I fjor vår sendte Microsoft en ingeniør til Atyrau, det største oljefeltet i Kasakhstan, som drives av Chevron og den kasakhstanske staten. Der deltok han på et seminar om hvordan kunstig intelligens og skytjenester kunne gjøre oljeindustrien mer effektiv. Foran forretningsmenn som ikke skjønte stort av datasjargongen spilte han litt motvillig rollen Microsoft hadde gitt ham. Mye sto på spill. I 2017 inngikk Chevron en sjuårig avtale med Microsoft om å levere fjernstyringstjenester. Siden har Microsoft lagret og analysert de mange terrabytene med data som sensorene i oljebrønnene hver dag spyr ut.

Seminaret i Atyrau tok en uventet vending. Chevron-lederne spurte plutselig ingeniøren om det var mulig å installere avansert overvåkningsverktøy med algoritmer som kunne oppdage mistenkelig atferd hos arbeiderne eller analysere deres personlige e-poster. I etterkant framsto det hele for ham som en surrealistisk opplevelse: «Alle de som var til stede diskuterte hvordan bygge en panoptisk overvåket arbeidsplass som den mest naturlige ting i verden». Han bestemte seg der og da for å fortelle anonymt om opplevelsen i en lang artikkel.¹Zero Cool, «Oil is the new data», Logic, nr. 9, San Francisco, 7. desember 2019.

De siste årene har flere av digitalkapitalismens sentrale aktører rettet blikk mot oljebransjen. Amazon har laget skytjenesten AWS Oil and Gas Solutions, finansiert konferanser for bransjen og rekruttert en rekke eksperter på kunstig intelligens i energisektoren. Google har inngått avtaler med Total, Anadarko og Nine Energy Service, samt lansert sin egen Oil, Gas and Energy-avdeling for Google Cloud. Microsoft har ikke bare inngått partnerskap med Chevron, men også med BP, Equinor og Exxon.

Fallende avkastning

Datagigantenes oljeflørt er et resultat av mulighetene massedata og kunstig intelligens har åpnet for sektoren. Oljeindustrien bruker denne datateknologien i letingen etter nye oljefelt og for å kutte kostnader gjennom automatisering, mens datagigantene øyner et lukrativt marked for sine lagringstjenester, analyseverktøy og maskinlæringsløsninger. Eneste ulempe er at samarbeidene skaper problemer for PR-avdelingene i Silicon Valley, som skryter av disse selskapenes brennende engasjement for fornybar energi. Da de ansatte i Amazon i fjor ba grunnleggeren Jeff Bezos avslutte samarbeidet med oljeindustrien, forklarte han at målet hans var å gi oljeindustrien «best mulige verktøy» for en «grønn overgang».²Sitert i David McCabe og Karen Weise, «Amazon accelerates efforts to fight climate change», The New York Times, 19. september 2019. Bezos vil altså hjelpe hovedleverandørene av fossil energi med å bli mer lønnsomme for på den måten å fjerne fossilavhengigheten? Forstå det den som kan.

Hvis oljeutvinning og datautvinning er to sider av samme sak, opphever det hele motsetningen mellom den termoindustrielle kapitalismen som startet på 1800-tallet og den angivelig immaterielle, postindustrielle og grønne datakapitalismen. «Nettskyen begynner med kull», skrev konsulenten Mark P. Mills i 2013 i en rapport betalt av gruveindustrien.³Mark P. Mills, «The cloud begins with coal» (PDF), Digital Power Group, New York / Washington DC, august 2013. Våre digitale samfunn følger, ifølge ham, samme historiske kurs som ble lagt i Storbritannia for to hundre år siden med storstilt kullutvinning. Siden den gang har det globale kullforbruket økt kontinuerlig, til tross for at flere andre primærenergikilder har kommet til, som olje, gass, atomkraft, solenergi og vindkraft.⁴Jean-Christophe Bonneuil og Jean-Baptiste Fressoz, L’Événement Anthropocène, Seuil, Paris, 2013. Og kullforbruket vil, ifølge Det internasjonale energibyrået, bare fortsette å øke de kommende årene, spesielt i Kina, India og Sørøst-Asia.⁵«Coal 2019. Analysis and Forecasts to 2024», IEA, Paris, 2019, www.iea.org.

Verdens energiforbruk vokser stadig (+2,3 prosent i 2018), og over 80 prosent kommer fortsatt fra fossile energikilder.⁶ Christopher J. Rhodes, «Endangered elements, critical raw materials and conflict minerals», Science Progress, vol. 102, nr. 4, Thousand Oaks (California), 2019. Mengden energi som kreves for å produsere energien stiger også, etter hvert som forekomstene blir vanskeligere å utvinne eller har dårligere kvalitet, for eksempel med såkalt ikke-konvensjonelle hydrokarbonressurser som oljesand. Dermed faller avkastningen på energi-investeringen (EROI). «For et århundre siden trengte man i snitt ett fat olje for å utvinne hundre, i dag produserer ett fat i visse boreområder bare 35».⁷Guillaume Pitron, La Guerre des métaux rares. La face cachée de la transition énergétique et numérique, Les Liens qui libèrent, Paris, 2018.

Når innholdet teller

Gi Le Monde diplomatique i gave

Bestill årets gave her

Tilkoblingens miljøavtrykk

Dataindustrien har ikke alene skylden, men bidrar stort med å opprettholde denne dystre kursen. Ifølge to rapporter som kom i fjor, står denne industrien for fire prosent av verdens primærenergiforbruk. Og dataindustriens energiforbruk stiger med ni prosent i året, etter hvert som flere land digitaliseres og databruken øker.⁸ Frédéric Bordage (red.), «Empreinte environnementale du numérique mondial», GreenIT.fr, oktober 2019; Maxime Efoui-Hess (red.), «Climat: l’insoutenable usage de la vidéo en ligne», The Shift Project, Paris, juli 2019. Produksjonen av terminaler og nettverksinfrastruktur krever mest energi, etterfulgt av energiforbruket til utstyret, nettverkene og datasentrene. Å lage en bærbar datamaskin gir utslipp på rundt 330 kg CO2-ekvivalenter. I tillegg kreves det store mengder vann og råvarer, som palladium, kobolt og sjeldne jordarter. Datasentrene står på sin side alene for 19 prosent av datanæringens energiavtrykk.

Avspilling av nettvideoer, som lagres på en gigantisk materiell infrastruktur, skal i 2018 ha medført utslipp på størrelse med Spanias samlede utslipp. Mens Apple og Google skryter av at de bare bruker fornybar energi, er det langt fra tilfellet for den største nettskyaktøren, Amazon. Ifølge Greenpeace kommer bare tolv prosent av energien som brukes av Amazons gigantiske datasenter i Virginia, hvor 70 prosent av verdens internettrafikk er innom, fra fornybare energikilder. Datasenteret har billig strøm produsert på kull fra de omkringliggende Appalachene, utvunnet ved å sprenge bort fjelltoppene. I Kina kommer 73 prosent av energien datasentrene fortærer fortsatt fra kull.⁹Naomi Xu Elegant, «The Internet cloud has a dirty secret», Fortune, New York, 18. september 2019. Disse tallene er skremmende med tanke på at datamengdene vil vokse stort i årene som kommer etterhvert som stadig flere ting kobles til nettet.

Teknologien digitalkapitalismen bygger på har hovedsakelig blitt skapt uten tanke for miljøet. Kunstig intelligens er et godt eksempel. En studie fra Universitetet i Massachusetts viser at et vanlig maskinlæringsprosjekt i dag fører til utslipp på rundt 284 tonn CO2-ekvivalenter i løpet av utviklingen, det vil si fem ganger mer enn en bil fra den produseres til den kondemneres.¹⁰Emma Strubell, Ananya Ganesh og Andrew McCallum, «Energy and policy considerations for deep learning in NLP», 57. årsmøte til Association for Computational Linguistics, Firenze, juli 2019. «Mye av den nyeste forskningen innen kunstig intelligens tenker ikke på energieffektivitet, fordi enorme nevrale nettverk [mer energikrevende] har vist seg å være nyttige for en rekke oppgaver. Og bedrifter og institusjoner som har rikelig tilgang til regneressurser kan bruke det til å få en konkurransefordel», påpeker forskeren Carlos Gómez-Rodríguez.¹¹Sitert i Karen Hao, «Training a single AI model can emit as much carbon as five cars in their lifetimes», MIT Technology Review, Cambridge (Massachusetts), 6. juni 2019. Med andre ord, det er ikke i teknologigigantenes interesse å utvikle mer energigjerrige metoder.

De har heller ingen interesse av at brukerne deres blir mer miljøbevisste. Deres framtidige profitt krever at alle venner seg til å snakke med en smarthøyttaler for å skru på lyset snarere enn å trykke på en dum bryter. Men miljøavtrykket til de to handlingene er på ingen måte den samme. Den første krever et avansert elektronisk apparat utstyrt med en stemmeassistent som det har krevd enorme mengder råvarer, energi og arbeid bare å utvikle.¹²Kate Crawford og Vladan Joler, «Anatomy of an AI System», AI Now Institute & Share Lab, University of New York, 7. september 2018. «Tingenes internett» går ikke overens med kamp mot klimakrisen, snarere vil stadig flere nettoppkoblede gjenstander bare akselerere miljøødeleggelsene.

Green tech

Fra et miljøperspektiv dreier digitalkapitalismen seg ikke bare om Silicon Valley-mastodontene og utallige startup-er. Digitalkapitalismen former også det den franske historikeren Fernand Braudel kalte en «økonomi-verden», det vil si et sammenhengende sett med økonomiske aktører med innbyrdes relasjoner basert på et skille mellom sentrum og periferi.

San Francisco-bukta er hjertet, og rikdommen her kommer i stor grad fra et usymmetrisk forhold til underkastede områder, fra de afrikanske coltangruvene til de asiatiske monteringsfabrikkene og de ghanesiske el-avfallsplassene. Miljøkostnadene til disse industriprosessene er nokså ulikt geografisk fordelt. Den ujevne fordelingen av miljøbyrdene kan ses i lys av teorien om ujevn utveksling som Arghiri Emmanuel utviklet på 1960-tallet: Bak pengeutvekslingens tilsynelatende likhet bygger den kapitalistiske økonomi-verden på en asymmetrisk overføring av naturressurser mellom sentrum og periferi.¹³Alf Hornborg, Nature, Society, and Justice in the Anthropocene: Unraveling the Money-Energy-Technology Complex, Cambridge University Press, 2019. Når et selskap i nord kjøper råvarer for tusen dollar er pengeverdien lik som når et selskap i sør betaler tusen dollar i lisenser for bruk av teknologigigantenes tjenester, men miljøpåvirkningen er ikke den samme. Miljøkonsekvensene av utviklingen i sentrum blir eksternalisert til periferien.

Digitalkapitalismen er den perfekte illustrasjonen på denne logikken. Produksjonen av datamaskiner og mobiltelefoner legger alene beslag på 23 prosent av verdensproduksjonen av kobolt og 19 prosent av sjeldne jordarter.¹⁴Guillaume Pitron, La Guerre des métaux rares, se over. Kobolten kommer hovedsakelig fra Den demokratiske republikken Kongo, hvor den ofte blir utvunnet av barn i konfliktområder, uten hensyn til miljø eller menneskerettigheter.¹⁵Annie Kelly, «Apple and Google named in US lawsuit over Congolese child cobalt mining deaths», The Guardian, London, 16. desember 2019. Mesteparten av de sjeldne jordartene utvinnes i Kina, hvor det medfører sur nedbør og forurensning av dyrkbar mark og drikkevann med tungmetaller. «Kina og Vesten har simpelthen fordelt oppgavene i et kommende grønt og digitalt skifte: Kineserne skitner til hendene for å produsere green tech-komponenter, mens Vesten som kjøper dem kan skryte av sin miljøvennlighet.»¹⁶Guillaume Pitron, La Guerre des métaux rares, se over. Den digitale økonomi-verden avskaffer ikke miljøets grenser, den flytter dem bare.

Oversatt av redaksjonen

Sébastien Broca er førsteamanuensis i informasjonsvitenskap.

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Bestill nå