Euroen tjue år etter

Sommeren 2016 publiserte den amerikanske økonomen Joseph Stiglitz The Euro: How a Common Currency Threatens the Future of Europe, hvor han angriper fellesvalutaen som brukes i 19 av de 28 EU-landene. Det enestående ved boka er ikke så mye analysen av euroens strukturelle svakheter (samme pengepolitikk i land med vidt forskjellige økonomier) eller konsekvensene (press på lønninger, svak vekst, arbeidsledighet, innstramninger), men snarere løsningene Stiglitz foreslår.

I mangel av en dyptgripende reform av euroinstitusjonene i retning av mer solidaritet, anbefaler den tidligere sjeføkonomen i Verdensbanken enten en «mild» utmelding av euroen i form av en «vennskapelig skilsmisse», eller å innføre en «fleksibel euro». Det siste alternativet går ut på at «ulike land (eller grupper av land) har hver sin egen euro», hvor verdien svinger innenfor en felles ramme.¹ Bokas gode mottakelse i mange land på kontinentet viser at det etter finanskrisen i 2008 ikke lenger er tabu å så tvil om euroens eksistensberettigelse.

Stiglitz glemmer likevel at fellesvalutaen ikke er et valg tatt på bakgrunn av en bestemt økonomisk politikk og som kan underlegges rasjonelle kollektive beslutninger. For både tilhengerne og motstanderne er euroen en politisk fetisj, selve symbolet på EU og pilaren for europeisk integrasjon. Euroen er en føderal bragd på suveren jord. Margaret Thatcher gikk i sin tid så langt som å kalle Den økonomiske og monetære union for en «trojansk hest for et føderalt Europa, noe vi er fullt og helt imot.»²

For både tilhengerne og motstanderne er euroen en politisk fetisj.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Bestill nå

Fornyes til 199,- per kvartal

I traktatene finnes det ingen prosedyre for land som vil trekke seg ut av eurosonen. Må de da ty til artikkel 50 i Maastricht-traktaten og melde seg ut av EU i sin helhet, eller kan de forhandle om en egen prosedyre for å forlate euroen? EU-kommisjonens president, Jean-Claude Juncker, er utvetydig: «Man kan ikke melde seg ut av euroen uten å gå ut av EU. Og motsatt, for å komme inn igjen, må 28 nasjonale parlament være enige, og det må inngås en medlemskapsavtale med tilhørende ratifiseringer. Dette er ren spekulasjon.»³

Tysk psykose

Innføringen av euroen var på ingen måte smertefri. Mange økonomer mener konvergenskriteriene,⁴ som ble definert med Maastricht-traktaten i 1992, har mye av skylden for sparepolitikken på 1990-tallet. Noen land nølte også. Danmark avviste traktaten i en folkeavstemning 2. juni 1992. Andre nektet å bli med i eurosonen etter politiske beslutninger (Storbritannia, som følge av konservativt press) eller folkeavstemning (Sverige, 14. september 2003). Men etter at fellesvalutaen ble innført i 1999 ble den irreversibel.

Ren spekulasjon? Da statsgjeldskrisen rammet flere land (Hellas, Irland, Italia og Spania) i 2010, havnet «eurokrisen» på forsidene. At et land skulle trekke seg ut, eller at hele eurosonen skulle kollapse, var ikke lenger usannsynlig da flere land så gjelden sin skyte i været og ikke lenger hadde mulighet til å hente inn finanser på finansmarkedene til rimelige renter. Den politiske og intellektuelle motstanden mot fellesvalutaen vokste dramatisk, spesielt i EUs grunnleggerland.

Kritikken spredte seg helt til tempelvokterne. I Tyskland frambrakte eurokrisen nærmest en psykose. Eksperter, toppbyråkrater og politiske ledere langet ut mot ethvert avvik fra prinsippene som ligger til grunn for det monetære systemet. Eurosystemet måtte ikke ende i en «overføringsunion» på Tysklands bekostning. Økonomen Hans-Werner Sinn beskrev Den europeiske sentralbankens tiltak for å redde euroen som et «enormt lån fra Den tyske bundesrepublikken til vanskeligstilte land».⁵ Og om de pengelense landene ikke var i stand til å overholde betingelsene: Ut!

«Nok euro!»

Ideen om at «Tyskland ikke skal betale for de andre» ble eksistensgrunnlag for et nytt parti, Alternative für Deutschland (AfD), som ble dannet i 2013 for å målbære denne indignasjonen. Partiet fikk støtte fra tidligere arbeidsgiverleder Hans-Olaf Henkel, som ville skille eurosonen i gode og dårlige elever.

I andre euroland oppsto det en politisk protest mot euroen med basis i en kritikk av sparepolitikken. I Frankrike frontet Marine Le Pens Front National uttrekking i presidentvalgene i 2012 og 2017. Euroen ble skyteskiven for en fiendtlig innstilling til Brussel og EU-byråkratiet i visse deler av arbeiderklassen og ga nytt liv til ideen om at nasjonen var truet og måtte forsvares.

I Italia var folkeavstemning om euroen et av hovedforslagene til Fem-stjerners-bevegelsen til Beppe Grillo, i likhet med Lega og Matteo Salvini som i EU-valget i 2014 gikk med en t-skjorte med valgkampslagordet «Basta euro!» – nok euro! Og Geert Wilders Parti voor de Vrijheid var sentral da den nederlandske nasjonalforsamlingen i februar 2017 vedtok å utrede muligheten for å trekke Nederland ut av fellesvalutaen.⁶

Demokratisering av EU

Ytre høyres høylytte kritikk av euroen forklarer delvis hvorfor venstresiden har vært så forsiktig i eurospørsmålet. I Frankrike har bøkene til venstreøkonomer som Jacques Nikonoff, Jacques Sapir og Frédéric Lordon,⁷ i likhet med innspill fra franske eller utenlandske intellektuelle (for eksempel Emmanuel Todd og Wolfgang Streeck) om å trekke seg ut av euroen og innføre et annet valutasamarbeid, skapt mye debatt, også i progressive kretser. Men synspunktene deres er i mindretall, begravd under forslag om å forbedre euroinstitusjonene (fordele offentlig gjeld, etablere et parlament for eurosonen).

En stor del av venstresiden som er imot EUs sparepolitikk, fortsetter å holde fast på det optimistiske slagordet om et «annet Europa» – det vil si et mer demokratisk, sosialt og miljøvennlig EU. Det viser initiativet til den tidligere greske finansministeren Yanis Varoufakis, Democracy in Europe Movement 2025 (DiEM25) som ønsker å demokratisere EU-institusjonene (se «For en europeisk vår i mai»).

Ytre høyres høylytte kritikk av euroen forklarer delvis venstresidens forsiktighet.

Dette alternativet forsvares også i Frankrike av den kjente økonomen Thomas Piketty og tidligere presidentkandidat for Sosialistpartiet, Benoît Hamon, med deres forslag om en «traktat for demokratiseringen av Europa». Det dreier seg om å redde EU-prosjektet fra sine egne uhumskheter. De mener det nasjonale nivået er utdatert, at det ikke er i stand til å takle problemer som overskrider nasjonen eller at det også er en kilde til alskens politiske tilbakeskritt.

Andre mener at frykten for å framstå som EU-motstandere og nasjonalister hemmer venstresiden. Det svekker kampviljen og analysene, og gir dermed næring til ideen om at det er mulig å forvandle en union som er konstruert for økonomisk liberalisme.

Plan A og B

Grekernes skjebne har lamslått venstresiden, i likhet med Alexis Tsipras’ beslutning om å gi etter for troikaens (EU-kommisjonen, IMF og Den europeiske sentralbanken) krav heller enn å vurdere å trekke seg ut av euroen. Beslutningen har vekket debatt og splittelser hos Syrizas tidligere allierte. Mens spanske Podemos, ledet av Pablo Iglesias, støttet Tsipras, med den begrunnelse at regjeringen ikke hadde noe valg, beklaget La France insoumise «kapitulasjonen». «Hvis man må velge mellom euroen og nasjonal suverenitet, velger jeg nasjonal suverenitet», sa partileder Jean-Luc Mélenchon.⁸

Det som i siste instans står på spill er handlingsrommet til en framtidig regjering, og bruddene med EU-rammen som denne regjeringen må være beredt på for å gjennomføre sin politikk. Refleksjonen er også taktisk. En viktig del av velgerne – den utdannede middelklassen, som ofte er mottakelig for venstresidens kritiske tenkning – er svært positive til ideen om EU. Ifølge meningsmålinger er euroen i dag mer populær enn unionen, samtidig blir mange skremt av forslag om utmelding.⁹ Dermed unngår mange partier å innta standpunkt som de tror kan svekke dem. De kan ikke gå inn for en umiddelbar utmelding fra euroen, men må heller foreslå hvordan euroens svakheter kan korrigeres og snakke om en «annen rolle» for Den europeiske sentralbanken, utmelding fra traktatene og løfter om å gjøre slutt på innstrammingene. La France insoumises strategi med en plan A (reform) og en plan B (utmelding) gjør at partiet kan lokke til seg både de som håper på en forvandling av EU (reforhandling) og de som vil utfordre den institusjonelle rammen som forhindrer reformer (ulydighet).

Dempet eurokritikken

Brexit innledet en ny etappe. Plutselig var ikke integrasjonen irreversibel. Men paradoksalt nok har brexit ikke ført til noen løsrivningsiver, på tross av smitteeffekten EU-lederne fryktet. Det skyldes nok dels medieoppstyret, men også at brexit viser hvor teknisk og politisk komplisert en utmelding er og hvor mye usikkerhet det bærer med seg. Samtidig har «eurokrisen» roet seg litt og vært mindre på dagsorden enn for eksempel innvandring.

Ytre høyre har dempet eurokritikken for heller å konsentrere seg om sin mindre kompliserte og mer effektive nisje, nemlig innvandring og islam. Det er tilfellet med tyske AfD etter at Frauke Petry ble partileder i 2015. Samme endring ser vi også i franske Rassemblement national (tidl. Front national): «Vi har bestemt at grensene, innvandringen og frihandelsavtalene vi er påtvunget, er førsteprioritet», sier Le Pen.

Det skyldes i stor grad at de nå er nærmere makten. «Vi var litt isolerte. Valget var enkelt: underlegge seg EU eller melde seg ut av unionen. Men ting har forandret seg.» Nå, sier hun, «ser vi et folkeopprør i Europa», som ifølge henne vil ende med et nytt flertall i EU-parlamentet og åpne veien for en «omfattende endring av unionen».¹⁰

Advarte mot franc

I Italia sier Lega og Femstjernersbevegelsen, som dannet regjeringskoalisjon i juni, det samme: EU-valget i år vil endre alt. Når meningsmålingene nå bringer dem nærmere makten i Europaparlamentet, fordufter eurokritikken. Det må sies at Europas ledere har vært tro mot sine prinsipper. I mai nektet Italias president, Sergio Mattarella, å godkjenne den nye regjeringen, fordi han mente det var uakseptabelt, ikke bare med en innenriksminister fra ytre høyre, men også at finansministeren var euromotstander. «Usikkerheten om vårt medlemskap i eurosonen har vekket uro hos italienske og utenlandske investorer, og satt bedriftenes og husholdningenes sparepenger i fare», sa han til sitt forsvar. Det hele endte med at de to partiene valgte en annen finansminister og sluttet å antyde at Italia skulle trekke seg ut av euroen.

Financial Times-kommentator Wolfgang Münchau synes dermed å ha dekning for sin milde latterliggjøring av hvordan partier som Rassemblement national og Femstjernersbevegelsen vifter med euroutmeldelse samtidig som de ønsker å utsette det til evig tid. «Hvis dere var seriøse, ville dere forstått at det er en veldig viktig sak – det er den saken som vil definere deres tid ved makten.»¹¹

Münchaus kommentar gjenspeiler den dramatiske tonen hos de mange kommentatorene som jobber iherdig for å diskreditere den minste tanke om å bryte med fellesvalutaen, spesielt i land som Italia, Spania og Frankrike. «Det vil ruinere sparere og utlånere», «å forlate euroen er uunngåelig å gjøre seg fattigere», «Keynes vil ikke bli vår redning», tordner næringslivsjournalisten Marie-Paule Virard og økonomen Patrick Artus fra den franske banken Natixis.¹²

I det franske presidentvalget i 2017 advarte arbeidsgivertenketanken Institut Montaigne mot Le Pens forslag om å gjeninnføre francen, med påstander om et tap på mellom 4 og 13 prosent av BNP over tid. Hvem i Frankrike ville være for «tap av en halv million arbeidsplasser»?¹³ Problemet var bare at tallet var basert på studier av konsekvensen av brexit for Storbritannia, et land som har en helt annen økonomi og som ikke er med i eurosonen.¹⁴

Avgjørende etappe

Konsekvensene av å melde seg ut av eurosonen – og dermed også EU – er i siste instans lite kjent og lite forsket på.¹⁵ Det er flust av prinsipielle argumenter, men få eller ingen grundige studier av konsekvensene for eksempelvis Frankrike.¹⁶ Hindringene er likevel reelle, og det holder ikke bare med politisk mot.

På et juridisk plan innebærer det å trosse traktatene ikke bare å nekte å bøye seg for et abstrakt ytre påbud («Brussel») eller midlertidig å omgå visse regler (for eksempel regelen om maks tre prosent underskudd på statsbudsjettet). På mange områder, også noen grunnleggende (som konkurranse), har EU-retten allerede overtatt for nasjonal rett. Og grunnlovsdomstoler passer på at de «europeiske forpliktelsene» blir overholdt.

Det samme gjelder for euroen. Problemene er ikke bare økonomiske (forventede virkninger av igjen å gi staten kontroll over valutaen og muligheten til å devaluere den) eller tekniske (innføring av en ny valuta). De handler også om den juridiske usikkerheten rundt muligheten for å utstede gjeld i den nye valutaen. For ikke å snakke om negative reaksjoner fra markedene, det vil si kapitalflukt som sannsynligvis vil tvinge statene til å innføre kapitalkontroll.

Enhver regjering som vil gjennomføre en politikk som overskrider den nyliberale rammen må forvente en slik konfrontasjon med finansmarkedene. Å trekke seg ut av euroen er bare en del av problemet. For tilhengerne er uttrekning en vanskelig, men nødvendig etappe for å få demokratisk kontroll over økonomien.

Oversatt av redaksjonen

Antoine Schwartz er forsker i statsvitenskap ved universitetet Paris Nanterre.

1
Et system som ligner Det europeiske valutasystem som EU hadde fra 1979 til Den økonomiske og monetære union (ØMU) og euroen tok over i 1999.
2
Sitert i Stephen Wall, A Stranger in Europe: Britain and the EU from Thatcher to Blair, Oxford Univ. Press, 2008.
3
Jean-Jacques Mével, «Jean-Claude Juncker: ‘La Grèce doit respecter l’Europe’», Le Figaro, Paris, 28. januar 2015.
4
Økonomiske betingelser for medlemskap i Den økonomiske og monetære union (ØMU) som omfatter blant annet stabile priser og vekslingskurser, lav offentlig gjeld og lave renter, i tillegg til tilpasning av nasjonale lover etter eurosystemet.
5
Handelsblatt, nr. 218, 10. november 2011. Se Hans-Werner Sinn, Die Target Falle. Gefahren für unser Geld und unsere Kinder, Carl Hanser Verlag, München, 2012.
6
Reuters, 24. februar 2017.
7
Forfattere av henholdsvis Sortons de l’euro! Restituer la souveraineté monétaire au peuple (2011), Faut-il sortir de l’euro? (2012) og La Malfaçon. Monnaie européenne et souveraineté démocratique (2014). Se også Cédric Durand (red.), En finir avec l’Europe (2013) og Franck Dedieu et al., Casser l’euro pour sauver l’Europe (2014).
8
Anne-Charlotte Dusseaulx, «Mélenchon au JDD: ‘L’Europe allemande, ce n’est pas possible’», Le Journal du dimanche, Paris, 23. august 2015.
9
I Eurobarometer-undersøkelsen EU-kommisjonen publiserte 20. november i fjor 2018, svarte 74 prosent av respondentene i euroland at euroens eksistens er «bra».
10
Europe 1, 23. september 2018.
11
Wolfgang Münchau, «Euro exit for Italy or France would be a trauma», Financial Times, London, 9. april 2017.
12
Patrick Artus og Marie-Paul Virard, Euro. Par ici la sortie?, Fayard, Paris, 2017.
13
«Sortir de l’euro et restaurer une monnaie nationale, le franc», Institut Montaigne, Paris, www.institutmontaigne.org.
14
Siden har de mest pessimistiske prognosene om Storbritannias økonomiske skjebne ikke blitt bekreftet.
15
Angela Merkel var fast bestemt på å gjøre alt for å holde Hellas i eurosonen på grunn av denne usikkerheten (Financial Times, 11. mai 2014).
16
Stiglitz vier et kapittel på under 25 sider, i en bok på over 500 sider, til spørsmålet om ett lands uttrekning fra eurosonen.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Bestill nå

Fornyes til 199,- per kvartal