Et folk i bur

Situasjonen på Gaza blir stadig verre. I 13 år har Israel sperret palestinerne inne i den nærmest hermetisk lukkede enklaven. Hvor lenge kan befolkningen holde ut?

Start

Sola skinner på stranden denne junimorgenen hvor fargerike fiskebåter ligger på rekke og rad. Men postkortpanoramaet med sola, den blå himmelen og brenningene avslører raskt en mørkere side, for her er Middelhavet forurenset, krigsskip skimtes i horisonten og i lufta durer jagerfly og droner. Vi er på Gazastripen, et overbefolket område med to millioner innbyggere fordelt på 365 kvadratkilometer beleiret av Israel.

Fiskerne jeg møter i Beit Lahia utenfor Gaza by, er motløse. I 13 år har Israel avskåret den palestinske landstripen – i lufta, i havet og på land – fra resten av verden. I to dager har fiskerne heller ikke fått dra ut i det allerede minimale havområdet de får fiske i. Den offisielle begrunnelsen er det er blitt sendt brannballonger og -drager mot israelske bosetninger, hovedsakelig kibbutzer, nær kyststripen. Etter to netter med israelske flyangrep blir det «ro» igjen og fiskerne får dra ut igjen 18. juni,1Tzvi Joffre, «IAF attacks targets in Gaza strip after rocket fire», The Jerusalem Post, og «Israeli air force fires many missiles into Gaza», International Middle East Media Center (IMEMC), 14. juni 2019. men bare innenfor ti nautiske mil (18,5 kilometer), langt fra de fiskerike områdene lenger ute.

I første kvartal i år åpnet den israelske marinen ild mot palestinske fiskere over 200 ganger.

Forbudet mot å dra lenger ut er en unntaksbeslutning som Hamas, islamistpartiet som har hatt makten på Gaza siden 2006, jevnlig krever opphevet i de indirekte forhandlingene med Israel.

Klikk for å forstørre.

«De israelske patruljebåtene er maks tre–fire kilometer unna, du kan se dem med det blotte øye», sier Jihad al-Sultan, leder for fiskerlaget nord på Gaza, og peker mot sjøen. «De skyter ofte på fiskerne våre når de er ute, ofte uten forvarsel. Nylig ble flere skadet og båtene deres fikk store skader.»

I første kvartal i år åpnet den israelske marinen ild mot palestinske fiskere over 200 ganger. Over 30 av dem ble skadet og et dusin båter beslaglagt, ifølge de palestinske og israelske organisasjonene Senter for menneskerettigheter Al-Mezan og B’Tselem. I fjor ble to fiskere fra Gaza drept.

I 2000 hadde Gazastripen rundt 10 000 fiskere. Uten tilgang til fiskerike havområder – Israel har utestengt dem fra 85 prosent av områdene de har rett til ifølge folkeretten – har to tredjedeler måttet legge inn årene. I dag finnes det bare 3500 fiskere, og 95 prosent av dem lever under fattigdomsgrensen på 50 kroner dagen, mot 50 prosent i 2008.

Terskelen for ulevelighet

Også i den lille byen Khouzaa utenfor Khan Younis, en av de største byene sør på Gaza, er moralen på bunn. På tross av åpenbar fattigdom inviterer bonden Khaled Qadeh (34) på en matbit i det lille rasteteltet han har satt opp i utkanten av åkeren. Jorda hans på elleve mål ligger noen hundre meter fra den folkerettsstridige israelske «grensesperringen»: 65 kilometer med murer, skyttergraver, stålbarrierer, nettinggjerder og piggtråd rundt Gazastripen, med en buffersone på alt fra 300 meter til 1,5 kilometer (se kart på side 9). Buffersonen legger beslag på 25 prosent av området og 35 prosent av den dyrkbare marken, og ligger langt fra våpenhvilelinjen fra 1949 («den grønne linjen») som offisielt skiller Gaza fra Israel. «Familien min har også 20 mål på den andre siden av ‘den grønne linjen’, men vi mistet dem i 1948 [da Israel ble opprettet]», forteller Qadeh.

På de få målene han har, kan han bare dyrke en tredjedel. «Resten av åkeren langs no-go-sonen er vanskelig å komme til, for israelerne hindrer meg som regel fra å dra dit, og de er lette på avtrekkeren, for ikke å snakke om ødeleggelsene etter tanksene og bulldoserne deres. Som alle bøndene i grensesonen blir jeg skutt på, også her vi er nå. Israelerne lar meg heller ikke jobbe på natta for å utnytte perioder med strøm: Ved den minste bevegelse skyter og bomber de», forteller Qadeh, mens en israelsk panservogn virvler opp støv i horisonten.

«Man har sperret inne et okkupert folk som man gir små doser beroligende i form av nødhjelp.»
Ghazi Hamad, Gazas viseminister for samfunnsutvikling (Hamas)

Siden Israel opprettet buffersonen da de jødiske bosettingene på Gaza ble fjernet i 2005 og innførte embargoen året etter, har Qadehs avlinger falt med 80 prosent. Jordlappene er familiens eneste inntektskilde, og han er nedsyltet i gjeld. Den jorda han kan dyrke gir mat til familien og 400 shekel (1025 kroner) i måneden i salgsinntekter. Landbruket, som sysselsetter 44 000 personer (rundt ti prosent av arbeidsplassene), har sunket med over 30 prosent siden 2014.2Se årsrapporten FNs kontor for samordning av humanitær hjelp (Unocha), New York, mai 2018, og Ali Adam, «Israel is intensifying its war on Gaza’s farmers», The New Arab, London, 19. mars 2018.

Situasjonen til fiskerne og bøndene er den samme som for resten av befolkningen på Gaza: «katastrofal» og «uholdbar», ifølge Isabelle Durant, nestleder for FN-konferansen om handel og utvikling (Unctad).3Tom Miles, «UN bemoans unsustainable Palestinian economy», Reuters, 12. september 2018. Allerede i 2012 advarte FN om at området ville bli «ulevelig» i 2020 hvis Israels blokade (med hjelp fra Egypt) ikke blir hevet.4Se rapporten «Gaza in 2020: A liveable place?», FN, New York, august 2012. Da hadde Gaza allerede vært avskåret fra resten av verden i nesten åtte år og fått oppleve to kriger, startet av Israel, i 2006 og i 2008–2009 (over 1800 døde på palestinsk side, rundt 20 på israelsk). Etter to nye kriger i 2012 og i 2014, hvor til sammen over 2500 palestinere og 72 israelere mistet livet, konstaterte FNs humanitære koordinator for de okkuperte områdene, Robert Piper, i 2017: «Situasjonen har stadig forverret seg […]. Terskelen for ‘ulevelighet’ er allerede krysset.»5«Gaza ten years later», FN, juli 2017.

Ikke strøm og vann

70 prosent av befolkningen har siden 1948 hatt status som flyktninger, og halvparten av innbyggerne er under 15 år. Rekordhøye 53 prosent av befolkningen i yrkesaktiv alder er arbeidsledige (70 prosent av de unge og 85 prosent av kvinnene). Over halvparten av innbyggerne lever i fattigdom og lokaløkonomien krympet med 6,9 prosent i fjor.6Statistikken er hentet fra nettsidene til Verdensbanken, Unctad og Det palestinske statistikkbyrået (PCBS). Dessuten er Gazas infrastruktur ødelagt og «produksjonskapasitet har blitt utslettet», påpeker Unctad.7«Report on Unctad assistance to the Palestinian people» (PDF), Unctad, Genève, 12. september 2018. «Bare for de materielle ødeleggelsene og gjenoppbyggingskostnadene kom regningen for den siste krigen [i 2014] på elleve milliarder dollar», forteller Ali al-Hayek, leder for Den palestinske næringslivsorganisasjonen. «Over tusen fabrikker, verksteder og butikker ble slettet fra kartet. Israel fører en økonomisk krig mot oss, også.»

Embargoen har ført til at mange bedrifter har måttet sette kroken på døra, kutte lønninger eller si opp folk. «Gazastripen ligner et stort fengsel hvor man har sperret inne et okkupert folk som man gir små doser beroligende i form av nødhjelp for å unngå full implosjon», sier Ghazi Hamad, viseminister for samfunnsutvikling og en ledende skikkelse i Hamas. «Etter at Hamas vant valget i 2006 har vi blitt utsatt for en kollektiv straff som aldri tar slutt», sier journalisten Fathi Sabah fra den panarabiske avisen Al-Hayat. «Blokaden er framfor alt et middel for Israel til å tvinge oss i kne, med verdenssamfunnets aksept.»

Den israelske beleiringen påvirker alle deler av hverdagen. Den har skapt en ny «normalitet». Strømmangel, for eksempel. Etter at Israel ødela det eneste kraftverket i juni 2006, har tilgangen til elektrisitet vært sporadisk. Kraftverket er delvis gjenoppbygd, men mangler fyringsolje og går bare på 20 prosent av kapasiteten. Gaza må derfor få mesteparten av strømmen fra Israel, som bare leverer en begrenset mengde – og fakturerer Selvstyremyndighetene på Vestbredden.

«Jeg hater Gaza, barndommen min ble ødelagt av tre kriger og jeg vil ut herfra»
Amira al-Ashkar (18)

Strømbruddene setter rytmen for livet på Gazastripen. «Vi har bare åtte til tolv timer med strøm i døgnet, og til ulike tider», forklarer journalisten og oversetteren Ghada al-Kord (34). «Få hjem har aggregat som kan bøte på strømbruddene. Det betyr blant annet at vi nesten ikke kan ha noe i kjøleskapet. Vi må dermed planlegge fra dag til dag. For to år siden var det enda verre.» Fra april 2017 til januar 2018 nektet Mahmoud Abbas, Fatah-leder og leder for Selvstyremyndighetene, å betale strømregningen for å legge press på rivalene sine i Hamas. Dermed fikk befolkningen bare tre–fire timer med strøm om dagen.

Innbyggerne mangler også vann, ettersom 95 prosent av grunnvannet (som Israel kontrollerer 85 prosent av) Gaza har tilgang til er forurenset.

1700 amputasjoner

Også helsetjenestene rammes av embargoen. Sykehuset Al-Shifa, det største på Gaza, var tidligere godt ansett, men vekker i dag frykt. Innbyggerne spøker med det: «Du går inn i live, men kommer ut med beina først.» Og av god grunn. I mangel på medisiner, utstyr og senger for de mange syke er sykehusene nærmest blitt likhus. Importforbudet mot nødvendig utstyr, mangel på personell, strømbruddene, og de intensjonelle ødeleggelsene fra israelske bomber, har gjort helsevesenet til et dystert skue.

«Vi mangler alt», sier helsemyndighetenes talsperson på Gaza, Ashraf al-Qadra. «Over 50 prosent av basismedisinene er utilgjengelige, 65 prosent av de kreftsyke får ikke behandling, og en rekke kirurgiske inngrep kan ikke utføres.»

På Al-Shifa-sykehuset er det tydelig: overfylte venterom med pasienter med skuddskader (de fleste unge), flassende vegger og overarbeidet personal. Ortopedkirurgen Mohamed Chahin behandler for det meste folk som har blitt skutt av israelske soldater under de ukentlige demonstrasjonene for den store returmarsjen (Massirat al-Awda) foran det israelske «grensegjerdet».

Hver fredag, demonstrasjonsdagen, strømmer det inn skadde. «Vi får inn mange pasienter og iblant er de svært unge», forteller Chahin. «De har dype sår som vi ikke har sett tidligere. Israelerne bruker eksplosive kuler som ødelegger muskelvev, leddbånd og nerver. Når snikskytterne ikke vil drepe – altså skyte mot magen eller hodet – sikter de på beina eller sårbare deler av kroppen for å påføre uopprettelige skader. Det virker nesten som om de har studert anatomi. Mange av de skadde blir handikappet for livet eller må amputere, ettersom vi mangler utstyr.»

Av de 30 000 skadde som har blitt registrert siden starten av den store returmarsjen, har nær 140 (inkludert over tretti barn) mistet en arm eller en fot. 1700 av de skadde risikerer, ifølge FN, å måtte amputere innen to år, fordi Israel nekter å gi tillatelse til å evakuere dem.

Bred protestbevegelse

De unge går i front i den store returmarsjen. Den ikke-voldelige protestbevegelsen, hvor flere tusen familier deltar hver uke, startet 30. mars i fjor i forkant av den årlige markeringen av Nakba 15. mai. Det vil si «Katastrofen» i 1948, da 800 000 palestinere ble jaget fra hjemmene sine og søkte tilflukt på Gaza, Vestbredden eller i de arabiske nabolandene.

Malaka øst på Gazastripen er et av de fem stedene for de ukentlige demonstrasjonene. Stemningen er rolig og vennlig. Et stort telt har blitt satt opp et stykke unna grensegjerdet for eldre og handikappede. En stemme over høyttaleren forteller om demonstrasjonens formål: retten til å vende hjem, palestinsk samhold, og fordømmelse av Bahrain-konferansen 25. juni om den økonomiske biten i USAs nye «fredsplan». De mange palestinske flaggene slår i vinden. Jeg nærmer meg ikke den farlige buffersonen, hvor de unge gjør seg klar til å trosse de israelske kulene.

Ideen om en massiv demonstrasjon foran det israelske gjerdet kom fra et tjuetalls unge på Gaza. «Vi var inspirert av lignende aksjoner som har blitt utført i mange år i Palestina og langs Israels grenser», forteller en av initiativtakerne, Ahmad Abu Artema. Den 35-årige pasifisten kommer selv fra en av familiene som ble jaget ut av byen Ramla i 1948. «Demonstrasjonene handler om å stadfeste flyktningenes rett til å vende hjem, slik de mange FN-resolusjonene har slått fast. Og å vise høyt og tydelig vårt ønske om verdighet.»

Protestbevegelsen fikk raskt oppslutning fra de palestinske politiske partiene som er blitt stadig mer opptatt av samhold for å få slutt på uenigheten mellom Hamas og Fatah som forgifter den palestinske politikken. I demonstrasjonene legger de bort symbolene sine og gir medlemmene beskjed om bare å bære det palestinske flagget. «Alle er enige i flyktningspørsmålet. Derfor er det normalt at alle de politiske grupperingene støtter opp om demonstrasjonene», sier Artema. Hamas er for væpnet kamp mot Israel, men har likevel sluttet seg til denne fredelige bevegelsen. Hamas er med i organisasjonskomiteen sammen med partier som islamsk-nasjonalistiske Islamsk Jihad og marxistiske Folkefront for Palestinas frigjøring (PFLP). «Den store marsjen er et ikke-voldelig alternativ for å hevde vår rett overfor okkupasjonen», sier Hamad. «Den gir synlighet til saken vår.»

Kritikk utenfra

Protestene skulle egentlig bare vare til 15. mai i fjor, men fortsatte etter det. Andre kampsaker har dukket opp, som oppheving av blokaden og forsvar av Jerusalem. På tross av at demonstrantene er ubevæpnede, har Israel valgt å svare med skarpt. Siden protestene startet har over to hundre palestinere mistet livet, over femti av dem var barn. Også ambulanse-personell og journalister har blitt drept. I tillegg kommer de hundre palestinerne som har mistet livet i israelske angrep på Gaza det siste halvannet året.

Palestinske demonstranter veiver med nasjonalflagget under den ukentlige demonstrasjonen for retten til å vende hjem, 23. november 2018, øst for Gaza by ved grensen til Israel. FOTO: MAHMUD HAMS,
AFP / NTB SCANPIX.

I februar konkluderte en FN-nedsatt granskningskommisjon at Israels vold mot demonstrantene på Gaza kunne «utgjøre krigsforbrytelser eller forbrytelser mot menneskeheten».8«Gaza probe finds ‘reasonable grounds’ Israeli forces committed international human rights violations», UN News, 28. februar 2019. Israels statsminister Benjamin Netanyahu avfeide anklagene. Han pekte på brannballongene og -dragene som demonstrantene har sendt mot israelske områder og mente at Israel må «beskytte sin og sine borgeres suverenitet og har rett til forsvare seg».9Tovah Lazaroff, «Netanyahu: UN set new hypocrisy record with Israeli war crimes allegation», The Jerusalem Post, 28. februar 2019. Han har støtte i Israels offentlige opinion: Da antall døde på palestinsk side nærmet seg hundre i mai i fjor, viste en meningsmåling at 71 prosent av israelerne mente hæren hadde all grunn til å skyte mot demonstrantene.10 Se «The peace index», 2. mai 2018.

De palestinske lederne har fått mye kritikk for de mange ofrene blant demonstrantene og de materielle skadene branndragene har forårsaket på israelsk territorium. «Verdenssamfunnet» og vestlig presse anklager de politiske partiene – med Hamas i spissen – for å utnytte de unge og bruke dem som kanonføde mot de israelske eliteskytterne på den andre siden av gjerdet.

Khaled al-Batch, Islamsk Jihads leder på Gaza og medlem av nasjonalkomiteen for returmarsjen, avviser disse anklagene. «Vi har blitt oppfordret til å velge fredelig motstand, noe vi har gjort med disse demonstrasjonene», sier han. «Og nå skal vi påta oss ansvaret for det høye antallet palestinske ofre! De fordømmer ikke de som faktisk dreper oss, som dreper barna våre? Erfarne snikskyttere som vet nøyaktig hva de gjør. Inntil nå har ingen blitt drept på israelsk side. Hvorfor er det ingen sanksjoner mot Israel?»

Brutal reaksjon

På demonstrasjonen 14. juni11 Over 90 palestinere, hvorav 28 barn og fire redningsarbeidere, ble skadet på Gaza denne dagen. møter jeg PFLP-leder Maher Micher, som er med i organisasjonskomiteen. Han kritiserer også de vestlige bebreidelsene. Han mener protestbevegelsen «legger press på Israel, for skadene de enkle branndragene har påført områder med israelske bosettinger har fått noen av innbyggerne til å flytte. Og den har på ny satt spørsmålet om retten til retur på den internasjonale dagsordenen. Derfor må marsjen fortsette.»

«På tross av de mange skadde – både min far og min bror har blitt skutt – må marsjen fortsette til vi får tilbake våre rettigheter og vårt land», sier Mohammed Challah, en 33-årig kontorarbeider som går med bestemte skritt mot det farligste området nær gjerdet.

Men det finnes motstemmer, spesielt hos de unge. Mange går ikke lenger til marsjen, som de mener er blitt for tett knyttet til Hamas etter at islamistpartiet bestemte seg for å bli med i organiseringen. «Hamas har overtatt bevegelsen for å pynte på imaget sitt og skaffe seg legitimitet i en tid da partiet er i ferd med å miste støtte», sier menneskerettsaktivisten Loai A. (26). De siste årene har auraen til «det islamistiske motstandspartiet» falmet. Mange på Gaza anklager partiet, ledet av Yahya Sinwar, for ikke å ta hensyn til befolkningens behov og for å bli stadig mer autoritært og moralistisk.

Et tegn på det er den brutale reaksjonen på folkeprotestene som startet i mars, da flere tusen gikk ut i gatene under slagordet Bindna na’ish («Vi vil leve») i protest mot stigende priser og stadig vanskeligere levekår. Hamas har anklaget demonstrantene for å ha blitt manipulert av Fatah og har svart med vold: Flere hundre demonstranter ble banket og arrestert.12 Entsar Abu Jahal, «Human rights group documents Hamas abuses», Al-Monitor, 26. april 2019. «Hvordan kan vi støtte den store marsjen når Hamas ikke gjør noe for oss og undertrykker oss?» spør Loai A. bittert. «Jeg sier til Hamas: ‘Jeg kan godt miste beinet mitt, men det må i det minste være for en god sak og for at dere til gjengjeld tar dere av oss.‘ Mange unge er bare opptatt av å komme seg til utlandet. Problemet er at ingen får forlate Gaza», sukker han.

«Jeg hater Gaza»

Er Fatah et alternativ? Det er langt fra sikkert, for Abbas og de Fatah-styrte Selvstyremyndighetene er i stor grad diskreditert både på Gaza og på Vestbredden. Politikken for forsoning med Israel i «fredsprosessen» har mislykkes, bosettingene vokser og de fleste palestinerne er imot sikkerhetssamarbeidet mellom Selvstyremyndighetenes politi og den israelske hæren på Vestbredden.13 Om sikkerhetssamarbeidet, se «En tredje intifada hjemsøker Vestbredden», Le Monde diplomatique, oktober 2014. I tillegg kommer korrupsjonen som tærte på institusjonene da Fatah satt med makten på Gaza, noe som skapte et sinne som Hamas klarte å utnytte.

«Det var virkelig ikke bedre under Fatah», mener Fathi Sabah. «Og det står ikke bedre til på Vestbredden i dag: Abbas gjør ingenting mot bosettingene, slåss ikke mot okkupasjonen, forsvarer ikke Jerusalem. Han gjør ingenting, bortsett fra å holde taler i FN.» Stadig flere på Gaza avviser både Fatah og Hamas og vil ha radikale politiske endringer, i likhet med deres landsmenn på Vestbredden, og krever at en ny generasjon tar over.

Den sosiale krisen, blokaden og beleiringen legger en massiv demper på framtiden. Mange har mistet alt håp. «Jeg hater Gaza, barndommen min ble ødelagt av tre kriger og jeg vil ut herfra», sier studenten Amira al-Ashkar (18) som bor i flyktningleiren Nuseirat sammen med sine åtte søsken og moren, som er alene med barna og uten arbeid. «Hver dag møter jeg ekstraordinære folk, folk med utdannelse, som ønsker fred med israelerne, men de er på randen til å bryte sammen», sier Matthias Schmale, leder for FNs hjelpeorganisasjon for palestinske flyktninger (UNRWA) på Gaza, som gir skolegang til nær 280 000 barn og mat til over én million mennesker i enklaven. «Det er lett å forstå at noen velger vold når du ser hvordan Israel behandler et helt folk.»

Morbid spøk

Uten noen kompromisser fra israelsk side og lite internasjonal støtte, spesielt fra de arabiske landene, er det viktigste for mange å løse konflikten mellom Fatah og Hamas. 12. oktober 2017 signerte de to en forsoningsavtale som skulle la Selvstyremyndigheten få komme tilbake på Gazastripen. Men prosessen har strandet, hovedsakelig på grunn av Abbas’ krav om blant annet at Hamas må avvæpnes, noe islamistpartiet kategorisk avviser.

I mellomtiden «synker befolkningen for hver dag som går stadig lenger ned i nød og fattigdom, og Gaza blir en trykkoker», mener det innflytelsesrike Hamas-medlemmet Ahmad Yousef, som ønsker et kompromiss mellom de to partiene. «Vi må gjenoppbygge det palestinske huset for å stå imot Israel. Og det kan bare skje gjennom et system med maktfordeling. Begge parter må gjøre innrømmelser.» Imad al-Agha, Fatahs leder i Khan Younis, sier det samme: «Vi må få slutt på denne uenigheten som bare tjener Israel, og forene våre krefter.» Et fånyttes ønske for noen, en akutt nødvendighet for andre.

Kan de unge sørge for en slik forsoning og lage en ny nasjonal strategi? Fatah-medlemmet Hassan Ostaz (29) er overbevist om det: «I dag må vi erkjenne at bare Hamas gjør motstand mot israelerne. Vi må overvinne splittelsene og finne ut hvordan vi sammen kan kjempe mot okkupasjonen. Det er det vi forsøker å gjøre, for eksempel med felles møter med unge hamsaer [fra Hamas].»

Mohammed Haniyeh (28) representerer Hamas-ungdommen i organisasjonskomiteen for den store marsjen. Jeg møter ham på kontoret han faktisk deler med ungdomsorganisasjonen til Fatah. Tiden er inne for en kollektiv endring: «Vi må umiddelbart danne en samlingsregjering, avholde nye valg og begynne å bygge staten vår, fra Vestbredden til Gaza.»

Denne staten nevnes ikke engang i «århundrets avtale» som USA har utarbeidet med støtte fra golflandene. Dette nte fredsforslaget avliver ideen om et selvstendig Palestina og ser Gaza som fullstendig atskilt fra Vestbredden. «En morbid spøk», sier Yousef.

Oversatt av redaksjonen

Olivier Pironet er journalist, på Gaza for Le Monde diplomatique.

Fotnoter   [ + ]

Forrige sak

Se på det anderledes og hold blikket

Neste sak

Alt kan repareres

Andre saker om Palestina

Israels glasstak

På tross av progressive lover på 1990-tallet er israelske kvinners rettigheter og

0 kr 0