Kongeskvalder har som oftest begrenset interesse, selv i pinefulle stunder på tannlegers venterom – med mindre journalistikken er plagsom nok til å sette tannverken i parentes. Likevel, er miljøet interessant nok for folk som Akira Kurosawa og Laurence Olivier, for Molière, Racine og Shakespeare, bør det vel fenge oss andre også. Det står jo litt mer på spill for den som har et kongerike å tape enn det vi andre kjekler om ved kjøkkenbenken.
Serien The Crown utfolder seg i høyeste grad som et drama med episk sveip over generasjonene. Det kan så være at det er sittende dronning Elizabeth vi følger, men tittelen levner liten tvil om hva hennes skjebne er ment å skildre. Innsyn i vurderinger, maktspill og forhandlinger før de offentlige opptredener er alltid velkomne. Med hoffet som skueplass ligger mye til rette for at det også kan være lærdom å hente om passerende historiske begivenheter, i tillegg til de kongeliges utfordringer.
Faglige forbindelser
Utover spredte tv-sendinger med den virkelige personen, er dronning Elizabeth for de fleste av oss et akkumulat av skuespillere som Helen Mirren, Prunella Scales (jepp, fru Fawlty) og et utall birollegestaltninger, samt etter The Crown: Claire Foy. Når tredje sesong kommer i november vil også en viss Olivia Colman morfes inn i dette inntrykket, men enn så lenge er det den kledelig beherskede Foy som sitter på netthinnen. Hun har høstet anerkjennelse etter de to første sesongene, blant annet for sin nonverbale uttrykkskraft, for hvordan hun responderer på motspillernes uttrykk uten nødvendigvis å si så mye selv. Dog, når hun først tar bladet fra munnen, kan det gjerne være poengtert og spissfindig så det holder.
Man skal ha en rigid klassebevissthet for å se dronningens miljø som særlig tiltalende her.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
Serien starter med omstendighetene som leder til at hun krones i 1952, knappe 26 år gammel. Faren George 6 går bort, hennes onkel Edward (Duke of Windsor) har tatt et utidig kjærlighetsvalg og dermed annullert sin rett til tronen. Da går det som det må i slike familier. Å vokse opp kan være utfordrende nok for de fleste. Unge Elizabeth må i tillegg trone over det britiske imperiet. Det er en bratt oppgave å vokse med. Ikke at dét er noe problem for Elizabeth, men det er heller ingen selvfølge, noe den ustabile søsteren Margaret er en påminnelse om. Med hennes infantile sjalusi blir ansvar og modenhet et framtredende tema, et som gnager på tålmodigheten i like stor grad som det underholder på grensen til såkalt putefjernsyn.
Unge Elizabeth er mer avbalansert og framstår like samvittighetsfull og reflektert som de fleste både en og to generasjoner over henne. Det hjelper at hun har vett til å motta råd og veiledning. Hun tar selv initiativ til en privat tutor, for å kunne stille sterkere overfor de kunnskapsrike regjeringsmedlemmer og andre hun må forholde seg til. De mange kompetente mennesker hun omgir seg med gir henne en slags allvitenhet via stedfortreder, noe som kommer til uttrykk i den sjarmerende scenen der hun for en gangs skyld er den som informerer sin tutor. Han spiller på hester, på lykke og fromme; hun kjenner selvfølgelig mannen som driver stutteriet med hestene tutoren har satset på. Et lite streif av kunnskapsmessig statusskifte her, uten at det var intensjonen fra hennes side.
Kunsten å ikke gjøre noe
Elizabeth vet altså å benytte seg av de ressurser som tilkommer embetet, men har også selvinnsikten til å kjenne sin begrensning, noe som gir henne fortrinn mang en statsleder kunne lære av. Tankene løper umiddelbart til en av hennes filmhistoriske motsetninger, Jeffrey Jones’ fornøyelig famlende keiser Joseph 2 i Milos Formans Amadeus (1984), som knapt tør uttale seg uten å skotte nervøst til sine rådgivere: «Jeg tror det er rette ting å si, er det ikke?» Elizabeth lærer tidlig betydningen av det å simpelthen ikke foreta seg noe som helst, og at det kan være den mest utfordrende oppgaven. Ikke-handling blir et av seriens ledemotiv, et standsbetinget hjertesukk det stadig vendes tilbake til, som i hennes overbærenhet med statsminister Anthony Edens overilte strategi under Suez-krisen. Hun viser forståelse for hans trang til å foreta seg noe (les: heroisk), etter å ha levd lydig i skyggen av sin forgjenger Churchill i alle år: «Historiebøkene skrives jo ikke om de som ikke foretar seg noe.»
Uansett om vi tar Peter Morgans framstilling for god fisk eller ei, ender denne dronningen som en av de mer beundringsverdige kvinneskikkelser som har vært å se på film og tv de siste år. Ikke verst bare det, og ikke mindre påfallende da hennes nærmeste kan fortone seg som korttenkte og emosjonelt inkontinente barn. Det er så man stusser over de friheter serieskaperne tar seg i tegningen av bærende biroller, mens hoveddamen selv kneiser som en søyle av integritet. Det er knapt så mye som et eneste tilfelle der hun er ei megge mot tjenerstanden eller lignende. Selv om serien angivelig ikke er skrevet med påholden penn, er det slående hvor sterke kontrastene er i personskildringene. Morgan framstår tidvis som Her Majesty’s Voice, mens dronningens nærmeste får en overbudsjettert drittpakke.
Tornefull trone
The Crown er en stor produksjon i kraft av mer enn kostymer og statistoppbud. Rollegalleriet er i seg selv opphav til en stabel biografier og historisk litteratur. Flere av birollene har hver for seg en fascinasjonskraft som de fleste hollywoodfilmers hovedroller kan misunne dem. Det er da også litt av et kraftlag som forvalter dem, særlig statsministrene: Winston Churchill får form av godeste John Lithgow, og Jeremy Northam tangerer prestasjonen som Churchills vaklende etterfølger Anthony Eden. Matt Smith gjør også en innsats det står respekt av i balanseringen av Prins Philips personlige motsetninger, like sterk når han skildrer den hengivne ektemann som når han skjener ut i det andre aspektet, en forvokst speidergutt som heller vil leke med båtene sine. Privilegier til tross, prinsen er stadig furten over å måtte spille annenfiolin, selv om han gikk inn i rollen som gemal med åpne øyne.
Det er et såpass bra lag her at en gjør seg håp om en spinoff eller tre. En personlig favoritt er Pip Torrens som Tommy Lascelles, protokollrytteren, «Private Secretary» for Elizabeth (og hennes far før henne). Lascelles fungerer til tider som husets Gepetto, i den grad de kongelige er marionetter – noe de med et hjertesukk sammenligner seg med når de må gjøre opptredener kun for skuets skyld.
Det er ikke meningen å vase med skuespillerprestasjoner i det uendelige, men her er det virkelige mennesker det handler om, i beskrivelser så respektløse at en knapt tror sine øyne. Det er særlig prinsesse Margaret som får gjennomgå, og det legger sant å si en demper på underholdningsverdien å vite at hun faktisk fantes og kanskje var slik. Det sitter litt feil å skulle meske seg i noe som til en viss grad er en personlig tragedie. Om vi ser bort fra den mest kvalmende virkelighetslitteraturen, så er karakteristikker av dette slaget sånt man har fiksjonen til. Vanessa Kirby er plagsomt god i framstillingen av prinsessen som en viljesterk, men akk, så skjør plante. Hun kan knapt åpne munnen uten å dokumentere hvor uegnet hun er til oppgaven hun misunner så sterkt. Til gjengjeld er hun en narsissistisk drama queen av rang, det verste kasus siden Nancy Marchands Livia Soprano.
Margaret møter sin like i fotografen Tony Armstrong-Jones (Matthew Goode). Her begynner det å ta av, og det beste er å ta Wodehouse-brillene på, ellers vil tragedien knapt være til å bære. Goode gir en ganske sjelden studie i manipulativ adferd vi alle kjenner til, men ikke ser så ofte på film: Å vente det halve sekundet for lenge med å svare, eller ikke svare i det hele tatt, kort sagt passiv-aggressive divatakter fra nederste hylle, der enhver samtale blir en arena som skal herskes over. Som fotograf er Tony ute etter det som er ekte, og målbærer en av århundrets megafloskler, den om alt «bak fasaden». Dermed kommer det ikke som noen overraskelse at han viser seg som den største slaven av det sosietære juggel med titler og klasser han foregir å forakte de første gangene hun møter ham. Margaret sluker det rått. Han gifter seg med henne, for han skal vise mamma, nemlig. Det er med andre ord flere kandidater til den selvmedlidende dronningens tornefulle trone. Onkel Edward er en tredje.
Uvasket masse
Skildringen av slekten – av onkel Edward, Margaret, Philip og Tony – framstår som de dristigste nid i fortellingen, skjønt statsministrene levnes heller ikke all verdens ære. Man skulle nesten tro summen av dårskapen i disse skussmål tangerer injurielovgivningen, men jussen til side er det også et og annet menneskelig hensyn som taler for at mange minutter kunne vært spart i klipperommet. Serien ville neppe tapt stort på det, utover appellen den måtte ha til den underlødige journalistikken nevnt innledningsvis. Portrettene er til tider så ubarmhjertige at man stadig må minne seg om at britene er et folk som skriver nekrologer slik vi andre skriver forbrukermeldinger: usentimental varedeklarasjon med vorter og skryt om hverandre.
The Crown viser ellers det oppstyltede ved kongeliges opptreden, det eskapistiske ved et glorifiserende prinsesseportrett «så den slitne husmor en stakket stund kan drømme seg bort», eller det småhyklerske ved dronningens prosjekt om å «sosialisere med vanlige folk». Sekvensen er et eneste «La oss få det unna». Om man aner en latent forakt for allmuen her, så står den i full fyr hos dronningens forbitrede onkel Edward, han som ikke ble konge. Vi hører brevene han sender sin elskede på lydsporet, og de er tidvis en fest av svovel og galle, men – og dette er et forsonlig trekk – hans forakt spres jevnt over klassene, også til topps.
Nærmest alt under kongelig byrd ses som stor, uvasket masse i disse partiene, der The Crown nærmer seg det kyniske spin i serien Veep. Samtidig er serien blitt kritisert for liksom å glorifisere overklassen, ikke ulikt filmen Downton Abbey. Man skal ha en rigid klassebevissthet for å se dronningens miljø som særlig tiltalende her. Det er heller oppsiktsvekkende hvor kritisk det skildres, og hvor nærgående.
Anakronismer og anakronismer
Skildringene av Churchill er også ganske utleverende, for ikke å nevne de av Eden og hans etterfølger MacMillan (Anton Lesser). Sistnevnte ble bedratt av sin kone. Rett nok er dette allment tilgjengelig kunnskap, men var det nødvendig å ta det med og gni det inn, som i scenen der MacMillan overhører sin utro viv snakke om sin «forakt for hans svakhet»? Det er vanskelig å se hva dette tjener til. Det samme gjelder scenene fra den rojale ektesengen, selv om de er relativt harmløse etter dagens mål. Det utarter ikke i vulgariteter, men summen av scenene gjør at man stadig reduseres til en tarvelig tjenestepike med fjeset henrykt begravet i herskapets skittentøy, for å parafrasere en kollega.
Hva hensikten er med å spekulere i hvordan de kongelige ordla seg i kurrefasen må fuglene vite. Salig Claude Sautet ble i anledning Nelly & Monsieur Arnault (1995) konfrontert med den reserverte tonen mellom hovedpersonene: «Desto sterkere føler du varmen fra dem», lød svaret. Det ville med andre ord vært bedre om serieskaperne overlot fornemmelsen av den slags til oss, da det virkelig er flukt over stemningsskiftene mellom hovedpersonene i de bedre partiene her, og det uten at de engang behøver å berøre hverandre.
Nå som The Crown skal hakke seg fram i det stadig flere seere vil kalle «vår tid» vil den også gjøre seg sårbar for innvendinger om gjenkjennelighet og den slags. Det serien derimot ikke utsetter seg for, er den utidsmessigheten som Mad Men led under da den skulle flashe seg inn i vår tid, mens heltene ble harry middelaldrende playboys, utdaterte med ankomsten av nye ungdomskull på sekstitallet. Til sammenligning er The Crowns hovedskikkelse allerede en feiret anakronisme fra dag én av. Det skal bli interessant å se hvordan dronningen forholder seg til Sex Pistols, til lady Diana, kanskje enda mer punkrock og opptøyer inspirert av blant andre Margaret Thatcher, spilt av Gillian X-files Anderson. Hvis prosjektet er å smigre dronningen på bekostning av usselt tegnede biroller, så skulle det fortsatt være noen å ta av i tredje sesong.
© norske LMD
The Crown, regi: Peter Morgan, Netflix, 2016– (tredje sesong lanseres 17. november).
Sverre V. Sand er kritiker.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
