Jeltsin og Clinton i Det hvite hus, 28. september 1994. Clinton jobbet så hardt for å få Jeltsin gjenvalgt at utenriksdepartementet advarte medarbeiderne hans. Foto: Mark Reinstein, Shutterstock.
/

Da USA blandet seg inn det russiske presidentvalget

I tre år har amerikanske politikere og presse rast mot angivelig russisk innblanding i presidentvalget i 2016. Tjue år tidligere gjorde amerikanerne alt for å redde en syk og diskreditert president – i demokratiets navn.

Påstander om russisk innblanding florerer for tiden i de fleste vestlige land. Frankrikes president Emmanuel Macron mener at opprøret til «de gule vestene» delvis bunner i et forsøk på destabilisering fra en «fremmed makt», det vil si Russland. Separatisme i Katalonia? Russland. Britenes ja til å forlate EU i 2016? Russland. Hillary Clintons nederlag i presidentvalget i 2016? Russland. I USA har ideen om at en fremmed makt forsøker å påvirke politikken fått avisredaksjonene og maktkretsene til å gå av hengslene. Ideen har til og med ledet til etterforskning av påstander om en konspirasjon mellom Donald Trump og Kreml.

Samtidig har USA aldri hatt så stor respekt for andre lands suverenitet som den moralske forargelsen skulle tilsi. «CIA manipulerte valg i Italia på 1940-tallet og i Tyskland på 1950-tallet – og hjalp dessuten i det skjulte til med å styrte folkevalgte ledere i Iran og Guatemala på 1950-tallet», forteller den tidligere amerikanske utenriksbyråkraten Thomas O. Melia.1Thomas O. Melia, «Russia and America aren’t morally equivalent», The Atlantic, Boston, 27. februar 2018. Men det var under den kalde krigen, legger han raskt til. Etter Berlinmurens fall er, ifølge ham, russisk og amerikansk innblanding ikke «moralsk likeverdig». For mens USA har «programmer for å styrke demokratiske prosesser i andre land (uten bestemte valgresultater som mål)», manipulerer Russland «andre lands valg for å så kaos, undergrave opinionens tiltro til det politiske systemet og svekke den sosiale stabiliteten».

Å sidestille USA og Russland er «som å si at det ikke er noen forskjell på politi og skurker fordi begge har våpen», mener CIAs tidligere leder for russlandsoperasjoner, Steven L. Hall.2Sitert i Scott Shane, «Russia isn’t the only one meddling in elections. We do it, too», The New York Times, 17. februar 2018. I det pågående forsøket på å styrte Venezuelas president Nicolás Maduro brukes samme resonnement: USA fremmer demokrati, mens russerne støtter en illiberal diktator (se «Hvem er Elliott Abrams?» og «Hva vil opposisjonen i Venezuela?»). Et tilbakeblikk på USAs anstrengelser for å få Boris Jeltsin gjenvalgt i 1996 tegner et litt annet bilde av Washingtons pretensjoner.

 

«Kjøp mat for siste gang!»

Nesten før valgresultatet var annonsert, avslørte det amerikanske Time «den hemmelige historien om hvordan amerikanske rådgivere hjalp Jeltsin å vinne».

Utsiktene til seier var heller dystre da Jeltsin i februar 1996 annonserte at han ville stille til gjenvalg. Partiet hans, Vårt hjem – Russland, hadde bare fått ti prosent av stemmene i parlamentsvalget i desember. Kommunistpartiet, ledet av Gennadij Ziuganov, var blitt landets største parti med nesten en fjerdedel av stemmene og 157 representanter i Dumaen (mot 42 i valget to år tidligere). I oktober hadde Jeltsin blitt innlagt på sykehus og dukket opp i nyhetene ikledd treningsdress og pensko, og han var nå nede på tre prosents oppslutning i meningsmålingene. 3. juli slo han likevel Ziuganov med nær 54 prosent av stemmene. Hva hadde skjedd i mellomtiden?

Roger Spottiswooodes Spinning Boris (2003) har udødeliggjort hvordan amerikanske rådgivere jobbet i kulissene for å redde Jeltsin. Hollywood-komedien har også fått fram noen av de saftigste sidene ved redningsoperasjonen. Den viser tre høyst virkelige spindoktorer – George Gorton, Joseph Shumate og Richard Dresner – som drar til Moskva på invitasjon fra et medlem av Jeltsins valgkampteam. Her skal de lære bort triksene som gjorde at de fikk valgt den republikanske senatoren Pete Wilson til guvernør i California i 1991.

Filmen viser hvordan de tre pusser opp Jeltsins kommunikasjonsstrategi med meningsmålinger, kvalitative undersøkelser (for eksempel å teste taler direkte på et velgerpanel) og negative reklamer for å diskreditere motstanderen – hvor de ikke nølte med å hente fram arkivfilmer av bolsjeviker som brenner kirker.

«Vi klarte å skape panikk for ideen om kommunismens gjenkomst […]: køene, knappheten på alkohol, sigaretter og såpe. Stem, ellers taper du! Gud hjelpe oss! Kjøp mat for siste gang! Det fungerte», skrøt et tidligere medlem av Jeltsins valgkampteam til russiske BBC 5. juli 2016.

Alt på én hest

Lenge før filmen og nesten før valgresultatet var annonsert, avslørte det amerikanske magasinet Time «den hemmelige historien om hvordan amerikanske rådgivere hjalp Jeltsin å vinne», med en etter hvert berømt karikatur på forsiden av den gjenvalgte presidenten med et amerikansk flagg mellom armene.3«Yanks to the rescue», Time, New York, 15. juli 1996. I likhet med Jeltsins støttespillere var de involverte opptatt av å feire den store bragden og gikk åpenbart til pressen for å vise hva de hadde fått til og få flere kunder.

Det vi vet – som Spinning Boris ikke nevner – er at deres memoer gikk helt til topps i Det hvite hus via Dick Morris, en personlig venn av Dresner og Bill Clintons politiske mentor før han fikk sparken etter en prostitusjonsskandale.4James Goldgeier og Michael McFaul, Power and Purpose: US Policy toward Russia After the Cold War, Brookings Institution Press, Washington DC, 2003. Den amerikanske presidenten var begeistret for førstehåndsinformasjonen. Samtidig hadde han selv bestemt seg for å gi råd til den russiske presidenten. «I dette valgåret bør vi ringe hverandre og snakke oftere», sa Clinton, som også stilte til gjenvalg samme år, på telefon til Jeltsin. «Hvis du føler for å ringe, håper jeg du gjør det når som helst.»5«Memorandum of telephone conversation», 21. februar 1996. Nedgradert dokument, National Security Archives, www.nsarchive.gwu.edu.

Den direkte innblandingen i det russiske valget var så omfattende at folk i utenriksdepartementet ble nervøse. «De sa at vi ville måtte forholde oss til den som vant. Ikke involvere oss for mye», forteller Morris. «Clinton svarte: ‘Til helvete med dere, jeg satser alt på Jeltsin.’» Ifølge Morris var Clintons plan «å legge til side alle forsiktighetsregler. Være aggressiv, dypt involvert, sterkt partisk, satse alt på én hest».6Sitert i James Goldgeier og Michael McFaul, Power and Purpose, se over.

En ekte tysklandsvenn

Vi trenger ikke spore opp rådgivere som jobbet i det skjulte kulissene for å se at de vestlige regjeringene blandet seg inn i valget: Deres støtte var oppe i dagen og kunne måles i dollar. Fra Washington til Berlin hadde de investert i en relasjon de regnet med å tjene godt på. De var ikke interessert i å måtte forholde seg til en ny russisk statsleder.

Frankrikes statsminister Alain Juppé dro til Moskva 14. februar, samme dag som Jeltsin annonserte sitt kandidatur. Til den russiske avisen Izvestia sa han at han håpet at valgkampen ble «en anledning til å løfte fram de gode resultatene av president Jeltsins reformer».

Innblandingen i valget var så omfattende at folk i utenriksdepartementet ble nervøse.

Den tyske kansleren Helmut Kohl kom like etter. Det var hans andre besøk på fem måneder. Hans aktivisme for Jeltsin hadde allerede blitt mye kommentert i tysk presse. I et intervju noen uker i forveien hadde han sagt til tv-kanalen ARD: «Det er åpenbart at vi vil få mer problemer med ham [Ziuganov] enn med Jeltsin, en ekte tysklandsvenn.»

I Moskva kalte Kohl Jeltsin en «absolutt pålitelig partner, som alltid har holdt sine løfter», med referanse til uttrekningen av russiske soldater fra Øst-Tyskland etter gjenforeningen. «Vi håper det russiske folk vil stemme på framtiden», sa Clinton under et besøk i Moskva 20. april. Han la ikke skjul på at han foretrakk den sittende presidenten på tross av sitt løfte om å respektere russernes beslutning.

Ingen tro på demokrati

Redningen av Jeltsin framsto som avgjørende for at Russland skulle fortsette med sine «reformer» – det vil si, enda mer privatiseringer, finansiell stabilisering og åpning for utenlandske investorer. Disse utsiktene ble brukt til å forsvare all innblanding fra vestlige ledere, og spesielt deres anstrengelser for å framstille en ny Jeltsin-periode som et skritt videre på veien mot demokrati og bort fra trusselen om å havne tilbake i den totalitære kommunismen. Så fikk det heller være at mannen som i 1991, stående på en panservogn, motsatte seg det mislykkede statskuppet fra deler av Den røde armé, to år senere hadde bombet nasjonalforsamlingen og fått for vane å styre gjennom dekreter, samt startet en ekstremt brutal krig i Tsjetsjenia.

Resultatet av Jeltsins økonomiske politikk var katastrofalt. Mafiaen slåss i gatene om bitene av den sovjetiske industrien. Pensjonene var knapt nok til å overleve på, om staten i det hele tatt utbetalte dem. For å ha det minste håp om å vinne, trengte Jeltsin penger, og det fort. Da han annonserte at han stilte til gjenvalg i februar, lovet han samtidig 2,8 milliarder dollar til å utbetale forsinkede lønninger til offentlig ansatte. «Jeg ville likt om du brukte din innflytelse [overfor Det internasjonale pengefondet (IMF)] til å øke lånet litt, fra 9 til 13 milliarder dollar, for å håndtere de sosiale problemene i denne svært viktige tiden før valget og hjelpe folket», sa han til Clinton i en telefonsamtale 21. februar 1996.7«Memorandum of telephone conversation», 21. februar 1996, www.nsarchive.gwu.edu. «Jeg skal se hva som er mulig», svarte den amerikanske presidenten.

To dager senere annonserte IMF-direktør Michel Camdessus et lån til Russland på 10,2 milliarder dollar over tre år, hvorav fire milliarder det første året. «Mange kan og vil se det som å gamble på Jeltsin eller som pengesløsing. Men ingenting viktigere kan i dag gjøres for verdens velstand», sa han til New York Times.8Jeff Gerth og Elaine Sciolino, «IMF head: He speaks, and money talks», The New York Times, 2. april 1996. IMFs kommunikasjonssjef hevdet også at «å nekte å gi lån ville virkelig vært å blande seg inn i politikken og faktisk ta parti for en annen dårlig definert løsning».9 Michel Camdessus, La scène de ce drame est le monde. Treize ans à la tête du FMI, Les Arènes, Paris, 2014. Med andre ord, den virkelige utenlandske innblandingen ville vært å la en kommunist vinne valget.

29. april ga Parisklubben10 Parisklubben er et uformelt forum der 17 vestlige kreditorland og Russland møtes månedlig i Paris for å drøfte og forhandle om gjeldsspørsmål. Russland en utsettelse på 25 år for sin utenlandsgjeld på 40 milliarder dollar. Fire år senere ga Verdensbanken et lån på 200 millioner dollar for å støtte Russlands offentlige tjenester. Selv de mest entusiastiske perestrojka-tilhengerne var sjokkert. «Hvis Boris Jeltsin ba om månen, ville han nok fått den», skrev franske Libérations Moskva-korrespondent 22. februar 1996.

Et problem gjensto: Hvordan hjelpe en presidentkandidat uten å få ham til å framstå som kjøpt og betalt i velgernes øyne? Spørsmålet var særlig viktig i lys av NATO-utvidelsen østover som var under oppseiling og særdeles ydmykende for Jeltsin.11 Se «Det ensomme Russland», Le Monde diplomatique, oktober 2018. «Det er bare planlagt rådføring med Partnerskapet for fred,12 Program for land som ønsker å samarbeide med NATO, har fungert som forstadium for NATO-medlemskap for tidligere østblokkland. men alt det vil være konfidensielt», sa Clinton til Jeltsin. Clinton ville være diskré om utvidelsen, men på ingen måte endre målet.13 James Goldgeier og Michael McFaul, Power and Purpose, se over.

Etter å ha vunnet over Ziuganov i andre runde av presidentvalget 3. juli, ble Jeltsin hjertelig gratulert i Vesten. «Russland tok et historisk skritt bort fra sin totalitære fortid», skrev Time. «Demokratiet seiret – og med det kom redskapene til moderne valgkamper, inkludert sluheten og sleskheten amerikanerne kjenner så godt. Disse redskapene er ikke alltid beundringsverdige, men resultatet de bidro til i Russland er det».

Sjelden har «fremming av demokrati» vært så tett forbundet med å redde én mann. Da Washington bidro til å få Jeltsin gjenvalgt skapte det «sosial stabilitet» i Russland, men prisen å betale for russerne var en ekstrem sosial ulikhet. Paradoksalt nok bidro dette valget med den avgjørende vestlige innblandingen til «å undergrave opinionens tiltro til det politiske systemet» og varig svekke ideen om demokrati i Russland. En viss Vladimir Putin, som Jeltsin utnevnte til statsminister før han lot ham ta over som president i 1999, er fortsatt sjef i Kreml.

Oversatt av redaksjonen

Hélène Richard er redaksjonsmedlem i franske Le Monde diplomatique

Fotnoter   [ + ]

Forrige sak

Veien ut av det europeiske blindsporet

Neste sak

Sørkoreansk paradoks

Andre saker om Russland

Hva vil Russland?

Utfordrer Russland Vesten for å vende oppmerksomheten bort fra interne problemer eller

0 kr 0