20. november 2016 protesterte den jødiske organisasjonen If Not Now utenfor Grand Hyatt Hotel i New York, der Trumps tidligere sjefsstrateg Steve Bannon skulle snakke på den årlige gallaen til Zionist Organization of America (ZOA). Foto: Nancy Siesel, Zuma Press / NTB SCANPIX.
Israel / USA Amerikanske jøder

Unge, progressive og Israel-kritiske

Forholdet mellom amerikanske jøder og Israel har endret seg drastisk de siste førti årene, spesielt i de yngre generasjonene. De mest pro-israelske stemmene i USA er nå kristensionister.

Posted on

Det var flere overraskende gjester da USA åpnet sin nye ambassade i Jerusalem. På gjestelisten sto blant andre John Hagee, som har kalt Hitler for Guds «jeger»,1Se David Usborne, «McCain forced to ditch pastor who claimed God sent Hitler», The Independent, London, 24. mai 2008. og Robert Jeffress som mener at alle jøder vil havne i helvete. Begge er ledere for dagens mest proisraelske stemmer i USA, nemlig kristensionistene på ytre høyre fløy. De konservative jødiske kasino-magnatene Sheldon og Miriam Adelson var også til stede. I fjor skal ekteparet ha gitt 113 millioner til Republikanerne og 82 millioner i 2016.2Devin O’Connor, «Casino tycoon Sheldon Adelson threatens to cut off Republican Party following midterm losses», Casino.org, 5. desember 2018. Begge har vært trofaste støttespillere for Benjamin Netanyahus konservative regjering, og Miriam Adelson ble nylig redaktør for propagandabladet Israel Hayom som i stor grad er finansiert av ektemannen.

På den andre siden var jødiske demokrater og progressive i stor grad fraværende, selv om de representerer det store flertallet av jødene i USA. I valg etter valg, også i mellomvalget i fjor, stemmer tre fjerdedeler av jødene i USA på demokratene.

Antirasister verre enn nynazister

Donald Trump og Netanyahu har mer til felles enn den uunnværlige støtten fra kristensionister og Adelson-familiens millioner. De liker begge å angripe pressefriheten og nøler ikke med å finne på konspirasjonsteorier for å forklare sine nederlag. Begge er også skremmende komfortable med nynazismens framvekst i Europa og USA. I valgkampens siste dager kjørte Trump en tv-kampanje der han anklagde den liberale jødiske filantropen George Soros, Goldman Sachs-direktøren Lloyd Blankfein og sentralbanksjef Janet Yellen – alle jøder – for å søke verdensherredømme.

Da nynazister marsjerte i Charlottesville i Virginia og ropte «Jøder vil ikke erstatte oss», og en av dem kjørte bilen sin inn i en gruppe antirasistiske motdemonstranter og drepte en kvinne, sa Trump at noen av dem var «veldig fine folk». Det tok tre dager før Netanyahu uttalte seg om Charlottesville, og da i en kort twittermelding uten å nevne Trump. Da, som så ofte ellers, lot han sønnen Yair kommunisere til sitt politiske grunnfjell under den politiske radaren, slik Trump også gjør med datteren og svigersønnen sin. Yair Netanyahu mente at voldelige nazister tilhørte fortiden og var en utdøende rase, mens «bøllene fra Antifa3Amerikansk samlebetegnelse på ulike antifascistiske aktivister. og Black Lives Matter, som hater landet mitt og også Amerika etter min mening, blir bare sterkere og sterkere og superdominerende på amerikanske universiteter og i offentligheten.»

Få dissidenter

Da en gal Trump-tilhenger drepte elleve jøder i en synagoge i Pittsburgh 27. oktober i fjor, frikjente folk i Netanyahus regjering umiddelbart Trumps hatretorikk. Som vanlig la de skylden på venstresiden. Den høyreradikale diaspora-ministeren Naftali Bennett avviste uten et fnugg av bevis jødiske Anti-Defamation Leagues statistikk om en skremmende økning i antisemittisme og nynazistisk agitasjon på høyresiden etter at Trump ble valgt. Israels ambassadør i USA, Dani Dayan, brukte på sin side det dødelige angrepet til å anklage Jeremy Corbyn for antisemittisme, men sa ikke et ord om Trump. Uttalelsene sto i skarp kontrast til den stille marsjen det jødiske samfunnet i Pittsburgh arrangerte i protest mot Trump. Mens synagogens rabbi, Jeffrey Myers, sa til Trump 3. november: «President, hatretorikk leder til hathandlinger. Hatsnakk leder til det som skjedde i mitt gudshus.»

Alle nyere undersøkelser viser at USAs jøder og Israel er i ferd med å gli fra hverandre:4Især William A Galston, «The fracturing of the Jewish people», The Wall Street Journal, New York, 12. juni 2018. Israel har knyttet tette bånd til den republikanske høyresiden, mens de fleste amerikanske jøder fortsatt er lojale mot Demokratene. Israelerne hater Obama, elsker Trump og stemmer på partier som vil gjøre bosetningene og okkupasjonen av Vestbredden permanent. De amerikanske jødene stemte derimot i hopetall på Obama og er ofte kritiske til bosettingspolitikken.

Amerikanske jøder har lenge vært revet mellom sine progressive holdninger og ønsket om å støtte Israel. Før 1948 var ideen om at et jødisk «folk» skulle tre fram med grunnleggelsen av staten Israel ikke selvsagt i USA. Innflytelsesrike, velstående jøder fra Tyskland var ikke særlig komfortable med tanken. De var ofte medlemmer av reformistforsamlinger og ikke-sionister. De så jødedommen utelukkende som en religion og ønsket ikke å så tvil om sin patriotisme. Ultrareligiøse tradisjonelle jøder var også imot sionismen, fordi de mente at det var opp til Gud å innføre et nytt jødisk kongedømme, ikke menneskene.

Mellom 1948 og Israels invasjon av Libanon i 1982 sørget en vegg av taushet for at støtten til Israel holdt seg. Jødisk-amerikanske journalister, akademikere, politikere og kunstnere brukte sin offentlige rolle til å hylle Israel og overså de få dissidentene som fantes på venstresiden, som lingvisten Noam Chomsky og journalisten I. F. Stone (døde i 1989). Disse to kritiserte begge til stadighet Israels behandling av landets arabiske minoritet og at myndighetene nektet å snakke om den palestinske flyktningkrisen som ble skapt i 1948.5700 000 palestinere flyktet under opprettelsen av Israel i 1948.

Kritisk brudd

De amerikanske jødene så krigen i 1967 mest som en anledning til feiring, etter at retorikken fra Egypts president Gamal Abdel Nasser hadde fått dem til å frykte et «andre holocaust». To måneder etter krigen skrev rabbi Arthur Hertzberg at krisen hadde forent USAs jøder «i en dyp jødisk forpliktelse som aldri før, og vekket følelser i mange jøder som tidligere var uberørte av dem. […] Det finnes ingen konvensjonelle vestlige teologiske termer som kan forklare dette. De fleste samtidige jøder opplever disse følelsene uten å vite hvordan de skal definere dem […]. Israel kan nå fungere som et omdreiningspunkt for en verdensomspennende jødisk emosjonell lojalitet og dermed bevare følelsen av jødisk identitet».6Sitert i Edward S Shapiro, A Time for Healing: American Jewry since World War II, The Johns Hopkins University Press, Baltimore, 1992.

Noen jøder, for det meste unge og venstreorienterte, sluttet seg til det revolusjonære synet at Palestina, Vietnam, Algerie, Cuba og også det svarte USA var del av samme anti-imperialistiske kamp (se side 28–29). Dette synet hadde ikke noe særlig nedslag i politikken. Det var ingen som delte dette synet i de store jødiske organisasjonene eller i synagogene, og enda mindre i Kongressen eller Det hvite hus.

Det begynte å endre seg i 1977 da Menachem Begins parti Likud vant over Arbeiderpartiet i valget. Arbeiderparti-lederne hadde vært helter for USAs jødiske samfunn, som soldater, lærde, sosialister og kibbutzniker «som fikk ørkenen til å blomstre» og forsvarte landet med maskingevær. Begin var langt fra dette idealet. Mange amerikanske jøder ble rystet av hans arkaiske formalisme og manglende evne til å si noe positivt om araberne – som han mente var et tilbakestående folk – samtidig som han åpenlyst støttet bosetterne. Invasjonen av Libanon i 1982 og massakrene i flyktningleirene Sabra og Shatila forsterket bruddet mellom Israel og de amerikanske jødene.

For første gang stilte nyhetsdekningen til de største amerikanske mediene Israel i et ufordelaktig lys. Flere kjente rabbier fordømte i New York Times beleiringen av Beirut. Jødiske journalister som Times-skribenten Anthony Lewis forsvarte palestinerne etter å ha lest Edward Saids The Question of Palestine (1979). Liberale publikasjoner som The Nation og New York Review of Books tok opp kampen mot New Republic (eid og ledet av høyresionisten Martin Peretz) og Commentary (eid av American Jewish Committee med nykonservative Norman Podhoretz som redaktør). Israels tette militær- og etterretningssamarbeid med Sør-Afrika og latinamerikanske diktaturer fremmedgjorde også mange progressive jøder.

Krympende støtte

Siden den gang har nykonservative jøder insistert på at deres trosfeller måtte forlate sine progressive holdninger og Demokratene, for både Israels skyld og for deres egne økonomiske og sosiale interesser. Så tidlig som i 1967 spurte Milton Himmelfarb i Commentary: «Hvorfor er jødene progressive?»7Norman Podhoretz, Why Are Jews Liberal?, Random House, New York, 2009. Han mente at de hadde misforstått sin rolle i samfunnet og hvem som faktisk var Israels sanne politiske venner i USA. I 2012 lanserte Republican Jewish Coalition en kampanje hovedsakelig betalt av Adelson, kalt «My Buyer’s Remorse», for å fri til amerikanske jøder som hadde stemt på Obama i 2008. Til ingen nytte.

I 2013 utførte Pew Research Center den største undersøkelsen noensinne av amerikanske jøders synspunkter.8«A portrait of Jewish Americans», Pew Research Center, Washington DC, 1. oktober 2013. Det store flertallet trakk fram flere elementer for deres felles identitet, som religiøs praksis, en identifisering med det jødiske samfunn, humanistiske verdier, viktigheten av å ikke glemme holocaust, sympati med Israel, mattradisjoner og en bestemt form for humor. Ingen nevnte konservativ politikk eller Israels bosettingspolitikk. Støtten til Israel har lenge vært fallende, spesielt hos unge jøder: 25 prosent i aldersgruppen 18-29 år mente at USA var for Israel-vennlig.
Nyere Pew-undersøkelser har også vist samme tendens hos amerikanske jøder som stemmer på Demokratene. I 2001 støttet 48 prosent av dem Israel, mens 18 prosent sa at de støttet palestinerne. I dag støtter 35 prosent palestinerne, mens bare 19 prosent støtter Israel.9«Republicans and Democrats grow even further apart in views of Israel, Palestinians», Pew Research Center, 23. januar 2018, www.people-press.org.

Organisasjoner som If Not Now og J Street U er fulle av unge amerikanske jøder som misliker okkupasjonen minst like mye som de liker Israel. De leser den israelske venstreavisen Haaretz og ser håpefullt på samarbeid med israelske grupper som Breaking the Silence, New Israel Fund, Btselem, Molad, Peace Now og den israelsk-palestinske nettavisen +972 – organisasjoner som Israels sittende regjering ser som forrædere.

Den israelske regjeringen synes å tro at den kan klare seg uten støtten til de amerikanske jødene og demokratene, så lenge den har Trump og ytre høyre over store deler av planeten i sin hule hånd.

Oversatt av redaksjonen

Eric Alterman er kommentator i The Nation, professor i engelsk ved Brooklyn College.

Fotnoter   [ + ]

Siste fra Israel

0 kr 0
Gå til Toppen