selvsagt refererer til. Ved å avdekke sannhetene om familien, forsøker Krug å forsone seg med det som er hennes hjem og tilhørighet.