Indre og ytre datatrusler

Når den som tilsynelatende er dårligst i faget blåses opp som den største trusselen mot demokratiet, dekker det over de mange aktørene i ekteskapet mellom politisk propaganda og overvåkingskapitalisme.

I slutten av juli kom det igjen advarsler mot russisk valginnblanding, denne gang fra spesialetterforsker Robert Mueller under kongresshøringen om hans rapport om Trumps valgkamp og russisk innblanding i det amerikanske presidentvalget i 2016. I rapporten slår han fast at «russerne» drev en «omfattende og systematisk» innblanding, hovedsakelig ved å ha gitt WikiLeaks stjålne eposter som avdekket fusk i Demokratenes nominasjonsvalg, og ved at det russiske selskapet Internet Research Agency (IRA), en «trollfabrikk» som påstås å ha bånd til Kreml, skal ha kjøpt annonser med politisk innhold på sosiale medier.

Muellers advarsel har fått, blant mange andre, Dagbladet til å advare om at vi i det kommende valget i Norge må være på vakt for en slik spredning «av desinformasjon, falske nyheter og svertekampanjer».1«Muellers advarsel gjelder også Norge», Dagbladet, 26. juli 2019. Spesielt siden det er blitt «så vanlig at det ble en nyhetssak da vårens danske valg tilsynelatende foregikk uten innblanding utenfra», påpeker Dagbladet – uten å nevne at slike nyhetssaker i seg selv er blitt en gjenganger etter at New York Times åpnet ballet i 2017 med «det tyske valgmysteriet» om uteblivende innblanding.2«German Election Mystery: Why No Russian Meddling?», New York Times, 21. september 2017.

Ser vi bort fra epostene lekket gjennom WikiLeaks – som skiller seg ut med at ingen har betvilt sannferdigheten til informasjonen, samtidig som det åpenbart er et alvorlig problem hvis et politisk parti ble hacket – virker innblandingen ved nærmere ettersyn nokså puslete. Ifølge Muellers rapport kjøpte det russiske selskapet annonser for 100 000 dollar mellom 2015 og 2017. En ørliten sum sammenlignet med kampanjene til presidentkandidatene som anslås å ha kostet minst én milliard dollar, for ikke å snakke om midlene alle mulige andre private og statlige aktører brukte for å påvirke utfallet. Og ifølge Twitter-rapporten Mueller henviser til var bare 8,4 prosent av annonsene «russerne» kjøpte av det sosiale mediet knyttet til valgkampen.

Så å si samtidig med Mueller-høringen ble Facebook ilagt en bot på fem milliarder dollar for å ha solgt sensitive personopplysninger om 87 millioner brukere til selskapet Cambridge Analytica. Med disse dataene, har det blitt påstått,3Se Netflix-dokumentaren The Great Hack (2019). skal selskapet ha klart den samme bragden som «russerne», nemlig ikke bare å ha fått Trump valgt, men også bidratt til å få britene til å stemme for brexit med målrettet politisk propaganda på nett.

Innsamling av persondata for digital påvirkning er ikke nytt. Allerede i 2008 skrøt New York Times av at Obamas valgkampteam hadde «navnene til alle de 69 456 897 amerikanske velgerne som hadde plassert ham i Det hvite hus».4Se Pierre Rimbert, «Alt gikk så bra», Le Monde diplomatique, mai 2018. Det betyr ikke at Russland ikke har forsøkt, eller vil forsøke, å påvirke valg i Vesten, men når den som tilsynelatende er dårligst i faget blåses opp som den største trusselen mot demokratiet, bidrar det til å dekke over det sannsynligvis gigantiske isfjellet av private og statlige aktører i dette ekteskapet mellom politisk propaganda og overvåkingskapitalisme.

© norske LMD

Når innholdet teller

Gi Le Monde diplomatique i gave
Årets gave

Fotnoter   [ + ]

Prøv Le Monde diplomatique i to måneder for ti kroner

Papiravis og full digital tilgang
Forrige sak

Gullkalv med voksesmerter

Neste sak

Taliban i San Francisco

Andre saker om Leder

0 kr 0