Bankerott Beirut

I en tid med alvorlig økonomisk krise har libaneserne gått ut i gatene med krav om dyptgripende reformer og slutt på de politiske ledernes favorisering og korrupsjon.

Den 17. oktober annonserte den libanesiske telekom-ministeren Mohammad Choucair, en månedlig avgift – gitt tilnavnet «WhatsApp-skatten» – på to dollar for alle gratis ringeapper. Samme kveld gikk flere hundre unge, mange fra fattige samfunnslag, ut i gatene i de store byene. Dagen etter blokkerte de hovedårene i landet og demonstrerte på symbolske steder, som Martyrplassen i Beirut. Myndighetene stengte raskt offentlige kontorer, universitetene og de offentlige skolene – og oppildnet dermed enda flere til å gå ut i gatene. Stengningen av landets banker i to uker etter at demonstrasjonene startet, skapte enda mer sinne, denne gangen fra bankkundene som mistet tilgang til pengene sine.

Snart tre måneder senere fortsetter demonstrasjonene. De krever slutt på det konfesjonelle politiske systemet, basert på maktdeling mellom sjiaene, sunniene og de kristne. Etter at statsminister Saad Hariri gikk av 30. oktober ga president Michel Aoun 19. desember tidligere utdanningsminister Hassan Diab i oppgave å danne en teknokratregjering. En utnevnelse ikke alle demonstrantene var like begeistret for.

Sanksjoner mot bankene

«WhatsApp-skatten» var bare gnisten som tente opprøret i et økonomisk blodtappet land med ekstreme ulikheter: Den rikeste prosenten eier 40 prosent av verdiene og stikker av med 23 prosent av nasjonalinntekten, ifølge World Inequality Database.1Se Justine Babin, «Lydia Assouad: ‘Trois mille individus gagnent autant que 50 pour cent des Libanais les plus pauvres’», Le Commerce du Levant, Beirut, 1. november 2019. Libanon er også på randen av konkurs. Statsgjelden tilsvarer 150 prosent av BNP, mens underskuddet er på elleve prosent. Fire milliarder dollar går med årlig på å betale renter og avdrag. Den økonomiske veksten har stanset opp – i 2018 var den på 0,2 prosent. Landet blir stadig mindre i stand til å skaffe seg valuta til en import (særlig drivstoff, medisiner og korn) som er fire ganger større enn landets eksport. Kapital fra eksilmiljøer og utenlandske investeringer er ikke nok til å holde systemet flytende: Pengene forsvinner fortere ut enn de kommer inn. I midten av desember innførte bankene derfor begrensninger på overføringer til utlandet og uttak av utenlandske valuta.

Siden 2011 har borgerkrigen i Syria også rammet Libanons allerede skjøre landbrukssektor, spesielt i grenseregionene Bekaa og Akkar-distriktet. Disse områdene er blant de fattigste i landet, og overlever så godt de kan på handel med syriske byer som Homs. I tillegg har pengestrømmene fra Persiabukta tørket ut etter oljeprisfallet i 2014 – i likhet med turismen fra Saudi-Arabia, Qatar og De forente arabiske emirater. Og ikke minst har valget av Donald Trump til president i USA ført til skjerpede sanksjoner mot libanesiske banker som anklages for å ha bånd til Hizbollah, sjiapartiet som er i krig med Israel. Det har gått hardt utover en økonomi hvor bankvesenet har en sentral rolle. I august i fjor anklaget det amerikanske finansdepartementet Jammal Trust Bank (JTB) for å støtte Hizbollah og Iran. Bankens verdier i USA ble frosset og alle dens transaksjoner i dollar stanset. Det førte til at banken måtte begjære seg konkurs i september.

Sympati i opinionen

For å unngå fullt økonomisk sammenbrudd lovet statsminister Hariri i mai innstramminger «uten sidestykke». Målet var også å tilfredsstille Libanons største pengegivere. På Cedre-konferansen for reformer og næringsutvikling i Libanon i Paris i april 2018 ble landet lovet bistandslån til infrastruktur på 11,2 milliarder dollar, med lave renter. I bytte forpliktet regjeringen seg til å redusere budsjettunderskuddet til én prosent av BNP innen fem år – et nærmest umulig løfte. Budsjettet for 2019, som parlamentet godkjente først i juli, kuttet særlig i de offentlige tjenestene, med ansettelsesstopp (også i hæren), stans i førtidspensjonering i tre år og kutt i stipender for barn av offentlige ansatte.

Det har vært flere tilfeller av misbruk i de offentlige tjenestene de siste årene, som utbetaling av lønn til ansatte som ikke lenger lever, eller ansettelser basert på politisk tilhørighet. Men de offentlig ansatte, som utgjør 40 prosent av arbeidstakerne i Libanon, lider også under galopperende inflasjon og en stadig devaluering av det libanesiske pundet i forhold til dollaren. De ser seg stadig mer som del av en fattiggjort middelklasse. I tillegg har det offentlige en rekke midlertidig ansatte, for eksempel på Det libanesiske universitetet i Beirut, som verken får trygderettigheter, reisegodtgjørelse eller pensjonsinnskudd. Statens underskudd utelukker for øyeblikket at de blir fast ansatt, noe som har blitt utsatt i årevis.

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Sparepolitikken utløste protester som i stor grad forberedte grunnen for opprøret i oktober. I hele fjor vår og sommer streiket ansatte i trygdevesenet og undervisningspersonell ved Det libanesiske universitet. Men de som mobiliserte mest mot innstrammingene var veteraner fra hæren: Statsbudsjettet for 2019 inkluderte en månedsavgift på 1,5 prosent på pensjonene deres. 20. mai forsøkte disse veteranene å invadere parlamentet i protest mot avgiften. I løpet av sommeren blokkerte de flere gater i hovedstaden og støtte noen ganger sammen med soldater i aktiv tjeneste, som hadde ansvar for sikkerheten til viktige institusjoner. En uke før folkeopprøret 17. oktober samlet de seg foran finansdepartementet i protest mot at nylig pensjonerte veteraner ikke hadde fått utbetalt pensjon de siste ni månedene.

Veteranene fikk stor sympati i opinionen og dermed rollen som advarende røst mot innstrammingene. I de opprivende politiske konfliktene i Libanon blir hæren ofte ansett som nøytral, som mindre infiltrert av konfesjonell retorikk og garantist for en fred som fortsatt er skjør. En annen ikke ubetydelig virkning av veteranenes protester var at de satte presidenten, den tidligere generalen Aoun, i en vanskelig posisjon. Han var fortsatt populær blant mange offiserer og veteraner. Men partiet hans, Den frie patriotiske bevegelse (CPL), ble samtidig anklaget for ikke å ha utført nødvendige reformer mot korrupsjon og «skitne penger». Dermed ble også presidenten rammet av demonstrasjonene som startet 17. oktober. Åtte dager senere annonserte to parlamentarikere fra CPL at de trakk seg fra parlamentsblokken. Den ene av dem var Chamel Roukoz, Aouns svigersønn, også han en tidligere general som er populær blant militære.

Privatisering, ikke omfordeling

Protestbevegelsen som oppsto i oktober var dermed et direkte resultat av innstrammingspolitikken og spesielt dens konsekvenser for statsapparatet og middelklassen, men også av de stadig økende skattene og avgiftene som rammer spesielt arbeiderklassen. Regjeringen annullerte WhatsApp-skatten, men siden 2017 har momsen økt fra ti til elleve prosent, i tillegg til avgiftsøkninger på tobakk og alkohol. Protestene er også et resultat av at libaneserne er gått lei av de politiske ledernes korrupsjon og elendige offentlige tjenester: 20 prosent av libaneserne har ikke tilgang til rent drikkevann, og strømbruddene varer alt fra tre timer i Beirut til tolv timer i de fleste andre regionene.

Protestene retter også pekefingeren mot bankenes makt. «Nei til finansmakten» er et av slagordene. I Beirut, i Nabatieh i sør og i Tripoli i nord har det de siste månedene blitt stadig flere demonstrasjoner foran kontorene til sentralbanken og landets største finansforetak. Disse eier henholdsvis 35,3 og 40,1 prosent av den offentlige gjelden. Etter borgerkrigen (1975–1990) valgte tidligere finansminister Rafic Hariri (myrdet i 2005) og den politiske eliten å finansiere gjenoppbyggingen av landet med statlige lån fra bankene (hvorav noen er eid av politikere), som ble belønnet med høye renter.

Dermed har demonstrasjonene som har pågått siden oktober gitt opphav til et forholdsvis nytt krav i Libanon, nemlig restrukturering av den interne gjelden til bankene for å redde økonomien, lette statsgjelden og omdisponere deler av statsbudsjettet for å hjelpe de fattigste lagene i det libanesiske samfunnet. Tanken er modig i et land hvor den økonomiske liberalismen hersker ubestridt. Den frontes av partiene lengst til venstre i Hirak («Bevegelsen»): Det libanesiske kommunistpartiet, bevegelsen Borgere i en stat (ledet av tidligere arbeidsminister Charbel Nahas – en av få politiske ledere demonstrantene ikke skjeller ut), Bevegelsen av unge for endring, Folkebevegelsen (ledet av panarbist og tidligere parlamentariker Najah Wakim), Nasserisk folkeorganisasjon (ledet av Oussama Saad, parlamentariker fra Sayda).

Disse partiene er også imot planene om å selge ut de siste statlige virksomhetene. 21. oktober, mens han ennå var regjeringssjef, viste Hariri seg lydhør for demonstrantenes klagemål. Han lovet nytt parlamentsvalg og annonserte noe så uhørt som at de libanesiske bankene måtte bidra til å redusere budsjettunderskuddet. Men han snakket også om delvis eller full privatisering av det nasjonale flyselskapet, teleselskapet, havna i Beirut og Casino du Liban – alt uten å nevne omfordeling.

En tredje vei

Ideer som restrukturering av gjelden, slutt på privatiseringene, overgang fra vareimporterende rentenistsystem til en produksjonsøkonomi og omfordeling fra de rike til de fattige, har hatt vind i seilene siden 17. oktober. Men deler av protestbevegelsen vil bare ha en «egen» libanesisk kapitalisme, hvor kamp mot korrupsjon og en ny valglov er alt som skal til for å jage bort landets mange problemer. I tillegg er flere av de konfesjonelle partiene imot Hirak, blant annet Hizbollah.

For Hizbollah er hovedprioriteringen å forsvare president Aoun, som sjiapartiet siden 2006 har sett som sin mest trofaste allierte. Presidenten gir Hizbollah politisk dekning i en tid med amerikanske sanksjoner mot partiet og stadige spenninger med Israel i Sør-Libanon. I motsetning til Hizbollah, sjiapartiet Amal og CPL, har andre konfesjonelle partier overtatt noen av kampsakene til demonstrantene, blant annet kravet om en regjering av uavhengige teknokrater. Det er tilfellet med Libanesiske styrker (kristent) og Det progressive sosialistpartiet (drusisk) ledet av Walid Jumblatt.

Libanon står nå overfor tre mulige veivalg. Landet kan velge en mer omfordelende rettferdighet – slik venstresiden i Hirak ønsker. Det kan også vende tilbake til den konfesjonelle tankegangen. I en tid med fullstendig økonomisk kollaps, er det faktisk ikke utelukket at de konfesjonelle partiene vil komme tilbake for fullt: I fravær av en omfordelende stat, er det bare disse som kan gi en minsteinntekt til de fattigste i samfunnet. I tillegg skimtes nå en tredje vei, med en «redningsplan» fra Det internasjonale pengefondet (IMF). Redningen vil i så fall komme med en pris: enda mer innstramminger og privatisering av de siste offentlige eiendelene – og enda mer radikaliserte protestbevegelser.

Oversatt av redaksjonen

Hajar Alem er journalist.

Nicolas Dot-Pouillard er Midtøstenforsker, bosatt i Beirut.

Fotnoter   [ + ]

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!

Papiravis og full digital tilgang
Forrige sak

Kinagjeldsfellen

Neste sak

Gullet som glimrer i Sahel

Andre saker om Libanon

0 kr 0

Logg inn

Ikke abonnent? Tegn abonnement her.