Famlende apolitisk

Jeg åpner døra idet det ukentlige møtet til «de gule vestene» begynner. I løpet av kvelden griper nesten hundre personer mikrofonen, folk som har havnet på gata fordi de ikke lenger har råd til husleien, folk som er avhengig av veldedighet. Deres indignasjon og sinne – «kvelder skrikende til tv-en» – har plutselig inntatt det offentlige rom, med en klar fiende: Emmanuel Macron, vage ministre, anonyme parlamentsmedlemmer og andre folkevalgte av alle politiske farger, det vil si «politikerne». I den heller kaotiske debatten er alt deres skyld: fattigdom, ødelagte rygger, elendige pensjoner, husleieprisene, sykehus uten personal. Ett slagord slutter alle seg høylytt til: «Macron må gå!» Halvt på spøk spør en av ordstyrerne: «Hvem er imot?» En kvinne i femtiårene løfter forsiktig hånda.
– Ja, fortell oss hvorfor?
– Tro meg, jeg hater ham, ellers ville jeg ikke stått tre uker i en rundkjøring. Men jeg spør meg selv: Hvem skal få ta over hvis han går?
Det blir mye leven. Debatten går knapt inn på næringslivets ansvar, som politikerne er det perfekte skalkeskjul for. Her snakker ingen om privat eierskap av produksjonsmidlene, og enda mindre om kapitalisme: Den økonomiske rammen aksepteres fullt og helt, selv om ytterlighetene må korrigeres. Sjefene må tjene mindre, arbeidstakerne må få anstendig lønn, kort fortalt en mer moralsk økonomi.

Journalistene i BFM TV lurer i det skjulte en av ordstyrerne ned fra talerstolen for et intervju. Noen får det med seg, men i stedet for tv-teamet er det ordstyreren som blir kastet ut etter mye bråk. «Vi vil ikke ha noen talsperson!» Møtet ender brått. «Det vanskeligste er finne en måte å organisere oss på», tordner Rémi idet han går ned fra talerstolen. «Dette er bare tull: Vi diskuterer, vi bestemmer ingenting, og det blir færre folk for hver gang.»
– Vi vil snakke om det i morgen i organiseringskomiteen, forsikrer Jean-Claude. (…)