Facebook tilbyr mye privat sosial infrastruktur til en privilegert del av de ansatte, men lite til lokalsamfunnet. Foto: Asif Islam, Shutterstock.

Hvorfor Facebook ikke bygger bibliotek

Mark Zuckerberg hevder Facebooks mål er å bryte ned sosiale barrierer og styrke fellesskap. På sitt eget hjemsted i San Franciscos Bay Area gjør selskapet alt annet enn å redde sosiale møteplasser.

I februar 2017 la Facebook-grunnlegger Mark Zuckerberg ut et brev til de to milliarder brukerne av det sosiale mediet, hvor han spurte et direkte spørsmål: «Bygger vi den verden vi ønsker?» Svaret sa seg selv. Det gjør vi ikke.

Hvis det finnes en kjerne i Zuckerbergs verdensanskuelse, så er det at menneskeheten skaper framskritt når vi bryter ned sosiale og geografiske barrierer og danner stadig ekspanderende moralske fellesskap. «Historien er fortellingen om hvordan vi lærte å finne sammen i stadig større grupper – fra stammer til byer til land», skrev han i brevet. «Ved hver etappe har vi bygd sosial infrastruktur som samfunn, medier og stater for å gi oss midler til å oppnå det vi ikke kunne på egen hånd.»

Som direktør for et av verdens mest lønnsomme og raskest voksende selskaper er Zuckerberg vanligvis forsiktig med å uttale seg om politiske tema. Under den amerikanske presidentvalgkampen i 2016 kritiserte han likevel de «engstelige stemmene som ber oss bygge murer». Få uker før han la ut brevet sitt, fordømte han Donald Trumps presidentordre om innreiseforbud for statsborgere fra visse muslimske land i Midtøsten og Afrika: «Vi bør holde dørene våre åpne for flyktninger og de som trenger hjelp. Det er hvem vi er.» Zuckerbergs brev, postet under hans offentlige konflikt med den nye presidenten, skulle både angi Facebooks nye målsetning og være en skisse for hvordan gjenoppbygge samfunnet i en potensielt autoritær tidsalder.

«I tider som disse er det viktigste vi i Facebook kan gjøre, å utvikle sosial infrastruktur og gi folk midler til å bygge et globalt fellesskap som fungerer for oss alle», skrev han. Facebook er i Zuckerbergs øyne i en enestående posisjon til å bygge bro over sosiale kløfter. Han erkjenner at kirker, idrettslag, fagforeninger og andre sivile organisasjoner, der de fortsatt er populære, skaper sosiale goder og vil at Facebook skal gjøre det samme: «De gir oss alle en følelse av mening og håp, moralsk bekreftelse på at vi trengs og er del av noe større enn oss selv, forsikring om at vi ikke er alene og at et fellesskap passer på oss, mentorskap, veiledning og personlig utvikling, et sikkerhetsnett, verdier, kulturelle normer og ansvarliggjøring, sosialisering, ritualer og en måte å møte folk på, og ikke minst en måte å fordrive tid på.»

I denne mørke tiden preget av «påfallende nedgang» siden 1970-tallet i medlemskap i lag og foreninger, skrev Zuckerberg, «er nettsamfunnene et lyspunkt». Facebooks nye fokus skulle nå være å «utvikle den sosiale infrastrukturen for fellesskap – for å støtte oss, for å holde oss trygge, for borgerengasjement og inkludering for alle».

 

Mer enn gentrifisering

Zuckerbergs løfte var at Facebook skulle utvikle bedre algoritmer for å forutse hvordan nettsamfunnet best kunne «forene en milliard mennesker med meningsfulle fellesskap som kan styrke vår sosiale vev». Han fortalte leserne hvordan Facebooks sosiale infrastruktur skulle fremme helse og sikkerhet, ved å få folk til å gjøre mer på nett. Med kunstig intelligens skulle Facebook «identifisere problemer før de skjer». Facebook har, skrev han, «bygd infrastruktur for å vise Amber Alerts1Med Amber alerts (America’s Missing: Broadcast Emergency Response) varsles Facebook-brukere om barn som er savnet. for å finne forsvunne barn» og opprettet funksjonen Safety Check «så vi kan la alle vennene våre vite at vi er trygge og sjekke med venner som kan ha blitt rammet av et angrep eller en naturkatastrofe».

Zuckerberg hevdet han ville styrke demokratiet, og så Facebook som et verktøy for å hjelpe folk å stemme, uttrykke seg og organisere seg. Det kunne skape nye måter for folk verden over til å delta i kollektiv «styring» på, samt bidra til åpenhet, transparens og, enda mer ambisiøst, et nytt engasjement for fellesgodet.

Retorikken er like pompøs som hans visjon om sosial infrastruktur er spinkel. For tech-selskapene i Silicon Valley er førsteprioritet å holde folk limt til skjermen heller enn at de skal kommunisere ansikt-til-ansikt. De menneskelige båndene vi trenger for å unngå fare, etablere tillit og gjenoppbygge samfunnet krever sosial interaksjon på konkrete fysiske steder, ikke pokes og likes med «venner» på nett.

Lokalsamfunnet i San Francisco Bay Area nord i California har opplevd ødeleggende tap siden Facebook og andre big tech-selskaper etablerte seg der. Fattige arbeiderklasse- og middelklassebeboere har blitt priset og presset ut. Gentrifisering er knapt et dekkende ord for å beskrive hva som har skjedd under tech-boomen.

 

Naiv algoritmetro

Selv teknologiselskaper som Facebook, Google og Apple verdsetter reell sosial infrastruktur, det vil si de stedene som former vår sosiale omgang. Bedriftsområdene deres har grønne hager, jusbarer og restauranter, idrettsbaner og treningssentre, frisørsalonger, barnehager, kinosaler, biblioteker og mer enn nok rom for sosiale begivenheter både inne og ute.

Dette er privat sosial infrastruktur til glede for en utvalgt del av de ansatte som får adgang med sine fargekodede adgangskort. Midlertidig ansatte, innleide kokker og rengjørere er ekskludert, i likhet med naboene og besøkende. Disse kostbare og nøye utformede møteplassene fungerer så godt for algoritmemakerne og markedsførerne at de har liten grunn til å oppsøke kaffebarene og treningsstudioene i nærområdet, som i andre tider ville tjent mye mer på å ha slike arbeidsgivere i nærheten.

I East Menlo Park, hvor Facebook har sitt hovedkontor, spør innbyggerne seg hvorfor bystyret skal la Facebook utvide kontorområdet sitt uten å kreve at selskapet bidrar til å renovere forfalne skoler, parker og idrettsanlegg. For lokalbefolkningen betyr det å bo nærheten av Facebook lange trafikkøer, ofte bak private busser som kjører arbeiderne fram og tilbake fra jobb. Bussene har, kanskje mer enn Facebooks logo, blitt symbolet på hva datagigantene gjør med Bay Area: De bygger privat sosial infrastruktur som lar selskapene blomstre, på bekostning av offentlig infrastruktur som har akutt behov for utbedringer.

Det er ikke overraskende at Silicon Valley-gigantene er så oppsatt på å overtale offentligheten om at de ikke bare fremmer sine egne næringsinteresser, men også forsøker å gjøre verden mer fredelig, rettferdig og human – sjefene i oljekonsern, finansfirmaer og bilselskaper har sagt det samme i mange tiår. Men nå vet alle hva leken går ut på, og det er fornærmende å bli fortalt at hvert nye inntektsgenererende Facebook-produkt tilbys fordi selskapet vil menneskeheten godt.

I brevet sitt erkjente Zuckerberg flere sentrale problemer i samtiden, fra isolasjon og polarisering til raskt økende ulikhet innen helse, utdanning og evne til å takle klimaendringer. Mange av dem er synlige i Silicon Valleys bakgård. Det er naivt å tro at bedre algoritmer og mer meningsfulle Facebook-grupper vil bidra til reelle framskritt på disse områdene. På tross av – eller kanskje på grunn av – at folk bruker så mye tid på nettet, trenger vi steder hvor folk kan finne sammen og bygge sterkere sosiale bånd.

 

Sulteforede biblioteker

Verken Zuckerberg eller andre bedriftsledere i det 21. århundret har personlig ansvar for den sørgelige til-standen til vår sosiale infrastruktur. Men i andre epoker der noen få forretningsmenn har tjent seg enorme formuer mens resten av samfunnet har slitt med å dekke grunnleggende behov, har disse brukt litt av formuen og makten sin til å bygge steder som skapte muligheter for alle, som ikke bare var forkledning for profittsøkende aktiviteter.

Jernbane- og stålmagnaten Andrew Carnegie (1835–1919) var en «røverbaron» som lot direktørene sine hyre inn væpnede Pinkerton-detektiver og bruke vold mot fagorganiserte arbeidere. Han lobbyerte også iherdig mot inntektsskatt og andre forsøk fra myndighetene på å gjøre noe med ulikheten. Samtidig finansierte han fra 1883 bygging av 2811 utlånsbiblioteker, 1679 av dem i USA. Tech-gründerne som har slått seg opp i den nye informasjonsøkonomien, har ikke gjort noe i nærheten av det. Drevet av hybris og narsissisme har de i stedet øst penger på prosjekter for å kolonisere rommet og finne en kur mot døden. Ytterst få har støttet bibliotekene, den fremste institusjonen for å fremme lesing og skriving og å gi nettadgang til alle.

For tech-selskapene i Silicon Valley er førsteprioritet å holde folk limt til skjermen.

På bibliotekene kan vanlige folk med ulik bakgrunn og interesser delta i en levende demokratisk kultur. Politiske ledere forført av markedslogikk har i tiår erklært at institusjoner som biblioteket ikke lenger har livets rett, at det er bedre å investere i ny teknologi. Dermed sultefores bibliotekene. Det er blitt færre ansatte, færre bibliotekarer. Budsjettet for nye bøker, tidsskrift og film er blitt strupt. På tross av stadig flere besøkende er åpningstidene og -dagene redusert, noe som begrenser tilgangen for folk som jobber eller går på skole. For et århundre siden var de fleste amerikanske bibliotekene åpne sju dager i uka. I dag er de fleste stengt på søndager, en populær dag for arbeidere og arbeiderfamilier.

I de fleste amerikanske kommuner holder nærbibliotekene til i gamle, nedslitte bygg. I San José like i nærheten av hovedkontorene til Facebook, Google og Apple er det offentlige bibliotekets budsjett så stramt at brukere med for-sinkelsesgebyrer på over ti dollar ikke får låne bøker eller bruke datamaskinene. Når gebyrene når 50 dollar sender biblioteket regningen videre til et inkassobyrå.

 

Folk framfor forretning

På samme måte har små og store bokhandlere alltid vært mer enn bare butikker. I århundrer har de vært viktige møtesteder for folk som liker gode historier og nye ideer, med eiere og ansatte som liker å hjelpe de som kommer innom. De har ofte arrangementer for barn og familier, organiserer lesegrupper for voksne, har gjesteforedrag og boksigneringer, og engasjerer seg i lokalsamfunnet og den offentlige samtalen.

Det finnes nå billigere og mer effektive måter å kjøpe bøker (og alt annet) på. Og etter hvert som stadig flere velger netthandel framfor fysiske butikker, stenger bokhandlere og sosial infrastruktur forsvinner. I 2016 annonserte Barnes & Noble at de ville stenge sin bokhandel i Bronx i New York på grunn av en voldsom økning i husleie. Bokhandelen ble erstattet av et utsalg for designervarer. Dermed mistet de 1,5 millioner innbyggerne et samlingspunkt som hadde eksistert i generasjoner.

Drevet av hybris og narsissisme har de øst penger på prosjekter for å kolonisere rommet.

For amerikanske lokalsamfunn uten dagligvarehandel, finnes Amazon og FreshDirect. For steder uten nærbutikker har to tidligere Google-ansatte laget Bodegas, automater fylt med varer basert på lokal etterspørsel hvor kundene kan betale med smarttelefonene. «På sikt vil sentraliserte kjøpesteder ikke lenger være nødvendige, for det vil være 100 000 bodegas spredd utover, og dermed alltid en i 30 meters avstand», sa den ene grunnleggeren, Paul McDonald, i 2017.2Elizabeth Segran, «Two ex-Googlers want to make bodegas and mom-and-pop corner stores obsolete», Fast Company, 13. september 2017, www.fastcompany.com. Mange latinamerikanere i landet ble forbannet, ettersom bodega i USA er en betegnelse på nærbutikkene som ofte er drevet av latinamerikanere, og som nå ble truet av «disrupsjon». Mange amerikanere reagerte også kraftig på forretningsideen, fordi folk flest liker nærbutikker med ansatte man kan snakke med eller i det minste smile til hvis man har det travelt.

Slik vår endeløse omgang med skjermer truer med å drukne øyeblikkene vi deler med virkelige mennesker, er lokalsamfunn overalt lei av nettlivets begrensninger og gjenoppdager verdien av fysiske steder hvor folk kan møtes.

Oversatt av redaksjonen

Eric Klinenberg er professor i sosiologi ved New York University

Fotnoter   [ + ]

Forrige sak

Australias mislykkede asyleksport

Neste sak

Livets tragik og skønhed

Andre saker om Internett

Ukuelige Assange

Med publiseringen av millioner av hemmelige dokumenter har Julian Assange gjort jobben

0 kr 0