Internett

Sosiale medier stimulerer til politisk mobilisering, men ikke nødvendigvis fordi de sprer sannhet. Dagen de egyptiske myndighetene stengte all kommunikasjon over internett og mobilnett tok opprøret av for alvor. I urolige tider kan mangel på informasjon være mer effektivt enn nøyaktige redegjørelser for makthavernes overgrep.

FOR NOEN DAGER SIDEN ba Facebook meg skifte navn. Ikke fordi jeg hadde valgt et grisete pseudonym, oppfordret til rasisme, eller stjålet navnet til den allmektige Mark Zuckerberg (sjefen, grunnleggeren og hovedaksjonæren i nettstedet Facebook). Jeg hadde heller ikke valgt meg et navn som lignet på et eller annet varemerke. Det jeg hadde gjort ,var å skrive familienavnet mitt i blindeskrift. Teknikerne til det kalifornske nettstedet hadde plutselig bestemt seg for at dette ikke lengre var typografisk korrekt.

I Norge fråtser vi i Facebook, YouTube og MySpace, og kommuniserer fritt med omverden. I hvert fall opplever vi det slik selv. Det er sjelden vi stopper opp for å reflektere over denne friheten, og vi bryr oss pent lite om at Yahoo og andre nettgiganter utleverer nettkameratene våre til politiet. At Yahoo gjør et knefall for politisk sensur i det gylne markedet Kina, er det siste som opprører oss i sommervarmen. 140 millioner nettbrukere er dessuten ikke et marked til å kimse av, selv vi forstår det. Heller ikke Googles rykte som en versting i personvern er noe som gjør særlig inntrykk på oss. I en nærmest rørende naivitet tror vi at vår anonymitet er beskyttet og garantert. Vi overser at markedene gjerne styrer mer enn varene som omsettes – hvis vi lar det skje. Mens Amnesty International jobber for fangene i Kina, er EUs personverngruppe bekymret over lagringen av brukernes søkemønstre. I slutten av juni holdt gruppen et møte med Google for å se nærmere på deres praksis. Er tiden er inne for en internasjonal solidaritetsbevegelse mot knebling av nettuttrykk og boikott av nettbedrifter som vil vite for mye om oss? Trenger ATTAC nye saker? KINA BLOKKERER en rekke nettsteder som leverer nyheter, politiske analyser og religionspresentasjoner. Dette er ille i seg selv. Det som er langt verre er at det er forbundet med livsfare å bruke nettet og stole på prinsippet om anonymitet. Livsfare. Straffen for ikke å bøye seg for nettsensuren i Kina er på opptil 10 år. Og i kinesiske fengsler er tortur en naturlig del av hverdagen. Nettselskapene utleverer persondata til det kinesiske politiet – som igjen legger fram data som hovedbevis i de påfølgende rettssakene. En av Kinas såkalte internettdømte, den 38 år gamle journalisten og poeten Shi Tao, er nå i ferd med å sone en fengselsstraff på 10 års for sin uforsiktige omgang med Yahoo. Shi Tao la myndighetenes sensurinstruks til mediene, ut på nettet. Det som skulle sensureres, var omtale av studentmassakren på Den Himmelske fredsplass i 1989 i forbindelse med en markering av årsdagen for tragedien. Yahoo utleverte Taos navn til politiet. Polske Gazeta Wyborcza melder at moren tok kontakt med World Organisation for Human Rights USA og at organisasjonen går til rettssak mot Yahoo i San Francisco på vegne av fangen. En annen organisasjon, Reportere uten Grenser, melder at Yahoo har utlevert persondata på ytterligere tre kinesiske nettbrukere som nå er fengslet. Men skal ikke en bedrift som går inn på utenlandske markeder følge vertslandets nasjonale lover og regler? Næringslivet mener den skal det. Det er dette Yahoo har gjort. Et annet spørsmål melder seg i kjølvannet av argumentet: Kan det tenkes at en privat eller statlig bedrift – eksempelvis en norsk bedrift – kunne være villig til å avstå fra business med folkerike Kina eller Russland? At norske medier kunne være villige til ikke å begrense kritikken av slike land, selv når vi har viktige handelsavtaler som står på spill? Er det et helt virkelighetsfjernt scenario at

Fra 10. til 12. desember 2003 ble verdens første verdenstoppmøte om informasjonssamfunnet avholdt i Genève. Initiativtaker til det tre dager lange møtet var FN, i kraft av den internasjonale telekommunikasjonsunionen (ITU). Dette var en viktig begivenhet. Innen teknologi og kommunikasjon, kan toppmøtet sammenlignes med miljøkonferansen i Rio i 1992, både når det gjelder omfang, virkninger og sakene som står på spill.Det er mindre enn ti år siden internett ble tilgjengelig for det store publikum. I løpet av denne korte tiden har det snudd opp ned på store deler av det politiske, økonomiske, sosiale og kulturelle livet, samt organisasjonslivet. I så stor grad at vi nå kan si at internett representerer en «ny verdensorden», når det gjelder utviklingen av informasjon og kommunikasjon i verden.Ingenting er som før. Nettverkets hastighet og pålitelighet har ført til store forandringer i hvordan vi kommuniserer, studerer, kjøper og arbeider, samt måten vi skaffer oss informasjon, underholdning og dannelse på. E-post og konsultasjon av internett plasserer datamaskinen i sentrum for en utvekslingsmekanisme (som avløses av den nye telefonen som kan brukes til alt) som ryster alle sektorer i arbeidslivet. Denne omveltningen kommer imidlertid først og fremst de mest fremskredne landene til gode, land som allerede nyter fordelene av tidligere industrielle revolusjoner. Omveltningen forverrer det man kaller den «digitale kløften», denne stadig dypere avgrunnen mellom de som fråtser i informasjonsteknologi og alle de – flertallet – som er avskåret fra den. To tall illustrerer urettferdigheten: 19 prosent av innbyggerne på jorda utgjør 91 prosent av internettbrukerne. Den digitale kløften forsterker og tydeliggjør det tradisjonelle gapet mellom Nord og Sør og ulikheten mellom rike og fattige (husk at 20 prosent av verdens befolkning, bosatt i rike land, råder over 85 prosent av verdens inntekter). Hvis ingenting gjøres, vil eksplosjonen av ny datateknologi avstenge innbyggerne i de minst utviklede landene for godt, spesielt afrikanske land sør for Sahara (knapt en prosent internettbrukere, hvorav svært få kvinner).Ingen som ønsker en mer rettferdig verden, kan stille seg likegyldig til dette problemet. Det sto i sentrum for toppmøtet i Genève, der mer enn 10 000 delegater fra omtrent 175 land deltok, i tillegg til et femtitalls statsledere og regjeringssjefer. Som et tegn på endringene som er i gang, førte dette FN-toppmøtet for første gang sammen statlige representanter, næringslivsledere og ansvarlige fra ikke-statlige organisasjoner (NGO’er), som uttrykk for «sivilsamfunnet». Dette fungerte for øvrig ikke så godt, sistnevnte klaget over å ha blitt marginalisert, og over i stor grad ha fungert som alibi. Avslutningserklæringen klarer knapt å tilsløre toppmøtets nederlag når det gjelder de viktigste spørsmålene som var oppe til debatt. For det første, prosjektet som går ut på å opprette et «digitalt solidaritetsfond» førte ikke frem. De rike landene nektet å engasjere seg økonomisk i det. Senegals president, Abdoulaye Wade, som i lang tid har ivret for et slikt fond, foreslo å gå utenom statene ved å innføre et frivillig bidrag på en euro ved kjøp av datamaskiner. Andre foreslo å legge til en eurocent på alle telefonsamtaler, uansett varighet, for å bidra til