Første verdenskrig gjorde Japan til en diplomatisk stormakt. Keiserdømmets inntreden i konflikten på de alliertes side mot Tyskland i 1914 styrket dets stilling i både Øst-Asia og Stillehavet. Da fredskonferansen startet 18. januar 1919 fikk Japan i likhet med USA, Storbritannia, Frankrike og Italia to seter i seiersmaktenes råd. Konferansen i Paris, og senere i Versailles, skulle lede til avtalen som formelt avsluttet første verdenskrig og etablerte en ny internasjonal organisasjon for fredelig konfliktløsning, nemlig Folkeforbundet. Den japanske regjeringen ga sin delegasjon to hovedmål: overta de tyske besittelsene i Kina (Shandong-provinsen) og i Stillehavet (Marianene, Marshalløyene og Karolinene), samt å få med prinsippet om likebehandling av alle raser i folkeforbundspakten, som skulle utgjøre første del av Versaillestraktaten som ble signert 28. juni 1919.
Etter å ha sondert hos amerikanerne og britene, stolte japanerne på amerikanernes vilje til å anerkjenne religionslikhet. Japanerne foreslo å endre paktens artikkel 21 til at forbundslandene skulle gi «alle utlendinger i medlemsstatene rettferdig og lik behandling uten noen forskjellsbehandling, verken juridisk eller i praksis, på bakgrunn av rase eller nasjonalitet». Britene ville helst utsette diskusjonen om ømtålige temaer som religion og rase, og fikk med seg flertallet i komiteen som skulle utforme forbundspakten på å dele opp artikkel 21. (…)
Denne saken er forbeholdt våre abonnenter. Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn / logg inn med Vipps.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
