Fangeleirer, fotball og Beethoven

Japans ukjente rolle i verdenskrigen.

I 1854 ble Japan tvangsåpnet av skipene til den amerikanske admiralen Matthew C. Perry. Dette kastet landet inn i en brå moderniseringsprosess. Inntil da hadde bare en eneste japansk havn vært åpen for internasjonal handel.

I spissen for en flåte av amerikanske, britiske, franske, nederlandske og russiske skip – «de svarte skipene» – presset Perry Japan til å inngå landets første handelsavtale. Ydmykelsen påført av «kanonbåtdiplomatiet», bidro til at Japan begynte å prioritere våpenopprustning. «Rikt land, sterk armé» var ett av slagordene i Meiji-epoken (1868–1912). For å ta igjen det forsømte, satt hele Japan seg på skolebenken for å lære av Vesten på alle områder.

Etter to hundreår med isolasjon hadde Japan bare én tanke i hodet: å bli en kolonimakt. Slike ekspansjonistiske prosjekt – ett av hovedelementene i Meiji-ideologien – var ikke noe nytt. Allerede i det 17. århundret kastet shogun Toyotomi Hideyoshi seg ut i et krigseventyr mot Kina – uten hell. Men Japan kom tilbake, og utkjempet to kriger med ti års mellomrom: først mot Kina (1894-1895), så mot Russland (1904-1905), der japanerne vant en seier som ga gjenklang – den første mot et folk av «hvit rase». De tok Korea, Formosa, den sørlige delen av Sakhalin-øya, og skaffet seg en økonomisk interessesone sør i Mandsjuria. Alt lå til rette for å gjenta eventyret fra 1600-tallet, erobringen av Midtens rike. Ved slutten av første verdenskrig konstaterte vestmaktene at Japan var å regne med.


JAPANERNE SÅ SEG ut området Kiao-Tsjeu med havnebyen Tsingtao (i dag Qingdao) og omland på Shandong-halvøya i Kina. Området tilhørte Tyskland, som hadde kjøpt det i 1898 fra kinesiske ledere for en periode på 99 år. Med første verdenskrig kom muligheten til å skaffe seg kontroll over området. I 1902 hadde Storbritannia inngått en forsvarsavtale med Japan. Avtalen som ble revidert i 1907 og 1911, garanterte gjensidig støtte i tilfelle angrep fra hvem det måtte være.

Dessuten, da London 7. august 1914 ba japanerne om å kontrollere de tyske flåtestyrkene i Stillehavet, benyttet Japan anledningen til å sende et ultimatum til Berlin, med krav om at tyskerne trakk sine skip ut av kinesisk og japansk territorialfarvann. Der Kaiser nektet, og trass i plutselig britisk nøling erobret japanerne Tsing-tao etter en beleiring til lands og til havs – en rask og effektiv aksjon. Selv om de britiske ønskene om marinesamarbeid hadde vært begrenset, nølte ikke japanerne med å angripe det landet som hadde gitt dem størstedelen av innholdet i grunnloven og dessuten militærdoktrinen deres. Konsekvensen av denne seieren i desember 1914 var nesten fem tusen tyske fanger, i tillegg til østerrikske, ungarske og polske, som ble fraktet til Japan.

Til å begynne med ble fangene plassert på nokså tilfeldige steder, ofte tilrettelagt i all hast i buddhistiske templer og selv i kommunale bygninger. Et dusin provisoriske bygg var plassert på den sørlige delen av øya Honshu, og på de to sørlige øyene Shikoku og Kyushu. I april–mai 1915 ble den tyske spesialutsending Hans Drenkhahn «invitert» av den japanske marineministeren til å inspisere leirene. Han kunne konstatere at i byen Tokushima hadde de to hundre fangene laget en avis som utkom med sitt første nummer i april 1915, samt et orkester.

Flere av disse fangene var ikke yrkessoldater, men spesialister som var sendt til Tsingtao for å utvikle kolonien: teknikere, ingeniører og mange handelsmenn, i tillegg til pressefolk, forfattere, jurister, lærere. Ifølge internasjonale konvensjoner kunne de ikke tvinges til å utføre noen form for arbeid, derfor prøvde de å sysselsette seg selv. Det bør være unødvendig å presisere at disse interneringsleirene ikke hadde noe til felles med de grusomme leirene i andre verdenskrig.

Om det vitner utstillingen som ble organisert av Østerrikes ambassade i Tokyo i anledning 90-årsjubileum for Versailles-traktaten. Den skjedde i Aonogahara-leiren, som ble anlagt i september 1915 for 250 tyskere og 230 ungarere fra Østerrike-Ungarn. Man kunne se fangene arbeide på gårder og fabrikker, og de kunne bedre hverdagen sin ved å holde griser og odle sine egne kjøkkenhager. Kontakten med lokalbefolkningen medførte at fangene spilte fotball med studenter og ga konserter.

Ikke alt var rosenrødt, naturligvis. Man kan tenke seg angsten hos disse mennene i fremmede omgivelser, der offiserer og menige bodde atskilt fra hverandre. Konflikter oppsto mellom landsmenn uten privatliv, utsiktene til en ende på krigen virket fjern, og det var slagsmål mellom tyskere og polakker. Utstillingen avdekket også selvmordet til en alsasser som ble ille behandlet av sine tyske landsmenn. I begynnelsen av 1916 ba tyskerne den amerikanske ambassaden om å gjennomføre en inspeksjon. USA var på det tidspunktet fremdeles nøytralt. Inspektørene oppdaget dårlig hygiene, og noterte klager fra misfornøyde fanger.


I 1917 BLE de japanske myndighetene presset til å bedre forholdene. For å få til dette – og for å oppnå en rasjonaliseringsgevinst – ble fangene omgruppert i seks leirer der de ble værende til de ble satt fri i begynnelsen av 1920. De tusen fangene som ble holdt på Shikoku-øya, i Matsuyama, Marugame og Tokushima, ble i april 1917 samlet i Bando-leiren nordøst på øya. Den lå på et fem hektar stort område, i tidligere militærkaserner.

I likhet med andre leirer hadde Bando sin avis som ble trykt på stedet i nesten tre hundre eksemplarer. Den forteller om intense aktiviteter: trening, fotball (som da oppdages av de fastboende), svømming i elva som lå like ved, foredrag om den kinesiske sivilisasjonen med temaer knyttet til historie, geologi, sosiologi, men også teaterforestillinger, og selvsagt konserter, som i alle de andre leirene.

Fangene hadde lov til å komme med råd og hjelp til omkringliggende virksomheter. For eksempel spredte de kunnskap om speking av svinekjøtt, spritdestillering og osteproduksjon, om dyrking av tomater, poteter og kål.
Det var også der leirens orkester med støtte av et rent mannskor framførte Beethovens 9. symfoni, som skulle vise seg å bli så populær i Japan. Ennå i dag er det slik at hver vinter, overalt i landet, fra de største byene til de minste lokalsamfunn, markeres overgangen til et nytt år med tusenvis av framføringer av Beethovens niende. Dette har et slikt omfang at oden etter Michel Wassermans mening på et vis representerer «en myte om den japanske moderniteten». På 200-årsjubileet for Beethovens fødsel i 1970 skrev musikk-kritikeren Hidekazu Yoshida i avisa Asahi at «Ode til gleden» (fra symfonien) kunne sies å være Japans andre nasjonalsang.2

I juni 1919 forårsaker Versailles-traktaten en ytterligere bedring av soningsforholdene. Året etter blir fangene satt fri. Noen vendte tilbake til Kina, andre slo seg ned i Japan, som Hermann Bohner, som la grunnlaget for tysk japanologi. I dag har byen Naruto omgjort den emblematiske Bando-leiren til et historisk turistmål som er svært populært blant japanerne. Det inneholder et dokumentasjonssenter i «Det tyske hus» som viser livet i leiren, og en park med en «tysk landsby».

I museet går Beethovens niende, innspilt med mannskor, i loop. Overalt blir vennskapet mellom Japan og Tyskland understreket, det gjelder også fangenes fraternisering med lokalbefolkningen og fangevokterne, og den perfekte stemningen i leiren under den humane direktørens ledelse. Det er en idyllisk visjon som er sterkt overdrevet, og som dessuten forvrenger historien, slik Wasserman med rette understreker. Ved å presentere perfekte leirer fordunkles leirene fra andre verdenskrig, som på den annen side framstår som bare «et beklagelig historisk uhell».3


ET ANNET LITE kjent element i første verdenskrig er Japans forhold til Frankrike. De to landene var siden 1907 bundet sammen av to avtaler, den ene økonomisk, den andre diplomatisk. Den siste sikret de to landenes eiendommer i regionen, på grunnlag av politikken som ble kalt «the break-up of China». Japan anerkjente tre provinser i Sør-Kina (Guangdong, Gansu, Yunnan) som fransk interessesfære, og forpliktet seg til ikke å krenke franske interesser i Indokina. Til gjengjeld skulle Frankrike respektere japansk interessesfære, først og fremst i Sør-Mandsjuria og Mongolia. I tillegg til viljen til å vingeklippe Kina, representerte avtalen i Frankrikes øyne den fordelen at den isolerte Tyskland. Ikke uten grunn, som man har sett.

Mer kuriøst er det at Frankrike, tydelig imponert over det nye, mektige Japan, i de første ukene av krigen tar skritt for å få militærhjelp fra Japan i form av tropper til den europeiske fronten, slik den franske presidenten Raymond Poincaré beretter i sine memoarer.4 Den franske militærattacheen i Tokyo sa til statsminister René Viviani at Japan var klar til å sende «flere hæravdelinger». Informasjon som Viviani skyndte seg å sende videre til regjeringen.

Den franske ambassadøren Eugène Régnault tok opp det samme spørsmålet med Japans statsminister Shigenobu Okuma, og meldte til Viviani per telegram at «han virket ikke overrasket, og smilte». Ifølge Poincaré var Viviani bekymret over de dramatiske nyhetene fra østfronten, og erklærte i begynnelsen av desember for regjeringen at man måtte «få japanerne til å komme til Europa, koste hva det koste vil, og betale deres medvirkning med – om de skulle kreve det – Indokina».

I sin avis, L’Homme Libre, viste Georges Clemenceau (statsminister, 1917–1920) seg mer reservert: «Det minner mest av alt om en drøm når man ser for seg at japanske styrker skulle komme til våre slagmarker.»5 Ikke desto mindre, tilføyer han, «er det noen som ikke farer med løst prat som har fortalt meg at 300 000 japanere vil kunne komme til våre trakter i løpet av to måneder».

Den franske utenriksministeren Théophile Delcassé dempet entusiasmen ved å røpe hvor vanskelig det var å forhandle med de nølende japanske lederne: «Japan vil ikke ha Indokina, men vil at tollbetingelsene med vår koloni underkastes de samme reglene som med Frankrike.6 Rådet ga Delcassé fullmakt til å love denne innrømmelsen.»7 På tross av alle anstrengelser lot det vanskelige spørsmålet seg ikke løse. Det kom ingen japanske tropper til Frankrike. Uenigheten om tollbetingelsene ble derimot «løst» med andre verdenskrig, da japanske styrker inntok Indokina i mai 1941. Siden gikk japanerne 9. mars 1945 til angrep på de franske garnisonene, og gjorde med det slutt på det franske herredømmet.

I tillegg til en viss naivitet, vitner denne henvendelsen fra Paris til Tokyo om den dype pessimismen enkelte medlemmer av den franske regjeringen følte etter den uventede vendingen i starten av første verdenskrig. Japan ønsket å dra fordel av konflikten uten selv å delta. Med suksess. Landet fikk ikke bare Beethovens niende, Versailles-traktaten skjenket det alle de tyske besittelsene i Kina.

Oversatt av L.H.T.




Fotnoter:
1 Michel Wasserman, La Sacre de l?hiver: la Neuvième symphonie de Beethoven, un mythe de la modernité japonaise, Les Indes Savantes, Paris, 2006.

2 Sitert av Mickel Wasserman, se over.

3 Wasserman, se over.

4 Raymond Poincaré, Au service de la France. Neuf années de souvenirs, Bind 5, L?Invasion, Plon, Paris, 1928. Sitatene i dette avsnittet er hentet derfra.

5 L?Homme Libre, Paris, 16. august 1914.

6 Frankrike og Japan nøt gjensidig godt av statusen som mest foretrukne land, men Indokina var unntatt fra denne.

7 Raymond Poincarré, se over.

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn.

Prøv Le Monde diplomatique i to måneder for ti kroner

Papiravis og full digital tilgang
Default thumbnail
Forrige sak

Desillusjonert avantgarde

Default thumbnail
Neste sak

«You really moved me!»

Andre saker om Nord-Amerika

Klassismens problem

På de amerikanske universitetene blir det stadig vanligere å analysere samfunnet ut

0 kr 0