Høyt spill om riksrett for Trump

Pausen varte bare en dag. 24 timer etter kongresshøringen med spesialanklager Robert Mueller som gjorde slutt på «Russiagate», vekket Trump igjen liv i demokratenes håp om å avsette ham. I en telefonsamtale 25. juli ba han den nye ukrainske presidenten Volodymyr Zelenskyj om å bistå justisminister William Barrs granskning av hvordan etterforskningen av Trumps påståtte konspirasjon med Russland egentlig startet – som kan, ifølge Trumps mumling, ha «startet i Ukraina». Trump ba også Zelenskyj om hjelp til en eventuell etterforskning av Joe Biden, USAs tidligere visepresident (2009–2017) og mulig demokratisk kandidat i presidentvalget neste år. Det dreide seg om å fastslå Bidens rolle i oppsigelsen i 2014 av en ukrainsk statsadvokat som etterforsket det ukrainske gasselskapet Burisma. I selskapets styre satt sønnen hans, Hunter Biden, som skal ha mottatt et styrehonorar på minst 50 000 dollar i måneden.

Samtalen mellom de to presidentene fant sted like etter at Trump hadde frosset amerikansk militærhjelp til Ukraina. På samme tid skal også Trumps personlige advokat Rudy Giuliani ha drevet sin private etterforskning av Biden-saken i landet. Det fikk alarmklokkene til å gå for en gruppe toppfolk i Det hvite hus og i de hemmelige tjenestene, som var urolige for at Trump forsøkte bruke militærhjelpen til å skaffe seg en politisk tjeneste. De betrodde seg til en person i CIA, som varslet om saken og utløste riksrettsgranskningen som nå har besatt Washington.

Uetisk Trump

«Ukrainegate» har mange fellestrekk med «Russiagate». Nok en gang kommer anklagene mot presidenten fra det nasjonale sikkerhetsapparatet. Nok en gang dreier det seg om en konflikt innad i eliten, med Trump og hans allierte på den ene siden, og på den andre en mektig allianse mellom ledende demokrater, pressen, ledere i sikkerhetsapparatet og nykonservative som ser Trump som uegnet til å lede det globale amerikanske imperiet. Nok en gang blir kaldkrigstankegangen sett som legitime: I 2016 var det Russland som angrep USA for å plassere Trump i Det hvite hus; i 2019 er det Trump som forsøker å beholde makten mens han legger USAs forsvarsløse allierte, Ukraina, åpen for russiske angrep.

«Ukrainegate» har mange fellestrekk med «Russiagate».
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Bestill nå

Fornyes til 199,- per kvartal

Nok en gang spiller demokratene et høyt spill. For tre år siden skadet «Russiagate» Hillary Clintons valgkamp ved å rette oppmerksomheten mot stjålne eposter som avdekket partiledelsens misgjerninger. I år har varselet fra CIA rettet søkelyset mot mulig korrupsjon fra en potensiell presidentkandidat, Joe Biden. Og nok en gang stjeler en konflikt innad i eliten all oppmerksomhet i politikken og mediene, på bekostning av nesten alle andre saker, inkludert et energisk og oppløftende nominasjonsvalg for demokratene.

De to sakene skiller seg imidlertid på et avgjørende punkt. Mens «Russiagate» dreide seg om å avdekke en ikke-eksisterende konspirasjon mellom Trump og Russland, har Trump denne gangen utvilsomt handlet uetisk. Selv om Biden-familien kan ha vært involvert i lyssky saker i Ukraina, gir det ikke Trump rett til å be landets president finne ut om det stemmer. Varslerens anklage om at Trump skal ha forsøkt «å misbruke sin stilling for personlig vinning» fortjener å bli gransket.

Kompromitterende informasjon

Men det er uklart om Trumps handlinger fortjener en altoppslukende riksrettsgranskning. For det første er det langt fra bevist at Trump holdt tilbake militærhjelp for å tvinge Ukraina til å etterforske Biden. Trump hadde frosset hjelpen da samtalen fant sted, men han tok det ikke opp med Zelenskyj. Den ukrainske regjeringen fikk først vite om beslutningen over en måned senere. Den demokratiske senatoren Christopher Murphy, som møtte Zelenskyj tidlig i september, sa på CNN 26. september at den ukrainske presidenten «ikke så noen forbindelse mellom hjelpen som var stanset og forespørslene fra Giuliani». Det vil bli vanskelig å bevise utpressing hvis offeret ikke var klar over det, eller hva som var pressmiddelet.

Det går heller ikke klart fram fra transkripsjonen av telefonsamtalen hva Trump egentlig ville at Zelenskyj skulle gjøre, ettersom Trumps usammenhengende talemåte åpner for tvetydighet. Om Biden sa han til Zelenskyj at «alt du kan gjøre med justisministeren [Barr] vil være fantastisk» og ba ham «se på det». Men Barr sier at han aldri snakket med Trump om å etterforske Biden eller å kontakte Ukraina.¹ Zelenskyj nekter for at han følte noe press for å etterforske Biden, og «se på det» kan tolkes på en rekke måter, fra det mest uskyldige til det mest inkriminerende.

Dessuten handlet det Trump var mest opptatt av – «tjenesten» han ba om – ikke om Biden, men om bistand fra den ukrainske presidenten i Barrs granskning av Russland-etterforskningens opprinnelse. Uansett hvor usammenhengende Trump framstår, så har han rett til å be om bistand dersom ukrainske ledere blandet seg inn i valget i 2016 for å skade kandidaturet hans med å lekke kompromitterende informasjon om hans valgkampleder Paul Manafort.

«Verste ugjerning så langt»

Lekkede detaljer fra kongresshøringen styrker anklagene mot Trump, men ikke så mye som det har blitt antydet. «Jeg mener det er galskap å tilbakeholde sikkerhetsassistanse for å få hjelp til en politisk kampanje», skrev USAs toppdiplomat i Ukraina, Bill Taylor, til kolleger 9. september. Men Kurt Volker, som nylig trakk seg som USAs spesialutsending til Ukraina, sa til lovgiverne at Taylor responderte på det som var blitt fortalt i mediene, og ikke innsideinformasjon. Ifølge Volker var Biden «aldri et diskusjonstema» i hans kontakt med diplomater i Kiev, og at ønsket om en ukrainsk etterforskning var blitt forlatt.

Demokratene risikerer å sløse bort sin beste sjanse til å nå fram til velgerne.

Taylor sa til Kongressen 22. oktober at ukrainske diplomater ble informert på et møte i Warszawa at de måtte etterforske Burisma for å få militærhjelp. Men, som Washington Post bemerket samme dag, var Taylors bevis «annenhånds»: Han hadde hørt fra en annen amerikansk diplomat, Tim Morrison, det en annen amerikansk diplomat, Gordon Sondland, angivelig hadde fortalt en ukrainsk diplomat. Sondlands advokat svarte at hans klient enten hadde avvist Taylors anklager eller ikke husket Warszawa-samtalen som Taylor hevder han hadde hørt om. Så riksrettspørsmålet kan i siste instans vise seg å stå om hvilke rykter fra hvilken amerikansk byråkrat man velger å tro på.

Flere scenarier er dermed mulig. Trump kan ha ment å utpresse Ukraina, eller kanskje ikke. Kanskje ville han først og fremst ha en etterforskning av ukrainsk innblanding i valget i 2016, eller av Biden, eller begge deler. Hvis han ville at Ukraina skulle gå etter Biden, var det skamløst uetisk. Hvis han var mer opptatt av Ukrainas rolle i valget i 2016, var det en legitim forespørsel. Hvis Trump forsøkte å bruke militærhjelpen som pressmiddel – en militærhjelp Kongressen hadde tvunget ham til å gi – er han utvilsomt skyldig i maktmisbruk. Men hvis han forsøkte å få til et møte (noe Det hvite hus har rett til) kan det kanskje forsvares.

Usikkerheten reiser spørsmålet om hvorfor demokratene har valgt det mest ekstreme middelet – å stille presidenten for riksrett – på et så skjørt grunnlag. Med tanke på alle de umoralske og destruktive handlingene Trump begår hver eneste dag, kan vi også spørre oss hvorfor de anser akkurat denne telefonsamtalen, slik demokraten Adam Schiff i Representantenes hus sa på CNN 25. september, som presidentens «verste ugjerning så langt».

Russisk delaktighet

Forklaringen er enkel. Eliten i Washington blir sjelden straffet for skadene de påfører befolkningen. Det samme er ikke tilfellet hvis handlingene deres rammer andre medlemmer av «klubben». Denne regelen ble åpenbar i Watergate-saken (1972–1974), da Kongressen ville stille president Richard Nixon for riksrett, ikke for massemordene han beordret i Vietnam, Kambodsja og Laos, men for å ha angrepet rivalene sine i eliten og forsøkt å skjule det. George W. Bush kunne blitt stilt for riksrett for invasjonen av Irak, hadde det ikke vært for at begge partiene støttet forbrytelsen.

I Trump-tiden har ledende journalister og demokrater formet sin «motstandskamp» rundt nasjonale sikkerhetshensyn. Det var slik «Russiagate» oppsto, med amerikanske etterretningsfolk som mistenkte Trump for å være en russisk agent fordi han brøt med den tverrpolitiske fiendtligheten mot Kreml. «Ukrainegate» har også sin opprinnelse i sikkerhets-apparatet: Varslet kom fra CIA og varslerens kilder befant seg i andre organer, inkludert Det hvite hus. En av nøkkelpersonene i saken er ingen annen enn John Bolton, som Trump sparket fra stillingen som nasjonal sikkerhetsrådgiver i september. Bolton skal, ifølge Washington Post, ha «blitt rasende» da han fikk vite at Rudy Giuliani var involvert i samtaler med Ukraina.² Han skal også ha bedt en medarbeider om å rapportere sine bekymringer til advokatene i Det hvite hus.

Bekymringen angår ikke bare angivelig korrupsjon fra Trumps side, men også at «Russland har en finger med i spillet», som demokratenes leder i Representantenes hus, Nancy Pelosi, sa til MSNBC 27. september. Ramaskriket baserer seg på at Trump satte Ukraina i fare og oppildnet Russland da han frøs den amerikanske militærhjelpen. Men Barack Obama var i sin tid så bekymret for en stedfortrederkrig i Ukraina at han motsto presset på å gi den samme militærhjelpen. Trump reverserte Obamas beslutning etter å ha møtt det samme presset, i tillegg til anklagene om at han ikke bare var for snill med Russland, men også hadde lyssky forbindelser til Kreml.

Velgerne på sidelinjen

Når demokratene nok en gang velger å angripe presidenten med en militaristisk «skandale» med en eim av kald krig, skaper de større farer for både Ukraina, Russland og deres egne håp for valget neste år. Vi så alle hvordan forrige skandale endte: tre år med insinuasjoner, sjokkavsløringer som stadig måtte trekkes tilbake og en granskning som til slutt ikke fant noen bevis for en konspirasjon mellom Trump og Russland. For å slå Trump neste år må demokratene trekke lærdom av «Russiagate». Mediehypen rundt konspirasjonspåstandene tok ikke bare oppmerksomheten bort fra Trumps ødeleggende politikk mot landet og resten av verden, men da saken kollapset kunne han i tillegg skryte av at han hadde hatt rett hele veien.

På samme måte kan han ende opp med å tjene på «Ukrainegate». Vi vet ikke om mistankene mot Trump og Giuiliani er berettiget, men det som er avdekket om Hunter Biden så langt er graverende. Joe Bidens sønn ble hentet inn til styret i et gasselskap i et land han ikke hadde noen tidligere kjennskap til, og det bare noen måneder etter at faren, daværende visepresident, hadde støttet styrtingen av regjeringen i Kiev. Og når demokratene anklager Trump for å bruke Det hvite hus til personlig vinning, kan han lett påpeke deres dobbeltmoral. For Hunter Bidens første medieopptreden var katastrofal: Han hevdet at han ikke hadde gjort noe galt, samtidig som han innrømmet at han hadde fått sine lukrative stillinger på grunn av etternavnet sitt. Det eneste han angret, forklarte han, var at han ikke innså problemene det kunne skape for farens politiske ambisjoner.

Republikanske senatorer vil bruke de neste månedene på å finkjemme Biden-familien og lange ut mot demokratenes dobbeltmoral. Så vil de sannsynligvis stemme for å frikjenne presidenten. En frikjennelse Trump selvsagt vil bruke som et nytt bevis på egen fortreffelighet og eksistensen av en demokratisk «dypstat» som jobber imot prosjektet hans om å «gjøre Amerika stort igjen».

Gjennom hele «Russiagate» sammenfalt interessene til folkene i sikkerhetsapparatet og de nyliberale demokratene som tapte for Trump i 2016. Deres urokkelige fokus på en konspirasjonsteori gjorde at demokrateliten unngikk den partioverhaling som burde ha kommet etter at de tapte for en søkkrik skrytepave som framstilte seg som arbeiderklassens fortaler. «Ukrainegate» gir dem nok en utsettelse: I stedet for å snakke om saker som helsereform, utdannelse, klimaendring, militarisme og sosiale ulikheter, risikerer landet nok en gang at en fiksering på en konflikt innad i eliten vil overdøve velgerne og deres bekymringer. Demokratene risikerer dermed ikke bare å sette velgerne på sidelinjen, men også å sløse bort sin beste sjanse til å nå fram til dem.