Økonomi Tomatindustrien

Kapitalisme forklart med ketsjup


Et vanlig glass med tomatpuré inneholder to århundrer av kapitalismens historie.
Av

Midt i Sacramento-dalen i California setter en mann tennene i en hamburger i en restaurant dekorert med utstoppede bjørner og kobraslanger. På bordet foran ham står det en ketsjupflaske. Chris Rufer er eier av Morning Star Company, verdens ledende industritomatselskap. Med bare tre fabrikker, men de største i verden, produserer selskapet hans tolv prosent av tomatpureene som konsumeres på planeten.

«Jeg er en slags anarkist,» sier Rufer mellom to munnfuller. «Derfor har vi ikke noen sjef i selskapet mitt lenger. Vi har innført selvledelse.» Selvledelse betyr ikke at arbeiderne har tatt over bedriften, bare at lederne er byttet ut med datamaskiner. Rufer, som gir penger til Det libertarianske partiet,1 Rufer ga opptil en million dollar til Gary Johnson, libertarianernes kandidat som havnet på tredjeplass i presidentvalget i fjor med 4,4 millioner stemmer, det vil si 3,29 prosent av stemmene. lar arbeiderne selv fordele de oppgavene som fortsatt må gjøres av mennesker.

I fabrikkene i Williams forvandler Morning Star hver time 1350 tonn ferske tomater til puré. Hele prosessen med vasking, koking og trykkfordamping er automatisert. En stadig sverm av lastebiler med tomater forsyner fabrikken, som er den mest konkurransedyktige i verden. Den har tre skift i døgnet med bare 70 arbeidere per skift. De fleste arbeiderne og lederne er blitt erstattet av maskiner og datamaskiner. Ut fra denne «primærforedlingen» kommer det store kasser med puré av ulik kvalitet.

Kassene blir plassert på konteinere og sendt ut på verdenshavene. De dukker opp igjen, ved siden av fat med kinesisk puré, i de gigantiske hermetikkfabrikkene i Napoli som produserer de fleste av de små tomatpuréboksene og -glassene som selges i europeiske dagligvarekjeder. Fabrikkene for «sekundærforedling» i Skandinavia, Øst-Europa, De britiske øyene eller Provence bruker også importert puré i sine ferdigmatprodukter, i tomatsaus, frossenpizza og lasagne. Andre steder har den purpurfargede seige massen gått inn i tradisjonelle retter som mafé, paella og chorba. Tomatpureen er den kapitalistiske tidsalderens mest tilgjengelige industriprodukt: Du finner den i de mest fasjonable restaurantene i San Francisco og i torgbodene i de fattigste landsbyene i Afrika, hvor den noen steder selges med skje, som nord i Ghana, for noen øre.

 

Metallboksen under Mussolini

Hele menneskeheten spiser industritomat. I fjor ble 38 milliarder kilo av fruktgrønnsaken,2 Tomat er en frukt ifølge botanikerne, men en grønnsak ifølge tollerne. en fjerdedel av alle tomater som høstes, prosessert eller hermetisert. Året før spiste hver av oss i snitt 5,2 kilo prosesserte tomater.3 Tomato News, Suresnes, desember 2016. Tomaten er en viktig ingrediens i både gatekjøkkenmat og middelhavsdietten, den overskrider alle kulturelle og ernæringsmessige skiller. Tomaten er velkommen overalt. Hvetens, risens og maisens sivilisasjoner, som historikeren Fernand Braudel en gang delte verden inn i, har nå veket plassen for én tomatsivilisasjon.

Når han presser Heinz-flasken for å sprute ketsjup på pommes fritesene, og lager en lyd som milliarder av ører har hørt helt siden barndommen, tenker Rufer sannsynligvis verken på sausens sammensetning eller historie. På tross av rødfargen består ikke tomatketsjup først og fremst av tomat. Tomatinnholdet varierer fra 30 til 6 prosent. Ketsjuper har i snitt 25 prosent sukker, i USA er det som regel maissirup, ofte laget av genmodifisert mais. High frucktose corn syrup blir utpekt som en av årsakene til fedmeepidemien i USA. Den er til stede overalt i amerikanernes næringsmiddelindustri, fordi den er billigere enn sukker. Fulle av modifisert stivelse, fortykningsmiddel og emulgatorer som xantangummi (E415) eller guarkjernemel (E412), representerer de verste ketsjupene kulminasjonen av et århundre med «framskritt» i næringsmiddelindustrien.

Hvetens, risens og maisens sivilisasjoner har veket plassen for én tomatsivilisasjon.

I Rufers fabrikker, som i alle andre tomatfabrikker på planeten, kommer det meste av teknologien fra Italia. Tomatindustrien oppsto i Emilia-Romagna på 1800-tallet og ekspanderte siden til hele verden. Da millioner av italienere utvandret på slutten av 1800-tallet, tok de med seg sin bruk av foredlet tomat og begynte å importere italiensk hermetikk til Argentina, Brasil og USA.

Under Mussolini ble metallboksen et symbol på «kulturrevolusjonen» inspirert av futurismen, som hyllet den urbane sivilisasjonen, maskinene og krigen. Hermetisert tomat, føden for det nye mennesket, forente vitenskapelig ingeniørkunst, industriproduksjon og konservering av fedrelandets grøde. I 1940 ble den første «autarkiutstillingen» med hermetikkbokser og emballasje arrangert i Parma, en begivenhet som gjorde regimets ledelse stolt. Forsiden av utstillingskatalogen hadde et bilde av en hermetikkboks preget med bokstavene «AUTARCHIA» (selvforsynt). Grønn selvforsyning, fascismens økonomiske drøm, rasjonalisert og utviklet til en rød industri. «I dag inneholder to av hurtigmatindustriens globaliserte matvarer – pasta og pizza – tomat. Det er delvis en arv fra denne industrien som ble organisert, utviklet og finansiert av fascistregimet,» sier mathistorikeren Alberto Capatti.

 

Heinz før Ford

Campbells tomatsuppe på boks dukket opp i USA på slutten av 1800-tallet, i likhet med Heinz’ røde åttekantede flaske – som det årlig selges 650 millioner av verden over. De konkurrerer begge i dag med Coca-Cola-flasken om å være kapitalismens fremste symbol. Det som derimot ikke er kjent, er at disse to varene kom forut for bilen i masseproduksjonens historie. Da Ford begynte å sette sammen biler på samlebånd, lagde Heinz-fabrikkene i Pittsburgh allerede hermetikk med erter i tomatsaus på produksjonslinjer hvor oppgaver som falsing av bokser var automatisert. Bilder fra 1904 viser kvinnelige arbeidere i Heinz-uniform som arbeider på produksjonslinjene, hvor ketsjupflasker blir transportert på en skinne. Et år senere solgte Heinz én million flasker ketsjup. I 1910 produserte selskapet 40 millioner hermetikkbokser og tjue millioner glassflasker. Det var da USAs største multinasjonale selskap.4 Quentin R. Skrabec, H. J. Heinz: A Biography, McFarland & Company, Jefferson (North Carolina), 2009.

I kjølvannet av den nyliberale bølgen på 1980-tallet outsourcet næringsmiddelgiganter som Heinz og Uniliver gradvis sin tomatprosessering, mye som følge av oppfinnelsen av aseptisk behandling, som hindrer utvikling av mikroorganismer. Det banet vei for en interkontinental strøm av næringsmidler. Ketsjup- og pizza-produsentene kunne nå kjøpe ekstremt billig tomatpuré i store kvanta direkte fra «primærforedlerne».

Tomatpuré har gått inn i historien som den første genmodifiserte matvaren som ble solgt i EU.

I California, Kina og Italia prosesserer noen mastodonter alene halvparten av planetens industritomater. «Nederland er Europas største eksportør av sauser og ketsjup, mye på grunn av en gigantisk Heinz-fabrikk, men landet produserer ikke industritomater,» forteller den uruguayanske traderen Juan José Amézaga. «All tomatpureen i sausene som eksporteres fra Nederland eller Tyskland er importert fra ulike deler av verden. Leverandørene befinner seg i California, Europa eller Kina, alt etter tiden på året, valutakursene, lagrene og avlingene.»

 

Evig og absurd vannsyklus

California er verdens fremste produsent av tomatpuré, men har bare tolv fabrikker. Alle er gigantiske. De forsyner alene nesten hele det nordamerikanske markedet og eksporterer sin tomatpuré til Europa, der den iblant er billigere enn den italienske og spanske. Til forskjell fra «spisetomatene» for ferskvaremarkedet, blir industritomatbuskene ikke bundet opp. Fordi solen gir rikelig med gratis energi, dyrkes de bare på åpen mark, i motsetning til drivhustomatene som forsyner grønnsaksdiskene året rundt. I California begynner innhøstingen på våren og ender på høsten.

Næringsmiddelindustriens tomater har blitt «forbedret» av genetikere siden 1960-tallet for å gjøre prosesseringen så enkel som mulig. Tomatene har for eksempel fått tilført et gen som gjør det lettere å plukke dem, både manuelt og med maskiner. Alle tomatene i den globale industrien slipper stilken når du rister på den. Selv om dagens industritomater for det meste er såkalte hybrider, det vil si at de er krysset fram, har tomatpuré gått inn i historien som den første genmodifiserte matvaren som ble solgt i EU.5 Fra februar 1996 til juli 1999 solgte den britiske supermarkedkjeden Sainsbury’s puré laget på genmodifiserte tomater svært billig og med aggressiv markedsføring. Forekomstene av kugalskap på starten av 2000-tallet satte en stopper for salget.

Industritomatene har et tykt skinn som tåler humpete reiser i lastebil og brutal behandling fra maskiner. Selv i bunnen av et lasteplan med trykket fra alle tomatene over seg, knuser den ikke. De store såkornselskapene har sørget for at den inneholder så lite vann som mulig, i motsetning til de vannete butikkvariantene som er uegnet til puréproduksjon. Den røde industrien representerer i siste instans en evig og absurd vannsyklus: Jorder i vannfattige områder, som California, vannes massivt for å dyrke tomater som så blir transportert til fabrikker hvor vannet fjernes for å produsere en masse full av tørrstoff.

Oversatt av redaksjonen

Jean-Baptiste Malet er journalist.

(Visited 508 times, 1 visits today)

Fotnoter   [ + ]