Pablo Iglesias på et folkemøte i Unidos Podemos i Jerez de la Frontera, 23. juni 2016. Foto: KikoStock, Shutterstock.

Mellom populisme og klasse

Podemos har vokst i nesten hvert valg. Likevel forventer få at partiet vil komme seirende ut av parlamentsvalget 28. april.

Podemos («Vi kan») dukket opp fra intet for fem år siden med ambisjon om å «storme himmelen» – og Spania. Partiet syntes å bringe med seg en ny måte å snakke og drive politikk på i Europa. Nå er det ingen som lenger tror på den klare seieren som tidligere ble lovet, mens partiet trues med å bli en normalisert del av det politiske landskapet som det avviste. Er dagens motgang bare en uunngåelig fase, eller gjenspeiler den en skjerping av de spenningene som frambrakte partiet?

Podemos braste inn i spansk politikk 17. januar 2014 for å gi en politisk stemme til kravene om «reelt demokrati» fra los indignados. Protestbevegelsen som okkuperte offentlige plasser i en rekke spanske byer fra mai 2011, avviste – gjennom et bredt spekter av slagord og ideer – den politiske (og i litt mindre grad, økonomiske) orden som har rådet etter overgangen fra Franco-diktaturet (1936–1977) til liberalt demokrati.

Unge og uærbødige

Protestbevegelsen var grovt sett organisert rundt to atskilte prosjekter: På den ene side et ønske om å fornye systemet, på den andre en større ambisjon om samfunnsendring. Reformere eller transformere. «Spenningen i dette alternativet skulle vise seg senere i debattene innad i partiet», sier Brais Fernández, med i redaksjonen i tidsskriftet Viento Sur og medlem av trotskistgruppen Anticapitalistas som var med på å stifte Podemos.

For den første strømningen var det viktigste å bytte ut politikerne, forteller Fernández. Til en viss grad gjenspeilte demonstrasjonene sinnet til en fastkjørt middelklasse, som hadde fått sine sosiale ambisjoner feid bort av krisen i 2008. Da krisen nådde Spania valgte det sosialdemokratiske PSOE, Spanias fremste progressive parti etter overgangen til demokratiet, å gjennomføre økonomiske innstramminger. Valget ble tydelig da de endret den spanske grunnloven i august 2011 for å gjøre nedbetaling av offentlig gjeld til en hovedprioritering.

PSOE fikk betale for denne politikken i parlamentsvalget i november samme år, men det nye flertallet og høyreregjeringen til Mariano Rajoy fra Partido Popular (PP) kuttet enda mer i sosialbudsjettene. For los indignados viste det at det spanske demokratiet åpenbart ikke fungerte.

Podemos, ledet av universitetsprofessorene Pablo Iglesias og Iñigo Errejón, tjente på dette ubehaget. Partiet ble raskt favoritten til velgere mellom 25 og 35 år, spesielt høytutdannede i byene. For mange var partiet det eneste som sto for den nye politikken de ønsket, med unge ansikter og en røffere stil.

Makten og sirklene

For den andre store og mer radikale strømningen av los indignados var det viktigste med protesten rommene den åpnet for politisk sosialisering (forsamlingene, teltene, møtene) og protestens omfang, som muliggjorde en mer dyptgripende kritikk av Spanias politiske og økonomiske system.

Her tok avvisningen av politikerklassen form av en vilje til å gi borgerne mer makt gjennom å skape nye politiske fellesskap og rom for beslutning, digitalt demokrati og krav om å kunne tilbakekalle folkevalgte. Opprettelsen av nabolagsforsamlinger var en måte å sette disse forhåpningene ut i praksis på og – hvorfor ikke? – forberede grunnen for et nytt samfunn. Tilhengerne av denne strømningen avviste også skillet mellom politikk og økonomi, som de mente hang uløselig sammen.

Podemos har forsøkt å forene de ulike kreftene. Lokale circulos, «sirkler», skulle gjenfinne den opprinnelige ånden i nabolagsforsamlingene, som i 2014 viste tegn til å gå på tomgang. Da sirklene ble opprettet ga de en stedlig forankring og grobunn for nye politiske ledere. Men ledelsen mislikte tyngden Anticapitalistas etter hvert fikk i sirklene og tok til slutt fra dem all reell makt. Maktkonsentrasjonen ble fullført i februar 2017, under partiets andre Borgerforsamling, som konsoliderte en slags demokratisk sentralisme hvor sirklene har liten innflytelse i de viktigste beslutningsorganene.

Kritisk stillstand

Krigsmaskinen som ble satt i sving for valget i 2015, prioriterte avstemninger, debatter og programutarbeidelse på ulike nettplattformer som Appgree eller Reddit. I tillegg til den karismatiske Iglesias lot mange spanjoler seg begeistre av denne demokratiforståelsen.

Podemos fulgte populismetenkningen til filosofene Ernesto Laclau og Chantal Mouffe,1Se Razmig Keucheyan og Renaud Lambert, «Podemos’ inspirasjonskilde», Le Monde diplomatique, september 2015. og oversatte deres kritikk av det økonomiske oligarkiet og politikerklassen til en motsetning mellom «folk» og «kasten», i håp om å rive ned den tradisjonelle høyre-venstrehøyreaksen. Fordømmelsen av finanskrisen og det økonomisk-politiske establishmentets korrupsjon ble det sentrale argumentet i offensiven mot det ideologene i Podemos kaller «78-regimet» (med henvisning til grunnloven som ble innført i 1978 etter Franco-styrets slutt).

Podemos’ manglende folkelige forankringer bekymrer i liten grad populiststrategene.

Utviskingen av venstre-høyreaksen ble det ikke noe av. I 2015 klatret Ciudadanos – som direktøren for banken Saba-dell, Josep Oliu, var raskt ute med å kalle et «høyre-Podemos»2«Josep Oliu propone crear ‘una especie de Podemos de derechas’», El Periódico, Barcelona, 25. juni 2014. – på meningsmålingene og delte politikken opp i fire krefter langs to akser: venstre-høyre (PSOE-Podemos mot PP-Ciudadanos) og ny-gammel politikk (Podemos-Ciudadanos mot PSOE-PP).

Iñigo Errejón taler til Podemos-velgerne i Valencia under forrige valgkamp i 2015.
Foto: Kaohanui / Shutterstock

Populiststrategien, som Errejón utarbeidet og Iglesias lenge støttet, fikk gjenklang blant spanjolene som var gått lei av stillstanden på den tradisjonelle venstresiden, som ofte slet med å forstå los indignados og som mange spanjoler mente snakket for innforstått. I valget i 2011 klarte ikke venstrekoalisjonen Izquierda Unida, hvor Det spanske kommunistpartiet PCE utgjør den harde kjernen, å mobilisere indignados-bevegelsen: Koalisjonens kandidat, Cayo Lara, fikk bare sju prosent av stemmene, langt fra den historiske rekorden på 10,5 prosent til Julio Anguita i 1996.

Populiststrategien fikk Podemos-ledelsen til å gjøre flere feil, som la grunnen for senere problemer. De så litt for lett skolerte politiske aktivister som «elitister» begrenset av sin erfaring. Det hindret partiet i å bygge en demokratisk organisasjon for å formidle informasjon, ta beslutninger og representere de ulike strømningene. Samtidig har denne populismen i praksis vært preget av en stor mistro til grasrota, da den gjør de lavere lederne til rene videreformidlere av beslutningene til en nærmest eneveldig karismatisk ledelse, som har en tendens til å sende alle debatter til nettavstemninger.

«Nytt historisk kompromiss»

Samarbeidet mellom Errejón og Iglesias fungerte fram til valget i juni 2016, da Iglesias ignorerte Errejóns reservasjoner og laget en allianse med Izquierda Unida. Fornyelsen av dette venstrepartiet under Alberto Garzón vekket optimisme hos de som håpet å erstatte PSOE som det største venstrepartiet med den nye parlamentsblokken Unidos Podemos.

Alliansen hadde som ambisjon å plukke opp igjen «eurokommunismen» til Det italienske kommunistpartiet (PCI) på 1970-tallet. Iglesias snakket flere ganger om nødvendigheten av et «nytt historisk kompromiss»,3Pablo Iglesias, «Un nuevo compromiso histórico», El País, Madrid, 9. desember 2015. en allusjon til alliansen PCIs generalsekretær Enrico Berlinguer inngikk med kristeligdemokratene for å bevare Italias institusjonelle stabilitet. For Iglesias dreide det seg om å legge press på en eventuell PSOE-regjerings politikk og vurdere muligheten for en koalisjonsregjering, samtidig som man forberedte seg på, i riktig øyeblikk, å ta over.

Denne koalisjonstenkningen har hos Iglesias vært del av en stadig mer klassisk oppfatning om at samfunnet er inndelt i klasser med ulike interesser. Denne nye «klassiske» strategien baserer seg på at den gunstige perioden som startet i 2011 snart vil være over: Spanjolene har blitt vant med økonomisk krise og bare en ny periode med resesjon vil gjenoppvekke sinnet. Dermed har Podemos endt opp med å overta den posisjonen Izquierda Unida tidligere har hatt. Partiet har dessuten tatt inn noen tidligere ledere og medlemmer fra Ungkommunistene (hvor også Iglesias har sin bakgrunn), som Irene Montero, talsperson for parlamentsblokken Unidos Podemos.

Alliansespill

Iglesias’ klassiske vending bryter med Errejóns populisme. Ifølge Errejón vil denne «venstreradikalismen» svekke Podemos i et samfunn hvor det ikke er noe sterkt forhold mellom klasse og stemmegivning.

I stedet for å grave skyttergraver for å beskytte ideologiske troskap, og fordi Podemos mangler en tilstrekkelig territorial forankring og aktiv grasrot, vil Errejón heller ta den politiske kampen til ordene som setter dagsorden, som begrepet fedreland, selve ideen om Spania, som høyresiden har hatt monopol på og som venstresiden vanligvis har avvist på grunn av assosiasjonene til Franco. Sosiolog og medstifter av Podemos, Jorge Muron fra Errejóns strømning, forklarer at «det dreier seg om å skape og vise en annen visjon for landet, en annen mulighet for Spanias folk til å møtes». Kort fortalt, å anerkjenne Spanias flernasjonale vesen.

Drømmen om en felles søreuropeisk motstand mot nyliberalismen er blitt fjernere.

Errejóns mål er å henvende seg til sammensatte lag av befolkningen: De utsatte delene av middelklassen (selvstendig næringsdrivende og frie yrker), de som ønsker en ny politikk (som han i motsetning til Iglesias’ «harde» posisjon kaller «vennlig» og som inkluderer velgere som kan helle mot Ciudadanos’ liberalisme), og skuffede tilhengere av PSOE, som fortsatt har oppslutning hos en del ufaglærte arbeidere og arbeidsledige.4Irene Castro, «El PSOE, el partido al que más votan los desempleados», El Diario, 22. juni 2016.

Situasjonen er imidlertid annerledes enn i 2014. Nasjonalt har «populistøyeblikket» med bølgen de «indignerte» utløste trukket seg tilbake og svinger nå mellom glemsel og reaksjonær avsporing. Den reaksjonære vendingen viste seg i regionalvalget i Andalusia i desember, der det høyreekstreme Vox fikk 11 prosent av stemmene, et parti som forener rehabilitering av Franco-regimet med motstand mot «kjønnsideologi» etter feminismens gjennombrudd de siste årene.

Podemos’ manglende folkelige forankring bekymrer i liten grad populiststrategene, ettersom Errejón har en tendens til å undervurdere rollen til sosiale bevegelser. «I hvilken grad tror dere at folkebevegelser kan hjelpe dere til å styre?» spurte en journalist i 2014. «Svært lite, for å være ærlig», svarte Errejón. «For de er fastkjørt i en motstandskultur som gjør at de aldri trenger å stille seg spørsmålet om hva som må gjøres.»5Intervju med Pablo Rivas, «’Estamos orgullosos de que la oligarquía española tenga miedo’», Diagonal, Madrid, 7. november 2014. Mer enn en sosial forankring søker han en overenskomst med bedriftseiere som misliker «det økonomiske oligarkiet». Et prosjekt som reiser spørsmålet: Hvor langt kan de ta et slikt alliansespill hvis de havner i regjering?

Forening vs. isolasjon

I praksis viser dette alliansespillet seg i en overrepresentasjon av yrkespolitikere blant partiets kandidater. Det er tilfellet i valgplattformen Más Madrid som stiller i det kommende regionvalget i mai. Med Más Madrid har Errejón gått i allianse med byens ordfører, advokaten Manuela Carmena som har vært i politikken siden 1970-tallet. Valgplattformen viser at Podemos er i ferd med å rakne fordi Errejón nekter å bøye seg for den strenge kontrollen partiledelsen har villet påtvinge dem. Det er den siste oppblussingen av en dragkamp som har vart i tre år, og nå resultert i at Más Madrid og Podemos stiller til valg hver for seg. På et vis har Errejón blitt offer for en vertikal struktur som han selv var med på å etablere på Podemos’ første borgerforsamling høsten 2014.

Podemos’ motgang skyldes ikke bare opprivende indre strider. Vox’ frambrudd må ses i sammenheng med omveltningen Catalonia har skapt i spansk politikk. Noen dager etter feiringen av folkeavstemningen om selvstendighet for Catalonia i oktober 2017 – en feiring preget av politiets brutale framferd – holdt kong Felipe 6 en tv-tale der han la all skylden for krisen på de katalanske uavhengighetsforkjemperne. Talen og konflikten marginaliserte krefter som, slik som Podemos, hadde stilt seg positive til en folkeavstemning. Da spanske flagg plutselig dukket opp på balkongene i landets byer innvarslet det en konservativ vending.

Skandaler hindret likevel høyresiden i å beholde makten, med PP involvert i en enorm korrupsjonsskandale. I juni i fjor ble Rajoy tvunget til å gå av etter et mistillitsforslag fra PSOEs generalsekretær Pedro Sánchez, støttet av det baskiske nasjonalistpartiet PNV, ulike katalanske partier og Podemos. Den kortvarige sosialistregjeringen har imidlertid ikke klart å komme fram til en løsning på krisen og vært nokså beskjeden i Unidos Podemos’ sosiale kampsaker (selv om den i desember annonserte en 22 prosents økning av minstelønnen).

Mot dette bakteppet forsøker pablister og errejonister å forene de sosiale og nasjonale spørsmålene i den katalanske krisen, mens høyrepartiene (PP, Ciudadanos, Vox) jobber for å isolere dem. Iglesias’ klassiske strategi vektlegger at arbeiderklassen ikke kjenner landegrenser, mens populiststrategien lover en identifikasjon mellom folket, staten og nasjonen som kan fornye «78-regimet», som på tross av motstand fra de konservative, i sin tid anerkjente befolkningens sosiale rettigheter og forhindret en sentralisering av makten som var gitt de autonome regionene.

Fra krav til realitet

Resten av verden har også endret seg siden Podemos så dagens lys. På den tiden uttalte lederne gjerne beundring for utviklingen i Venezuela. Det politiske og økonomiske kaoset som nå herjer der er en byrde for Iglesias og Errejón, selv om begge har tatt avstand fra Nicolás Maduros regjering.

Et enda større tilbakeslag var utfallet av konflikten mellom EU og Hellas i 2015. Syrizas kapitulasjon overfor landets europeiske «partnere» var en advarsel. Drømmen om en felles søreuropeisk motstand mot nyliberalismen er blitt fjernere. Drømmen har blitt ytterligere svekket av frammarsjen til reaksjonære krefter i Øst-Europa og USA.

Dette internasjonale panoramaet har banet vei for ytre høyre, som inntil nå har vært lite synlig i spansk politikk. Det har også radikalisert PP og Ciudadanos, og innsnevret Podemos’ mulighet til å gi nytt liv til håpet om endring som lå til grunn for partiet.

Erfaringene Podemos har gjort seg siden 2015 – etter å ha hatt ordførere i byer som Madrid, Barcelona, Valencia, Cadis, La Coruña og Zaragoza – har gitt uunnværlig kunnskap om å lede demokratiske institusjoner. Samtidig har det bidratt til å normalisere et parti som hevder å være annerledes. Selv om ordførervervene gir partiet tyngde i lokalsamfunnene, må det mer til for å kutte elitenes privilegier.

Spanjolene er fortsatt sympatisk innstilt til partiene til venstre for PSOE – Podemos, Izquierda Unida, En Comú Podem (som omfatter Podemos og andre organisasjoner i Catalonia) og Más Madrid. Parlamentsvalget 28. april og valgene til EU-parlamentet, regionforsamlingene og kommunestyrene 26. mai – vil bli avgjørende for Podemos’ skjebne på litt lengre sikt og muligheten for å realisere de «indignertes» politiske krav.

Oversatt av redaksjonen

José António García Simon er skribent
Jaime Vindel er professor ved Universitetet Complutense (Madrid)

Fotnoter   [ + ]

Forrige sak

Tre dager som endret Afghanistans skjebne

Neste sak

Baksiden av det etiopiske miraklet

Andre saker om Spania

Default thumbnail

Legenden

Vest-Europa skapte Santiago de Compostela, og ikke omvendt.På 800-tallet ble en grav

0 kr 0