Ville planer for planeten

I en tid der naturens framtid er mørklagt av klimaendringer og masseutryddelse av arter, byr regenerativ økologi og rewilding på en håpefull ny historie. Men er det mennesket eller naturen som er hovedpersonen?

Et godt stykke forut for sin tid mente oppfinneren James Lovelock, i boka Healing Gaia – Practical Medicine for the Planet (1991), at menneskene måtte bli en slags planetære leger. Jorda pleier sin egen helse og kroppstemperatur, ifølge Lovelock, men menneskene har tvunget jordsystemene ut av balanse. I dag synes det åpenbart for de fleste at han har hatt rett, at vi virkelig må innta den merkverdige rollen som leger for en hel planet. Miljø- og klimakrisen er et faktum, planeten har stadige feberanfall og nå blir vi tunget til å lete etter en kur.

Lovelock har selv vært en ivrig tilhenger av rewilding, skogplanting og andre former for naturlig helbredelse, men i sin siste bok Novacene (2019) går han inn for en akutt kirurgi: teknologiske inngrep i atmosfæren er den eneste løsningen – i det minste i første omgang. Hundre år gamle Lovelock påpeker at Gaia, jorda som en levende selvregulerende organisme, i likhet med ham selv, er i ferd med å bli gammel, skrøpelig og sårbar. I det lange løp må vi dermed forberede oss på at planeten vil bli en slags kosmisk pasient, overvåket av måleinstrumenter, sonder, roboter og algoritmer.

Vi beveger oss unektelig mot en klode som er enda mer dominert av oss mennesker og våre maskiner. Horkheimer og Adorno kalte det en totalforvaltet verden, der det frie, spontane og selvstendige blir erstattet av det regulerte, kontrollerte og kalkulerte. Bekymringen for at miljøkrisen skal underkaste naturen ytterligere menneskelig kontroll er et hovedtema i sosiologen Eileen Crists nye bok Abundant Earth – Toward an Ecological Civilization (2019). Crist refererer bare forbigående til Lovelocks Gaia-teori, men fra hans helhetstenkning henter hun sitt mest sentrale poeng, nemlig at hvis jorda må forstås som en levende organisme, så kan det vise seg like umulig å ha en planet med sparsomt liv som det er å holde liv i et halvt dyr. Som tittelen på boka antyder må livet være bugnende hvis biosfæren skal klare seg i det lange løp. Framfor å prøve å «redde sivilisasjonen», som åpenbart er kilden til problemet, framhever Crist at vi må demontere og omdanne den globale industrikulturen vi lever i for å redde jorden.

Den naturtilstanden vi holder for å være normal er den vi har vokst opp med.

Der Crist lanserer idealistiske og langsiktige framtidsvisjoner for å fremme det biologiske mangfoldet, er den akutte klimakrisen og realistiske tiltak hovedfokuset i en annen av fjorårets viktigste miljøutgivelser, miljøforskeren Holly Jean Bucks After Geoengineering – Climate Tragedy, Repair and Restoration. Bucks radikale premiss er at klimatragedien allerede er et faktum, slik at vi ikke simpelthen kan lete oss tilbake til en tapt sunnhet, men må finne opp nye overlevelsesstrategier, nye naturteknologier som kan berge en natur og sivilisasjon i ubalanse. Geoingeniørkunst blir dermed hovedoppgaven for en ny kultur som må regne karbonkretsløpet inn i alle sine praksiser.

Utover en vilje til å tenke ekstremt stort, er fokuset til både Crist og Buck regenerasjon: Der idealet om bærekraft innebærer å ikke utnytte naturen så mye at den knekker sammen, er regenerasjonens mål å hjelpe naturen i retning av stadig større overskudd. Den defensive og fantasiløse holdningen basert på formaninger om måtehold og vern av gjenværende natur, kan med fordel erstattes av langt høyere ambisjoner og fortellinger om framtiden som kan mobilisere en entusiastisk deltakelse.

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Rewildingens appell

«Villmark er en ressurs som kan krympe, men ikke vokse», skrev landskapsetikkens grunnlegger Aldo Leopold i naturvernklassikeren Sand Country Almanac fra 1949. Her mente han at de som ville ha villmarksvern bare var en melankolsk baktropp som prøvde å begrense skaden og stå på skansene for å berge stumpene av en natur under angrep. Moderne studier antyder også at villmarkens rike artsmangfold er uerstattelig, og at det er nær sagt umulig å gjenopprette det. Likevel er restituerte landskaper og skoger langt bedre enn biologiske ødemarker og raserte jordsmonn. Leopold var selv en av de første som prøvde å rekonstruere et tapt landskap: den amerikanske prærien i Wisconsin, med sitt høye gress og sine sletter fulle av ville vekster. Gjennom nitide studier, innsamling av frø og eksperimentering ville han lokke tilbake den opprinnelige ville naturen. Slik satte Leopold i gang en ny og radikal naturvernbevegelse, en avantgarde.

Mange økomodernister ivrer etter å konkludere med at villmarken allerede er en saga blott.

En av de beste nåtidshistoriene om denne håpefulle revolusjonen finner vi i Caroline Frasers Rewilding the World – Dispatches from the Conservation Revolution (2010). Basert på førstehåndsberetninger fra flere kontinenter, forteller hun om en rekke eksperimentelle økologer og deres mer eller mindre megalomane prosjekter for å vinne tilbake villmark og ville dyrebestander. For eksempel Michel Soulé, som provoserte sine kolleger ved å foreslå at Nord-Amerika burde føres tilbake til istidens landskap, dominert av megafauna som bøfler, kameler og løver. Eller den egensindige økologen Daniel Janzen, som har gjort den fragmenterte og utbrente skogen Guanacaste i Costa Rica til et økologisk laboratorium, der han blant annet fikk dumpet tusenvis av tonn med appelsinskall fra en juiceprodusent – en ukonvensjonell manøver som viste seg å gi en enorm gevinst for landskapet. Raske seire er likevel ikke nok: Janzen påpeker at man må tenke i tusenårsperspektiv når naturvernområder skal bygges og pleies.

Planene om å restituere villmark er ofte ambisiøse, men få så ekstreme som forslagene til den berømte biologen E. O. Wilson. I Half Earth – Our Planet’s Fight for Life (2016) mener han at menneskene bør gi halve jorda tilbake til ville arter og landskap, og det av en teknisk grunn. På 1960-tallet arbeidet han med et biogeografisk studium av øyer. Jo større øyene var, jo mer mangfold hadde de, og motsatt. Noen år senere beskrev geografen og biologen Jared Diamond hvordan mer metaforiske «øyer» av vernet regnskog på Ny-Guinea raskt begynte å forfalle. Uten kontakt med andre skogsområder raste antallet arter nedover, til tross for at områdene var beskyttet.

Lærdommen økologene trakk var at naturvernere må tenke langsiktig og etablere store kjerneområder som er forbundet med hverandre av korridorer hvor dyr og planter kan migrere fritt, særlig rovdyrene, som ofte er de mest sårbare og økologisk viktige artene. Det er en utfordring å overbevise politikere og lokalsamfunn om å bruke fantasien og tenke så stort og langsiktig. På den andre siden er det stimulerende å tenke på muligheten for nye landskaper med mer liv enn noen av dets moderne beboere og besøkere har opplevd.

Rekonstruksjon og vill design

I Feral: Searching for Enchantment on the Frontiers of Rewilding (2013) forklarer journalisten og aktivisten George Monbiot at lyngheiene, gresslandene og hedene britene tenker på som autentiske og erkeengelske, egentlig er landskap ødelagt av overbeite, hogst og erosjon. Hvordan skal folk bli overbevist om å vinne tilbake noe de ikke vet at de har mistet? Når vi ikke savner en rikere natur, er det på grunn av det han kaller shifting baseline syndrome: Den naturtilstanden vi holder for å være normal er den vi har vokst opp med.

Begrepet shifting baseline kommer fra den radikale skotske landskapsarkitekten Ian McHarg. I boka Design with Nature (1969) tar han utgangspunkt i motsetningen mellom den franske geometriske og rasjonalistiske hagetradisjonen og de villere engelske parkene der det er rom for mer uforutsigbare elementer. De engelske parkene var i sin tid, ifølge McHarg, kompensasjon for skogene som var gått tapt i England, men også steder der man lærte å samarbeide med naturen. Ville og ukontrollerbare elementer er en læringsprosess der vi må underkaste oss naturens egne regler og luner. McHarg så ingen absolutt motsetning mellom det ville og det planlagte: En regenerering av naturen er bare mulig for den som er i stand til en form for vill planlegging.

For Monbiot er det heller ikke snakk om å insistere på villmark som noe uberørt. Det dreier seg simpelthen om en friere og mer egenrådig natur som ikke er kolonisert av mennesket og redusert til en ressurs. Dermed kan frigjøringen av naturen åpenbart forstås som frigjøringskamp på linje med andre politiske kamper.

Postkolonialistisk naturkritikk

I Abundant Earth spør Eileen Crist: Kan vi tenke oss en blå villmark, der i det minste alle internasjonale farvann er fredet? Kan vi tenke oss en slags internasjonale farvann også til lands – soner som tilhører jorden, snarere enn stater og myndigheter?

Det er en uttalt postkolonialistisk tenkemåte i Crists bok, der det ville og det frie er to sider av samme sak. Dyr, planter, landskaper og hav har gjennom menneskets historie ikke bare blitt plyndret, men også hemmet, temmet og splittet opp av kunstige grenser. Som i kolonikritikken er det ikke bare snakk om å kritisere overgrep og urett, men om å gå til roten av den ideologien som ble brukt til å legitimere koloniseringen.

En endeløs rekke av overgrep og ødeleggelser som i ettertid blir framstilt som uplanlagte historiske forløp uten egentlige aktører, skjedde egentlig i ly av en selvpåført blindhet, insisterer Crist. Som i annen ideologikritikk gjelder det å vise at det som har blitt framstilt som naturlig og uforanderlig, egentlig er kulturelt og foranderlig. Spørsmålet blir dermed om menneskets dominans over planeten er naturlig: Er det ikke naturlig å være selvsentrert i den biologiske overlevelseskampen? Er det ikke en naturlig prosess når menneskearten sprer seg til alle verdens avkroker og omformer jorden etter eget forgodtbefinnende?

Det som presenteres som glidende overganger mellom naturlige prosesser og menneskehistorie, er i virkeligheten et skråplan av ansvarsfraskrivelse, mener Crist. Hun ser det som en grov kategorifeil når vi setter likhetstegn mellom menneskets antatte utryddelse av arter gjennom jakt i pleistocen-perioden for over 11 000 år siden og utbyttingen av naturen under den globale kapitalismen. Både skalaen og motivasjonen er forskjellig. Selv om menneskeartens aggressive ekspansjon ligner på andre arters utvidelse og spredning, er det først i moderne tid at den selvsentrerte ekspansjonismen har blitt til en ideologi som får menneskelig dominans til å framstå som naturlig og akseptabelt. Andre kulturformer enn den vestlig-imperialistiske har hatt et helt annet forhold til naturen, mer basert på samarbeid og respekt enn utnyttelse og dominans. I den moderne kulturen har lydhørheten overfor omgivelsene gradvis forvitret, påpeker Crist, som siterer Horkheimer og Adorno: «For sin stadig større makt betaler mennesket med en stadig større fremmedgjøring fra det de utøver makt over.» Vi ser ikke lenger hva naturen egentlig er eller var, for vi lever i vår egen domestiserte sfære, omgitt av det menneskelige og det menneskeliggjorte.

Frihet er nøkkelen

Dermed blir et viktig tema for Crist den sviktende troen på villmarken og det ville. I mange nylige diskusjoner har det blitt hevdet at jorden er så dominert av mennesket og temperaturendringer at selve begrepet om villmark ikke lenger gir mening. Ved å sette likhetstrekk mellom villmark og uberørt natur, ivrer mange økomodernister etter å konkludere med at villmarken allerede er en saga blott. Argumentet blir ofte understøttet av arkeologiske bevis på at det førkolumbiske Amerika var fullt av hagebruk og skogbruk, og dermed at villmarken kolonisatorene «oppdaget» bare var en illusjon: Det var snarere en gjengrodd hage. Om det finnes et snev av sannhet i denne hypotesen, gjenstår likevel det faktum at det nordamerikanske kontinentet rommet enorme villmarker og en rikdom av ville dyr som i dag langt på vei er forsvunnet. Flokker på millioner av bøfler myldret over prærien og vandreduer fløy i milliarder. I dag er disse duene utryddet og det er ikke mange bøfler igjen. Ved å erklære villmarken død, unngår vi beleilig å sørge over videre tap. Der vi lever i en verden der øyer av villmark er omgitt av sivilisasjon, må vi ifølge Crist strebe etter det motsatte, en sivilisasjon som er øyer i et hav av natur.

Crists sivilisasjonskritikk er ikke bare moralsk og politisk, men hviler også på et kunnskapsteoretisk premiss: Den ville naturen er en forutsetning for å ha et begrep om økologisk sunnhet – hva naturens natur egentlig er. For å forstå hva som er sunt, ser Crist på prinsippene som den ville naturen trenger for å trives – og omformer dem til en naturpolitikk. Naturen forfaller og dør først og fremst på grunn av fragmenteringen som følger av menneskets stadig økende naturutnyttelse. Helhet blir dermed det stikkordet som forener medisin og økologi i en politisk holisme, der naturens helse også blir grunnlaget for dens rettigheter.

«Livet skriver seg selv i frihetens språk», påpeker Crist, og prinsippet om fri bevegelse og utfoldelse forener økologi og politikk. Veier gir for eksempel mennesker økt frihet til bevegelse, men de gjør dyrene mindre fri. Det enorme garnet av menneskelige ferdselsårer innkapsler andre dyresamfunn, og avskjærer territorier og trekkruter. Gjerder, demninger, motorveier, høyspentledninger og rørledninger bryter opp helheten i naturlige landskaper. Overflod i naturen forutsetter bokstavelig talt at arter fritt kan renne over fra sitt eget område til andre naboområder. Uten fri flyt og en ledig bevegelighet dør naturen hen, berøvet sine livsmuligheter.

Ut av menneskets rammer

I den moderne verden har det de franske tenkerne Gilles Deleuze og Félix Guattari kalte «stripete» eller strukturert rom overtatt for det nomadiske «glatte» og åpne rommet. Naturen har blitt «rammet inn», territorialisert av mennesket og gjort til landskapsarkitektur og infrastruktur. Når helheten ikke kan kommunisere blir også livet fragmentert, gjennomskåret av maktstrukturenes traumatiske snitt. Motsetningen til innrammingen må være en «utramming», der naturen slippes fri, der grunnen, territoriet og jorden selv blir åpnet for nye muligheter.1 For mer om dette, se Elizabeth Grosz, Kaos, territorium, kunst – Deleuze og innrammingen av jorden, H/O/F, Moss, 2019. Et konkret eksempel er den tidligere «dødsonen» mellom Øst- og Vest-Europa. Etter jernteppets fall har området blitt til en kjærkommen grønn livssone, med en enorm artsrikdom og unike ubrutte dyretrekk fra nord til sør.

I De tre økologier, som nylig ble utgitt på dansk, går Guattari inn for at vi i omgangen med miljøet må bevege oss over flere registre, over de tre økologiene Guattaris bok handler om – det naturlige, det mentale og det sosiale miljøet. Vi må slutte å se naturen som en tilstand eller en gjenstand, for å heller forstå livet som en pågående prosess.

I slutten av De tre økologier skriver han at i «fremtiden vil det ikke længere blot handle om at beskytte naturen, men om at iværksætte en offensiv for at genoprette Amazonas’ ’lunge’ og for at få Sahara til at genopblomstre. Frembringelsen af nye levende plante- og dyrearter lurer uafværgeligt i horisont og gør det presserende at implementere ikke blot en økosofisk etik, der er tilpasset denne på én og samme tid både skræmmende og fascinerende situation, men også en politik, der retter sig mod selve menneskehedens skæbne. Fortællingen om den bibelske skabelsesberetning er ved at blive erstattet af nye fortællinger om den permanente genskabelse af verden».2 Félix Guattari, De tre økologier, Antipyrine, Århus, 2019 (1989).

Samfunns- og naturomveltning

Det originale med Holly Jean Bucks After Geoengineering er at hun drøfter både geoingeniørkunst og regenerativ økologi. Disse to tilnærmingene til klimakrisen blir ofte sett på som motsetninger, men Buck hevder at de glir over i hverandre.

Geoingeniørkunsten blir gjerne forbundet med skjødesløse inngrep i havet og atmosfæren, men Buck mener at alle større prosjekter for å kontrollere temperaturen og CO2-nivået i atmosfæren må regnes med. Det gjelder også for et stort spekter av regenerative praksiser og naturlige klimaløsninger – som er helt uten geoingeniørkunstens negative konnotasjoner – som er i ferd med å bli et nytt og populært paradigme. Idealet om en regenerativ praksis stammer fra den futuristiske arkitekten og oppfinneren Richard Buckminster Fuller, som så på miljøkrisen som et designproblem, noe han la fram i sin berømte bok Operating Manual for Spaceship Earth (1969). «Regenerativt jordbruk» og «regenerativ økologi» er på sin side begreper som knapt går lenger tilbake enn til 1980-tallet.

Poenget med regenerative praksiser er her å frambringe natursystemer som stadig beveger seg mot større sunnhet og produktivitet, som det å restituere ødelagte jordsmonn, men mange sikter samtidig mot å bedre klimaet. Det er åpenbart en tiltalende tanke å redde klimaet ved å hjelpe land og hav til å blomstre, men her ligger også problemet, mener Buck. Mange av de regenerative praksisene er sympatiske, estetiske og symbolske tiltak som vel kan skape en mentalitetsendring og gode effekter lokalt, men de er fullstendig utilstrekkelige i kampen mot global oppvarming. For eksempel kan vi med en enorm innsats håpe å trekke ut 2–3 gigatonn CO2 per år ved intensiv skogplanting. Samtidig slipper vi ut klimagasser tilsvarende 50 gigatonn CO2 i året3Rene CO2-utslipp regnes til 40 gigatonn per år, mens 50 gigatonn er tallet vi får om effekten av andre klimagassutslipp regnes om til CO2. Buck viser her til kapittelet «Summary for Policymakers» i en spesialrapport fra FNs klimapanel: Valérie Masson-Delmotte et al., Global Warming of 1,5° C. An IPCC Special Report, Verdens meteorologiorganisasjon, Genève, 2018. og kan ikke slippe ut mer enn 1000 gigatonn til: Det gir oss 20 år til nullutslipp – og vi slipper stadig ut mer, ikke mindre.

Mange ser geoingeniørkunst som galskap, en farlig avsporing for den nødvendige forvandlingen av samfunnet i retning av lavere utslipp. Buck mener at det er en enda større galskap å blankt avvise slike tiltak. Konsekvensen av å ikke ville manipulere eller forvalte naturen, kan bli at utallige arter og økosystemer blir dømt til undergang på grunn av infernalske temperaturstigninger, skogbranner og forverrede livsvilkår.

Vi er dermed nødt til å gjøre en nøktern vurdering av drastisk geoingeniørkunst, mener Buck, slik som det å slippe svoveldioksid ut i den øvre atmosfæren for å dempe sollyset, en effekt vi allerede vet inntreffer fordi vulkanutbrudd som det i Pinatubo på Filippinene i 1991 skapte målbare nedganger i den globale temperaturen. Et annet, mer lokalt inngrep, er å skape skyer over havet med spesialbyggede båter som sprøyter sjøvann opp i atmosfæren. Skal vi trekke karbon direkte ut av luften og lagre den, må vi bygge enorme anlegg i like stor skala som alle dagens oljeanlegg. Skal vi begrave karbonet må vi finne enorme underjordiske lagringsplasser. Skal vi omdanne karbondioksid til kalkstein, må vi bokstavelig talt måtte bygge fjell. Buck påpeker at selv om disse tiltakene er tekniske løsninger, er de langt fra enkle, og de krever også enorme mentalitetsendringer og samfunnsendringer.

Skal vi trekke ut nok CO2, er geoingeniørkunst uunngåelig.

Samtidig er det ikke helt utelukket at mer regenerative praksiser over tid kan skaleres opp til substansielle klimaløsninger. Kunnskapen og holdningen som ligger bak regenerative praksiser er eldgamle. For omkring to tusen år siden utviklet urbefolkningen i Amazonas en praksis som siden har blitt kalt terra preta. Ved å brenne tre og planteavfall og dekke det med jord, skapte de en egen type trekull, som gir et næringsrikt jordsmonn og dermed øker produktiviteten i jordbruket. Teknikken begraver bokstavelig talt karbon i jorden og reduserer dermed mengden som går tilbake til atmosfæren i form av CO2, og øker samtidig produktiviteten i jordbruket. Om dette faktisk er en løsning, vil den kreve en massiv omlegging av jordbruket verden over. Det samme gjelder for skogplanting, påpeker Buck, som vel kan være bra for folk og landskap, men som vil kreve samarbeid og velvilje om det skal bli til en virksom klimaløsning. Hvis vi skal klare å plante nok skog til at det skal utgjøre en forskjell, må vi også ta i bruk områdene som i dag blir brukt til beite og fôr. Mange lokalsamfunn og grunneiere vil nøle med å gi fra seg dyrket mark til nye skoger – og det er dessuten omstridt om skog alltid er et gode for klimaet.

Storstilte planer

Et prosjekt som går motsatt vei og omdanner skog til stepper, foregår i stor stil i Sibir. Prosjektet er blant annet beskrevet i den svenske vitenskapsjournalisten Toril Kornfelts Mammutens återkomst (2016), der hun også skildrer sitt møte med den visjonære geofysikeren Sergej Zimov, som sammen med sin sønn Nikita arbeider for å bringe mammuten tilbake i de russiske ødemarkene ved hjelp av syntetisk biologi. Den spektakulære og fantasifulle planen om å opprette en flokk på titusener av for lengst utdødde istidsdyr har til dels overskygget det mer grunnleggende og langt mer overbevisende prosjektet, som allerede er en realitet. Over en periode på tretti år har Zimov lyktes i å forandre landskapet og reetablere de frodige gresslettene fra istiden med dyr som ligner istidsfaunaen: ville hester, jakokser og bison. Zimovs ambisjon, «det største prosjektet i menneskehetens historie»,4Se «Welcome to Pleistocene Park», The Atlantic, nr. 4, 2017. er å forvandle hele Sibir for å bremse de galopperende klimaendringene som truer når permafrosten tør opp og metangass blir frigjort, ettersom gressletter holder langt bedre på permafrosten enn dagens skog. Det menneskene selv ikke kan forandre, kan dyrene få til.

I andre deler av verden er gressletter og heier et problem, som i det spanske høylandet der århundrer med intens sauedrift har forvandlet landskapet til en ødemark. De spanske kolonistenes beitebaserte landbruk spredte seg til Sør-Amerika og er langt på vei årsaken til at Andesfjellene gradvis har tapt sin fjellskog de siste århundrene. I dag er disse fjellområdene sårbare for klimaendringer: Breer og vintersnø i Andes smelter på grunn av global oppvarming.

Prosjektet Acción Andina, ledet av Global Forest Generation, mobiliserer lokalsamfunn i flere land langs Andesfjellene for å plante trær i de gressbevokste fjellsidene. Ved å plante trær i de nedbeitede områdene forandrer de nå lokale værmønstre og hjelper naturen å holde på den fuktigheten jordbruket trenger. Prosjektet gjenoppvekker naturkunnskap og dugnadsprinsipper fra folkenes inkaforfedre, og den nye skogplantingstradisjonen, komplett med årssykluser, drivhus for stiklinger og fester når plantingen er ferdigstilt, sprer seg fra landsby til landsby. Foruten å bedre det lokale klimaet, gjenoppliver de et tapt biologisk mangfold og styrker områdets kulturelle samhold. Entusiasmen blant lokalbefolkningen blir i seg selv en ressurs, som gjør at det tilsynelatende umulige – å fullstendig forvandle enorme landskaper – faktisk blir mulig.

Lignende restitueringsprosjekter der skogplanting står i sentrum for en større helbredelse av ødelagte landskap finnes verden over. Ett eksempel er prosjektet Gondwana Link i Australia, en skog som skal knytte sammen to nasjonalparker på kysten sør for Perth, som har en uvanlig høy tetthet av truede arter – en type restaurering som vil bli nødvendig mange steder i Australia etter den siste tidens branner. Et annet eksempel er det mye omtalte Green Belt of Africa, en nyplantet skog som skal strekke seg fra det indiske hav og helt til Atlanterhavskysten, et prosjekt som både forutsetter og skaper samarbeid mellom stater og territorier som ellers har et anstrengt forhold.

Reparasjonens tidsalder

Neste år vil FNs tiår for restaurering av økosystemer starte. I en videre forstand er vi inne i reparasjonens tidsalder – der restaurasjon og regenerering av skadd natur vil bli en del av menneskehetens overlevelseskunst. Mange av prosjektene med restituering av jordsmonn, gressletter, elver og planting av skog involverer samarbeid med urbefolkninger, og blir også en anledning til å vekke til live halvveis tapt og glemt naturkunnskap om lokale forhold. En forbedring og restaurering av naturen krever en kulturell læringsprosess, en dyptgripende forvandling av sivilisasjonen og lokalsamfunnene, slik både Crist og Buck går inn for.

I vårt arbeid som planetære leger må vi kanskje, slik Buck påpeker, kjøpe oss tid med drastiske inngrep hvis vi skal skape rom for en langsiktig historie med en lykkelig utgang. Om det å avverge katastrofen er kostbart, er det også mange som argumenterer for at arbeidet må regnes direkte inn i økonomien. Motsatt kan restitusjonen av naturen ses som en investering, og entreprenører har allerede tatt fatt på en godartet spekulasjon, der utarmede landområder blir restaurert og solgt til høyere priser. Det er kanskje bare naturlig at det å pleie naturen viser seg å være lønnsomt, for i en langsiktig økonomi glir menneskets vinning og tap uansett over i naturens større husholdning. Å redde jorden dreier seg ikke bare om å avverge en framtidig katastrofe, men om et daglig arbeid for å vinne tilbake tapt terreng, med å helbrede sårene etter modernitetens hektiske historie. Selv der vi lykkes halvveis, er store seire vunnet. James Lovelock lover oss at jorden, eller Gaia, tross alt kan holde liv i biosfæren i minst 200 millioner år til – praktisk talt en evighet – gitt at vi samarbeider. Hvis vi kan snu forfallet til ny vekst vokser også ideen om jorden som et forjettet land.

© norske LMD

Anders Dunker er skribent. Siste bok: Gjenoppdagelsen av jorden (Spartacus, 2019).

Fotnoter   [ + ]

Forrige sak

Genmodifiserte klasseskiller

Neste sak

Arbeidslinja på hviterussisk

Andre saker om Miljø

Parasittens perspektiv

Verdenssamfunnet har reagert på koronapandemien som langt mer enn et praktisk problem. Mens viruset invaderer oss

0 kr 0

Logg inn

Ikke abonnent? Tegn abonnement her.