Mellom 1. oktober og midten av desember ble nær 450 demonstranter drept og over 20 000 skadde. Fra Tahrir-plassen i Bagdad til byene i Sør-Irak har mange tusen demonstranter utfordret regjeringen og militsene som støtter den. Kravet deres har vært å få slutt på det politiske systemet som ble innført da diktaturet til Saddam Hussein kollapset etter den USA-ledede invasjonen i 2003.
Kvelden 6. desember ble 20 demonstranter og fire politifolk drept av ukjente militssoldater i et parkeringshus demonstrantene brukte som samlingssted. Siden har kidnappingene og drapene på unge aktivister fortsatt, og dialogen mellom myndighetene og folket synes å ha brutt fullstendig sammen. Etter at statsminister Adel Abdul-Mahdi leverte sin avskjed 29. november, har landets ledelse fortsatt å ignorere de unges krav og leter nå etter en ny regjeringssjef. I mellomtiden styrer den avtroppende statsministeren. 16 år etter Bagdads fall opplever landet en krise uten sidestykke.
Dette nye kapittelet i Iraks historie startet 27. september. Denne dagen var politiet uforsvarlig hardhendte mot en gruppe arbeidsløse med høyere utdanning som demonstrerte utenfor statsministerens kontor. Samtidig avskjediget regjeringen generalløytnant Abdel Wahab al-Saadi, nestkommanderende for The Iraqi Counter Terrorism Service (CTS) og ansett som nasjonalhelt for sin rolle i kampen mot Den islamske stat (IS). Mange irakere mente Iran hadde en finger med i spillet: Al-Saadi hadde nære forbindelser til USA, og CTS, som han i praksis ledet, var en buffer mot Hashd al-Shaabi, «Folkets mobiliseringsstyrker». Denne sjiadominerte koalisjonen av paramilitære militser ble opprettet i 2014 for å føre hellig krig mot IS etter Mosuls fall og har i stor grad vært finansiert av Iran og blitt trent av den iranske Revolusjonsgarden.
Hele systemet blir avvist, og det er grunnen til at politikerne tier.
Mustafa Saadoun, Grunnlegger av Det irakiske observatoriet for menneskerettigheterTre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
Disse to hendelsene viser hva som driver protestbevegelsen kjent som Hirak («Bevegelsen»): sinne mot en stadig verre økonomisk og sosial situasjon og mot Irans innflytelse i landet. Selv om de nylige demonstrasjonene, de siste i en lang rekke siden 2003, har vært spontane, er de resultat av mange år med brutte løfter. Problemene til Saddam-regimet har ikke forsvunnet: korrupsjon, klientelisme, arbeidsledighet, væpnet vold og et handlingslammet politisk system. Irak har aldri vært så rikt som i dag takket være stadig bedre oljepriser, som i fjor ga 112 milliarder dollar i inntekter (olje utgjør 99 prosent av landets eksport). Samtidig har den allerede enorme statlige korrupsjonen bare blitt verre. I fjor vår fastslo en parlamentskommisjon at to hundre milliarder dollar var underslått siden 2003.
Irans overtak på USA
De unge er de fremste ofrene for vanstyret. Halvparten av dem er arbeidsledige. Selvmord, som er forbudt i islam, er ikke lenger et tabutema. Antall tilfeller økte med over 30 prosent fra 383 i 2016 til 519 i 2018, ifølge parlamentets menneskerettskomité. Selv om mørketallene nok er store har tallene vakt oppsikt blant irakerne. I fjor ble også flere selvmord strømmet live på sosiale medier.
Siden 2003 har alle regjeringene forsømt skolevesenet. I dag mangler landet over 20 000 skoler. Det kan være opptil 80 elever i hver klasse og 130 000 barn gikk ikke på skolen i skoleåret 2017–2018.1«Le programme scolaire en Irak, un aperçu du désastre» (på arabisk), Daraj, Beirut, 10. mars 2019. Problemet gjelder hele Irak, men er mest utbredt i de tidligere IS-okkuperte områdene.
De unge krever endring. «Denne generasjonen har ikke råd til å reise, men er aktive på sosiale medier, hvor de ser at folk på samme alder i andre land, selv mindre velstående land enn Irak, ofte lever gode liv. De aksepterer ikke lenger å leve i et lovløst land med væpnede militser overalt. Denne krisen stikker mye dypere enn de forrige. Hele systemet blir avvist, og det er grunnen til at politikerne tier. Deres personlige interesser er truet», sier Mustafa Saadoun, grunnlegger av Det irakiske observatoriet for menneskerettigheter. Den Bagdad-baserte journalisten var en av lederne for protestene på Tahrir-plassen i 2015. Demonstrantene krevde den gang sosial reform fra Haidar al-Abadis regjering. «I 2015 var det mye mindre voldelig. Og vi demonstrerte bare på fredager. I dag har nesten 500 blitt drept på knappe to måneder! Alle var fredelige, ingen var bevæpnet», sier Saadoun.
I tillegg til landets sosioøkonomiske forfall protesterer irakerne også mot Irans allestedsnærvær. Med løftene om demokrati etter den amerikanskledede invasjonen i 2003 havnet Irak i klem. Statsapparatet ble betydelig svekket av tilstedeværelsen av utenlandske tropper, demonteringen av det gamle regimet, fjerningen av flere institusjoner og sekterisering av de gjenværende, samt innflytelsen til mange opposisjonelle som hadde bodd lenge i utlandet og ikke kjente til virkeligheten i hjemlandet. Svekkelsen åpnet for innblanding fra Iran og USA.
Byene våre er fulle av enker, foreldreløse, martyrer og sårede.
Uday al-Halbussi, Ramadi
Etter at Obama-administrasjonen trakk ut de amerikanske soldatene i 2011, har Iran blitt stadig mer dominerende. I november publiserte The Intercept lekkede iranske etterretningsdokumenter som avslørte det de fleste irakere allerede visste, nemlig at Iran har infiltrert alle regjeringsnivå.2James Risen, Tim Arango, Farnaz Fassihi, Murtaza Hussain og Ronen Bergman, «A spy complex revealed», The Intercept (sammen med The New York Times), 18. november 2019. Infiltrasjonen er så omfattende og landsdekkende at man kan nærmest snakke om en åpenlys strategi om å kontrollere landet. Etter at USA trakk ut sine tropper, var iranske sikkerhetstjenester også raskt ute med å rekruttere irakiske agenter som hadde samarbeidet med CIA. At dokumentene ble lekket fra irakiske kilder, viser frustrasjonen mange føler i de irakiske sikkerhetstjenestene.
En stat i staten
«Gjennom landets historie har irakerne alltid reist seg mot okkupanter og all undertrykkelse. Regjeringens angrep på skolevesenet, korrupsjonen og det politiske vanstyret har gjort mange unge enda sintere», sier menneskerettsaktivist Montadhar Nasser, som har deltatt på alle demonstrasjoner på Tahrir-plassen siden 2015. Et av de første slagordene 1. oktober handlet ikke om strømbrudd eller arbeidsledighet, men om en nasjonstanke som har blitt trampet på siden 2003: Nourid Watan, «Vi vil ha en nasjon». «Utdanning er fundamentet for et lands framtid. Og drivkraften er politisk selvstendighet basert på en gjenoppdaget samfunnsånd», sier demonstranten Hatem al-Zaidi på Tahrir-plassen. «Vi er imot all utenlandsk innblanding. Vi vil verken ha Iran eller USA.»
I demonstrasjonenes første dager nektet regjeringen å lytte til demonstrantene. Regjeringen stengte internett og blokkerte all kommunikasjon, noe som bare forsterket protestbevegelsen. Isolert fra resten av verden trosset demonstrantene døden og de regjeringstro militsene, hvorav noen var direkte støttet av iranske agenter som fikk avslørt identiteten sin på sosiale medier.
Hatet mot Iran er drevet av de mange plutselige politiske vendingene som røper landets innflytelse over Iraks ledelse. I april i fjor la Iran-vennlige parlamentarikere i all hast fram et lovforslag som krevde uttrekning av de amerikanske troppene som har vært i Irak siden 2014 for å slåss mot IS. Alle hadde fått med seg at Ayatollah Khamenei nettopp hadde bedt om en slik uttrekning under statsminister Mahdis besøk i Teheran. Anmodningen kom i en tid med økt spenning mellom Iran og USA etter at Trump-administrasjonen hadde besluttet å føre Revolusjonsgarden opp på sin terrorliste.
Irans instrumentelle bruk av landet deres irriterer irakerne, spesielt siden den irakiske regjeringen alltid er raskt ute med å fordømme vestlig innblanding. 9. desember ble ambassadørene fra Canada, Frankrike, Tyskland og Storbritannia kalt inn på teppet i utenriksdepartementet etter at regjeringene deres hadde bedt Irak stanse militsenes vold mot demonstrantene.
Irakerne er også bekymret for den økende makten til Hashd Al-Shaabi, som nå i teorien er en del av sikkerhetsapparatet, men som oppfører seg, med støtte fra Teheran, som en stat i staten og blander seg inn i den politiske debatten. Etter massakren 6. desember ba Hashd al-Shaabis leder Falih Al-Fayyadh militsene om å holde seg unna demonstrantene. Men ordren, som styrket mistanken om at militsene er involvert i drapene, har ikke alltid blitt fulgt opp, ettersom mange av medlemmene opererer utenfor ledelsens kontroll.
Trengs bred mobilisering
Ikke overraskende har demonstrantene angrepet iranske mål. 4. november gikk de løs på det iranske konsulatet i Karbala. 27. november tente en rasende folkemengde på konsulatet i den andre hellige sjiamuslimske byen, Najaf, mens de ropte: «Ut med Iran, Bagdad vil forbli fri.» 9. desember ble de samme ordene ropt i Karbala under begravelsen til Fahem al-Tai, en frontfigur i demonstrasjonene som dagen før var blitt skutt foran huset sitt av ukjente gjerningsmenn på motorsykkel.
For de unge demonstrantene er kravet om et fritt land en naturlig tilbakevending til ideen om en nasjonal identitet som gikk tapt etter Saddam-regimets fall.
«Vi har alle ventet lenge på dette øyeblikket. Det er historisk. Vi har vært isolert og splittet siden 2003. Regjeringen har lenge rakket ned på og forvrengt den irakiske identiteten, som den framstiller som nostalgi for Saddam-regimet. Men de fleste unge demonstrantene var knapt født på den tiden. Det vi ønsker i dag, er at denne identiteten skal være drivkraften til den irakiske staten. Vi ønsket simpelthen å bli anerkjent som borgere», sier Nasser.
Så langt har demonstrasjonene begrenset seg til Bagdad og de store sjiamuslimske byene som Nasiriyah, Karbala, Najaf, Amarah og Basra. I det sjiadominerte sør vil de unge ha slutt på et regime som baserer seg på maktbalansen mellom trossamfunnene. Iraks sunnimuslimer ønsker også det samme, selv om de så langt har vært tause. Hovedårsaken til det finner vi i den nylige historien til storbyene i provinsene Anbar og Nineveh, som Fallujah, Ramadi og Mosul. Siden 2004 har væpnede opprør mot USAs tilstedeværelse og senere framveksten av jihadistgrupper som utfordrer regjeringen i Bagdad, bare ført til krig og nådeløs undertrykkelse. De fleste sunniene har en sterk nasjonalfølelse og ser ikke på seg selv som noe annet enn irakere, men de er smertelig klar over sin paria-status.
«Regjeringen ser oss som terrorister», sier Uday al-Halbussi fra Ramadi. «Vi har allerede demonstrert mye, uten at det har ledet til annet enn undertrykkelse. Siden 2004 har vi lidd store tap. Byene våre er fulle av enker, foreldreløse, martyrer og skadde. Folk er redde, spesielt for militsene med bånd til makten. Og ikke minst mangler vi en leder, støtte fra et annet land eller en milits som kan beskytte oss, slik demonstrantene i Bagdad har», fortsetter han med henvisning til «blåhjelmene», den ubevæpnede militsen til sjiaimamen Muqtada al-Sadr.
«Så lenge protestbevegelsen ikke vekker den minste reformvilje hos regjeringen, og så lenge Hashd al-Shaabi kontrollerer gatene, vil sunniene avvente situasjonen», mener Mohanad al-Alwani i Fallujah. Bekymringen for represalier fra militsene forklarer hvorfor det ikke har vært større tilløp til demonstrasjoner i de sunnidominerte byene i vest og nord, selv om studenter herfra har deltatt i demonstrasjonene på Tahrir-plassen. Kravet om at den nasjonale identiteten må respekteres, et krav som i årevis har blitt fortrengt av et politisk system etablert av to åpent intervensjonistiske utenlandske makter, mobiliserer fortsatt på tvers av de konfesjonelle skillelinjene.
Oversatt av redaksjonen
Feurat Alani er journalist og forfatter av Le Parfum d’Irak (2018).
- 1«Le programme scolaire en Irak, un aperçu du désastre» (på arabisk), Daraj, Beirut, 10. mars 2019.
- 2James Risen, Tim Arango, Farnaz Fassihi, Murtaza Hussain og Ronen Bergman, «A spy complex revealed», The Intercept (sammen med The New York Times), 18. november 2019.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal