Ismail Yozgat, faren til Halit Yozgat, som ble drept av den nynazistiske gruppen NSU i 2006. FOTO: LISI NIESNER, REUTERS / NTB SCANPIX.
Høyreekstremisme / Tyskland Nynazisme

Nynazistisk samrøre i Tyskland

En nynazistisk terrorcelle, en rekke mord, et politi som ser en annen vei og tvilsomme sikkerhetstjenester er ingrediensene i en omfattende kriminalsak som har hjemsøkt Tyskland siden årtusenskiftet.

Posted on

Ismail Yozgat falt sammen i rettssalen 11. juli i fjor. Faren til Halit Yozgat, som ble drept tolv år tidligere av Nationalsozialistischer Untergrund (NUS), hadde nettopp hørt dommer Manfred Götzl i delstatsdomstolen i München avsi en streng dom mot den hovedsiktede for drapet, men mild mot de fire medskyldige.

Slik endte den offentlige straffereaksjonen mot den alvorligste rekken nynazistiske forbrytelser etter andre verdenskrig. Fra september 2000 til april 2007 ble ni personer med innvandrerbakgrunn, de fleste tyrkisk, og en politikvinne drept i ulike tyske byer, alle med samme pistol.

14 år under jorda

Politiet trodde først det dreide seg om interne oppgjør i innvandrermiljøer. Etter hvert drap gikk etterforskerne etter ofrenes familier, naboer og omgangskrets. En stund forsøkte de også å rokke ved de pårørendes tiltro til den avdøde med falske påstander om utroskap og overgrep.1«Spuren der Reid-Methode: Erzwungene Geständnisse und institutioneller Rassismus», Bürgerrechte & Polizei, CILIP, nr. 115, Berlin, april 2018, www.cilip.de. Politiet kalte også etterforskningene internt for Bosporos og Halvmåne (etter det tyrkiske stredet og flagget).

Etter hvert drap gikk etterforskerne etter ofrenes familier, naboer og omgangskrets.

Mediene la på sin side skylden for «kebabdrapene» på en «skyggeverden» av tyrkisk utpressing og narkohandel.2Se Der Spiegel, Hamburg, 21. februar 2011, og, for uttrykket «kebabdrapene», 4 juli 2012. Bosporos var en av de største etterforskningene i det tyske kriminalpolitiets historie med opptil 160 politifolk som lette i helt feil retning. Da en politikvinne ble drept i bilen i 2007 og kollegaen hennes hardt såret av en kule i hodet, lette etterforskerne etter «spøkelset i Heilbronn» (byen hvor angrepet fant sted) i romamiljøet, hvor løgn ifølge politipsykologene var «en vesentlig del av sosialiseringen».3Die Zeit online, Hamburg, 4. februar 2014. Tre bombeattentater mot innvandrermål, som skadet 24 personer, fikk heller ikke myndighetene til å mistenke at nynazister kunne stå bak. Derimot pekte mange i ofrenes omgangskrets, og noen få journalister, mot de voksende og stadig mer høylytte høyreekstreme miljøene.

Alt endret seg i november 2011, etter at Beate Zschäpe overga seg til politiet. Etterforskerne begynte da å nøste seg bakover i et spor som de inntil da møysommelig hadde oversett.

Etter flere små angrep mot innvandrere startet Uwe Böhnhardt, Uwe Mundlos og Zschäpe i 1998 NSU. Mellom 1998 og 2011 ranet de ett supermarked og 14 eller 15 banker. Slik skaffet de seg 600 000 euro og skadet et ukjent antall mennesker. I nesten 14 år levde de tre under jorda i Sachsen, godt hjulpet av et stort nettverk av støttespillere.

Dagen da dommen falt demonstrerte 5000 personer i München og 7000 i andre byer.

Etter et mislykket ran 4. november 2011, ble de to mennene i gruppen funnet døde i en utbrent campingvogn hvor de tilsynelatende hadde begått selvmord. Noen dager senere satte Zschäpe fyr på skjulestedet deres, sendte mediene videoer der hun tilstod og overga seg så til politiet.

Hylles som helter

Tilbøyeligheten til å frikjenne nynazistmiljøet som rådet fram til 2011, viste seg også i rettssalen i München og i dommen. Rettssaken som varte fra mai 2013 til juli i fjor, involverte 540 vitner, 56 eksperter og 600 000 sider med saksdokumenter. Den kostet mellom 30 og 37 millioner euro og endte med at Zschäpe ble dømt til livstid, mens hennes fire medskyldige bare fikk to og et halvt år i fengsel, til applaus fra noen dusin nynazister som var til stede ved domsavsigelsen. Alle fire ble løslatt etter dommen, på grunn av tiden de hadde sittet i varetekt.

De milde straffene står i skarp kontrast til de harde dommene mot flere aktivister som demonstrerte mot G20-toppmøtet i Hamburg i juli 2017, som ble dømt til 39 måneder ubetinget fengsel. Men et langt større problem er det at rettssaken ikke fjernet inntrykket, som forfatteren Ralph Giordano har formulert det, av at «de statlige sikkerhetsorganene har vært så blinde overfor NSU at det ligner medvirkning».4Takketale under mottakelsen av Bertini-prisen 27. januar 2014 i Hamburg. En rapport laget for delstatsparlamentet i Thüringen kaller myndighetenes behandling av NSU en «unik katastrofe» som gir «mistanker om målrettet sabotasje og bevisst hindring mot å finne rømlingene».5«Rechtsterrorismus und Behördenhandeln», rapport fra granskningskommisjonen til delstatsparlamentet i Thüringen, 16. juli 2014.

Det kan virke som om det i Tyskland finnes en institusjonell toleranse for høyreekstreme forbrytelser, samtidig som rasistiske og antisemittiske angrep økte med nesten 20 prosent i fjor i forhold til året før, etter allerede å ha økt markant i årene forut.6«Politisch motivierte Kriminalität im Jahr 2018», Bundes­ministerium des Innern, 14. mai 2019.

Gjennom hele rettssaken anstrengte dommerne seg for å avgrense saken til de fem siktede uten å se nærmere på konteksten – en vanlig form for individualisering i straffesaker med sosiale og politiske implikasjoner. De ignorerte uavhengige etterforskninger som viste at de tre NSU-stifterne og deres fire medskyldige umulig kunne ha klart å begå så mange forbrytelser i hele Tyskland på egen hånd og samtidig holdt seg under jorda i nesten 14 år.7Stefan Aust og Dirk Laabs, Heimatschutz. Der Staat und die Mordserie des NSU, Pantheon, München, 2014.

Zschäpe holdt seg for det meste taus og nektet å samarbeide. To av hennes medsammensvorne viste ingen anger og brukte i stedet rettssaken til å uttrykke sine nasjonalsosialistiske overbevisninger. De blir nå hyllet som helter av tyske nynazister.

Ødelagt og hemmeligstemplet

Det er også mye som ikke stemmer i etterforskningen. 6. april 2006 ble Halit Yozgat drept på nettkafeen han drev sammen med familien i Kassel. Samtidig surfet en kunde i kafeen, Andreas Temme, på en datingside. Bakgrunnen hans var påfallende: I sin ungdom ble han kalt «Lille-Adolf» – et kallenavn han sa han ikke forsto, samtidig som han innrømmet at han hadde notert ned sitater fra Mein Kampf som tenåring.8Die Welt, Berlin, 6. juni 2016. På drapstidspunktet var han leder for etterretningsorganet Verfassungsschutz i delstaten Hessen, hvor han hadde ansvar for organets informanter i nynazistmiljøet.

Under etterforskningen i april 2006 svarte Temme ikke på politiets etterlysning av vitner og nektet i det første avhøret for at han var på åstedet da forbrytelsen fant sted. Men nettdata og et annet vitne viste at han måtte ha vært til stede. Da innrømmet han at han hadde vært der, men sa at selv om han kjente godt til håndvåpen så hadde han ikke hørt de to skuddene fra pistolen med lyddemper, kjent kruttlukten eller sett liket i en blodpøl mellom disken og utgangsdøra da han forlot nettkafeen.9Lutz Bucklitsch, «Kassel: Der Mord an Halit Yozgat – die Lügenwelt des Andreas Temme», 22. juni 2014, samt Die Welt, 1. mars 2015. Dommerne fant forklaringen hans troverdig, mens det anerkjente instituttet Forensic Architecture i London, som Yozgat-familien og dens støttespillere hadde hentet inn som sakkyndig, viste at Temme umulig kan ha unngått å høre, lukte og se mordet.

Tilfellet Temme viser skyggesonene til de regionale og føderale Verfassungsschutz og deres over tretti agenter og informanter plassert hos NSU-trioen.10 Hans-Joachim Funke, Sicherheitsrisiko Verfassungsschutz. Staatsaffäre NSU: das V-Mann-Desaster und was daraus gelernt werden muss, VSA, Hamburg, 2017. Noen samvittighetsfulle politifolk klaget tidlig på sikkerhetstjenestenes oppførsel: I 2001 kritiserte Sven Wunderlich flere ganger både muntlig og skriftlig Verfassungsschutz i delstaten Thüringen for å aktivt forhindre at de tre rømlingene ble funnet.11 «Rechtsterrorismus und Behördenhandeln», se over. Under rettssaken i München nektet dommerne likevel å vurdere ethvert indisium eller bevis for at folk tilknyttet Verfassungsschutz var involvert i NSUs forbrytelser.

Etter Zschäpes avsløringer i november 2011 har de fleste av etterretningsorganets rapporter om NSU enten blitt ødelagt eller hemmelighetsstemplet for 120 år. Mappen til Temme er for eksempel unndratt alle parlamentsgranskninger og kriminaletterforskning fram til 2137! Dessuten har flere folk tilknyttet Verfassungsschutz oppgitt falskt navn eller løyet bevisst i avhør. Før den første føderale parlamentskommisjonen om saken 19. oktober 2012, sa statssekretær Klaus-Dieter Fritsche som hadde ansvar for etterretningstjenestene og innenrikssikkerhet at den ikke kunne «avsløre statshemmeligheter som undergraver en regjeringshandling».12 Sitert av Hans-Joachim Funke, https://hajofunke.wordpress.com.

Individualisering og avpolitisering

Hans-Joachim Funke, professor emeritus i statsvitenskap ved Freie Universität i Berlin og spesialist på NSU, har uttalt seg til flere parlamentshøringer. Forskningen hans viser at etter gjenforeningen har Verfassungsschutz i stor grad bidratt til å skape nynazistiske nettverk i det tidligere Øst-Tyskland: Mange nynazister er blitt lønnet som informanter og unndratt straffeforfølgelse.13 «Rechtsterrorismus und Behördenhandeln», se over, samt Hans-Joachim Funke, Sicherheitsrisiko Verfassungsschutz, se over. I fjor høst ble det også avslørt at det finnes et nettverk av offiserer, politifolk og Verfassungsschutz-agenter, dommere og andre offentlig ansatte som drømmer om statskupp og likvidering av venstrefolk.14 Die Tageszeitung, Berlin, 16. november 2018.

Ofrenes familier og deres støttespillere måtte organisere seg for å slå tilbake mot falske anklager fra politi og media, og mot de mangelfulle offentlige granskningene. Etter mordene på Mehmet Kubaşık i Dortmund og Halit Yosgat i Kassel i april 2006 demonstrerte flere tusen innbyggere i de to byene. Det har oppstått et stort nettverk med kritiske analyser, kunstverk og politisk engasjement, spesielt etter at straffesaken mot NSU startet i 2013. NSU Watch har med sine sju regionale eller tematiske avdelinger saumfart etterforskningsarbeidet til de 13 parlamentskommisjonene og hver eneste av de 438 rettsdagene i München.

Engasjementet kulminerte i mai 2017 med en markering med 3000 personer i Köln, hvor blant annet et folketribunal kalt «Oppløs NSU-komplekset»,15 Tribunalet «NSU-Komplex auflösen: Wir klagen an». Et folketribunal ble også gjennomført i Mannheim 22. og 25. november. bestående av kjente personer og organisasjoner samt flere av ofrenes advokater, i fem dager gikk gjennom saken. Tribunalet mente at verken dommerne i München eller parlamentskommisjonene hadde løst saken eller skapt rettferdighet og skrev egne anklager mot over hundre personer: ikke bare nynazister og andre involvert i organiseringen og gjennomføringen av forbrytelsene, men også politifolk, påtalemyndigheter, journalister og politikere som mellom 1999 og 2011 hadde angrepet ofrenes familier framfor de skyldige og bidratt til å frikjenne høyreekstreme miljøer.

Dagen da dommen falt demonstrerte 5000 personer i München og nær 7000 i et dusin andre byer for en offisiell granskning av et institusjonelt samrøre bunnet i rasistisk kriminalitet. De ropte også erklæringen til Ismail Yozgat: «Vi anerkjenner ikke denne dommen!»

Saken er ennå ikke over. Zschäpe, hennes medskyldige og den føderale anklageren blir av ulike grunner rettsforfulgt i den føderale ankedomstolen i Karlsruhe, hvor dommen nok ikke vil falle før om flere år. Samtidig har familiene til tre av ofrene gått til erstatningssøksmål mot myndighetspersoner for falske anklager og mangelfull etterforskning.

Rettssaken i München fikk mye mediedekning, men var egentlig ikke eksepsjonell. Som så ofte i straffesaker med politiske implikasjoner individualiserte og avpolitiserte den samfunnsproblemer ved å fokusere på avvik, kriminalitet og individuell skyld.

Oversatt av redaksjonen

Massimo Perinelli er doktor i samtidshistorie, tilknyttet Rosa Luxemburg-stiftelsen.

Christopher Pollmann er professor i offentlig rett ved Universitetet i Lorraine og forsker ved Collège d’études mondiales (Paris).

Fotnoter   [ + ]