Notre Dame. Foto: JP ValERY.
Essay Notre-Dame

Forvandlingen ved Notre-Dame


15. april brant spiret og taket til katedralen Notre-Dame i Paris. For de som bor i strøket er det lenge siden katedralen forvandlet hverdagen deres.
Av

Jeg har vært så heldig en kveld å klatre opp steintrappa til orgelet i Notre-Dame, hvor organisten og komponisten Thierry Escaich skulle holde en konsert. Vi var noen venner som hadde møtt opp for å høre ham øve og tilbrakte to timer under det enorme hvelvet, alene i katedralen etter stengetid. Mens Thierry spilte og improviserte på dette enestående instrumentet skapt av den geniale Aristide Cavaillé-Coll, skuet jeg utover galleriene som hang over kirkeskipet med det eiendommelige inntrykket av å møte både middelalderhistorien, religionshistorien, litteraturhistorien (Quasimodo skal ligge gjemt her et sted) og musikkhistorien, som er så tilstedeværende i denne kirken hvor den berømte Louis Vierne døde da han spilte på samme orgel en dag i 1937.

Jeg har bodd på Île de la Cité i tretti år og alltid følt at jeg bodde i «Notre-Dame-strøket». Tidligere pleide jeg ofte å stanse foran katedralen for å ta inn mørket, rommet og røkelsen. Turistmengden hindret ikke at man kunne gå fra det ene kapellet til det andre foran et utvalg av religiøse malerier, gjenstander og vokslys for tro eller overtro. Ofte var gudstjenestene i gang i koret, som om de nysgjerriges katedral omringet de frommes, men byggets størrelse gjorde at det både fungerte som kirke og som forum. Jeg beundret rosettene i tverrskipet, deretter de barokke ornamentene i koret, så fjernt fra den gotiske geometrien. Litt senere, på plassen foran katedralen, kastet jeg et blikk på steinen som angir Frankrikes nullpunkt.

 

Parisisk «romantikk»

Fra den ene promenaden til den andre, lærte jeg å like Notre-Dame fra alle vinkler, og først og fremst fra Rue Chanoinesse, hvor man gikk rett på denne veggen av skulpturer og gargouiller, ornamentene formet som mennesker eller fabeldyr laget for å lede regnvann bort fra veggene – i kontrast til det spektakulære synet fra den store plassen som Baron Haussmann ryddet på 1860- og 1870-tallet. Langs elvekanten på venstre bredd, ved den lille armen av Seinen, viste katedralen seg i all sin storhet over trær i full blomst – og det samme om vinteren, da over nakne greiner hvor ravnene skrek og spurvene kvitret. Lenger borte, fra brua Pont de Sully, reiste katedralen seg som et utkikkstårn midt i Paris. Og hvis du gikk ned rue Beaubourg i retning rådhuset, syntes den å stige opp litt etter litt, ragende med det makeløse taket som gjorde at den dominerte hele strøket, og bygårdene på Île de la Cité lignet små skikkelser ved foten av et skip.

På vakre dager søkte jeg skygge i Square Jean-XXIII, den vidunderlige hagen nedenfor steinbuene som krøller seg ned fra katedralens apsis. I sommerens hete ga bladene et svalt ly, forsterket av vannet i middelalderfontenen. Og noen ganger strømmet det en svensk fanfare fra musikkpaviljongen eller den franske marinen holdt en konsert, og økte gleden jeg fant her, mellom høyre og venstre bredd, hvor Seines armer krysses, i denne rene urbane skjønnheten.

Men noe har endret seg med årene og forvandlet strøket stadig mer til en bastion for turistindustrien. Først kom den stadige raskere ombyggingen av de siste butikkene til suvenirsjapper og liksom-typiske restauranter. Så kom privattaxiene, sykkeltaxiene og de toetasjes bussene med guidede turer på engelsk gjennom Paris. Stadig flere asiater i brudekjoler kom for å bli tatt bilde av på brua Pont de l’Archevêché med en kitschy forestilling om parisisk «romantikk» – som allerede var forringet av hengelåsene folk festet på rekkverket, et besynderlig symbol på kjærlighet som tvang kommunen til å bytte ut det gamle rekkverket.

 

Beboernes straffes

Den virkelige endringen, for både innbyggerne i strøket og mange franskmenn, har imidlertid skjedd etter de ulike attentatene de siste årene som har tvunget fram en systematisk kontroll av alle besøkende til Notre-Dame. Den raske og smidige inngangen gjennom porten er borte for godt, erstattet av lange køer helt til midten av kirkeplassen. Og jeg har måttet gi opp mine små pauser på benkene foran katedralen. Bombealarmene har også blitt flere, på grunn av gjenglemte ryggsekker, og jeg har skjønt at tidsånden ikke lenger tillater spøker, at sikkerhetssonene må utvides og utvides, og at myndighetene må vise seg med gevær i hånda. Nylig ble hele gata mi stengt på grunn av en mistenkelig pakke, langt fra kirkeplassen. Og da jeg forsøkte å forhandle for å få gå til gården min, like bak sperringene, svarte en ung politikvinne i fullt alvor: «Hvis du ikke liker det, får du flytte.» Sikkerhetstiltakene gjelder også for besøk fra viktige personer, som da Michelle Obama var innom med barna sine, og jeg pent måtte vente til hun var dratt før jeg fikk gå hjem.

I 2017 presenterte daværende president François Hollande og ordfører Anne Hidalgo en plan om å renovere Île de la Cité. Den skal flytte ut tinghuset, hovedpolitistasjonen og sykehuset Hôtel-Dieu for å gjøre hele øya til et stort turist- og handelsstrøk. Planen foreslår også å dekke det fortryllende blomstermarkedet med et glasstak for å kunne ha arrangementer der.

Den raske og smidige inngangen gjennom porten er borte for godt, erstattet av lange køer.

På samme tid stengte kjøpmannen i Rue d’Arcole sin butikk full av aviser og religiøse bilder, det siste vitnesbyrdet fra den tiden hvor strøket var et mål for pilegrimsferd snarere enn en etappe på ferden mellom Eiffeltårnet og Disneyland Paris. Häagen-Dazs hadde kjøpt lokalene hans. Lenger bak har politiet stengt flere inngangsporter til Square Jean-XXIII, for å slå ned på turistranere som stikker av i passasjen. Plutselig er beboerne blitt straffet og jeg har gått stadig sjeldnere gjennom denne hagen, hvor kommunen dessuten har sluttet å vedlikeholde fontenen som er nesten tørket ut.

 

En natt i skjul

I begynnelsen av april så jeg spiret omgitt av enorme stillaser og tenkte litt trist at jeg ikke skulle få se det igjen på lang tid. Men også at ekspertene og datamaskinene nok hadde tatt en god beslutning da de valgte å sikre det skjøre monumentet som har stått her i 150 år. Så mandag 15. april klokka sju på kvelden, da jeg gikk ut av den smale Rue de Bièvre etter noen ærender og kom til Quai de la Tournelle, så jeg mange hundre turister ta bilder med telefonene sine fra Pont de l’Archevêché. Jeg ble forbløffet over mengden, selv om det er en av verdens mest berømte utsikter. Da jeg snudde hodet, så jeg plutselig store flammer reise seg over stillasene. Brannen begynte å spre seg med vinden, og jeg følte en fryktelig skrekk, ikke for faren, men av selve synet av ildens herjinger med det blendende monumentet mot den blå kveldshimmelen. Forskrekket spurte jeg meg selv hvordan brannfolkene skulle klare å komme seg så høyt, så satte jeg opp farten og tenkte klok av skade: «Jeg må komme meg hjem raskt, før de sperrer av hele strøket.» Og faktisk ankom politiet en time senere gården min – som ligger nokså langt fra katedralen. De banket på dørene og ba folk dra til en gymsal hvor det uunngåelige kriseteamet ventet. Jeg foretrakk å late som jeg ikke var hjemme og tilbringe natten i skjul, mens brannfolkene gradvis fikk kontroll over katastrofen og den enorme røyksøylen visnet hen. Men jeg var fortsatt i sjokk, grepet av den store tragedien som hadde slått til så nær meg i hjertet av Paris.

 

En trøst eller to

I dagene som fulgte, mens dramaet gikk i ett i mediene, ble Île de la Cité forvandlet til en forskanset leir, bare tilgjengelig med riktig ID. Metrostasjonene ble stengt og den minste forflytning var usedvanlig vanskelig. Sikkerhetssonen strakte seg langt ut over området rundt Notre-Dame og førte til monstrøse bilkøer på begge sider av Seinen – som om myndighetene mente at sikkerhetstiltakene måte være like drastiske som hendelsen. Da ordføreren i Paris og innenriksministeren besøkte åstedet, måtte naboene mine vente lenge utenfor øya før de fikk lov til å dra hjem. Jeg tenkte da at vi lever i en underlig verden, hvor sikkerhetsbesettelsen ikke hindrer et åtte århundrer gammelt bygg i å gå opp i røyk, og hvor det aldri har samlet seg så mange turister på elvebredden som for å ta bilde av den forkullede katedralen, mens bare synet gjorde at hjertet sank i brystet mitt.

Jeg trøster meg med at denne fryktelige brannen synes å ha spart det store orgelet, som jeg håper å høre igjen. Så snur jeg meg mot Notre-Dame fra den lille Rue Massillon, hvor middelaldermuren fortsatt står med sine gargouiller, som om ingenting har skjedd. Enda en trøst: I de dagene da øya var forbudt område for alle andre enn beboerne, åpnet to–tre turistkafeer uteserveringen sin for naboene og livnet opp et landsbytorg noen steinkast fra den skadde katedralen.

Oversatt av redaksjonen

Benoît Duteurtre er skribent og forfatter.

Siste fra Essay

0 kr 0
Gå til Toppen