Første verdenskrig gjorde Japan til en diplomatisk stormakt. Keiserdømmets inntreden i konflikten på de alliertes side mot Tyskland i 1914 styrket dets stilling i både Øst-Asia og Stillehavet. Da fredskonferansen startet 18. januar 1919 fikk Japan i likhet med USA, Storbritannia, Frankrike og Italia to seter i seiersmaktenes råd. Konferansen i Paris, og senere i Versailles, skulle lede til avtalen som formelt avsluttet første verdenskrig og etablerte en ny internasjonal organisasjon for fredelig konfliktløsning, nemlig Folkeforbundet. Den japanske regjeringen ga sin delegasjon to hovedmål: overta de tyske besittelsene i Kina (Shandong-provinsen) og i Stillehavet (Marianene, Marshalløyene og Karolinene), samt å få med prinsippet om likebehandling av alle raser i folkeforbundspakten, som skulle utgjøre første del av Versaillestraktaten som ble signert 28. juni 1919.
Etter å ha sondert hos amerikanerne og britene, stolte japanerne på amerikanernes vilje til å anerkjenne religionslikhet. Japanerne foreslo å endre paktens artikkel 21 til at forbundslandene skulle gi «alle utlendinger i medlemsstatene rettferdig og lik behandling uten noen forskjellsbehandling, verken juridisk eller i praksis, på bakgrunn av rase eller nasjonalitet». Britene ville helst utsette diskusjonen om ømtålige temaer som religion og rase, og fikk med seg flertallet i komiteen som skulle utforme forbundspakten på å dele opp artikkel 21. (…)
Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn.
Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
