Nytteløs Brexit

Storbritannias beslutning om å forlate EU kommer altfor sent. Utmeldelsen burde egentlig vært en god nyhet for unionen, som nå blir kvitt et land som har presset på for frihandel helt siden den industrielle revolusjon på 1700-tallet, som har vært trofast mot Washington helt siden Winston Churchill snakket om deres «spesielle forhold», som har presset på for finansialisering helt siden City of London og Margaret Thatchers nådeløse nyliberalisme begynte å dominere britisk politikk og økonomi. Storbritannias utmelding kunne vært en påminnelse om at EU ikke er et fengsel. For hvis nye land skal få bli med, må også andre land få lov til å forlate unionen. På dette punktet har de britiske folkevalgte faktisk, etter å ha nølt lenge, respektert britenes beslutning. Det er en betimelig leksjon i demokrati i våre dager.

Men de som håper at Storbritannias utmeldelse vil frigjøre EU, og Tyskland spesielt, fra sin liberalistiske tvangstrøye og sitt servile forhold til NATO vil nok bli skuffet. Det «kolossale atlantiske samfunn under amerikansk avhengighet og ledelse» som Charles de Gaulle fryktet i 1963, trenger ikke britene for å diktere Europa. Spesielt siden EU i 2004 tok inn ti nye medlemsland, hvor de fleste kort tid i forveien hadde sendt soldater til Irak på USAs forespørsel. Representantene for noen av disse nye medlemmene klarer fortsatt knapt å stotre mer enn et par ord på et annet fremmedspråk enn engelsk – og da helst et ferdig manus fra det amerikanske utenriksdepartementet. (…)