For et år siden stemte de muslimske provinsene på Mindanao for å opprette Bangsamoro Autonomous Region in Muslim Mindanao. Flere hundre lærere fra alle trosretninger og politiske overbevisninger trosset truslene fra radikale islamister og holdt stemmelokalene åpne 21. januar i fjor. Valgdeltakelsen var massiv med 87,8 prosent, det vil si 1,7 millioner velgere, og hele 88,6 prosent stemte for.1Bare i provinsen Sulu, bastionen til jihadistgruppen Abu Sayyaf, var det flertall mot (54,3 prosent). Folk jublet da resultatet ble annonsert, og på store bannere sto det «Bangsamoro = fred».
Selvstyret er et direkte resultat av fredsavtalen mellom regjeringen til Benigno Aquino 3 (2010–2016) og Moro islamske frigjøringsfront (MILF) i 2014. Det gjør offisielt slutt på fire tiår med konflikt som har krevd 160 000 menneskeliv og sendt flere millioner ut på flukt. Den nye administrative entiteten er inndelt i fem provinser: Maguindanao og Lanao del Sur på midtre delen av øya Mindanao (i tillegg til noen områder i naboprovinsen Cotabato del Norte), samt øyene Basilan, Sulu og Tawi-Tawi. Til forskjell fra den tidligere autonome regionen her vil det nye Bangsamoro fra 2022 ledes av et folkevalgt parlament med flere midler og større kontroll over naturressursene – i mellomtiden styres regionen av en overgangsregjering og et parlament utnevnt av sentralregjeringen i Manila.
Regionen har verken en stor havn, industri eller en betydelig servicesektor. Gruveindustrien er begrenset til noen nikkelforekomster på Tawi-Tawi, mens turismen er ikke-eksisterende etter tiår med væpnet konflikt. Innbyggerne (3,7 prosent av Filippinenes befolkning) bor for det meste på landsbygda, og 57 prosent lever under fattigdomsgrensen.2Jodesz Gavilan, «Fast facts: Poverty in Mindanao», Rappler, Manila, 28. mai 2017. Regionen har altså liten betydning for Filippinenes økonomi, og selvstyret er på ingen måte et politisk jordskjelv. Men for president Rodrigo Duterte, som internasjonalt er mest kjent for likhaugene i hans «krig mot narko», er det en ubetinget suksess.
Usikker overgang
Janel Pesons, som ellers er kritisk til Duterte, er enig i det: «Selvstyre for Bangsamoro var et uunnværlig steg på veien mot fred.» Hun leder Mindanao Peoples’ Peace Movement (MPPM), en grasrotbevegelse med en rekke lokale og regionale organisasjoner som arbeider for fredelig sameksistens mellom muslimer, urfolk og kristne på den store øya sør i Filippinene, hvor hun drev valgkamp for ja-siden. «Men selvstyre er ingen mirakelkur», advarer hun. «Det beviste den forrige autonome regionen.»
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
I 1997 fikk den autonome regionen sin første guvernør i Nur Misuari, den historiske lederen for Moro National Liberation Front (MNLF), etter en våpenhvileavtale med Fidel Ramos’ regjering (1992–1998). Noen år senere var regionen tæret av korrupsjon og blitt en melkeku for klanene i regionen, som solgte sin støtte (og velgere) til høystbydende politiker i Manila. Fattigdommen økte, mens den sank i resten av landet, og MILF, som var holdt utenfor fredsavtalen, tok over den væpnede kampen.
Nå leder MILF-sjef Al-Haj Murad Ebrahim overgangsregjeringen. Det er vanskelig å ikke få en følelse av déjà vu og undre seg om de nye institusjonene vil være nok til at de fattigste blir hørt, til at moro-elitens økonomiske politikk faktisk reduserer fattigdommen og ulikhetene. Og vil de klare å dempe den endemiske volden i regionen, som den væpnede kampen langt fra har vært alene om å bidra til?
Ugjennomtrengelig makt
«Vi må involvere folket vårt i evalueringen og oppfølgingen av resultatene, aktivitetene og manglene til administrasjonen vår», sa Ebrahim da han ble utnevnt til leder for overgangsregjeringen.3Carolyn O. Arguillas, «BARMM Chief Minister to constituents: monitor performance of officials», Minda News, 1. april 2019, www.mindanews.com. «At folket involveres er nettopp det vi krever», kommenterer Alim Bandara, leder for Center for Indigenist Development. Han kjempet hardt for at urfolkenes rettigheter skulle anerkjennes i Bangsamoros grunnlov og få representanter i regionens politiske organer. Nå er Indigenous People Rights Act fra 1997 – som gir urfolk særrettigheter til forfedrenes land, samt rett til kulturell integritet, selvbestemmelse og sosial rettferdighet – blitt innlemmet i Bangsamoros lovverk. To seter er også forbeholdt urfolkene i overgangsparlamentet. Disse to løftene var avgjørende for at urfolkene stemte ja til selvstyre i folkeavstemningen i januar i fjor.
Nettopp representasjonen i den nye administrative entiteten var på dagsorden i et felles urfolkmøte som Center for Indigenist Development arrangerte i juli i Upi (Maguindanao). På møtet ble Romeo Saliga, en av de to urfolkrepresentantene i overgangsparlamentet, bombardert med spørsmål om en og samme sak: «Hvorfor ble urfolkrepresentantene i kommunene og barangay [bygdene] utpekt ovenfra uten at lokalsamfunnene ble involvert?» En pinlig berørt Saliga kunne ikke gjøre annet enn å love å følge opp disse bekymringene.
Om han kan gjøre noe med saken er uvisst. I overgangsregjeringen (utnevnt av Duterte) er 40 seter gitt til MILF, 20 til sentralmyndighetene og ni til MNLF. Åtte seter er forbeholdt kvinner, unge og andre minoriteter enn moroene. Ingen seter er gitt til opposisjonen. De fleste provinsene og kommunene er i hendene på familieklaner og deres lojale støttespillere. Disse har ofte regelrette private hærer. De allierer seg med hverandre uavhengig av ideologi og religion, og starter iblant blodige kriger.
Mellomvalget 13. mai, hvor presidentleiren vant en knusende seier,4Av de tolv senatorpostene som skulle fylles gikk åtte til erklærte Duterte-tilhengere, fire til «uavhengige politikere», og ingen til opposisjonen. I nasjonalforsamlingen har presidentens parti PDP-Laban og allierte nesten alle de 234 setene. Tidligere president Benigno Aquino 3s Det liberale parti har kun 18 og venstreradikale Makabayan 6. styrket ytterligere makten til MILF og sentralregjeringen – gårsdagens fiender er nå allierte – samt de lokale dynastiene: Nesten alle guvernørene og ordførerne i regionen er alliert med Duterte. Disse faktorene lover ikke akkurat en dyptgripende endring av maktstrukturene i Bangsamoro.
Mer press på jorda
Det er også vanskelig å skimte noen endring i den økonomiske politikken. Uttalelser fra næringslivsrepresentanter og moro-politikere antyder at Bangsamoro på ingen måte vil bryte med Manilas nyliberalisme, men heller surfe videre på bølgen av rask økonomisk vekst og rulle ut den røde løperen for utenlandsk kapital.
«Arabiske investorer viser stor interesse for det nye Bangsamoro, gitt at det får på plass de nødvendige betingelsene for å gjenopprette ro og orden i Mindanao», sier John Carlo Tria fra Davaos handels- og næringskammer.5Antonio L. Colina IV, «Davao Chamber VP: Bangsamoro sparks interest of Arab investors in Mindanao», Minda News, 10. april 2019. Sandra Sema, parlamentariker fra provinsen Maguindanao ba i februar i fjor handels- og næringskammeret i Jeddah (Saudi-Arabia) om å opprette en «økonomisk halal-sone» i byen Cotabato.6«Maguindanao solon goes to Saudi on 2-day investment mission», Manila Standard, 5. februar 2019. Zajid Mangudadatu, en Duterte-alliert politiker fra en av øyas mektigste klaner, ønsker på sin side å hente inn selskaper fra Kina, Israel eller Midtøsten for å utvinne gassforekomstene i det store våtmarksområdet Liguasan Marsh, som strekker seg over provinsene Maguindanao, Cotabato del Norte og Sultan Kudarat.7«Senate bet wants China, Israel to explore Liguasan Marsh oil deposits», ABS-CBN News, 13. mars 2019. Det samme ønsker Ebrahim, som med noen retoriske forbehold om miljøvern og lokalbefolkningens interesser oppmuntrer «gruveselskapene til å investere».8Pia Ranada, «Murad encourages ‘pro-people, pro-environment’ mining in Bangsamoro», Rappler, 9. august 2019.
I tillegg kommer «Build, Build, Build», Dutertes prestisjeplan for en gigantisk infrastrukturutbygging som i stor grad er avhengig av kinesisk kapital og også omfatter den nye selvstyrte regionen. Blant prosjektene er Bangsamoro Road Network Development Project, som skal utvide veinettet med to hundre kilometer med veier og broer for å binde regionen sammen med de andre delene av Mindanao. Det er ikke sikkert at prosjektet svarer til behovene til landsbysamfunnene, som de offentlige myndighetene mer eller mindre har overlatt til seg selv.
Disse kommunikasjonsårene vil derimot være et argument for å overbevise investorer og gjøre det enklere for landbruksindustrien, skogsindustrien og gruveselskapene å innta regionen. Bandara er skeptisk: «Å tildele nye gruvekonsesjoner eller gi mer plass til eksportavlinger vil gå på bekostning av våre forfedres land og alle småbøndene, uavhengig av deres religiøse tilhørighet. Det vil føre til mer press på jorda, som var bakteppet for den væpnede konflikten i Mindanao.»
Fra håp til skuffelse
Denne konflikten vil ikke være over med avvæpningen av MILF, som startet forsiktig i september. Det ble tydelig da en kommando fra den radikale islamistiske Maute-gruppen erobret byen Marawi 27. mai 2017, med støtte fra Abu Sayyaf-gruppen som har erklært troskap til Den islamske stat (IS). Militariseringen av øya, som i tre år har hatt unntakstilstand, har heller ikke endret noe. Islamistgruppene ligger fortsatt i bakhold og utnytter frustrasjonen hos tidligere krigere fra MILF eller MNLF, som aldri har blitt fullstendig avvæpnet, samt innbyggernes tvil overfor MILFs gode forhold til Duterte. I tillegg kommer utallige feiltrinn og forsinkelser i gjenoppbyggingen av Marawi, eiendomskonflikter, forsømmelsen av landsbygda og fortvilelsen til de unge som har mistet alle framtidsutsikter.
«Selvstyre for Bangsamoro var et nødvendig skritt, men det er ikke nok», sier Pesons. «Om den nye administrasjonen ikke holder løftene sine, om den ikke går til kjernen av problemene bak den væpnede konflikten – i første rekke fattigdommen og dårlig tilgang til jord – vil skuffelsen bli like stor som håpet folkeavstemningen skapte. Og jihadistene vil tjene på det.»
Oversatt av redaksjonen
Philippe Revelli er journalist.
- 1Bare i provinsen Sulu, bastionen til jihadistgruppen Abu Sayyaf, var det flertall mot (54,3 prosent).
- 2Jodesz Gavilan, «Fast facts: Poverty in Mindanao», Rappler, Manila, 28. mai 2017.
- 3Carolyn O. Arguillas, «BARMM Chief Minister to constituents: monitor performance of officials», Minda News, 1. april 2019, www.mindanews.com.
- 4Av de tolv senatorpostene som skulle fylles gikk åtte til erklærte Duterte-tilhengere, fire til «uavhengige politikere», og ingen til opposisjonen. I nasjonalforsamlingen har presidentens parti PDP-Laban og allierte nesten alle de 234 setene. Tidligere president Benigno Aquino 3s Det liberale parti har kun 18 og venstreradikale Makabayan 6.
- 5Antonio L. Colina IV, «Davao Chamber VP: Bangsamoro sparks interest of Arab investors in Mindanao», Minda News, 10. april 2019.
- 6«Maguindanao solon goes to Saudi on 2-day investment mission», Manila Standard, 5. februar 2019.
- 7«Senate bet wants China, Israel to explore Liguasan Marsh oil deposits», ABS-CBN News, 13. mars 2019.
- 8Pia Ranada, «Murad encourages ‘pro-people, pro-environment’ mining in Bangsamoro», Rappler, 9. august 2019.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
