Veggmaleri fra kunstneren Banksy i Dover 7. januar. Foto: Glyn Kirk, AFP / NTB Scanpix.
Storbritannia Brexit

Labours brexit-anledning


Uten EUs nyliberale traktater kan Labour få handlingsrom for sin nye politikk. Vil Labour gripe anledningen?
Av

«Elsker Corbyn / Hater brexit» har det stått på t-skjortene til mange Labour-medlemmer de siste månedene. Slagordet viser paradokset brexit har skapt på den britiske venstresiden. Da Jeremy Corbyn tok over som partileder i 2015 fant Labour tilbake til saker partiet lenge hadde forsømt: nasjonalisering av offentlige tjenester som har forfalt etter å ha blitt privatisert, mer offentlige investeringer, spesielt i industrien for å skape arbeidsplasser, og begrensning av finanssektorens makt. Labours nye ledelse brøt med flere år med ideologisk retrett og overbeviste store deler av befolkningen. På bare noen måneder ble partiet et av de største i Europa målt i antall medlemmer.1Se Allan Popelard og Paul Vannier, «Labours gjenoppstandelse», Le Monde diplomatique, april 2018.

Selv om Corbyn alltid har vært kritisk til EUs nyliberale innretning stemte de fleste nye Labour-medlemmene for at Storbritannia skulle bli værende i unionen i folkeavstemningen 23. juni 2016 – spesielt i storbyene og blant de unge som ofte forbinder EU med en slags velment internasjonalisme. Det reiser spørsmålet: Kan man både være enig i Corbyns økonomiske og sosiale program og være for at Storbritannia skal bli i EU? Med andre ord, er det mulig å endre den britiske økonomien innenfor EU-traktatene?

 

Kritisk tabu

Ja! svarer EU-tilhengerne og glemmer å nevne at unionen bare tolererer økonomisk endring i retning av mer liberalisering. Traktatene sanksjonerer ikke automatisk progressiv politikk, men de innebærer store begrensninger. Det er egentlig ikke overraskende, for helt siden sin spede begynnelse har EU blitt utformet av konservative og kristendemokrater med nettopp som mål å avverge statsstyringen og kollektivismen de så på den andre siden av jernteppet, og som de mektige kommunistpartiene i Frankrike og Italia ivret for. Etter signeringen av Enhetsakten i 1986 har EU-domstolen dømt i favør av privat sektor i de fleste konfliktene mellom nasjonale og private interesser. Dermed skulle man tro at brexit var en mulighet til ideologisk fornyelse for venstresiden og en anledning til å finne tilbake til sitt opprinnelige grunnfjell, nemlig arbeiderklassen og samfunnets lavere lag.

En regional politikk for økonomisk stimulering i italienske Mezzogiorno, franske Haut-de-France eller de gamle gruvebyene i Wales, ville stanget mot EUs regler om offentlige subsidier. Nasjonalt er subsidier bare tillatt hvis de ikke begrenser prinsippet om «fri og uhindret konkurranse» som hugd i stein i traktatene. Det finnes store forskjeller mellom EU-landene innen offentlige subsidier: I 2016 ga Frankrike 0,65 prosent av BNP, mens Danmark ga 1,63 prosent.2«State aid scoreboard 2017», EU-kommisjonen, Brussel, http://ec.europa.eu. Ifølge EU-traktatene er offentlige investeringer tillatt for noen få typer initiativ som å utbedre lokal infrastruktur eller å beskytte «minnesteder». En regjering som forsøker å stimulere økonomien i stagnerende regioner vil dermed umiddelbart bli anklaget av Brussel for diskriminerende politikk. Men er ikke selve definisjon av distriktspolitikk å prioritere en bestemt region på bekostning av andre?

Brexit har allerede begynt å påvirke det britiske arbeidsmarkedet

Det samme gjelder for fri flyt av arbeidere. Å kritisere denne rettigheten er blitt tabu på venstresiden. Det er nå blitt den sikreste måten å bli kalt fremmedfiendtlig, rasist eller rødbrun på. Denne grunnleggende friheten i EU ble opprinnelig krevd av den italienske regjeringen som på 1950-tallet ville eksportere sine arbeidsledige for å unngå sosial uro. Oppmykingen av arbeidslovene og åpningen av det britiske arbeidsmarkedet har gjort at britiske arbeidsgivere ikke lenger trenger å bry seg om opplæring og utdanning: Strømmen av migranter gjør at de kan håndplukke ferdiglært (og ferdigbetalt) kompetanse fra andre steder. De trenger heller ikke øke lønningene for å tiltrekke seg ny arbeidskraft.

Brexit har allerede begynt å påvirke det britiske arbeidsmarkedet, foran næringslivslobbyens urolige øyne. I byggebransjen, hvor andelen arbeidere fra andre EU-land er spesielt høy (35 prosent i London og i Sørøst-England), vokser lønningene raskere enn gjennomsnittet: 4,6 prosent mellom mai og august 2018, mot 3,1 prosent i resten av økonomien.

 

Gjenreising av industri

Å komme seg ut av EU-traktatene kunne vært en anledning til å revurdere Storbritannias vekstmodell. For tiden drives den av forbruk. Mens lav produktivitet trekker ned lønningene, er veksten i stor grad blitt avhengig av boligmarkedet. Og veksten i boligverdi favoriserer de som kjøpte bolig på 90-tallet, mens den utestenger generasjonene født mellom 1980 og slutten av 2000-tallet. Å bryte med denne økonomiske arkitekturen for å utvikle industrien og skape arbeidsplasser krever regulering av kapitalstrømmene, noe Brussel forbyr. Det britiske eiendomsmarkedet har lenge vært preget av spekulasjon: Bolig er ofte like mye investeringsobjekt som bosted.

Å gjenreise industri betyr også å endre dagens verdikjeder, hvor leverandørene (som oftest små og mellomstore bedrifter) står overfor en håndfull selskaper som dominerer markedet og presser ned inntektene deres. Vi vil slite med å endre dette styrkeforholdet uten en industripolitikk som kombinerer langsiktige investeringer med ulike former for vern av lokal produksjon for å gi rom for vekst for nye sektorer og logistikk- og distribusjonskjeder. Offentlige investeringer? Proteksjonisme? EU forbyr medlemslandene å bruke slike verktøy.

Corbyn har forsøkt å ikke ekskludere den delen av velgerne som både er enig i hans økonomiske program og vil bevare Storbritannia i EU. Det har fått ham til å framstå ambivalent til brexit. Labour har lovet, hvis partiet kommer til makten, å forhandle fram en avtale om en permanent tollunion – noe som vil forplikte Storbritannia til å overholde alle EU-reglene – uten å fire på sitt program om nasjonalisering og en aktiv stat.

 

«Storbritannia i treningsdrakt»

Presset om å holde en ny folkeavstemning om EU øker – fra både kommentatorer, næringslivsledere og de mest EU-vennlige fløyene hos De konservative og Labour. Corbyn mener derimot at veien ut av kaoset går gjennom parlamentsvalg. «Folk over hele landet, om enn de stemte for å bli værende eller for å forlate EU, vet at systemet ikke tjener dem», sa han i en tale 10. januar. «Noen ser EU som et forsvar mot usikkerhet og fiendtlighet. Andre ser EU som del av det establishmentet som kastet dem ut i usikkerhet og fiendtlighet. […] Det er slik vi kan overvinne splittelsene i landet vårt. Fordi for begge sider handlet EU-avstemningen om mye mer enn vårt forhold til vår største handelspartner og reglene for dette forholdet. Det dreide seg om hva som har skjedd med folket vårt over tiår og om hvordan vi kan bygge en bedre framtid.»

Medieiveren rundt brexit forvrenger, ifølge Corbyn, britenes prioriteringer. For eller mot EU er ikke så viktig for dem, som for eller mot politikken som har blitt ført siden Margaret Thatcher kom til makten i 1979. Det første spørsmålet krever en ny folkeavstemning, det andre nyvalg. Problemet er at et mistillitsforslag mot Theresa Mays regjering krever støtte fra deler av toriene eller fra ultrakonservative nordirske Democratic Unionist Party (DUP) som ikke ønsker en tollunion.

Flertallet for brexit avdekker ikke så mye britenes «intoleranse», «rasisme» og «selvtilstrekkelighet» – som de EU-vennlige mediene ikke nøler med å påstå – som hvor dypt fortvilet et flertall av britene er. Valgdeltakelsen i folkeavstemningen i juni 2016 var høy (over 72 prosent, mot 68 prosent i parlamentsvalget i 2017 og 66 prosent i valget i 2015) og viste at mange som ikke hadde stemt på tiår vendte tilbake til urnene. Alt tyder på at spørsmålet var viktig for folk. Flertallet for å bli værende i EU var størst i byområdene: I unge, hippe London-strøk som Lambeth (78,6 prosent) og Islington (75,1), men også i byer som hadde opplevd stor økonomisk vekst, som Cambridge (73,8) og Oxford (70). I regionene som ikke har funnet sin plass i den postindustrielle økonomien stemte derimot et overveldende flertall for å forlate unionen.3Se Paul Mason, «Villfaren, splittet og alene», Le Monde diplomatique, august 2016.

Fortvilelsen som fikk dem til å stemme for brexit, er underrepresentert i Labour.

Det var tilfellet i Clacton-on-Sea, en badeby på nordsjøkysten som hadde sin storhetstid på 1960- og 1970-tallet, men siden har blitt glemt. Byen overlever nå på offentlige overføringer. Den kom fram fra glemselen i igjen da den valgte det første (og eneste) parlamentsmedlemmet fra innvandringsfiendtlige UK Independence Party (UKIP) i 2014.

Etter valget mente Matthew Parris, journalist og tidligere konservativt parlamentsmedlem for West Derbyshire, at partiet hans burde «vende ryggen» til Clacton-on-Sea, som han mente var «en by uten framtid» full av «velgere uten framtid»: «Dette er Storbritannia på krykker. Dette er Storbritannia i overtrekksdress og sneakers», sa han og presiserte: «Jeg mener ikke at vi ikke skal bry oss om behovene til folk som sliter og steder som Clacton. Men jeg mener – hvis jeg skal være ærlig – at vi ikke bør bry oss om hva de mener».4Matthew Parris, «Tories should turn their backs on Clacton», The Times, London, 6. september 2014. I 2016 stemte 70 prosent av velgerne i Clacton-on-Sea for å forlate EU.

 

Konservativ redning

Denne delen av befolkningen, og den sosiale fortvilelsen som fikk dem til å stemme for brexit, er underrepresentert i Labour. Det er en avgrunn mellom dem og flertallet av «corbynistene» i partiet, som er for Corbyns politiske prosjekt, men overbevist om at å melde seg ut av EU er en fremmedfiendtlig og intolerant beslutning – kort fortalt, at det bare finnes en høyrebrexit. Disse partimedlemmene krever en ny folkeavstemning, særlig om den kan annullere resultatet fra den første. De har støtte fra flere av Labours parlamentsmedlemmer, som på partiets landsmøte i september tvang Corbyn til å «støtte alle gjenværende alternativer, inkludert å jobbe for en ny folkeavstemning» hvis han ikke klarer å få utskrevet nyvalg.

18. januar presenterte eurofile The Guardian samtidig en ny trussel mot Labour: Nemlig at flere Corbyn-tro parlamentsmedlemmer truer med å trekke seg, fordi de mener det er en hån mot demokratiet å innkalle til ny folkeavstemning og kutte båndet til de EU-skeptiske delene av befolkningen. Slike motsetninger har sin opprinnelse i Labours sosiologiske og ideologiske utvikling de siste tretti årene, som brexit plutselig brakte brutalt opp i dagen.

De konservative virker på sin side fast bestemt på å redde det viktigste. 15. januar bidro toriene til å ydmyke May på det groveste, da parlamentet avviste hennes forslag til EU-avtale med 432 stemmer mot 202. Men de fant raskt sammen igjen for å avvise et mistillitsforslag fra Labour dagen etter, som ville utløst nyvalg. Parlamentsmedlem Mark Francois, en kjent tilhenger av hard brexit og motstander av statsministerens avtaleforslag, forsvarte sin beslutning om å støtte henne slik: «Vi har kanskje hatt våre uenigheter om EU, men jeg er framfor alt konservativ.»

Oversatt av redaksjonen

Chris Bickerton er statsviter, University of Cambridge.

Fotnoter   [ + ]

Siste fra Storbritannia

I Orwells fotspor

Etter fire tiår med nyliberalisme og stadige kutt i sosial- og helsebudsjettene
0 kr 0
Gå til Toppen