I juli og august demonstrerte flere titalls tusen russere i gatene. Et rekordhøyt antall demonstranter ble arrestert og mange ble banket opp og skadet av opprørspolitiet. Protestene startet da byrådet i Moskva nektet å la opposisjonskandidater stille i kommunevalget nå i september. Men demonstrasjonene handlet om mye mer enn kommunevalget. De fungerte som et samlingspunkt for misnøyen over det rådende systemet.
Dermed må de ses i forlengelse av protestene vinteren 2011–2012, da flere titalls tusen russere trosset den bitende kulden for å protestere mot valgfusket til regjeringspartiet Forent Russland og Vladimir Putins snarlige retur som landets president. Siden har protestene, på tross av politiets hardhendte framferd, blitt et vanlig syn i Russland, og forsterket spenningene både blant regimets ledere og befolkningen.
Medfødt trekk
Mens opposisjonen mot Putin består av vidt forskjellige politiske og ideologiske strømninger – alt fra liberalere, monarkister og libertarianere til sosialister – er alle enige om at korrupsjonen i landet må bekjempes. Det skyldes i stor grad opposisjonsleder og aktivist Aleksej Navalnyj som har snakket ustanselig om det i over et tiår.
De fleste oligarkene på Jeltsins tid var ikke del av statsapparatet. I Putin-æraen er de derimot innvidde.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
Siden 2000-tallet har han brukt en rekke plattformer – som LiveJournal-bloggen sin, Twitter og multimedieoperasjonene til Stiftelse mot korrupsjon (FBK) – for å avdekke alle typer tyveri, fra nepotisme og underslag i det offentlige til statsselskapenes storstilte plyndringer. Avsløringene gjelder også folk i Kremls innerste krets. Dokumentaren Don’t Call him «Dimon», som FBK produserte i 2017, gransket statsminister og tidligere president Dimitrij Medvedevs enorme personlige formue, og hans mange yachter og eiendommer i Russland og Italia, hvor han eier både vingårder og et slott i Toscana.
Kampen mot korrupsjon har utvilsomt vært et effektivt middel for å samle opposisjonen og det har tvunget regimet til å snakke om emnet. Under sin årlige tv-sendte samtale med (nøye utvalgte) russiske innringere, ble Putin i år spurt om han følte «personlig ansvar for kaoset». «Selvsagt», svarte han, men «antallet lovbrudd knyttet til korrupsjon synker, mye på grunn av vår konstante og kompromissløse handling.»
Noen høyt plasserte folk har faktisk blitt arrestert, som tidligere økonomiminister Aleksej Uljukajev, som i desember 2017 ble dømt til åtte år i fengsel for å ha tatt imot bestikkelser. Men resultatene av Kremls kamp mot korrupsjon sår tvil om troverdigheten. Et eksempel er tidligere forsvarsminister Anatolij Serdjukov som fikk sparken i 2012 etter en korrupsjonsskandale og ble siktet for pliktforsømmelse i 2013, men så benådet av Putin allerede året etter. Serdjukov har nå en viktig (og utvilsomt lukrativ) stilling hos det statseide militærindustrikonsernet Rostec. Korrupsjonssakene synes dermed å handle mer om interne konflikter i den russiske eliten enn en reell vilje til å slå ned på korrupsjon. Korrupsjonsanklager blir snarere brukt som våpen mot rivaler.
Korrupsjonen er ikke et eksternt eller tilfeldig fenomen i dagens russiske kapitalisme, den er et medfødt trekk.
De offisielle kampanjene mot korrupsjon er i beste fall PR-øvelser. Samtidig virker opposisjonens vilje til å utradere korrupsjonen basert på ideen om at den bare er tilfeldige avvik i et system som vil bli mer rettferdig og rasjonelt så snart disse problemene er borte. Dermed ser den et grunnleggende trekk som en anomali: Orgiene i ulovlig berikelse som Navalnyj og andre – med rette – angriper er ikke et resultat av grådige folk i kretsen rundt Putin, men en integrert del av systemet. Korrupsjonen er ikke et eksternt eller tilfeldig fenomen i dagens russiske kapitalisme, den er et medfødt trekk.
Utnevnt til millionær
For å forstå dette samrøret må vi gå tilbake til den postsovjetiske elitens opprinnelse. Den vanlige fortellingen i vestlige medier handler om en gjeng smarte folk som tjente seg rike på kaoset og privatiseringene da markedsøkonomien ble innført på 1990-tallet. Noen opererte kanskje på grensen av loven, men var ikke loven vag på den tiden? «Oligarkene» som nå dukket opp – folk som Boris Berezovskij,1Berezovskij var en av de mektigste russiske oligarkene. Etter at han ble anklaget for korrupsjon i Russland, Frankrike og Brasil, flyktet han til London hvor han ifølge den offisielle forklaringen begikk selvmord i 2013. som på noen år gikk fra å selge datamaskiner til å eie flere banker, et oljeselskap, en stor avis og Russlands største tv-kanal, samt ble betrodd en sentral stilling i Jeltsins regjering – er ofte blitt sammenlignet med «røverbaronene» i USA på slutten av 1800-tallet, det vil si menn som tjente seg søkkrike på skruppelløst vis, men raskt ble ansett som respektable borgere.
Det som mangler i denne fortellingen er de faktiske prosessene som gjorde at oligarkene kunne bli så rike. Langt fra å ha oppstått i en nådeløs konkurranse ble den nye russiske eliten skapt av statens politiske vilje. Jeltsin-regjeringens hovedprioritering var å demontere den sovjetiske planøkonomien, og den gjorde det med en massiv privatisering av offentlige virksomheter og verdier. Privatiseringen skjedde både med «kupongauksjoner» der vanlige borgere ble gitt aksjer i utvalgte selskaper som de så fikk lov til å å selge videre og med «privatisering gjennom presidentdekret», der Jeltsin overførte hele selskaper til personer han hadde plukket ut.
Disse privatiseringene på begynnelsen av 90-tallet skapte raskt en ny klasse av oligarker som hadde slått kloa i betydelige deler av Sovjetunionens produksjonsapparat til latterlig lave priser. Fellestrekket deres var ikke forretningsteft, men en evne til å utnytte sine forbindelser til statsapparatet. De brukte nettverket sitt til å få eksportlisenser, eller lovet å støtte Jeltsin i hans forsøk på å bli gjenvalgt i 1996 i bytte mot eksempelvis et helt oljeselskap, slik tilfellet var med de berømte «lån mot aksjer»-avtalene i 1995.
«For å bli millionær i landet vårt er det på ingen måte nødvendig å ha et godt hode eller å besitte en spesiell kunnskap», forklarte bankeieren Piotr Aven. «Ofte holder det å ha en aktiv støttespiller i regjeringen, parlamentet, lokalmyndighetene og sikkerhetsapparatet. En vakker dag blir din ubetydelige bank autorisert til, for eksempel, å utføre operasjoner med offentlige budsjettmidler, eller du får sjenerøse kvoter for eksport av olje, tømmer og gass. Du blir, med andre ord, utnevnt til millionær.»
Statlig kapitalistisk nepotisme
Da Putin kom til makten i 2000 lovet han å «likvidere oligarkene som klasse» og antydet at vinden hadde snudd og at de store private formuene ikke lenger var skånet for angrep fra staten. Virkeligheten skulle vise seg å bli en helt annen. I stedet for å straffe oligarkene, har han lagt alt til rette for dem. Ifølge amerikanske Forbes hadde Russland ingen dollarmilliardærer i år 2000. Da Putins andre periode var over i 2008 var det blitt 82. Elleve år senere finnes det 98 dollarmilliardærer, på tross av nedgangstider og at Russland har hatt vestlige sanksjoner mot seg siden annekteringen av Krim i 2014.
Det som endret seg etter at Putin kom til makten var ikke muligheten til grotesk personlig berikelse, men ansiktene til de som klarte det og deres forhold til staten. De fleste oligarkene på Jeltsins tid var ikke del av statsapparatet – de utnyttet snarere statsapparatets mange mangler. Oligarkene i Putin-æraen er derimot innvidde som har brukt statens makt til å skaffe seg rikdom. Bransjene er også forskjellige. På 90-tallet, da råvareprisene var generelt lave, ble de store russiske formuene bygd i bank- og finanssektoren, tv og kommunikasjon. På begynnelsen av 2000-tallet gjorde økende priser på olje, gass og metall magnatene i disse sektorene rike. Flere av disse var ledere i statlige virksomheter som hadde tette bånd til Kreml, noe som ga opphav til en slags statsledet kompiskapitalisme.
Men dette begrepet forklarer ikke hvorfor de private og de offentlige selskapene ofte har samme metoder og prioriteringer: Begge forsøker å maksimere aksjonærenes verdier og belønne lederne, snarere enn å bruke fortjenestene til strategiske nasjonale mål (for ikke å snakke om omfordeling av rikdom). Resultatet er dermed mer eller mindre det samme, på tross av ytre forskjeller mellom de statlige og de private selskapene.
Korrupsjonens røtter
Grensene mellom staten og næringslivet er generelt vag i Russland, og det er ikke er resultat av Putin-æraen, eller et tegn på en gradvis statlig erobring av økonomien eller at det finnes noen ekstremt mektige skurker. Det skyldes snarere sammenvevningen av politisk og økonomisk makt, som går tilbake til Jeltsins tid, og selve dannelsen av den postkommunistiske økonomien.
Det er denne sammenfiltringen som gjør at korrupsjonen kan ha et så stort omfang og anta særegne russiske former. Hvis en forretningsmann vil ta over et konkurrerende selskap kan han, for eksempel, betale embetsmenn til å utføre bokettersyn og tilsynsinspeksjoner eller lignende helt til eieren går med på en pris. De siste ti årene har stadig flere embetsmenn også selv begynt med slike praksiser hvor de bruker sin juridiske makt til å slå kloa i det de måtte ønske seg. Derav det russiske ordtaket: «For våre venner har vi alt, for våre fiender har vi loven.»
For den russiske opposisjonen gir det åpenbart mening å holde fokuset festet på korrupsjonen, på grunn av det enorme omfanget. Men, som i andre deler av verden, er det åpenbare farer og begrensninger i et politisk program som hovedsakelig er basert på kamp mot korrupsjon. Navalnyj kritiserer ofte korrupsjonen for å være en sløsing av offentlig midler. Det er åpenbart sant, men en slik tankegang kan samtidig leses som et ønske om en slankere stat og mer marked, og en forbrukerholdning til offentlige goder. Den tankegangen kan også brukes til å forsvare enda mer brutale nyliberale remedier enn de Russland allerede har fått smake på, med argumentet om at staten er en altfor rik kilde til plyndring.
Retorikken mot korrupsjonen klarer heller ikke å angripe de underliggende strukturene som har gjort den mulig. For korrupsjonen er ikke en ondartet utvekst som på et eller annet vist har klart å feste seg til den russiske kapitalismen: Den er et grunnleggende trekk ved den typen kapitalisme Russland har. Og i siste instans vil det ikke bli slutt på plyndringen i samrøret mellom staten og næringslivet uten en grunnleggende endring av økonomisk og politisk modell.
Oversatt av redaksjonen
Tony Wood er forfatter og redaksjonsmedlem i New Left Review. Siste bok: Russia Without Putin: Money, Power and the Myths of the New Cold War (2018).
- 1Berezovskij var en av de mektigste russiske oligarkene. Etter at han ble anklaget for korrupsjon i Russland, Frankrike og Brasil, flyktet han til London hvor han ifølge den offisielle forklaringen begikk selvmord i 2013.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
