Kolombianske arbeidere forbereder blomsterbuketter som skal eksporteres i tide til valentinsdagen, i Chia (Cundinamarca), 27. november 2018. FOTO: MAURICIO DUENAS CASTANEDA, EPA / NTB SCANPIX.

En roses liv

Snittrosen, et symbol på kjærlighet og forgjengelig skjønnhet, dyrkes i tropiske strøk med billig arbeidskraft og store doser sprøytemidler.

Hva er en rose? En plantestrategi for å lure insekter til å spre pollen? En duftblomst? Et visuelt nytelsesobjekt? Et spor av natur i byen? En rose er først og fremst en vare som kjøpes for å gis bort, et symbol på kjærlighet og respekt som reklameindustrien holder i hevd på morsdagen, valentinsdagen og andre merkedager. Rosen er en lettvint gave som krever lite fra mottakeren og havner i søpla så snart den begynner å visne. Og det er i restavfallet den skal, og ikke i komposten, på grunn av kjemikaliene i plantevevet og -vannet.

Livssyklusen til en rose starter åtte år før søppelbilen kjører den til et forbrenningsanlegg. I tyske, nederlandske og franske rosegartnerier krysses pollen og fruktemne fra ulike planter valgt på bakgrunn av sykdomsresistens, form og produktivitet. Sistnevnte måles i antall stengler per kvadratmeter. For supermarkedsblomster dyrket i lav høyde kan antallet være opp mot 240. Valg av form og farge avhenger i stor grad av blomstermoten, som i sin tur påvirkes av kles-moten. Dermed kommer det stadig nye rosesorter. Som med smaken på industritomater, kommer lukt sist på listen over kvalitetskriterier. «Duften er sekundær i utvelgelsen», innrømmer den ledende franske hybridisten Matthias Meilland. Når hybriden er klar, patenteres den nye varianten og sendes ut på markedet.

Roseprodusentene kjøper varianten for én dollar planten, og betaler hvert år 0,15 i royalties. Hybridistene trenger bare et par uker på å fylle et drivhus: De kutter stiklinger fra den nye hybriden som kan vokse uten kjønnet reproduksjon og gjentar denne prosessen til de har flere tusen kloner. Hver klone blir podet på røtter som gjør det lettere å tilpasse den klimaet ved ekvator og i tillegg gjør den mer resistent mot sykdommer.

Halvert vannforbruk

Roser har blitt dyrket helt siden antikken, men den moderne rosen med store blomster og rette stengler oppsto med krysningsteknikkene på 1800-tallet. Etter andre verdenskrig ble dyrkingen industrialisert og mekanisert, og man tok i bruk de nye plantevernmidlene som var i ferd med å revolusjonere jordbruket. Rosebransjen begynte å varme opp drivhus på vinteren for å produsere varianter som ellers ville ha tålt europeisk klima dårlig.

Med oljesjokket på 1970-tallet og konkurranse fra andre kontinenter forsvant lønnsomheten i drivhusdyrkingen. Roseindustrien flyttet dermed produksjonen til ekvator hvor klimaet er gunstig og jorda og arbeidskraften billig, slik som i Andesfjellene i Colombia og Ecuador (rundt 15 dollar arbeidsdagen i 2018). Litt over ti år senere inntok de europeiske produsentene fjellene i Kenya (3–4 dollar dagen) og Etiopia (rundt 1 dollar dagen), som ligger nærmere markedene deres.

Disse landene har tre vesentlige ressurser: klima, vann og arbeidskraft. I høyden nær ekvator får blomstene maksimalt med sol og en jevn temperatur året rundt uten frost og hetebølger. For å maksimere solmengden og kontrollere lufta foregår dyrkingen i drivhus med en temperatur opp mot 35 grader. I begynnelsen ble rosene dyrket i fruktbare jorder, men monokulturen var sykdomsutsatt, spesielt fra smitte via røttene. Siden 2000-tallet vokser rosene dermed ikke lenger i bakken, men på planteunderlag eller syntetiske underlag.

Prøv Le Monde diplomatique i to måneder for ti kroner

Papiravis og full digital tilgang

Rosene drikker mye vann, mellom 7 og 13 liter vann per knopp, alt etter dyrkingsmåte. Og millioner av tørste planter tapper lokale og nasjonale vannkilder. Særlig fordi produsentene ofte får forsyne seg gratis av innsjøer og grunnvann. Både på Bogotásletta i det midtre Colombia og i innsjøområdene i Kenya og Etiopia sliter lokalbefolkningen med vannknapphet og -forurensning, noe som går utover både innbyggernes helse og økosystemene. Lokale og internasjonale protester har tvunget selskapene til å endre praksis. De største sier at de har halvert vannforbruket med å samle regnvann og gjenbruk. Vanningen skjer nå dråpe for dråpe, og gjødsel og andre næringsstoffer fraktes med vannet ned i underlaget.

Fortidens bekymringer

I høyden blomstrer rosene året rundt. Likevel kreves det mye planlegging for å dekke etterspørselen på valentinsdagen og andre merkedager. Roseprodusentene kontrollerer når knoppen springer ut gjennom å beskjære plantene på et bestemt tidspunkt beregnet ut fra høyde over havet og solmengde. I Colombia skjer det i snitt 95 dager før eskene sendes. Det krever presisjon og jobben utføres for det meste av kvinner, som anses som mer nøyaktige og disiplinerte. Arbeidstempoet har økt jevnt siden 90-tallet og senebetennelse er et vanlig problem hos de kolombianske rosearbeiderne. «Halvparten av kollegene mine lider av karpaltunnelsyndrom», forteller Rocío. «Vi klager ikke for ikke å framstå som fagforeningsfolk.» Ines Maroquin fra Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO) rapporterer at bedriftslederne ustanselig gjentar «at selskapet går dårlig og at fagforeninger fører til konkurs» for å få arbeiderne til å tie.

Roser krever mye pleie. En snittblomst kan ikke ha en flekk på et kronblad eller et blad: Den skal være en «dronning», en «prakt», en «elite», skal vi tro navnene til de største kolombianske roseselskapene.1Queens Flowers, Splendor Flowers, Elite Flowers. Plantene sprøytes med insekt- og soppmidler, samt bakteriedrepende midler, bare for å være på den sikre siden. Produsentene oppgir sjelden hvor mye de sprøytes, men agronomen Khaoula Toumi ved Universitet i Liège har dokumentert at blomster inneholder «fra hundre til tusen ganger det som er tillatt i matvarer».2Khaoula Toumi, «Exposition des travailleurs aux résidus de pesticides sur les fleurs coupées et sur les produits horticoles», Universitet i Liège, 2018. I landsbyene på Bogotásletta er de kvinnelige arbeiderne bekymret for spontanaborter, medfødte misdannelser og kreft. Fagforeningen Untraflores mener det mangler grundige undersøkelser av roseindustriens helsekonsekvenser, selv om det finnes noen studier som har påvist en sammenheng.3Mauricio Restrepo et al., «Prevalence of adverse reproductive outcomes in a population occupationally exposed to pesticides in Colombia», Scandinavian Journal of Work, Environment and Health, Helsinki, vol. 16, nr. 4, august 1990; Marcela Varona et al., «Alteraciones citogenéticas en trabajadoras con riesgo ocupacional de exposición a plaguicidas en cultivos de flores en Bogotá», Biomédica, vol. 23, nr. 2, Bogotá, 2003. «Det er vanskelig å utføre en uavhengig oppfølgingsstudie av helsen til arbeiderne når gartneriene er som festninger», forteller Tomás Enrique León-Sicard fra Institutt for miljøstudier i Bogotá.

Flere roseprodusenter mener at slike bekymringer tilhører fortiden og hevder at de har endret driften. Men kvinnene er fortsatt unntatt arbeidsoppgaver som innebærer plantevernmidler, og dermed fra bonusene som følger med. «Det er fordi vi lager mat og ammer, og fordi plantevernmidlene kan hindre oss i å få barn», forklarer kolombianske Daisy som liker jobben sin. Mannen hennes har skiftet yrke og ber henne forgjeves om å «ikke bytte helse mot penger». I hele vekstperioden sprøytes stenglene med sopp- og insektmidler. Etter sprøytingen er det forbudt å oppholde seg i drivhusene mens giftstoffene faller ned til bakken. Karantenen varer i noen dager eller noen timer, alt etter hvilke midler som brukes og hvilket gartneri det dreier seg om.

Eksporttragedie

Femten dager før valentinsdagen kommer det busser med arbeidere fra landets fattige områder og migranter fra Venezuela. Plutselig går arbeidsdagen fra 10 til 16 timer i snitt. Innhøstingen er repetitivt arbeid hvor 350 blomster snittes og pakkes i timen. Deretter transporteres plantene til kjølelagre med en temperatur på fire grader for å utsette blomstringen. I kjølelagrene fjerner andre arbeidslag med kvinner bladene og tornene, sorterer og trimmer blomstene, påfører soppmiddel og binder buketter for supermarkedene. Blomster som ikke oppfyller kvalitetskriteriene, som har for få kronblader, skjev stengel, små flekker eller fargeavvik, blir enten destruert eller solgt billig på det nasjonale markedet.

Så kjører kjølebiler i skyttel mellom gartneriene og flyplassen – nærhet til flyplass er et viktig kriterium for valg av produksjonssted. Frakten blir bevoktet, for å unngå tyveri eller at noen forsøker å smugle narko i forsendelsene. Transporten blir også diskré overvåket av privatetterforskere sendt ut av de vestlige hybridistene for å spore opp konvoier som skylder dem royalties. Behovet for en ubrutt kuldekjede helt til kundens lager øker transportkostnadene betraktelig. Mens roser dyrket i Colombia og Ecuador hovedsakelig går til det amerikanske markedet (0,85 dollar per kilo transportert), selges blomstene fra Kenya og Etiopia i Europa. Transporten står for 90 prosent av klimautslippene til kenyanske blomster. Men blomster dyrket i oppvarmede og opplyste drivhus i Nederland har et seks ganger større klimaavtrykk.4Adrian Williams, «Comparative study of cut roses for the British market produced in Kenya and the Netherlands» (PDF), Cranfield University, 2007.

To dager etter snittingen kommer pallene med roser til den globale blomsterbørsen i nederlandske Aalsmeer, eller til Miami, knutepunktet for det nordamerikanske markedet. Her blir de solgt i auksjoner til grossistene og supermarkedene, så fraktet i lastebiler til distribusjonssentrene i de store byene. Fem dager etter at de ble snittet er de hos blomsterhandleren.

Eksporten skjer i dollar. Rosene koster 20–30 cent for grossistene, 80 cent for blomsterhandlerne og 1,5 dollar for forbrukerne. Prisen dobles eller tredobles på valentinsdagen. De største gartneriene eies av amerikanske eller europeiske storkonsern. Disse gartneriene er et direkte resultat av ulike bilaterale frihandelsavtaler som har knust rosedyrkerne i USA og Europa. Med frihandelsavtalen ATPDEA fra 1991 ble tollen på roser fjernet i USA, mens amerikanske selskaper fikk eksportere soya, hvete, mais og olje tollfritt til Colombia.5Damian Paletta, «In rose beds, money blooms», The Washington Post, 10. februar 2018. Det har vært en tragedie, mener Ricardo Zamudio fra den kolombianske miljøorganisasjonen Cactus: «Fruktbar jord blir brukt til å dyrke blomster for eksport og fortrenger matproduksjon for lokalbefolkningen, og handelsavtalene fjerner det siste av vår selvforsyning.»

Lokal dyrking

Blomstene ankommer blomsterhandlerne noen dager før merkedagen, mens reklamekampanjene for de vakre rosene ruller for fullt. Da begynner en ny runde med bearbeiding. «Å hele tiden ha hendene i våte buketter, er når sant skal sies et utakknemlig arbeid», sier en fransk blomsterhandler. I motsetning til for frukt og grønnsaker, finnes det ingen krav om opprinnelsesmerking av blomstene. Få kunder vet derfor at nesten alle rosene kommer fra land rundt ekvator.699 prosent av blomstene i Frankrike er importert, ifølge FranceAgriMer (2016). I Norge ble det i 2018 importert 69 tonn, mens den nasjonale produksjonen var 24 kilo, ifølge SSB. Blomsterhandlerne vet at det brukes mye kjemikalier i produksjonen, men ikke hvor farlig det kan være for dem. Khaoula Toumi har påvist rester av over hundre giftstoffer på hendene til belgiske blomsterhandlere, og 70 i urinen deres – og flere var forbudt i Europa. Med argumentet om at man ikke (eller ikke lenger) spiser blomster, har industrien delvis unngått debatten om sprøytemidler og økologitrenden. De har innført «grønne» merker, men det dreier seg om egne sertifiseringer eller fra private organer underlagt industrien. «Arbeidernes ve og vel tas ikke med i evalueringene», legger Zamudio til.

I landene hvor rosene selges, har det dukket opp små bedrifter som produserer lokale eller gamle varianter tilpasset årstiden, med minimal bruk av kjemikalier, for lokale kunder. De er fortsatt marginale, men deres mindre kapitalkrevende og mer arbeidsintensive og kyndige håndverk får stadig mer oppslutning hos bevisste forbrukere. Det er ikke tilfeldig at enkelte franske grønthandlere har begynt å selge snittblomster ved siden av grønnsakene. Disse er mindre, men dufter mer, og de kan kastes i komposten.

Oversatt av redaksjonen

Zulma Ramirez og Geoffroy Valadon er journalister i journalistkollektivet La Rotative.

Fotnoter   [ + ]

Prøv Le Monde diplomatique i to måneder for ti kroner

Papiravis og full digital tilgang
Forrige sak

Københavns sykkelsuksess

Default thumbnail
Neste sak

Grumsete fortid

Andre saker om Landbruk

Bienes budskap

Bienes død er sterkt overdrevet og hvis de utryddes vil det ikke

0 kr 0