En kvinne holder fram bilder av sine savnede under pressekonferansen i Beirut om den nye loven som skal gi klarhet i skjebnen til de mange tusen libaneserne som forsvant under borgerkrigen. FOTO: JOSEPH EID, AFP / NTB SCANPIX.
Libanon Borgerkrigen i Libanon

De forsvunne som ikke ville forsvinne

Siden krigens slutt har libanesiske myndigheter forsøkt å legge lokk på skjebnen til libaneserne som forsvant under borgerkrigen. Men de pårørende har ikke gitt opp og har nå presset fram en ny lov som kan gi innsyn i en av de mest tragiske sidene ved krigen.

Posted on

Morgenen 28. november 2018 har tretti kvinner møtt opp i Khalil-Gibran i sentrum av Beirut. Kvinnene er kommet fra hele landet for å være med på en historisk pressekonferanse i den restaurerte parken, hvor det ikke lenger finnes noen spor etter krigen som raste i Libanon fra 1975 til 1990. To uker tidligere, 13. november, hadde landets parlament vedtatt lov 105 om forsvunne eller bortførte personer.1En engelsk oversettelse av loven er tilgjengelig på nettsiden til den libanesiske organisasjonen UNAM Documentation and Research. I andre artikkel sier loven at «familiene har rett til å få vite hva som skjedde med de som forsvant eller ble bortført [under borgerkrigen]». Loven sier også at det skal opprettes en uavhengig kommisjon for å finne de mange massegravene som er spredt over hele landet og grave opp levningene for å identifisere dem.

Mange av kvinnene som har møtt opp i parken er eldre og de fleste går med et skaut hvor det står «Vi har rett til å vite». I hendene har de gulnede fotografier av unge menn med faste blikk. Det er bilder av sønner, ektemenn og fedre. De fleste av dem forsvant under borgerkrigen, som krevde 150 000 menneskeliv mens 17 415 personer forsvant, ifølge offisielle tall.

En forbrytelse har to akter. Først drapet, så forsøket på å kvitte seg med bevisene.»
FRA DOKUMENTAREN ERASED, ASCENT OF THE INVISIBLE (2018)

En liten kvinne brøyter seg fram til et plastbord med en mikrofon på. Vel framme begynner Wadad Halwani, leder for Komiteen for familier av bortførte og forsvunne, å lese en pressemelding til kameraene i en høytidelig tone: «Parlamentet har nettopp vedtatt loven om de forsvunne. Det er dere, familiene, som har fått til denne loven. Husk den første demonstrasjonen på Corniche el-Mazraa 17. november 1982. Vi kjente ikke hverandre ennå, men smerten brakte oss sammen.»

Den pensjonerte læreren som er blitt talsperson for pårørende av forsvunne, husker ennå dramaet som om det var i går. «Mannen min, Adnan, ble bortført 24. september 1982. Jeg banket på alle dørene for å finne ham og fra alle, fra statsministeren til landets mufti, fikk jeg samme ubrukelige medlidenhet: ‘Stakkars deg, du er ikke den første som oppsøker meg.’ Nysgjerrig inviterte jeg på radioen til et møte for alle de som hadde, slik som meg, et forsvunnet familiemedlem. Jeg trodde ikke vi skulle bli flere enn fire. Da jeg kom så jeg en enorm folkemengde og lurte på om det var brutt ut nye trefninger. Over to hundre kvinner svarte på invitasjonen min.»

Angrende kidnapper

Da borgerkrigen brøt ut ble bortføringer raskt et vanlig våpen for de ulike libanesiske militsene, som rammet tilfeldige sivile på alle sider. New York Times-korrespondenten Jonathan Randal forteller i The Tragedy of Lebanon historien om Tarek Mitri som ble ekspert på å få løslatt kidnappede: «Mitri skilte mellom tre kategorier [av personer involvert i bortføringene]. Den første var militssoldater som var mer ytterliggående enn organisasjonene sine. […] Den andre kategorien var medlemmer av ulike væpnede organisasjoner som fikk ordre om å bortføre et gitt antall uskyldige som ledd i forhandlingene om å få løslatt kidnappede folk fra deres egne rekker. […] Den tredje formen for kidnapping ble utført på individuell basis eller ut fra ‘mistanker’ som ofte kom fra en tredjepart av helt andre grunner, som sjalusi eller forretningskonflikter.»2Jonathan Randal, The Tragedy of Lebanon: Christian Warlords, Israeli Adventures and American Bunglers, Chatto and Windus, London, 1983.

Å få løslatt kidnappede krevde et subtilt diplomati, et godt nettverk og ikke minst måtte det skje raskt, forteller Assaad Chaftari, tidligere nestleder for etterretningstjenestene til den kristne militsen Libanesiske styrker: «Vi fikk flere titalls forespørsler om løslatelse, som oftest via mellommenn, enten politikere, militære eller folk med høy status i samfunnet. Det gjaldt å handle raskt, for i begynnelsen ble de kidnappede ofte drept med en gang. Kidnapperne var ofte krigere som ville hevne sine falne, eller familiene til bortførte som svarte med samme mynt», forteller han. Han var selv personlig involvert i flere forsvinninger og publiserte i 2000 et brev hvor han ba sine ofre om unnskyldning.

Minst 115 massegraver

Etter femten år med bortføringer og andre forbrytelser begått av alle militsene, samt de syriske og israelske okkupasjonsstyrkene (fra 1978 til 2000 for Syria og fra 1976 til 2005 for Israel), var de libanesiske myndighetene raske med å sette en strek over det hele. De hadde allerede blikket rettet mot de lukrative gjenoppbyggingsprosjektene.

26. august 1991 vedtok landets parlament et amnesti for forbrytelser begått under borgerkrigen. Så kom en lov i 1995 som ba foreldre til forsvunne som hadde vært borte i mer enn fire år om å erklære dem døde. Det var en «åpenbar vilje til å legge krigen bak seg», forklarer advokaten Nizar Saghieh fra den libanesiske organisasjonen Legal Agenda som var med på å utforme den nye loven som nå er vedtatt: «Alle velstående familier erklærte sine savnede for døde for å få arven. Siden 1995 har dermed bare mindre bemidlede familier fortsatt kampen for å få vite hva som skjedde med de forsvunne.»

Loven i 1995 var begynnelsen på tildekningsoperasjonen mener Ghassan Halwani, eldstesønnen til Wadad, som kaller det «de forsvunnes andre forsvinning». I en passasje i dokumentarfilmen hans, Erased, Ascent of the Invisible (2018), hvor han forsøker å trekke flere forsvunne personer fram fra glemselen, står det på en tekstplakat: «En forbrytelse har to akter. Først drapet, så forsøket på å kvitte seg med bevisene.» I bakgrunnen erstattes et satellittbilde av Beirut i ruiner etter krigen av et tilsvarende bilde av dagens gjenoppbygde by. Så merkes flere velstående strøk med piler som indikerer massegraver: en berømt nattklubb, en golfbane og en havnepromenade. Ghassan Halwani nevner de to mest eksklusive strøkene i sentrum og gir følgende morbide opplysning: «Kjører du fra Hamra til Mar Mikhael risikerer du å krysse to eller tre massegraver, alt etter hvilken vei du velger.»

Hvor mange massegraver fra borgerkrigen venter på å graves opp? En offisiell granskningskommisjon ble opprettet i januar 2000 for å svare på dette og andre spørsmål. Seks måneder senere publiserte kommisjonen en tosiders rapport hvor den slo fast at bare 2046 personer hadde forsvunnet og erklærte dem døde. Kommisjonen bekreftet at det fantes massegraver og identifiserte noen av dem, men mente resten ikke kunne identifiseres. Da general Salim Abou Ismail, som ledet kommisjonen, ti år senere ble intervjuet av krigsdokumentasjons- og forskningsorganisasjonen UMAM, utbrøt han: «Hva godt skulle det gjøre? Hva er poenget med å grave opp tusenvis av bein?»

Organisasjonen Act for the Disappeared har dokumentert at det finnes minst 115 massegraver i Libanon og samlet informasjon om hver av dem, som den vil overlevere til kommisjonen som den nye loven sier skal nedsettes.

Forsvunnet i fengselsceller

Etter å ha sett sønnen sin Ahmad (17) bli bortført deltok Khadija D. i alle demonstrasjonene til de forsvunnes pårørende fra 1982 til hun døde i 2016. «Like til slutten sa hun ‘Ahmad vil komme tilbake’. Nå sier jeg det samme», forteller datteren Sawssan. For Sawssan som for mange tusen andre pårørende, kan identifisering av levningene gjøre slutt på den smertelige tilstanden som blir kalt «frossen» eller «hvit sorg».3Pauline Boss, Ambiguous Loss. Learning to Live with Unresolved Grief, Harvard University Press, London, 2000.

I fjor ga Sawssan en DNA-prøve til Den internasjonale Røde Kors-komiteen, som siden 2015 har samlet inn 1500 DNA-prøver for å identifisere levningene i massegravene når de blir åpnet. Tiltaket bøter litt på handlingslammelsen til de libanesiske myndighetene, som har viklet seg inn i egne benektelser: «Første gang moren min fikk hjerteinfarkt var i 1998, da president Elias Hrawi sa at alle de forsvunne enten var kastet i havet eller dekket av asfalt og at det gjaldt å komme seg videre», forteller hun. Presidenten avviste den gang, mot alle bevis, at det satt libanesere fengslet i Syria eller Israel.

Moussa Saab tilbrakte femten år i flere syriske fangehull og har ikke glemt forsøket på å viske ut eksistensen hans. «I fire år råtnet jeg bort i det syriske fengselet Sednaya. Jeg hørte på libanesisk radio da Hrawi holdt denne talen. Mange hundre libanesiske fanger i Syria hørte den!» Han ble sluppet fri 12. desember 2000. Løslatelsen hans, sammen med 53 andre fanger i Syria, samt at man stadig fant massegraver over hele Libanon, saboterte forsøket fra landets ledere på å legge lokk på saken om de forsvunne. I Beirut laget journalisten og regissøren Monika Borgman sammen med forfatter, forlegger og UMAM-direktør Lokman Slim en dokumentar om tjue av disse politiske fangene i Syria.4Akram Belkaïd, «L’ombre du bagne de Palmyre plane sur la Syrie», Orient XXI, 29. desember 2016.

Historisk arkivering

Vedtaket av lov 105 gjør dermed at fortellingen om krigen for første gang tas ut av hendene til de som gjorde at den varte så lenge5Carla Eddé, «Les mémoires des acteurs de la guerre: le conflit revisité par ses protagonistes» i Franck Mermier og Christophe Varin (red.), Mémoires de guerres au Liban (1975–1990), Actes Sud, Arles, 2010. og gis til ofrene som så langt har vært usynlige og ikke blitt hørt. Men mange er fortsatt skeptiske. «Hvorfor nå?» spør Slim. Han mener at det er «romantikk» å se på loven som enden på familienes 36 år lange kamp. Han ser det snarere som en måte å kjøpe seg litt anstendighet. «Det er ikke uvanlig at det libanesiske parlamentet vedtar lover for å glede det internasjonale samfunnet», sier han og tror loven fort kan ende som de 39 andre ulike lovene som har blitt vedtatt, men fortsatt venter på å bli satt ut i livet.

Nærmest som på bestilling ble en polemisk artikkel lagt til loven i siste minutt i parlamentssesjonen, som kan hindre implementering. Artikkel 37 sier at «enhver bakperson, gjerningsperson eller medskyldig i bortføring må straffes med fengsel og tvangsarbeid i fem til femten år».

Familiene ønsket ikke denne artikkelen, sier Wadad Halwani. «Vi står ikke bak artikkel 37. For oss er retten til å vite viktigere enn straff.» Chaftari, som i dag er medlem av veteranorganisasjonen Fighters for Peace, frykter at artikkelen vil få negative konsekvenser: «Holder man et damoklessverd over de som har begått forbrytelser, tviler jeg på at de vil vitne.»

Halwani er lei av politikernes brutte løfter og sier at hun ikke lar seg lure: «Loven er bare en etappe på veien. Kampen vår fortsetter med utnevnelsen av de ti medlemmene i den kommende kommisjonen. Vi må sørge for at de ikke blir valgt ut fra politiske og konfesjonelle kriterier, slik vi har for vane å gjøre i Libanon», sier hun.

Sønnen Ghassan forsøker å få hele det libanesiske samfunnet til å ta innover seg de forsvunnes historie. I tillegg til dokumentaren nevnt over, har han siden 2015 jobbet med å digitalisere arkivene moren har samlet inn gjennom 36 år. Materialet består av møysommelig og iherdig innsamlede presseklipp, taler og pressemeldinger om protestene til de pårørende. En førstehåndskilde til å få et nytt blikk på borgerkrigen med utgangspunkt i skjebnen til de forsvunne. Disse har blitt ekskludert fra historien om konflikten, men er til gjengjeld fortsatt levende i folkeregisteret. På slutten av dokumentaren sin forteller Ghassan Halwani om paret Richard og Christine som ble bortført under krigen. En eiendomsutvikler ville kjøpe eiendommen deres, men ble stanset av en dommer som fastslo at paret offisielt ennå var i live.

Oversatt av redaksjonen

Emmanuel Haddad er journalist, bosatt i Beirut.

Fotnoter   [ + ]

Siste fra Libanon

0 kr 0
Gå til Toppen