Ansatte i Tokyo Electric Power Company (TEPCO) foran reaktor 3 på kraftverket Dai-ichi i Fukushima, 31. januar 2018. Selskapet håper Tokyo-OL i 2020 vil lokke flere besøkende til området og bedre regionens image. FOTO: BEHROUZ MEHRI, AFP / NTB SCANPIX

Dagen da Japan nesten forsvant

Naoto Kan var statsminister da atomulykken i Fukushima truet med å utslette Japan. Her er hans fortelling om de dramatiske dagene og hvorfor kjernekraft bør avskaffes.

Den dramatiske uka etter jordskjelvet øst i Japan, tsunamien og atomulykken i mars 2011 er som brent inn i minnet mitt. Jeg sov i statsministerboligen. I de øyeblikkene jeg var alene, ennå kledd i branndrakten man må ha på i slike ekstreme situasjoner, døset jeg på sofaen i stua, eller egentlig lå jeg mest og tenkte på hva som måtte gjøres.

Jeg hadde aldri jobbet med noe knyttet til kjernekraft, og hadde bare basiskunnskapen fra mine universitetsstudier i anvendt fysikk. Jeg var fullt klar over skadene en atomulykke kan forårsake ut fra det jeg hadde lest om Tsjernobyl, men jeg hadde aldri forestilt meg at en enda større ulykke kunne inntreffe i Japan.

Kraftverk 1 (Dai-ichi) i Fukushima, hvor ulykken skjedde, hadde seks reaktorer og sju kjølebasseng for brukt atombrensel. Kraftverk 2 (Dai-ni) tolv kilometer unna besto av fire reaktorer og fire basseng. Totalt hadde de to kraftverkene en kapasitet på nær ni megawatt, over dobbelt så mye som Tsjernobyl.

Første gang i verdenshistorien

Da et jordskjelv med en styrke på 9 på Richters skala rammet Øst-Japan 11. mars 2011 klokka 14.46, bega jeg meg umiddelbart til krisehåndteringssenteret i kjelleren under statsministerboligen. Den første rapporten antydet at alle atomkraftverkene i jordskjelvområdet var automatisk slått av, i tråd med nødstansprosedyren. Jeg følte meg betrygget. Men like etter fikk vi vite at en tsunami ikke bare hadde ødelagt Dai-chi, men også oversvømt de dieseldrevne nødaggregatene: Reaktorene 1 til 4 var dermed praktisk talt uten strømkilde. I et atomkraftverk fortsetter brenselet å avgi energi selv etter at den kjernefysiske fisjonen er stanset. Uten strømforsyning til kjølesystemet vil varmen føre til en kjernefysisk nedsmelting – et scenario som fikk blodet mitt til å fryse.

En slik evakuering for en periode på flere titalls år ville nærmest ha utslettet Japan som nasjon.

Uka etter atomulykken var som et mareritt. På ettermiddagen 12. mars var det en hydrogeneksplosjon i reaktor 1. Dagen etter smeltet kjernen i reaktor 3, noe som påfølgende dag forårsaket en ny hydrogeneksplosjon. Tidlig på dagen 15. mars ble reaktorbygningen rundt reaktor 2 skadet og en betydelig mengde radioaktivitet slapp ut i atmosfæren. Mer eller mindre samtidig var det også en hydrogeneksplosjon i øverste del av reaktor 4.

Senere forskning har vist at reaktor 1 hadde begynt å smelte rundt klokka 18 på ulykkesdagen. Prosessen fortsatte til det gikk hull på reaktortanken. Coriumet1Corium er et lava-aktig radioaktivt stoff som dannes når atombrensel smelter ned og blander seg med bygningsmaterialer. Red. anm. fra nedsmeltingen rant utover betongbunnen og truet den ytre reaktorforseglingen. I ulykken ved Three Mile Island i USA var det en delvis nedsmelting av kjernen, men den smeltet seg ikke gjennom reaktortanken. I Fukushima, for første gang i verdenshistorien, smeltet kjernene i tre av reaktorene hull i reaktortankene.2Ulykken i Tsjernobyl i 1986 ble forårsaket av en eksplosjon i reaktor 4 etter at kjernen ble eksponert for luft, noe som ga en grafittbrann. Coriumet ble senere lokalisert i bunnen av reaktorblokken. Red. anm.

Det verste scenariet

Like etter ulykken ba USA sine statsborgere om å holde seg minst 80 kilometer fra kraftverket. Jeg kunne ikke utelukke at det verst tenkelige kunne skje. Hvis det ble umulig å kontrollere situasjonen og reaktorene i Fukushima smeltet ned, ville en enorm mengde radioaktivitet sive ut i flere uker eller måneder. Jeg ba derfor Shunsuke Kondô, lederen for Japans atomenergikommisjon, om å vurdere situasjonen. 25. mars leverte han sin rapport, kalt «Det verste scenariet». Rapporten slo fast at i verste fall ville det bli nødvendig å evakuere en radius på minst 250 kilometer. Det vil si et område som inkluderte Tokyo og huset 40 prosent av Japans befolkning, altså over femti millioner mennesker. En slik evakuering for en periode på flere titalls år ville nærmest ha utslettet Japan som nasjon.

Natt til 15. mars sendte Masataka Shimizu, direktør for Tepco, kraftselskapet som drev Fukushima-anleggene,3Året etter ulykken ble det private selskapet Tōkyō Denryoku, kjent i Japan som Tôden og i utlandet som Tepco, reddet av den japanske staten som ble majoritetseier. Red. anm. gjentatte forespørsler til næringsminister Banri Kaieda om å få evakuere de som jobbet i Dai-ichi-kraftverket. Helt siden ulykken inntraff hadde jeg spurt meg selv hva jeg skulle svare på slike forespørsler. Jeg visste at i Tsjernobyl hadde over tjue brannmenn ofret livet for å slukke brannen i kraftverket og mange som var med på å bygge sarkofagen fikk stråleskader. Uten dem ville ulykken utvilsomt fått mye større følger, og gjort et enda større område ubeboelig.

Shimizu hadde all grunn til å sende forespørselen, men som statsminister kunne jeg ikke bare tenke på de ansatte. Jeg måtte vurdere hva som ville skje i tilfelle evakuering. Når det brenner i et kullkraftverk eller gasskraftverk vet man at ulykken vil ta slutt så snart alt brenselet er fortært. Hvis situasjonen blir farlig, må de ansatte evakueres. Og man må også vurdere å trekke ut brannfolkene.

Offervilje

I en atomulykke er situasjonen en helt annen. Hvis vi trakk ut ingeniørene som styrte kraftverket og overlot kjernene til seg selv, ville de seks reaktorene smelte ned én etter én, reaktorbygningene ville blitt ødelagt og en enorm mengde radioaktivitet slippe ut, for ikke å snakke om brenselet lagret i kjølebassengene. Hva ville i så fall skje med Japan, hvis vi også måtte evakuere de fire reaktorene i Fukushima Dai-ni, tolv kilometer fra Dai-ichi?

I fjor leverte verdens 443 atomreaktorer rundt ti prosent av strømmen produsert på planeten.

Plutoniumet i det radioaktive avfallet er ekstremt radioaktivt og har en halveringstid på 24 000 år. Hvis vi mistet kontrollen, var det dermed fare for at Japan ville utslettes, og at ulykken også kunne ramme nabolandene, som ikke ville forholdt seg tause til faren.

Jeg visste at det i verste fall var jeg som statsminister som måtte ta beslutningen om å evakuere kjernekraftverket. For å ha teknisk kontroll over anlegget og håndtere konsekvensene etter ulykken måtte vi beholde et minimum av folk fra Tepco på stedet. Jeg kalte direktør Shimizu til kontoret mitt for å si at vi ikke hadde noe valg, at vi ikke kunne evakuere kraftverket – det forsto han.

Vi hadde etablert en krisecelle med regjeringsmedlemmer og folk fra Tepco i selskapets hovedkvarter. Klokka fem om morgenen 15. mars dro jeg dit for å annonsere følgende til lederne og de ansatte: «Jeg tror dere er de fremste til å forstå alvoret i situasjonen. Så lenge alt ikke er blitt gjort for å få kontroll over situasjonen, selv med våre liv som innsats, vil det ikke være mulig å forlate anleggene eller å la ting skje ukontrollert. Dere er alle direkte berørt. Vær rede til å ofre livene deres. Gjør alt som står i deres makt. Overfør all nødvendig informasjon, uansett hva det koster. Når Japan kan være på nippet til å forsvinne, kan ingen vike unna. Dere må alle, også du direktør, være fast bestemt på å gjøre alt. Alle ansatte over 60 år må dra til området. Jeg er også rede til alt. Det er umulig å gi opp nå.»

Brannbilene klarte etter hvert å få vann inn i reaktorene og kjølt dem ned. Situasjonen bedret seg gradvis etter 15. mars. Katastrofen ble ikke så katastrofal som den kunne ha blitt takket være alle de – ansatte i Tepco, brannmenn, politifolk, soldater fra Selvforsvarsstyrkene – som med fare for eget liv kjempet på bakken. Deres innsats sammenfalt med flere heldige sammentreff. Nedsmeltingen av radioaktivt avfall i kjølebassenget til reaktor 4 ble unngått. Etter hydrogeneksplosjonen som skadet bygget, var USAs atomenergimyndighet redd for tap av kjøling i dette anlegget utenfor reaktorbygningen. Heldigvis var det vann igjen. Press i reaktor 2 tidlig på morgenen 15. mars hadde skadet, men ikke ødelagt reaktorbygningen rundt tanken.

Avskaffe atomkraft

Hvorfor må vi i dag sette oss mål om å avskaffe atomkraft? Den første grunnen er at det er umulig å unngå all risiko for ulykker. Ulykken i Fukushima skyldtes et stort jordskjelv etterfulgt av en tsunami. Er andre land som ikke er utsatt for slike naturfenomen dermed skånt for potensielle katastrofer? Ulykkene i Three Mile Island i 1979 og i Tsjernobyl i 1986 skyldtes verken jordskjelv eller flom, men menneskelig svikt. Og det er det umulig å unngå fullstendig.

Den andre grunnen er at større atomulykker betyr evakuering av mange millioner mennesker, og at slike ulykker kan utslette hele land. Fly- eller båtulykker kan kreve mange liv, men kan ikke sammenlignes med skadene fra en atomulykke. Tenk bare at et landområde med en radius på 250 kilometer rundt et atomkraftverk kunne blitt ubeboelig i flere tiår. Det er like store eller større skader og tap enn ved en storkrig.

På et møte jeg deltok på sa tidligere leder for USAs atomsikkerhetsmyndighet, Gregory Jaczko, at kjernekraftverk ikke bør bygges på steder hvor det ved en ulykke vil være fare for befolkningen. Men det finnes praktisk talt ingen land som har et sted der det ikke bor mennesker i en radius på 250 kilometer.

Den tredje grunnen er at det i nær framtid vil være mulig å produsere nok strøm fra naturlige energikilder til å erstatte atomkraft og fossilt brensel. I fjor leverte verdens 443 atomreaktorer rundt ti prosent av strømmen produsert på planeten, og denne andelen har knapt endret seg de siste årene.4«World Nuclear Power Plants 2018», Japan Atomic Industrial Forum. Red. anm. Etter Fukushima-ulykken har byggingen av nye atomkraftverk stanset opp overalt, bortsett fra i Kina og India. I USA, Tyskland, Storbritannia og Japan synker antallet atomkraftverk i drift, mens andelen elektrisitet fra fornybare energikilder som vindkraft og solkraft stiger. Tar vi med vannkraft står fornybare energikilder allerede for 26 prosent av strømmen som produseres i verden.5Tall for 2018, «Renewables 2019. Global Status Report». Red. anm. Innen 2050 burde det være mulig å produsere nok elektrisitet uten å ty til atomkraft eller fossilt brensel.

Noen mener at fornybar energi ikke er nok. Vel, sola sender ti tusen ganger mer energi til jorda enn menneskene forbruker.6Yôichi Kaya, «Kraftencyklopedi» (på japansk), Maruzen, Tokyo 2001. Se også «Statistisk håndbok for energi og økonomi 2019» (på japansk). Red. anm. Med andre ord trengs det bare å forvandle en ørliten del av denne energien for å dekke dagens behov. Disse energikildene er ustabile og væravhengige, men smart bruk av værprognoser, data og regulering av etterspørselen gjør allerede i dag at mange land har en stabil kraftlevering fra komplementære fornybare energikilder.

Mange internasjonale konflikter har også sin opprinnelse i krangler om energiressurser. Fornybar energi er dermed ikke bare bra for miljøet. Den kan også forhindre konflikter ved å gjøre land selvforsynte med kraft.

Oversatt av redaksjonen

Naoto Kan var Japans statsminister fra 8. juni 2010 til 2. september 2011, fra Det demokratiske parti (sentrumvenstre).

Fotnoter   [ + ]

Forrige sak

Forbudt kærlighed

Neste sak

Verdens oppskrytte undergang

Andre saker om Japan

0 kr 0