Foto: Fran Boloni / Unsplash.

Febrilsk virusindustri

Helsevesenet i Frankrike viser seg å være fullstendig uforberedt i møte med Covid-19, mye på grunn av et profittbasert system for forskning og utvikling av legemidler, hvor infeksjonssykdommer nedprioriteres.

Økonomiske kriser er like selektive som virus. Mens børsene var i full nedsmelting i midten av mars, steg aksjen til Gilead med 20 prosent etter at legemiddelselskapet annonserte at det ville teste legemiddelet remdesivir mot Covid-19. Inovio Pharmaceuticals økte med 200 prosent i verdi etter at det kunngjorde en mulig koronavaksine kalt INO-4800. Aksjen til munnbindprodusenten Alpha Pro Tech steg med 232 prosent, mens aksjen til Co-Diagnostics økte med 1370 prosent på grunn av selskapets molekylære test for SARS-Cov-2, viruset som forårsaker Covid-19.

Hvordan er det mulig at legemiddelindustriens aksjer stiger mens det mangler munnbind selv for leger og sykepleiere, og tester er utilgjengelig for de fleste tre måneder inn i epidemien? Hvorfor er disse testene et debattema i både Australia, Korea, Lombardia, Tyskland og USA, men ikke i Frankrike, hvor helsedirektør Jérôme Salomon ikke ser noe større behov for dem før «etter karantenen»? I motsetning til mange regjeringsuttalelser er det langt fra en krig mot et virus hvor karantene er vårt eneste våpen. Striden angår snarere organiseringen av økonomien og samfunnet. Det er en krise for Frankrikes helsepolitikk, forskningspolitikk og produksjonspolitikk, hvor legemiddelindustrien spiller en sentral rolle, men holdes på god avstand fra den offentlige debatten.

Flere blindsoner

I flere uker har koronapandemien avdekket store svakheter i en samfunnsmodell basert på ideen om at helse skal være økonomisk lønnsomt, en idé som er blitt brukt til å forsvare stadige budsjettkutt som har rammet både helsepersonell og pasienter. I Frankrike var intensivavdelingene og akuttmottakene allerede før pandemien så presset at de i månedsvis hadde streiket for flere midler. Nå må de gjøre dramatiske valg mellom hvem de kan gi nødvendig behandling og de stadig flere de må nedprioritere. I noen tilfeller, som i Alsace, betyr det allerede at de må velge hvem de skal holde i live og hvem de må la dø. Men hvordan forklare at allerede 22. mars hadde 271 dødd av Covid-19 i regionen Grand Est, mens bare 23 hadde mistet livet et steinkast unna i tyske Baden-Württemberg, med dobbelt så mange innbyggere og en mer framskreden epidemi?

Ett svar finner vi i den svært politiske plassen legemiddelindustrien har i det franske helsevesenet. Det er den som skal produsere midlene til å diagnostisere viruset og vaksiner eller behandling mot det. Frankrike mangler tester – med polymerasekjedereaksjon (PKR) som oppdager viruset ved å forsterke dets DNA – selv om de er lette å lage. En rekke bedrifter har kastet seg ut i dette nå kolossale markedet: Abbott, Quagen, Quest diagnostics, Thermo Fischer, Roche, BioMérieux. Teknikken er billig – rundt tolv euro for en test som selges for 112 euro i Frankrike, med 54 euro i egenandel. Men prisen kan bli avskrekkende som følge av prissamarbeid i en tid hvor et par store selskaper, som Abbott og Roche, har monopolisert markedet og selger svindyrt testutstyr til lokale laboratorier.1Pressemelding, Observatoire de la Transparence dans les Politiques du Médicament, 18. mars 2020.

Men hvordan forklare, selv med disse økonomiske begrensningene, at Frankrike 20. mars hadde utført halvparten så mange tester per million innbygger som Iran og Østerrike? Med under 40 000 tester var Frankrike langt bak de 316 644 i Sør-Korea, 167 000 i Tyskland, 143 619 i Russland og 113 615 i Australia.2Esteban Ortiz-Espina og Joe Hasell, «How many tests for Covid-19 are being performed around the world?», databasen Our world in data, 20. mars 2020. I Sør-Korea kan du bli testet i bilen eller i glasskabinetter hvor legene tar prøver med gummihansker. Systematisk testing og personlig oppfølging av de smittede, kan stanse smittekjeden med isolering av de syke i stedet for å sette alle innbyggerne i karantene. Dermed er karantenetiltakene mindre restriktive, dødsraten blant de smittede lavere og dødsfallene langt færre i Sør-Korea enn i Frankrike, på tross av Sør-Koreas nærhet til epidemiens episenter i Kina.

Om testing er blindsonen i Frankrikes kamp mot epidemien, finnes det også en annen blindsone inne i denne: mangelen på reaktanter, de kjemiske komponentene i testene. Vi vet nesten ingenting om disse molekylene, verken hvor de kommer fra, hvilken funksjon de har eller hvor mye de egentlig koster. Hvorfor ikke oppheve industrihemmelighetene og patentene på reaktantene som er så viktige for helsen til milliarder av mennesker, og la offentligheten få vite hvor råvarene kommer fra og hvordan de produseres?

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Aksjer til værs

Utover testing er det andre sentrale våpenet i kampen mot viruset et legemiddel som kan kurere Covid-19. Ifølge den kinesiske regjeringen gir favipiravir – virkestoffet i influensamedisinen Avigan som lages av japanske Fujifilm – «svært gode resultater» mot viruset, med en raskere bedring hos pasientene. En annen kandidat er Kezvara, en interleukin 6-hemmer som brukes mot leddgikt. Legemiddelet, som nå vurderes i partnerskap mellom Sanofi og Regeneron, kan redusere inflammasjonen i lungene til hardt rammede pasienter. At man forsøker i all hast å se om disse molekylene kan virke, viser en mangel på planlegging for helseproblemer og en febrilsk opportunisme i stedet for en reell næringspolitikk.

Man kunne innvende at det per definisjon er vanskelig å forutse en pandemi og at forskningen er dømt til å bli tatt på senga. Argumentet holder ikke, for om man ikke kan forutse, kan man likevel planlegge og styre forskningen ut fra et overordnet syn på vitenskap, medisin og miljø. Slik forskning kan ikke drives kortsiktig og med profittkrav. Forskningen må være langsiktig ut fra innbyggernes reelle behov. Men disse behovene sammenfaller ikke med de lønnsomme markedene: 85 prosent av dagens legemidler brukes i land som huser 17 prosent av verdens befolkning og det forskes mer på medisiner mot depresjon og overvekt enn på infeksjonssykdommer, som er den fremste dødsårsaken i verden.

Når krisen nå er et faktum, fører dette misforholdet til absurde situasjoner. Det gir det tredje våpenet – vaksinene – allerede mange eksempler på. I februar ville Donald Trump kjøpe patentet på en mulig vaksine mot koronaviruset fra tyske CureVacs for å bruke det «utelukkende i USA». Det avviste Angela Merkel kategorisk, mens EU plutselig bevilget 80 millioner euro til selskapets vaksineprosjekt. Disse spontane handlingene, ikke uten stemmesankende baktanker, avdekker realiteten i legemiddelindustrien: Siden det forskes hovedsakelig ut fra økonomiske insentiver og patenter, har de store europeiske legemiddelselskapene redusert investeringene på grunnleggende medisinske felt som bakterielle og virale infeksjoner. Hastigheten i forskningen er heller ikke tilpasset behovene: Moderna Therapeutics, som mange mener vil utvikle den første vaksinen mot koronaviruset, vil ikke klare å få en eventuell vaksine ut på markedet før om flere måneder – men det har likevel ikke hindret aksjene i å stige til værs etter at prosjektet ble annonsert.

Å vite hvem som faktisk er smittet fjerner usikkerheten, presset på akuttmottakene og mange drastiske tiltak. Med ordentlig testing vil bruken av isolering og karantene stå i forhold til den reelle smittespredningen og ikke de hypotetiske risikoberegningene som får myndighetene til å innføre karantenetiltak for alle. Massetesting ville også vært et enkelt tiltak for medisinsk demokrati. Men det er vanskelig å innføre i et profittbasert kapitalistisk system, siden det forutsetter å være framsynt, og kanskje også å ha statlig kontroll over de medisinske næringene. Testing synes nå å ha blitt et klasseprivilegium. I midten av mars ble 18 franske parlamentarikere og to statsråder testet selv om alle unntatt én sa de var friske og uten symptomer. I resten av befolkningen blir bare de alvorligste tilfellene testet.

Glemselens seier

Disse problemene i den private forskningen blir ikke kompensert av offentlig forskning. Budsjettøksen faller ofte over langsiktige prosjekter som ikke gir umiddelbare resultater. 4. mars forklarte forskeren Bruno Canard, spesialist på kopiering av «RNA-virus» (virus med arvemateriale i ribonukleinsyre, slik som koronaviruset), i en kronikk: «Etter 2006 forsvant den politiske interessen for SARS-CoV; ingen visste om det ville komme tilbake. Europa trakk seg ut av de store foregripende prosjektene med skattebetalerne som argument. Nå når et virus har dukket opp blir forskerne bedt om å i all hast å finne en løsning over natta. Sammen med belgiske og hollandske kollegaer sendte vi for fem år siden to intensjonsbrev til EU-kommisjonen for å si at vi burde forberede oss.»3Bruno Canard, «Coronavirus: la science ne marche pas dans l’urgence!», Université ouverte, 4. mars 2020.

Canard har all grunn til å rope at «grunnforskningen er vår beste forsikring mot epidemier»,4Bruno Canard, «La science fondamentale est notre meilleure assurance contre les épidémies», CNRS Le Journal, 13. mars 2020. men må pent konstatere at noen grener av virologien og bakteriologien er forskningens fattige foreldre – enten det dreier seg om anvendt farmasøytisk forskning eller grunnforskning i mikrobiologi. Det franske forskningsbyrået ANR har nå bevilget tre millioner euro til forskning på Covid-19. Bevilgningen er nokså ubetydelig etter flere år med kutt i forskning samtidig som det har vært flere lignende epidemier. Etter koronaviruset bak MERS i Midtøsten i 2015 og SARS som dukket opp Kina i 2003 (8096 personer smittet i tretti land og 774 døde), endret Sør-Korea sin offentlige helsepolitikk og la grunnlaget for handlingene til helsemyndighetene der i dag. For at myndighetene ikke skal glemme, må sjokkene åpenbart være kraftige og gjentatte. Og selv da er det ofte glemselen som går av med seieren.

Oversatt av redaksjonen

Quentin Ravelli er forsker tilknyttet Centre national de la recherche scientifique.

Fotnoter   [ + ]

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!

Papiravis og full digital tilgang
Forrige sak

Monstrene

Neste sak

Med en gang

Andre saker om Frankrike

Anoreksi, en samfunnssykdom

I motsetning til andre sosialt betingede sykdommer rammer anoreksi nesten utelukkende unge kvinner fra velstående miljø.

0 kr 0

Logg inn

Ikke abonnent? Tegn abonnement her.