«Lavere leie» og «Gjenreis byen» sto det på veggene i Lisboa 11. mai 2012. Siden den gang har boligspekulasjon presset mange innbyggere ut av byen. FOTO: RAFAEL MARCHANTE, REUTERS / NTB SCANPIX.

Det portugisiske miraklets bakside

Medier og venstrepartier verden over hyller Portugals sosialistregjering for å ha snudd ryggen til EUs sparepolitikk og skapt en spektakulær økonomisk vekst. Nå slår idyllen sprekker, for mye av veksten er bygd på billig arbeidskraft og boligspekulasjon.

«Hva vil vi ha? Bolig for alle!» roper aktivister i Stop Despejos («Stans utkastelsene») og en håndfull utkastelsestruede familier utenfor det portugisiske boligdepartementets grå bygg i Lisboa 4. juni. Noen dager i forveien har ti politimenn kastet Maria Nazaré Jorge (83) ut fra leiligheten hennes i sentrum av Lisboa. «Hun hadde bodd der i førti år, men leiekontrakten sto i navnet til tanten hennes, som døde for kort tid siden», forteller Sandra P. fra Stop Despejos. «Leien hennes var 200 euro i måneden. Ettersom boligprisene har eksplodert i sentrum, benyttet huseieren anledningen til å kaste henne ut.»

I nær en time demonstrerer aktivistene før en liten delegasjon blir sluppet inn i bygget. «Jorge har fått en midlertidig bolig til vi finner en varig løsning», sier en ordknapp departementsråd.

«Etter utkastelsen har hun blitt deprimert og mistet alle holdepunkter», forteller Sandra P. «Hun bor isolert i turiststrøket Castelo, hvor det eneste offentlige transportmiddelet, den kjente trikk nr. 28, er oversvømt av turister.»

3000 prosent økning

I 2012 endret Pedro Passos Coelhos sentrum-venstreregjering (2011–2015) husleieloven, og gjorde det lettere for huseierne å skru opp leien når kontraktstiden løper ut og å kaste ut beboere hvis boligen skal renoveres. Reformen kom etter at Troikaen – alliansen mellom Det internasjonale pengefondet (IMF), Den europeiske sentralbanken og EU-kommisjonen, som Portugal havnet i klørne til i kjølvannet av finanskrisen i 2008 – satte avregulering av boligmarkedet og økt turisme som betingelse for en hjelpepakke på 78 milliarder euro.

Da innstrammingene var på sitt verste mellom 2010 og 2015, utvandret 500 000 portugisere.

Etter hjelpepakken ga Passos Coelhos regjering en rekke skatteinsentiver for å stimulere eiendomsmarkedet. I 2012 innførte regjeringen et «gullvisum», det vil si oppholdstillatelse til utlendinger som kjøper eiendommer verdt over 500 000 euro. Ordningen har pumpet fire milliarder euro inn i eiendomsmarkedet. Regjeringen innførte også en status som residente não habitual (RNH), «ikke-vanlig innbygger», som gir skattefordeler for europeiske pensjonister som skaffer seg bolig i Portugal.

«En annen lov, fra 2014, om kortidsutleie à la Airbnb, lar huseiere tjene 3000 i måneden ved å leie ut til turister i stedet for å leie ut til portugisere for 300 euro», forteller geografen Luís Mendes fra Morar em Lisboa («Bo i Lisboa»), en paraplyorganisasjon for førti boligpolitiske organisasjoner. «I visse deler av sentrum leies halvparten av boligene ut via Airbnb. Liberaliseringen av utleiemarkedet har ført til at en til tre familier blir kastet ut hver dag. Selv middelklassen har nå problemer med å skaffe seg bolig.» Utleie til turister har økt med 3000 prosent det siste tiåret, og i fjor høst gikk Lisboa forbi Barcelona og Paris som den europeiske hovedstaden med flest Airbnb-boliger per innbygger. «Venstreregjeringen har gjort lite for å reversere denne nyliberale politikken som gjør bolig til et investeringsobjekt», sier Mendes.

Solid sosialistisk suksess

Høsten 2015 ble sosialisten António Costa statsminister i en regjering valgt på løfter om å lempe på innstrammingene Troikaen hadde krevd. Med støtte fra den venstreradikale Venstreblokken (Bloco de Esquerda, BE), Portugals kommunistparti (PCP) og De grønne – en allianse kalt la geringonça, «dingsen» – gikk den sosialistiske mindretallsregjeringen i gang med sitt prosjekt om både å øke kjøpekraften og å rydde opp i de offentlige finansene. Den skrudde opp minstepensjonene, økte minstelønnen – som fra 2011 til 2014 var frosset til 485 euro i måneden med 14 utbetalinger i året, men nå er oppe i 600 euro – og utvidet stønadsordningene.

Resultatene har ikke latt vente på seg. I juni 2017 sa Portugal farvel til EUs gjeldsordning som landet hadde vært underlagt siden 2009. Arbeidsledigheten har sunket markant, fra 12 prosent høsten 2015 til 6,3 prosent i år. Og regjeringen styrer i år mot budsjettbalanse, mens underskuddet var på 4,4 prosent av BNP i 2015 – det blir i så fall første gang den portugisiske staten ikke går med underskudd siden demokratiet ble innført i 1974. I 2017 nådde den økonomiske veksten sitt høyeste nivå på 17 år med 2,7 prosent.

Portugals sentralbank advarer om muligheten for en «brutal stans» i boligmarkedet.

Aviser som New York Times, Le Monde, Le Figaro Économie og Financial Times har alle snakket om et økonomisk mirakel. Mens den europeiske venstresiden har skrytt av den enestående snuoperasjonen til Costa, som har klart å snu ryggen til Brussels liberalistiske innstramminger. I den franske presidentvalgkampen i 2017 besøkte sosialistpartiets kandidat, Benoît Hamon, Costa i Lisboa, mens Jean-Luc Mélenchon fra venstrepartiet La France insoumise viste til «den portugisiske modellen» i partiprogrammet sitt.

Suksessen ga det portugisiske sosialistpartiet en solid oppslutning i EU-valget i mai. Sosialist og statssekretær for parlamentssaker, Duarte Cordeiro, gleder seg over partiets framgang. På sitt elegante kontor i parlamentet sier denne nøkkelfiguren i alliansen mellom regjeringen og venstreparlamentarikere: «Bare måneder før parlamentsvalget i oktober vant vi EU-valget med 33,4 prosent av stemmene. Vi sender ikke lenger åtte, men ni sosialister til EU-parlamentet. Det er et signal om at portugiserne støtter politikken til Sosialistpartiet og støttepartiene.»

Frir til utvandrerne

Samtidig synes det portugisiske sosialistpartiet å leve godt med forgjengernes nyliberale politikk. Som insentivene til huseierne om å leie ut til turister heller enn innbyggerne, eller skattefritakene for å tiltrekke kinesiske og russiske investorer. «Gullvisum og RNH-status er to saker der regjeringen ikke har endret politikk», innrømmer Cordeiro. «Men vi er åpne for å vurdere det, sannsynligvis i forbindelse med en framtidig lov.»

Turister i full fart gjennom bydelen Alfama i Lisboa, 2. juli 2016. I det populære strøket har Airbnb-utleie presset boligprisene opp og innbyggerne ut.
FOTO: PATRICIA DE MELO MOREIRA, AFP / NTB SCANPIX.

Virkelig? I januar innførte Costa en ordning for eiendomsselskap som ligner på såkalt real estate investment trust, en selskapsform som gjør det mulig å forvandle eiendomsinvesteringer til finansinvesteringer takket være en fordelaktig beskatning. Fra og med juli i år har dessuten regjeringen, etter samme logikk som RNH-statusen, lovet å halvere inntektsskatten i fem år for portugisere som utvandret etter krisen hvis de kommer hjem. Da innstrammingene var på sitt verste mellom 2010 og 2015, utvandret hele 500 000 innbyggere, det vil fem prosent av befolkningen. Målet med skattehalveringen er å få velstående og høytutdannede portugisere til å komme hjem og investere i landet. De som ikke hadde råd til å dra i eksil etter finanskrisen har ikke fått noe i nærheten av denne gavepakken.

Tumleplass for investorene

Dagen etter demonstrasjonen til Stop Despejos arrangerer Morar em Lisboa en debatt om bystyrets nye Airbnb-bestemmelser. I en liten sal to skritt fra Fado-museet i bydelen Alfama varer den opphetede debatten til kvelden faller. Lurdes Pinheiro fra bydelsforeningen tordner: «Alfama er i ferd med å bli en fornøyelsespark. Kommunens byplanlegging er utelukkende rettet mot turistene og ikke mot byens innbyggere. Det er et arkitektonisk barbari som ødelegger kulturarven vår!»

Noen smug bortenfor salen har det sosialiststyrte byrådet solgt Palais Santa Elena fra 1500-tallet til Stone Capital, et av byens største eiendomsselskaper. Selskapet, drevet av de to franske brødrene Arthur og Geoffroy Moreno, har gjort det ærverdige bygget om til 20 luksusleiligheter. «På den andre siden av Alfama-høyden har Stone Capital også privatisert en gammel beplantet gårdsplass som blir sett på som bydelen Graças grønne lunge», forteller arkitekten Ana Jara som sitter i bystyret for Portugals kommunistparti. «Planen er å bygge et lukket leilighetskompleks, uten noen offentlig høring eller miljøvurdering.»

Etter at sosialistordføreren Fernando Medina ble gjenvalgt i 2017, blir store byutviklingsprosjekter ikke lenger tatt opp i bystyret. De blir nå godkjent direkte av kontoret til Manuel Salgado, viseordfører for byplanlegging de siste tolv årene. «Han er arkitekten bak en nyliberal byutvikling hvor det eneste målet er å gjøre Lisboa til fruktbar jord for finansinvesteringer», sier Jara.

«Hvert tredje bygg i Lisboa lå i ruin, forfalt eller sto tomt for bare fem år siden. De hadde ingen sosial eller økonomisk funksjon», sier Mendes fra Morar em Lisboa. Etter at det lukrative renoveringsmarkedet ble overlatt til privat sektor, har store prosjekter poppet opp som paddehatter under Salgados ledelse. Nord i byen vekker det planlagte Torre Portugália, et 60 meter høyt tårn med luksusleiligheter, mye sinne. I arbeiderklasseforstedene på den andre siden av elva Tajo, skryter Lisbon South Bay av at det vil bli den største byforvandlingen siden verdensutstillingen i 1998. Her planlegges det konferansesenter, marina og luksushoteller. Eiendomsutviklerne hevder også at prosjektet vil «forsterke Lisboas status som turist- og investeringsdestinasjon» (Público, 14. mai). Portugals hovedstad er nå blitt en så stor tumleplass for internasjonale investorer at ordfører Medina i vår ble invitert til Bilderberggruppen, det årlige lukkede møtet for Vestens politiske elite og næringslivstopper.

Manglende offentlige investeringer

Målet for denne politikken, hvor offentlige verdier overføres til private på bekostning av portugisernes rett til bolig og tilgang til byen, er å bøte på Costa-regjeringens investeringstørke. For etter at sosialistene kom til makten har ikke staten vært så gjerrig siden innføringen av demokrati i 1974. I fjor hadde Portugal de laveste offentlige investeringene i hele eurosonen.1Med bare 1,97 prosent av BNP, mot 2,67 prosent i snitt i eurosonen. Eurostat, 23. april 2019.

Årsaken er at regjeringen er besatt av å overholde budsjettortodoksien nedfelt i EU-traktatene. Det økonomiske oppsvinget har dermed bare i begrenset grad kommet vanlige portugisere til gode. Det har mest gått til å kvitte seg med offentlige underskudd og en gjeld på rundt 120 prosent av BNP.

«En stor del av Sosialistpartiet vil ha et godt forhold til banksektoren og EU-institusjonene, for å framstå som Europas flinke elev», sier Venstreblokkens leder José Gusmão, som representerer partiet i EU-parlamentet. «Det langsiktige målet er å redusere gjelden til maksgrensen Brussel har fastsatt, nemlig 60 prosent av BNP. Men hvis vi fortsetter med dagens nedbetalingshastighet – noe som er utopisk – vil det frata oss offentlige investeringer i to tiår.» Cordeiro nekter ikke for det: «Den store uenigheten med våre partnere til venstre er farten på gjeldsnedbetalingen. De er ikke enige i våre budsjettmål. Vi påtar oss det fulle ansvaret.»

Bak denne økonomiske politikken står finansminister Màrio Centeno, en Harvard-utdannet liberal økonom og nåværende leder for Eurogruppen.2Det månedlige møtet til finansministrene i eurosonen. I stedet for å investere i offentlig sektor har Centeno nylig gitt den private banken Novo Banco en redningspakke på 1,6 milliarder euro.3Novo Banco, Portugals tredje største bank, ble etablert etter at Banco Espirito Santo ble reddet av staten. Allerede i 2014 sprøytet den portugisiske staten inn 4,4 milliarder euro. Beslutningen har provosert den radikale venstresiden og kommunistene, som anklager finansministeren for å rydde opp etter bankenes spekulative aktiviteter i stedet for å foreta nødvendige investeringer i landet.

Universitetene er på randen av konkurs. Helsevesenet mangler utstyr og personell. Jernbanedirektoratet mener at 60 prosent av toglinjene er i «dårlig» eller «middelmådig» stand. Og bare to prosent av boligmassen er sosialboliger. «En rammelov om bolig drøftes nå i parlamentet, men vi vet allerede hva utfallet vil bli», sukker Rita Silva fra Habita, en organisasjon for retten til bolig. «På tross av noen positive tiltak, finnes det ingen politisk vilje til å investere offentlige midler i bolig. Og António Costa har allerede sagt at loven ikke vil reversere liberaliseringen av boligmarkedet.»

Mindre ledighet, større usikkerhet

Lærerstreiken i vår var et tydelig symptom på spenningen mellom budsjettdisiplin og sosialpolitikk. Lærerne krevde å få sin bit av den økonomiske bedringen med en regulering av pensjonene som har vært frosset i ni år på grunn av innstrammingene. Men 3. mai kalte statsministeren parlamentets godkjenning en «budsjettbombe» som truet med å «destabilisere de offentlige finansene» og svekke Portugals «internasjonale troverdighet». Etter at regjeringen truet med å gå av, endte det med at lærerne bare fikk en delvis oppjustering av pensjonene for to år og ni måneder.

«Landet hemmes fortsatt av dette ønsket om å tilfredsstille Brussels krav», sier José Reis, økonomiprofessor ved Universitetet i Coimbra og koordinator for Observatoriet for kriser og alternativer. «Det vært en tøff kamp om å øke lave inntekter innenfor budsjettrammene EU setter, men det generelle lønnsnivået har ikke kommet tilbake til samme nivå som før finanskrisen. Det skyldes at veksten blant annet baserer seg på midlertidig og dårlig betalt arbeid.»

Den spektakulære nedgangen i arbeidsledighet skjuler at det i all hovedsak dreier seg om dårlig betalte og ufaglærte arbeidsplasser. Halvparten av ansettelsene i dag skjer på korttidskontrakter, det vil si 73 000 flere enn i 2011. Halvparten av overtiden i fjor var ubetalt. De unge er hardest rammet: 65 prosent av dem er ansatt på midlertidige kontrakter, ti prosentpoeng mer enn for ti år siden.

«I arbeidslovgivningen har vi ikke gjort store framskritt, snarere har vi gått to skritt tilbake», sier Gusmão fra Venstreblokken. «Med støtte fra høyresiden og arbeidsgiverne har regjeringen allmenngjort usikre korttidskontrakter som tidligere var forbeholdt turistnæringen. Kort fortalt, de lønnsøkningene la geringonça har fått til, har regjeringen undergravd med å gjøre arbeidslivet mer usikkert.»

Portugals eksport steg fra 27 prosent av BNP i 2009 til 43 prosent i fjor. En oppsiktsvekkende vekst, som har gjort industrihavnene til en viktig brikke i økonomien. Men konkurransedyktigheten til de portugisiske eksporthavnene er basert på fleksibel arbeidskraft og lønnskutt. «Våren 2013 fikk regjeringen vedtatt en lov om liberalisering av havneaktiviteten hvor målet var å svekke arbeidsvilkårene våre», forteller António Mariano, leder for havne- og logistikkarbeiderforbundet SEAL. «Det førte til utstrakt brukt av innleid arbeidskraft.»

Streik for havnearbeiderne

I august i fjor startet SEAL en solidaritetsstreik for havnearbeiderne i Setúbal femti kilometer fra Lisboa, hvor 90 prosent av arbeiderne går på dagskontrakter. «Arbeiderne hadde verken betalt ferie eller rett til sykepenger eller uføretrygd i tilfelle arbeidsulykke. Noen ble ansatt og oppsagt to ganger om dagen for at de skulle jobbe 16-timers skift», forteller Mariano. Setúbal er en viktig eksporthavn for AutoEuropa, Volkswagen-fabrikken som produserer over 100 000 biler i året, og for den portugisiske papirgiganten The Navigator Company.

«Regjeringen reagerte på streiken vår mot den ekstreme jobbusikkerheten med å hevde at det var en sak som bare angikk privat sektor», forteller fagforeningslederen. «22. november sendte staten politiet for å jage bort streikevaktene og åpne havna slik at en last med biler fra AutoEuropa kunne skipes ut.» Sjøfartsminister Ana Paula Vitorino fra Sosialistpartiet var tilsynelatende mer bekymret for VW-bilene som ventet på å bli eksportert enn arbeidsvilkårene til havnearbeiderne.

SEALs kamp endte med en avtale der arbeiderne i Setúbal fikk rett til kollektive lønnsforhandlinger. «Men loven fra 2013 om havnearbeid gjelder ennå, på tross av at en rekke parlamentsmedlemmer har bedt sjøfartsdepartementet og parlamentskomiteer om å revurdere arbeidslovgivningen. I dag er 25 til 50 prosent av arbeiderne i landets havner underbetalte dagarbeidere», forteller Mariano. «Men havnearbeiderne er ikke de eneste som er rammet. Staten forsøker å knuse arbeidernes forhandlingsmakt for å øke produktiviteten.»

Brannfarlig eukalyptus

200 kilometer nord for Lisboa steiker sola over den lille byen Pedrógão Grande midt i landet. For å komme dit må du kjøre gjennom en labyrint av veier i et herjet landskap. I juni 2017 slukte monsterbranner 300 km2 med skog her og tok livet av 66 personer. De fleste mistet livet da de forsøkte å flykte fra brannen via hovedveien, som myndighetene ikke klarte å stenge i tide. Den nasjonale tragedien vekker fortsatt sterke følelser. Mange mener mangel på utstyr og personell gjorde brannen til den dødeligste i landets historie. Brannfolkene er i Portugal er for det meste dårlig opplærte frivillige og kommunikasjonssystemet deres (Siresp), som i sin tid ble laget i et offentlig-privat samarbeid, har blitt sett som utilstrekkelig i over ti år.

Costa-regjeringen fikk mye kritikk etter brannen. Som følge av de økonomiske innstrammingene og manglende offentlige investeringer hadde sosialistregjeringen videreført nedbyggingen av skogforvaltningen, privatiseringen av brannfly og -helikoptre, og kuttene i skogsbudsjettene. Mellom 2006 og 2016 forsvant en tredjedel av skogvokterstillingene – en vanvittig politikk i et land hvor 32 prosent er dekket av skog og hvor branner i snitt ødelegger 1000 km2 med skog hvert år.

Mange har også rettet pekefinger mot den intensive dyrkingen av eukalyptus. Tresorten som opprinnelig kommer fra Australia, er kjent for å utarme både jorda og det biologiske mangfoldet, og den er lettantennelig. Mange små landeiere har plantet store mengder de siste tjue årene, ettersom eukalyptus krever lite stell og vokser fort. Trevirket blir solgt til papirindustrien, og da særlig til The Navigator Company. «Eukalyptus utgjør i dag en fjerdedel av skogen i Portugal. Det er den vanligste tresorten i landet», forteller miljøvernorganisasjonen LPN. «Portugal har verdens høyeste tetthet av eukalyptus. Treet, som staten en tid kalte Portugals ‘grønne olje’, ses som en økonomisk motor.»

The Navigator Company er Portugals tredje største eksportør med tre prosent av landets eksport. «I 2002–2004 forhandlet Manuel Barrosos regjering med selskapet for at det skulle trappe opp sin økonomiske utvikling», forteller Nádia Piazza, som mistet sin fem år gamle sønn i brannen i 2017 og nå leder foreningen for brannofrene i Pedrógão Grande.4Piazza ble i fjor med i programkomiteen til det konservative partiet CDS-PP. «Etter det delte lokalmyndighetene ut tillatelser til å plante eukalyptus over en lav sko. Med en skogpolitikk basert på rask gevinst spredte tresorten seg raskt i de fattige områdene på landsbygda.»

Til miljøvernorganisasjonenes store skuffelse tillot Passos Coelhos regjering dyrking av eukalyptus på parseller under 20 mål, det vil si over 80 prosent av skogsarealet, noe som ifølge dem har forvandlet Portugal til «Eucalyptugal».

Fortsetter venstre-eksperimentet?

«Pedrógão Grande er en av landets fattigste kommuner. En tredjedel av våre 2500 innbyggere er over 65 år og får under 300 euro i måneden i pensjon», forteller ordfører Valdemar Alves fra Sosialistpartiet.5Alves er nå siktet for uaktsomt drap etter brannene i juni 2017 og for å ha underslått midler ment for gjenoppbygging av hus. «Å plante eukalyptus på sin lille jordlapp gir en ikke ubetydelig inntekt.» Dessuten har innbyggertallet i landsbyen blitt halvert de siste femti årene. «Alle de unge drar til Lisboa for å finne arbeid», sukker ordføreren. «Utvandringen fra landsbygda gjør at åkre og skoger blir liggende brakk, dermed sprer flammene seg lettere.»

«Vi har ikke bare mistet våre kjære, men også alt håp», sier Piazza. «Vi føler oss alle forlatt.» Området rundt kommunen består i dag av nedbrente grå åser så langt øyet kan se, hvor eukalyptusskudd er i ferd med å springe opp fra jorda som troll i eske. «Branner gjør at tresorten sprer seg og blir en invasiv art», forklarer miljøorganisasjonen LPN. Etter brannen i 2017, og med fare for nye branner, har regjeringen økt antallet brannfolk, skaffet flere brannfly og -helikoptre, og kjøpt tilbake Siresp-systemet for sju millioner euro. Men statsministeren har utnevnt en tidligere leder i The Navigator Company, Tiago Martins de Oliveira, til å lede det nye branndirektoratet AGIF som ble opprettet i vår. Og de nye regionale skogforvaltningsplanene gir eukalyptus forrang i all skogplanting på 95 prosent av territoriet. «De nye planene har ingen ambisjon om å endre dagens situasjon. Det er bare business as usual», oppsummerer LPN.

Siden i fjor har det vært tegn til at Portugals økonomiske boom er i ferd med å flate ut. Etter sju år med vedvarende vekst sank turistveksten til 3,8 prosent i fjor mot 9,1 året før. I juni advarte Portugals sentralbank om en mulig «brutal stans» i det overopphetede boligmarkedet. Mens den økonomiske veksten var på 2,8 prosent i 2017, begynte den å forvitre i fjor med 2,1 prosent og spås å bli 1,7 prosent i år.

I sitt forsøk på å kombinere sosial politikk med budsjettdisiplin synes Costa-regjeringen å ha skapt en luftspeiling snarere enn et mirakel. «La geringonça har vært et politisk laboratorium, et nytt venstre-eksperiment», konkluderer Reis. «Men før parlamentsvalget i oktober reiser spørsmålet seg: Kan det fortsette?»

Oversatt av redaksjonen

Mickaël Correia er journalist, i Portugal for Le Monde diplomatique.

Fotnoter   [ + ]

Forrige sak

Korrupsjonsmisbruk i Brasil

Neste sak

Filmens botaniske hage

Andre saker om Portugal

0 kr 0