Foto: Ruben Alfonzo, Shutterstock.
Kommentar / Venezuela Identitetspolitikk

Begge er verst


Det er et trist tegn på dagens leie tilstand at når vi blir konfrontert med et politisk alternativ og bedt om å velge side, selv bare den minst verste, påtvinger det seg ofte ett svar: «Men begge er verst!»
Av

På slutten av 1920-tallet spurte en journalist Stalin hvilket avvik som var verst, høyreavvik (Bukharin) eller venstreavvik (Trotskij). Han bjeffet tilbake: «De er begge verst!» Det er et trist tegn på dagens leie tilstand at når vi blir konfrontert med et politisk alternativ og bedt om å velge side, selv bare det minst verste, påtvinger det seg ofte ett svar: «Men begge er verst!»

Det betyr selvsagt ikke at alternativene simpelthen er de samme – i konkrete situasjoner bør vi, for eksempel, gi betinget støtte til «de gule vestene» i Frankrike eller inngå en taktisk pakt med liberalister for å blokkere fundamentalistiske trusler mot vår frihet, som når fundamentalister vil begrense abortretten eller føre en åpenlyst rasistisk politikk. Men hva det betyr er at de fleste valgene vi pålegges av de dominerende mediene er falske, for at en side i en konflikt er ond, betyr ikke at den andre nødvendigvis god.

Ta dagens situasjon i Venezuela: Maduro eller Guaidó? De er begge verst, men ikke i samme forstand. Maduro er «verst» fordi hans styre har vært en komplett økonomisk fiasko og ført store deler av befolkningen ut i fattigdom, en fiasko som ikke bare kan skyldes på indre og ytre fiender. Maduro-regimet har i tillegg gjort ubotelig skade på ideen om sosialisme: I flere tiår framover vil vi måtte høre på uendelige variasjoner over temaet «Du vil ha sosialisme? Ja, bare se på Venezuela …». Men Guaidó er ikke mindre «verst»: Da han utropte seg til president var vi utvilsomt vitne til et kupp orkestrert av USA, ikke et selvstendig folkeopprør – som nettopp er den «bedre» tredje termen som mangler i alternativet Maduro eller Guaidó, som begge er verst.

 

Unntakstilstand

Vi bør ikke vike tilbake for å bruke samme logikk i striden mellom populister og establishment-liberalister i dagens vestlige demokratier. I USA betyr dette at vårt svar på «Hvem er verst, Trump eller Clinton (eller nå Pelosi)?», må være: De er begge verst! Trump er selvsagt «verst», en forkjemper for sosialisme for de rike, som systematisk undergraver alle normer for en sivilisert politikk, fratar minoritetene rettigheter og gir blaffen i de store miljøtruslene. Men i en annen forstand er establishmentet hos Demokratene også «verst»: Vi bør aldri glemme at det var deres svikt som åpnet opp for Trumps populisme. Det første steget for å beseire Trump er derfor en radikal kritikk av det demokratiske establishmentet. Trump og andre populister kan utnytte vanlige folks frykt og klagemål, nettopp fordi de føler seg forrådt av de med makten.

Maduro-regimet har i tillegg gjort ubotelig skade på ideen om sosialisme.

Hva betyr denne erkjennelsen, helt konkret? Blant annet at, uansett hvor motbydelig det høres ut, må venstresiden ikke være redde for å lære fra Trump. Hvordan opererer han? Mange har påpekt at mens han (for det meste) ikke bryter eksplisitte lover og regler, unytter han til det ekstreme det faktum at alle disse lovene og reglene hviler på en tett vev av uskrevne regler og vaner som forteller oss hvordan vi skal forstå eksplisitte lover og regler – og han ignorerer brutalt disse uskrevne reglene. Det siste og hittil mest ekstreme eksempelet er hans nylige erklæring av nasjonal unntakstilstand. Kritikerne var sjokkert over at han erklærte unntakstilstand, noe som åpenbart bare er ment for store naturkatastrofer eller trusler om krig, for å bygge en grensemur som skal beskytte amerikansk territorium fra en oppdiktet trussel. Det var ikke bare Demokratene som var kritiske, enkelte høyrefolk ble også skremt av den farlige presedensen Trump har skapt: Hva om en framtidig venstrepresident vil erklære nasjonal unntakstilstand for global oppvarming? Det er dessuten definitivt noe en venstrepresident bør gjøre for å legitimere raske, ekstraordinære tiltak, ettersom global oppvarming faktisk er en ikke bare nasjonal, men global krise. Erklært eller ikke, vi er i en unntakstilstand.

 

Grumsete affære

Et mer komplekst tilfelle er vestlig liberal universalisme mot hevdelse av («anti-eurosentriske») partikulære identiteter. Også her er begge alternativene verst. Det finnes en velkjent vits om jøder som er samlet i synagogen for å offentlig bekjenne sine nederlag. Først sier en mektig rabbiner: «Tilgi meg Gud, jeg er ingenting, jeg er ikke verdig din oppmerksomhet!» Så sier en rik handelsmann: «Tilgi meg Gud, jeg er ikke verd noe som helst!» Så går en vanlig fattig jøde fram og sier: «Tilgi meg Gud, jeg er også ingenting.» Da hvisker den rike kjøpmannen til rabbineren: «Hvem tror han at han er, denne miserable fyren som tror han kan komme hit og si at han er ingenting?»

Vitsen bærer i seg en dyp innsikt: å «bli ingenting» krever en ekstrem negativ anstrengelse, å rive seg løs fra spindelvevet av partikulære bestemmelser. En slik sartreansk opphøyning av subjektet til en tomhet, til ingenting, er ikke en sann lacaniansk (eller hegeliansk) posisjon: Lacan forklarer hvordan man, for å gjøre dette, må finne støtte i et bestemt element som fungerer som et «mindre enn ingenting». Hans navn for dette er objekt a, objektet som er begjærets årsak. La oss ta et politisk eksempel. Det politisk korrekte forbudet mot å hevde en bestemt identitet for hvite menn (som modellen for undertrykkelse av andre), selv om forbudet presenterer seg som innrømmelse av skyld, gir dem en sentral posisjon: Selve forbudet mot å hevde sin partikulære identitet gjør den hvite mannen til det universelle og nøytrale mediet, stedet som gjør sannheten om andres undertrykkelse tilgjengelig.

Dette er grunnen til at hvite liberalere så gladelig henfaller til selvpisking: Det sanne målet er egentlig ikke å hjelpe andre, men den lustgewinn selvanklage gir, følelsen av å være moralsk overlegen. Problemet med den hvite manns benektelse av sin identitet er ikke bare at den går for langt, men at den ikke går langt nok: Mens det uttalte innholdet virker radikalt, forblir utsagnsposisjonen en privilegert universalitet. Så ja, de erklærer seg selv som «ingenting», men selve avståelsen av et (partikulært) noe er båret oppe av nytelsen ved moralsk overlegenhet. Vi kan lett forestille oss scenen fra vitsen over gjenta seg her: Når for eksempel en svart sier «jeg er også ingenting», hvisker en hvit fyr til sin (hvite) sidemann: «Hvem tror denne fyren han er, komme her og hevde at han også er ingenting?» Her kan vi lett bevege oss fra forestilling til virkelighet. For litt over et tiår siden, på en paneldebatt i New York dominert av politiske korrekte venstrefolk, var det noen kjente «kritiske tenkere» som en etter en satte i gang med selvpisking og la skylden for vår ondskap på den jødisk-kristne tradisjonen og «eurosentrismen». Så, uventet, ble en svart aktivist med i debatten og kom med noen kritiske bemerkninger om begrensningene i den svarte muslimske bevegelsen. Da de hørte det utvekslet de hvite «kritiske tenkerne» noen irriterte blikk som sa «hvem tror denne fyren han er, som tror han kan komme her og hevde at han er ikke er verd noe?».

Anekdoten viser problemet med falske venstreliberale «antirasister». I deres iver for identitetspolitikk, støtter de alle svarte lokalsamfunns kamp for å bevare og styrke sin kulturelle identitet. De er redde for at svarte samfunn skal miste sin spesifikke identitet og drukne i det globale universet definert av hvite kategorier, en verden hvor de a priori er i en underordnet posisjon. Men grunnen til at hvite liberale «antirasister» støtter svart identitet er en mye mer grumsete affære: Det de virkelig frykter er at svarte vil forlate sin partikulære identitet, «bli ingenting» og formulere en egen universalitet som er forskjellig fra universaliteten påtvunget av den hegemoniske hvite kulturen og politikken. Dette alternativet er det «bedre», det som viser at begge alternativene i det originale valget (liberal universalisme eller marginale partikulære identiteter) er «verst». Malcolm X så dette forbilledlig: I stedet for å søke etter partikulære svarte røtter og identitet, så han X-en (mangelen på etniske røtter) som en unik sjanse til å hevde en universalitet forskjellig fra den påtvunget av de hvite.

 

Barna vet

Alle våre valg er heldigvis ikke av denne sorten der begge deler er verst. Når skoleelever verden over i det siste har streiket i protest mot vår (vi voksnes) ignorering av miljøfarene, bør vi støtte dem vilkårsløst og avvise alle påstander om at barna «ikke forstår hvor kompleks vår situasjon er». Den mest avskyelige reaksjonen kom fra en belgisk politiker: I stedet for å streike burde elevene bli på skolen og lære, mente han. Lære hva? Hvordan ødelegge mulighetene for en framtid slik generasjonene før dem (som lærer dem opp) har gjort?

Ja, elevene «ser ikke kompleksiteten» – nemlig kompleksiteten i hvordan våre politikere desperat forsøker å nedtone det akutte i krisen. Elevene er tilsynelatende de eneste som tar alvorlig (det vil si, bokstavelig) det forskerne forteller oss gang på gang.

I januar foreslo et internasjonalt forskerteam «en diett de sier kan bedre folkehelsen og samtidig sikre bærekraftig matproduksjon og redusere ytterligere skade på planeten. Den ‘planetære helsedietten’ er basert på å kutte ut rødt kjøtt og halvere sukkerforbruket og øke inntaket av frukt, grønnsaker og nøtter».1«New ‘planetary health diet’ can save lives and the planet, major review suggests», CNN, 21. januar 2019. Vi snakker her om en radikal omorganisering av hele vår matproduksjon og -distribusjon – så hvordan gjøre det? «Rapporten foreslår fem strategier for å sikre at folk kan endre kostholdet sitt uten å skade planeten: gi insentiver til å spise sunnere, endre den globale produksjonen mot mer varierte avlinger, intensivere landbrukets bærekraft, innføre en strengere forvaltning av hav og land, og redusere matsvinn.» Ok, men, hvordan få det til? Er det ikke åpenbart at det krever et globalt byrå med stor makt for å koordinere slike tiltak? Og peker ikke et slikt byrå i retning av det vi en gang kalte «kommunisme»? Og gjelder ikke det samme for andre trusler mot vår overlevelse som mennesker? Trengs ikke det samme globale byrået også for å håndtere økende flyktning- og migrantstrømmer, og den økende digitale kontrollen over livene våre?

De voksne vet dette inderlig vel, men de legger til et sedvanlig «men likevel …» som hindrer oss i å handle på bakgrunn av kunnskapen. Barn vet det. Det eneste egentlig «komplekse» er keiserens nye klær, og skoleelevene ser helt enkelt at keiseren er naken, og krever at vi gjør noe med det.

© norske LMD. Oversatt av redaksjonen

Slavoj Zizek er filosof, i Ljubljana.

Fotnoter   [ + ]

Siste fra Kommentar

Placeholder

Blums spøkelse

Tradisjonsbevisste Bild sviktet ikke i dekningen av G20-toppmøtet i Hamburg.
0 kr 0
Gå til Toppen