Kommentar WikiLeaks

La hundre WikiLeaks blomstre

Julian Assange har ikke spionert på folket for de som sitter med makten, han har spionert på de med makten for folket. Det er grunnen til at bare vi, folket, kan hjelpe ham nå.

Posted on

Så skjedde det til slutt. Julian Assange ble slept ut av Ecuadors ambassade i London og arrestert. Det kom ikke som noen overraskelse, for flere tegn har pekt i denne retning. For noen uker siden spådde WikiLeaks at han ville bli arrestert. Det ecuadorianske utenriksdepartementet svarte med det vi nå vet er en blank løgn, nemlig at det ikke fantes noen planer om å annullere Assanges asyl, og pepret løgnen med nye løgner om at WikiLeaks hadde publisert bilder av den ecuadorianske presidentens privatliv (hvorfor skulle Assange gjøre det og dermed risikere asylet sitt?).

Den nylige arrestasjonen av Chelsea Manning (for det meste ignorert av mediene) var også en brikke i dette spillet. På tross av benådningen fra president Obama, ble hun igjen arrestert. Hun holdes nå i isolat i et forsøk på å tvinge henne til å avsløre informasjon om hennes forbindelser til WikiLeaks, som nettopp er anklagen som venter på Assange når (eller om) USA får kloa i ham.

Et annet hint kom fra de britiske myndighetene, da de nylig sa at de ikke ville utlevere Assange til et land hvor han kan dømmes til døden (i stedet for bare å si at han ikke ville utleveres til USA på grunn av WikiLeaks), noe som i praksis bekreftet muligheten for utlevering til USA.

Folkets spion

Det langvarige forsøket på karakterdrap nådde sitt bunnpunkt for noen måneder siden med ubekreftede rykter om at ecuadorianerne ville kvitte seg med Assange fordi han luktet vondt og gikk i skitne klær. I første fase av svertekampanjen gikk tidligere venner og samarbeidspartnere offentlig ut og sa at WikiLeaks begynte bra, men kjørte seg fast på grunn av Assanges politiske partiskhet (hat mot Hillary Clinton, mistenkelige bånd til Russland). Neste fase innebar personlige ærekrenkelser: Han er paranoid og arrogant, besatt av makt og kontroll. Og nå har svertekampanjen nå et rent kroppslig nivå med lukter og flekker.

Den største bragden til det nye militær-kognitive komplekset er at det har gjort direkte og åpenbar undertrykkelse overflødig.

Er Assange paranoid? Hvem ville ikke vært det, hvis du måtte oppholde deg permanent i en avlyttet bolig, kontinuerlig overvåket av hemmelige tjenester. Stormannsgal? Når en CIA-sjef sier at hans hovedprioritering er å arrestere deg, antyder ikke det at du i det minste er en «stor» trussel mot noen? Han oppfører seg som leder for en spionorganisasjon? WikiLeaks er en spionorganisasjon, men en som tjener folket, som holder oss informert om hva som skjer i kulissene.

Frivillig kontroll

Det store spørsmålet er: Hvorfor nå? Jeg tror ett navn forklarer alt: Cambridge Analytica, et navn som står for alt Assange handler om, for alt han slåss for, nemlig å avsløre forbindelsene mellom store private konsern og myndighetsorganer. Påstandene om russisk innblanding i det amerikanske presidentvalget skapte et enormt oppstyr. Nå vet vi at det ikke var russiske hackere (sammen med Assange) som «dultet» folk i retning Trump, men egne vestlige dataprosesserende selskaper som forente seg med politiske krefter. Det betyr ikke at Russland og allierte ikke forsøkte å påvirke utfallet av valget, slik USA gjør i andre land (bare at det da kalles å styrke demokratiet). Men det betyr at den store stygge ulven som forstyrrer våre demokratier finnes i vår midte og ikke i Kreml – og det er det Assange hele tiden har påstått.

Nøyaktig hvor befinner denne store stygge ulven seg? For å gripe omfanget av kontrollen og manipuleringen, må vi se utover forbindelsen mellom private selskap og politiske partier (slik tilfellet er med Cambridge Analytica), til sammenfiltringen mellom dataprosesserende selskaper som Google eller Facebook og statlige sikkerhetsorganer. Den sosiale kontrollen i Kina bør ikke overraske noen, mer overraskende er det at vi selv aksepterer samme regulering i den tro at vi vil bevare full frihet og at mediene bare hjelper oss å realisere våre mål (mens folk i Kina er fullstendig klar over at de er regulerte). Vi kan nå skimte skremmende nye former for sosial kontroll som får den gode gamle 1900-talls «totalitarianismen» til å framstå heller primitiv og klønete.

Den største bragden til det nye militær-kognitive komplekset er at det har gjort direkte og åpenbar undertrykkelse overflødig: Individer kontrolleres mye bedre og «dultes» i ønsket retning når de fortsetter å oppleve seg selv som frie og autonome aktører i sine egne liv. Dette er en annen viktig lærdom å trekke av WikiLeaks: Vår ufrihet er farligst når den oppleves som selve mediet for vår frihet – hva kan vel være friere enn den ustanselige kommunikasjonsstrømmen som lar hvert individ popularisere sine egne meninger og danne virtuelle fellesskap av egen fri vilje?

Staten del av problemet

Siden toleranse og valgfrihet opphøyes til den høyeste verdi i våre samfunn, kan sosial kontroll og dominans ikke lenger framstå som et hinder for subjektets frihet: Det må framstå som – og holdes oppe av – individenes egen opplevelse av seg selv som frie. Hva kan vel være mer fritt enn vår ubegrensede surfing på nett og sosiale medier? Slik fungerer «fascisme som lukter som demokrati»1«Far-right Israeli campaign ad jokes of ‘fascism’ perfume», The Guardian, London, 19. mars 2019.
i dag.

Det er grunnen til at det er absolutt maktpåliggende å holde det digitale nettverket utenfor kontrollen til privat kapital og statsmakt, det vil si å gjøre det fullstendig tilgjengelig for offentlig debatt. I sin underlig oversette bok om Google, When Google Met WikiLeaks (2014), har Assange fullstendig rett når han skriver at for å forstå hvordan denne reguleringen erfares som frihet, må vi rette fokuset mot de lysskye båndene mellom de private selskapene som kontrollerer våre allmenninger og de hemmelige tjenestene.

Vi kan nå se hvorfor Assange må ties i hjel. Etter at Cambridge Analytica-skandalen brøt ut har de med makten anstrengt seg for å tone det hele ned og gjøre avsløringen til et unntak, til et «misbruk» utført av noen få private selskaper og politiske partier – men hvor er staten selv, de halv-usynlige apparatene til den såkalte dypstaten? Ikke overraskende publiserte The Guardian, som dekket Cambridge Analytica-saken tett, nylig et forkastelig angrep på Assange som en stormannsgal mann som flyktet fra rettsapparatet. Skriv så mye dere vil om Cambridge Analytica og Steve Bannon, bare ikke dvel ved hva Assange rettet oppmerksomheten mot, nemlig at de statsapparatene som nå forventes å etterforske «skandalen» selv er del av problemet.

La hundre WikiLeaks blomstre

Assange har kalt seg selv spion for folket: Han spionerer ikke på folket for de som sitter med makten, han spionerer på de med makten for folket. Det er grunnen til at bare vi, folket, kan hjelpe ham nå. Med press og mobilisering kan vi gi ham en mindre dyster skjebne. De hemmelige tjenestene i Sovjetunionen var kjent for ikke bare å straffe forræderne selv om det tok flere tiår å gjøre det, men også for å kjempe iherdig for å få dem løslatt når de ble fanget av fienden. Assange har ingen stat i ryggen, bare oss, folket – så la oss i det minste gjøre det de sovjetiske hemmelige tjenestene gjorde, la oss kjempe for ham uansett hvor lang tid det vil ta.

WikiLeaks er bare begynnelsen, og vårt motto må være maoistisk: La hundre WikiLeaks blomstre. Panikken og raseriet til de med makten, til de som kontrollerer våre digitale allmenninger, har vist overfor Assange er et bevis på at en slik aktivitet treffer en nerve. Det vil komme mange slag under beltestedet – vår side vil anklages for å spille på lag med fienden (som svertekampanjen mot Assange om at han jobber for Putin), men vi må bli vant med det og lære å slå tilbake, og nådeløst spille den ene siden opp mot den andre for å felle dem begge.

© norske LMD. Oversatt av redaksjonen

Fotnoter   [ + ]

Siste fra Kommentar

Placeholder

Blums spøkelse

Tradisjonsbevisste Bild sviktet ikke i dekningen av G20-toppmøtet i Hamburg.

0 kr 0
Gå til Toppen