«Vi hadde ikke engang råd til vannkjøler»

«Når ble alle sosialister?» spurte magasinet New York på forsiden nylig. For mange unge amerikanere, konstaterte magasinet, «virker det mer sexy å kalle seg sosialist enn noe annet der ute».¹ Noe underlig har skjedd. Det siste halve århundret har du måttet være masochist for å kalle deg sosialist. Du risikerte å bli møtt med forakt eller regelrett mobbing, og du ble holdt langt utenfor det gode selskapet i politikken.

Som tenåring ble jeg med i Democratic Socialists of America (DSA) i 2007. Det var den gang den største «sosialistiske» organisasjonen i USA og landets eneste representant i Sosialistinternasjonalen (som partiet forlot i 2017). Men i verdens mest kapitalistiske land, et land med over 327 millioner innbyggere, hadde vår sosialistiske bevegelse bare 5000 medlemmer.

Jeg gikk på knøttsmå møter i private hjem eller samfunnshus vi fikk låne gratis. Ofte var det knapt et dusin på møtene. Noen, som meg, var unge, men de fleste var over seksti. Det var aldri noen fra generasjonene imellom. Vi lært å synge Internasjonalen. Vi fikk høre fortellinger fra red diaper babies (barn av medlemmer av Communist Party USA eller Socialist Party of America) og fra veteraner fra New Left, «den nye venstresiden» på 1960- og 1970-tallet. Vi holdt i live det gamle språket, den gamle kampen, men vi var fullstendig irrelevante. Da jeg jobbet en sommer på hovedkontoret i New York, hadde vi ikke engang penger til en vannkjøler. Vi måtte bære mugger med lunkent New York-vann fra toalettene foran de hånlige blikkene til de dresskledde næringslivsfolkene med kontor i samme bygg. De så DSA som en overlevning fra en annen tid, og det var noe vi var vant med.

Forsvunnet fra kartet

DSA ble dannet på ruinene av det en gang så mektige Socialist Party of America (SPA). Under Eugene Debs’ ledelse var SPA en uunngåelig politisk kraft i 1900-tallets første tiår, men på begynnelsen av 1970-tallet var det bare noen hundre medlemmer igjen. Partiet ble splittet i tre i 1972, etter uenigheter om hvordan det skulle forholde seg til New Left, Demokratene og Vietnam-krigen. Høyrefløyen stiftet Social Democrats, USA, ledet av borgerrettsikonet Bayard Rustin som hadde vært Martin Luther Kings rådgiver. Partiet ble raskt forbundet med innbitt antikommunisme og ble aldri mer enn en irrelevant pressgruppe i fagbevegelsen. Venstrefløyen opprettet Socialist Party USA, som videreførte tradisjonen fra Debs med å stille uavhengige kandidater i valg. Men der Debs fikk nesten en million stemmer i 1912, tiltrakk arvtakeren bare 6038 velgere i 1976 og 4430 i 2012.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Bestill nå

Fornyes til 199,- per kvartal

«Sentrum» i SPA dannet Democratic Socialists Organizing Committee (DSOC), ledet av Michael Harrington. Statsvitenskapsprofessoren og sosialistveteranen mente at de amerikanske valglovenes antidemokratiske natur og andre hindre gjorde det meningsløst å stille med uavhengige kandidater. Harrington jobbet i stedet for å bringe sammen sosiale bevegelser (studentgrupper, borgerforeninger), fagbevegelsen og Demokratene i en «europeisk» sosialdemokratisk koalisjon i et land hvor sosialdemokrati var et fremmedord. DSOC slo seg etter hvert sammen med New America Movement, en organisasjon med røtter i New Left, for å bli DSA i 1983.

Timingen var dårlig. Det nye partiet jobbet for en lov om full sysselsetting, engasjerte seg i kampen mot apartheid i Sør-Afrika, og applauderte sosialdemokratiske seire i Frankrike og Hellas på begynnelsen av 1980-tallet. Men det hadde ingen innvirkning på Demokratene, som på 1980-tallet dreide resolutt til høyre og forlot New Deal-ånden og dens vilje til å utvide velferdsstaten.

Willy Brandt, daværende leder for de tyske sosialdemokratene, sa at Harrington fint kunne ha vært en europeisk statsleder. Men, som den konservative journalisten William F. Buckley formulerte det, å være den mest framtredende sosialisten i USA, er som å være «det høyeste bygget i Topeka, Kansas».² Da Harrington døde noen måneder før Berlinmurens fall i 1989, hadde sosialismen, og selv sosialdemokratiet, nesten forsvunnet fullstendig fra det politiske kartet i USA. Partiet overlevde likevel, selv om det manglet både en frontfigur og nye rekrutter.

Tilbake til røttene

Noen hundre kilometer fra vårt lille kontor i New York overlevde noen andre stabukker også. Bernie Sanders’ politiske liv begynte i anonymitet og – i likhet med Harringtons – i ruinene av Socialist Party of America. Som student på 1960-tallet kjempet han for arbeider- og borgerrettigheter sammen med arbeiderne i New York, men forlot etter hvert fødestedet Brooklyn og bosatte seg i den rurale delstaten Vermont. Det første valget han stilte i, mellomvalget til senatet i 1972, endte med et typisk resultat for USAs venstreside: 2,2 prosent.

Men Sanders var seig. Budskapet hans var enkelt og rettet seg mot «Richard Nixons verden, og millionærene og milliardærene han representerer». Allerede den gang minnet han velgerne om at «dette er en verden hvor to prosent av befolkningen eier mer enn en tredjedel av den personlige formuen i USA».³ Budskapet var for tydelig til ikke å nå fram til velgerne. Etter en karrierestart full av nederlag vant han ordførervalget i Burlington i 1981, hvor han stilte som «uavhengig sosialist».

Sanders’ utspill om ødeleggende sosiale ulikheter gjorde ham populær lokalt og brakte ham etter hvert til Washington, først som kongressmann (1991–2007), så som senator (siden 2007). Likevel var han lite kjent utenfor Vermont, da han stilte mot Hillary Clinton i Demokratenes nominasjonsvalg i 2016. Hans program med kamp mot sosiale ulikheter gjennom allmenn helseforsikring, gratis høyere utdanning og en nasjonal minstelønn på 15 dollar timen overbeviste mange millioner amerikanere. De fleste av dem hadde nesten aldri hørt om sosialisme, men var klar for en politikk som prioriterte deres behov. Elleve millioner stemte på Sanders, men han tapte likevel mot Clinton. På bare noen måneder hadde han vekket den amerikanske sosialismen fra dvalen og brakte den tilbake til sine røtter, nemlig klassekamp og arbeiderklassen.

Doblet abonnementstallene

Den sosiale konteksten har spilt en nøkkelrolle i denne gjenoppstandelsen. Siden finanskrisen i 2008 har sinnet mot storselskapenes makt og stagnerende lønninger brakt tilbake massebevegelsene med blant annet de offentlig ansattes lange streik i Wisconsin og Occupy Wall Street i 2011, hurtigmatarbeidernes kamp for minstelønn i 2014, lærer- og sykepleierstreikene i fjor. Ulike publikasjoner har bidratt til å utarbeide en koherent politikk til venstre for Demokratene. Tidsskriftet Jacobin (startet i desember 2011) tredoblet antallet abonnenter under Sanders’ valgkamp i 2016, til 15 000. De fleste nye leserne var under 30 år og ofte sønner og døtre fra middelklassen som kan se langt etter foreldrenes jobbsikkerhet og høye lønninger. På nettet var det vanlig å se nykonverterte sosialister kritisere Demokratene, Clinton og de dominerende mediene etterfulgt av en rose-emoji for å vise at de tilhørte sosialistbevegelsen.

Vi holdt i live det gamle språket, den gamle kampen, men vi var fullstendig irrelevante.

4. november 2016, noen dager før presidentvalget tok flere dusin demokratiske sosialister – inkludert meg – avstand fra Clinton: «Å drive valgkamp for Clinton innebærer i praksis å overbevise folk om at hun og partiet vil forandre seg og gjøre en rekke ting – angripe finanssektoren, gå imot dårlige frihandelsavtaler, øke den nasjonale minstelønna til 15 dollar timen, forsvare og utvide velferdssystemet – som det er lite sannsynlig at de vil gjøre. Sosialister burde ikke påta seg dette arbeidet, fordi det potensielt kan undergrave våre anstrengelser for å bygge et fundament etter valget, når den lovede innsatsen for å ‘stille Demokratene til ansvar’ så altfor ofte ikke blir en realitet.»⁴ Dette standpunktet skapte opphetet debatt på venstresiden, hvor folk fra USAs kommunistparti mente at det viktigste var å slå Trump, dermed måtte alle støtte Clinton.

I dagene etter Clintons nederlag ble vi sjokkert. Vi hadde fryktet at vi skulle få skylden for tapet, på grunn av vår krasse kritikk før valget. I stedet strømmet det nye medlemmer til DSA – mens Demokratenes partiledelse var mest opptatt av å gi «russerne» skylden for nederlaget. DSA hadde snart 50 000 medlemmer. Etter valget doblet Jacobin antall abonnenter fra 15 000 til 36 000 på knappe to måneder. En viktig faktor for veksten er at partiet har hatt mange profiler i de tradisjonelle mediene og er overrepresentert på sosiale medier.

Kunstig liv

DSA er åpen for alle og man kan melde seg inn på nett. Dermed ble organisasjonen etter valget et fristed for både anarkister, kommunister og Sanders-tilhengere. Partiets horisontale struktur gir lokalavdelingene stor frihet, noe som har skapt et stort mangfold av engasjement: DSA har bidratt til å opprette leietakerforeninger, bistått fattige med bilreparasjoner, og reist på beina store nasjonale kampanjer for blant annet Medicare for all, som vil utvide den offentlige helseforsikringen for eldre til hele befolkningen.

De fleste av dem hadde nesten aldri hørt om sosialisme, men var klar for en politikk som prioriterte deres behov.

DSA appellerer tydeligvis også til velgerne. I Chicago er seks av de seksti bystyremedlemmene fra partiet. På delstatsnivå har demokratiske sosialister blitt valgt inn i Virginia og delstaten New York. Nasjonalt har organisasjonen bidratt til at en ny generasjon venstredemokrater seiret i mellomvalget i fjor, inkludert Alexandria Ocasio-Cortez som kongressrepresentant for delstaten New York. AOC, som hun kalles, står nærmere Demokratene enn de fleste medlemmene i DSA, men sier åpenlyst at politikken hennes er sosialistisk. Med sin karisma og smarte bruk av sosiale medier har hun klart å bygge en enorm plattform. Siden Sanders’ valgkamp i 2016 har dermed millioner av amerikanere blitt presentert for våre ideer.

Men vi begynner å nå grensen for hva vi kan få til med medieeksponering alene. Det finnes en voksende massebevegelse mot de sosiale ulikhetene i dagens USA, men den drives ikke fram av DSA. Sanders har få bånd til DSA og Ocasio-Cortez forsøker å forandre Demokratene fra innsiden. DSA består fortsatt hovedsakelig av hvite amerikanere fra middelklassen.

Målet nå er å forankre oss i en klassebevegelse. DSA-organisatorer var med på å lede sykepleier- og lærerstreikene i 2018–2019, og håper å øke innflytelsen blant arbeidere gjennom flere initiativ overfor fagbevegelsen og andre. Det er nå åpenbart for millioner av amerikanere at landet trenger omfattende endringer. Den amerikanske sosialistbevegelsen holdes ikke lenger kunstig i live, men er bare så vidt kommet på bedringens vei.

Oversatt av redaksjonen

Bhaskar Sunkara er grunnlegger og redaktør for tidsskriftet Jacobin (New York). Nestleder i Democratic Socialists of America. Siste bok: The Socialist Manifesto: The Case for Radical Politics in an Era of Extreme Inequality (2019).

1
Simon van Zuylen-Wood, «When did everyone become a socialist?», New York, 4. mars 2019.
2
Topeka, delstatshovedstaden i Kansas, er en mellomstor by. Byens høyeste bygg er 117 meter.
3
Radiotale 16. oktober 1973, sitert i Michael Kruse, «Bernie Sanders has a secret», Politico Magazine, 9. juli 2016
4
«The Left is under no obligation to support Hillary Clinton», In These Times, 4. november 2016, www.inthesetimes.com.